Ragnhilds reisebrev fra Roma og CFS51

Ragnhild Holtan sitter i Spires sentralstyre, hvor hun er representant for Matutvalget. Hun deltok på CFS51 i Roma.

I Roma, mellom historiske ruiner og brede veier, ligger FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO). Her arrangeres Komiteen for global matsikkerhet sitt årlige møte (CFS 51). Stater og aktører fra hele verden møtes for å diskutere hvordan man skal sikre retten til mat til verdens befolkning. I en verden der konflikt og polarisering tar mer og mer plass, kan mat bli brukt til å splitte, men også til å forene.

Årets CFS

Komiteen for global matsikkerhet (CFS), er en politisk plattform for matsikkerhet, retten til mat og ernæring. I en verden som fortsatt kommer seg etter en global pandemi, krig og konflikter, økte matpriser og innsatsfaktorer, virker bærekraftsmål 2 lenger unna enn før. Andelen av verdens befolkning som sulter eller lever i matusikkerhet, har økt betraktelig siden 2019. De som rammes hardest er kvinner og mennesker som lever i rurale områder. Samtidig er økt urbanisering en utfordring som kommer til å bli enda større i årene som kommer. Hvilke konsekvenser dette vil få for matsikkerhet og ernæring fram mot 2050 var også et viktig tema i årets statusrapport.

Hva er CFS?
Komiteen for global matsikkerhet (CFS), er en politisk plattform for matsikkerhet, retten til mat og ernæring. CFS utarbeider frivillige retningslinjer og vitenskapelige rapporter og holder et årlig møte hvor stater, sivilsamfunn og privat sektor møtes. Her presenteres årets statusrapport for matsikkerhet, og medlemslandene blir enige om frivillige retningslinjer rundt ulike tema.

Nøkkelen er å fortsette å ha fokus på rettferdige og bærekraftige matsystemer. Mat kan forsterke eksisterende ulikheter. For for mange marginaliserte befolkningsgrupper er matsikkerhet og trygghet en daglig utfordring. Med god politisk styring, kan man sørge for at framtidas matsystemer blir både rettferdige og bærekraftige.

Under årets CFS, fra 23. til 27. oktober godkjente man retningslinjer for likestilling og kvinners og jenters myndiggjøring innen matsikkerhet og ernæring, styrke innsamling og bruk av data for å realisere retten til mat, og en arbeidsplan for de neste fire årene.

Hva bør CFS være? 

I år har CFS delt oppmerksomheten med andre FN-baserte initiativer som også handler om mat. FNs Food System Summit, World Food Forum og World Food Prize ble arrangert rundt samme dato og har tatt viktig oppmerksomhet fra CFS. Disse forumene blir i større grad styrt av næringslivet og deres interesser. Derfor er det enda viktigere med et sterkt sivilsamfunn i debatten om mat, matsystemer og retten til mat og ernæring. 

World Food Forum hadde i år «Agrifood systems transformation accelerates climate action» som hovedtema. Der ble ny innovasjon og teknologi diskutert og fremmet som løsninger på problemene i matsystemet. Flere peker på at Afrika har blitt det nye interesseområdet for investeringer og innovasjon. Kontinentet er rikt på naturressurser og jordbruk, men hva skjer med lokalbefolkningens rett til mat og matsuverenitet når interessene i regionen hoper seg opp? 

CFS derimot er en arena hvor stater, med sivilsamfunn og privat sektor, kommer sammen for å finne løsninger og politikk for mer rettferdige og bærekraftige matsystemer. Flere land tar til orde for at CFS baseres på menneskerettigheter og inkluderer både sivilsamfunnet og privat sektor.

Sterkere sivilsamfunn 

Matsystemet trenger stemmer som jobber for agroøkologiske prinsipper, menneskerettigheter, interseksjonalitet, inkludering og en rettferdig endring av matsystemet. Her er sivilsamfunnet essensielt. Private selskaper bruker mye tid, penger og energi på å påvirke prosesser i FN. I en verden der sivilsamfunnet får mindre og mindre spillerom, er det essensielt at land som Norge drar lasset med et sterkt og inkludert sivilsamfunn, som får lov til å være kritiske. Sivilsamfunn verden over kjemper for retten til mat og matsuverenitet, noe som er særlig viktig for sårbare grupper. En viktig faktor er retten til land. I en verden med knappe ressurser blir denne retten stadig utfordret av blant annet nedbygging, arealbruksendring til mer effektiv, industriell monokultur, i tillegg til økt sårbarhet for tørke og ekstremvær. Uten sivilsamfunnet blir ikke endringen for et bedre matsystem bærekraftig eller demokratisk.

Det må tilrettelegges for at sivilsamfunnet i Norge kan styrke deltakelsen i CFS og i CSIPM. Der er det viktig å bruke plattformene til å holde Norge ansvarlig, både med tanke på bistand og egen landbruks- og fiskeripolitikk. Norge er kanskje et lite land, men har stor påvirkningskraft på matsystemer utenfor egne grenser. Vi er blant annet verdens største oppdrettsprodusent og eksportør av atlantisk laks og regnbueørret. Dette hadde ikke vært mulig uten importerte fôrråvarer som for eksempel soya. Kombinert med den lave sjølforsyningsgraden her i Norge, betyr dette at vi er avhengige av andre territorier for å brødfø egen befolkning. CFS er en viktig arena for å sikre et bærekraftig matsystem. Neste år håper vi at både Norge og sivilsamfunnet deltar aktivt i debatten om matsystem og stiller sterke på CFS. Matsystemet må være basert på agroøkologiske prinsipper, og godene må tilfalle fellesskapet heller enn i få hender.

Hva er CSIPM og PSM?

CSIPM, The Civil Society and Indigenous Peoples’ Mechanism, representerer sivilsamfunns og urfolks rettigheter og stemmer i CFS, og i kampen for matsikkerhet og ernæring. CSPIM består av de som er mest påvirket av matusikkerhet og endringer i matsystemet: småbrukere, pastoralister, fiskere, urfolk, jordbruksarbeidere, landløse, kvinner, unge, forbrukere og urbane matusikre. På den andre siden finner vi PSM, Private Sector Mechanism, som representerer det private næringslivet i verdikjeden for mat, fra bønder til innsatsleverandører, kooperativer, foredlere, små og mellomstore bedrifter og store agro-business-selskaper.