Over lengre tid har Spire jobbet med Klimasøksmål Arktis. I november 2017 var søksmålet oppe i Oslo tingrett. I dag fikk vi dommen.

Klimasøksmålet legger til grunn §112 i den norske Grunnlov som sier at “enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares.” Paragrafen sier også at “statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger”.

Dommen
Dommen ble offentliggjort torsdag 4. januar klokken 15:00. Staten ble frifunnet for brudd på Grunnloven, og saksøkere må betale 580.000 i saksomkostninger.
- Dette er selvsagt ikke resultatet vi har håpet på, men vi har hele veien vært klar over at dette har vært en vanskelig sak, sier Anna, leder i Spire.

Retten er enig i tolkningen av §112, og viser til at det er en rettighetsbestemmelse for miljø- og klimasaker. Derimot er retten uenig i hvor bredt en skal kunne tolke grunnloven. Retten legger til grunn at klimaskader som kommer av norsk olje og gass i utlandet er irrelevante for §112, og at det er kun utslipp i Norge som kan regnes med.

- Dommen ser på utslipp som et isolert fenomen som kjenner landegrenser, men vi vet at klimaendringene er globale og forskningen er klar på at verden ikke tåler mer utslipp fra olje og gass. Derfor bør det ligge til grunn for slike vedtak at globale utslipp også regnes med og kan prøves i §112, sier Hege Skarrud som er politisk nestleder i Spire. Hege har koordinert Spires arbeid med klimasøksmålet.

Søksmålet
I søksmålet krever en bred koalisjon av organisasjoner og enkeltpersoner, med Natur og Ungdom, Greenpeace og Besteforeldrenes Klimaaksjon i spissen, at regjeringens utdeling av nye oljelisenser i Barentshavet trekkes tilbake.

- Vi ser det som vår plikt å kjempe for at staten overholder sine forpliktelser til å ivareta naturen, som i siste rekke utgjør vårt livsgrunnlag, sier Anna. Derfor har Spire vært en del av dette søksmålet fra dag én!

Selv om resultatet i denne instansen ikke er som vi har håpet, er dette et historisk søksmål og det første av sitt slag i Norge. Søksmålet har bidratt til å virkelig gjøre folk oppmerksomme på sammenhengen mellom norsk oljeproduksjon og klima. Det har også fått mye internasjonal oppmerksomhet, noe som er viktig for å skape et mer rettferdig bilde av Norge internasjonalt.

- Hele verdens øyner har vært rettet mot Norge. Det bør ikke lenger være like lett for Erna Solberg å lukke øynene for de alvorlige konsekvensene som vi ved å fortsette å pumpe opp norsk olje pådrar mennesker hvor klimaendringene rammer hardest, fortsetter Anna.

Folkets rettsak
- Dette klimasøksmålet er først og fremst folkets rettssak. Målet er å sikre alle menneskers rett til et sunt miljø og et levelig klima – for nåværende og fremtidige generasjoner. Der forvaltningsorganer feiler er det vår rett å prøve deres vedtak for en domstol, sier Hege Skarrud.

Både før og under rettssakens gang var det mobilisert bredt over hele Norge. Fra Stavanger til Tromsø og tilbake til Oslo har det vært arrangert samtaler, aksjoner, konserter og kunstutstillinger for å vise frem både problematikken i forvaltningsvedtaket og det brede engasjementet rundt klimasaken generelt. Til tross for at regjeringsadvokaten kalte arrangementene et sirkus, har det mobilisert befolkningen til å ta stilling i oljepolitikken, noe som lover godt for fremtidige vedtak.

- Den store og brede støtten for klimasøksmålet viser hvordan regjeringen ikke har den nødvendige støtten fra befolkningen for sin politikk, sier Hege Skarrud.

Veien videre
En viktig del av saken fra saksøkeres side har vært at det har blitt funnet store feil i oljeforvaltningen. Blant annet har staten har gjort en grov regnefeil på hvor lukrative oljefeltene kan være, hvor en har lagt til grunn at de kan gi hundrevis av milliarder kroner mer enn hva de faktisk vil.

Anketiden er på fire uker. Dommen må leses grundigere før det vedtas om saken skal ankes eller ikke.

Du kan lese mer om Klimasøksmål Arktis på: www.klimasøksmål.no

Debatten om mikroplast, marin forsøpling og plast i havet har gått varm de siste månedene. Hvert år er det store mengder plast som ender opp på feil sted. Mye av det havner til slutt i havet, og tar vi ikke grep nå så vil det i 2050 være mer plastsøppel enn fisk i verdenshavene.

Plastartikler vi finner i havet varierer i størrelse og kan være alt fra garn eller store sammenhengende artikler med industriplast, til plastflasker, q-tips eller mikroplast. Påvirkningen på marine økosystemer er svært omfattende. Plast inneholder blant annet en rekke miljøgifter som akkumuleres i næringskjeden. Disse miljøgiftene kan føre til kreft, skade på organer, diabetes, forgiftning o.l. både hos mennesker og dyr.

Plast kommer fra ikke fornybare naturressurser, og brytes heller ikke ned i naturen. Plast må derfor brukes med omhu. Mye av plasten som blir funnet langs den norske kysten har kommet med havstrømmene fra andre deler av Europa. Derfor er det viktig å øke bevisstheten om forsvarlig bruk og håndtering av plast både på et nasjonalt og internasjonalt plan.

For å øke bevisstheten rundt plastproblematikken og for å få folk i nord til å bruke mindre plast har Spire Tromsø startet noe som heter Det arktiske plastprosjektet. Ingrid Beate Øpstad Fredriksen og Ingrid Nordahl er to av av initiativtakerne bak prosjektet og er brennende opptatt av tematikken.

- Vi som står bak Det arktiske plastprosjektet er en gjeng norske og internasjonale studenter, alle med et ekstra engasjement for plastproblematikken, sier Ingrid Beate. Prosjektet startet da vi skjønte at temaet var noe vi var flere som ville bruke mer tid på. Vi satte oss ned sammen og la en plan - og bestemte oss for å sette opp en egen side som vi kunne bruke til å dele informasjon, arrangementer og inspirasjon.

- Målet med det arktiske plastprosjektet er å gjøre folk mer bevisst på plastavhengigheten vår og hvilke alternativer som finnes, sier Ingrid Nordahl.
Her kan du se Ingrid Nordahl bli intervjuet på Nrk Troms om saken tidligere i vår.

Gjengen bak Det arktiske plastprosjektet har til nå blant annet arrangert zero waste weeks, temkvelder, filmvisning av dokumentarfilmen “A Plastic Ocean” og deltatt på strandrydding. I høst blir det flere lignende arrangementer, informasjonskampanjer og stunts, alt for å gjøre befolkningen i Tromsø mer bevisst på problematikken.

- Vi skal også prøve å få med studentsamskipnaden og universitetet på en "zero waste week" til høsten. Hvordan det kommer til å gå er vel heller usikkert, men vi kan ikke annet enn å hoppe i det og prøve! sier Ingrid Beate.
Spire ønsker å skape økt bevissthet om plast og de miljøkonse
kvensene som kommer av overdreven bruk av plast. Fremfor alt ønsker vi å vekke engasjement blant barn og unge. Spire Tromsø har blant annet vært med å utarbeide et sett med plastvettregler sammen med Nordic Ocean Watch. Disse kan du lese mer om her. Spire krever også at norske politikere jobber aktivt for å finne bedre og mer bærekraftige alternativer til plast og minimere unødvendig bruk av plast og plastemballasje.

Lik Det arktiske plastprosjektet og Spire Tromsø på Facebook for å holde deg oppdatert på plastrelaterte nyheter og få med deg hva som skjer!

Stortinget er i gang med behandlingen av forslaget til en norsk klimalov. Denne uken var det høring i Stortingets energi- og miljøkomite, og Spire var der for å gi våre innspill til lovforslaget.

Spire er positiv til innføring av en klimalov i Norge, og ser behovet for en tydelig og sterk lov som kan sikre bindende mål for utslippskutt. Spire syns det er bra at forslaget lovfester konkrete mål om utslippskutt. Det er også bra at lovforslaget inneholder krav om karbonbudsjetter og redegjørelse for Stortinget, slik som Spire og andre organisasjoner har spilt inn tidligere i prosessen. Imidlertid må flere skjerpelser og endringer til for at en norsk klimalov virkelig skal ha noe for seg.

Spire har sammen med en samlet fagbevegelse og miljøbevegelse sendt inn et felleskrav om tre viktige endringer til lovforslaget. For det første må loven slå fast at utslippsmålet for 2050 må gjelde for utslipp på norsk territorium, slik at den fører til faktiske utslipp og ikke kun offsetting og kvotekjøp. Det står i lovforslaget at klimamålene skal revideres hvert femte år. Det andre kravet handler om at Stortinget må definere et tak på hvor store utslipp Norge kan ha i hver femårsperiode, slik at utslippene faktisk går ned. For det tredje er det viktig at regjeringen hvert år må legge frem karbonbudsjetter og utslippsbaner for alle sektorer – også de sektorene der norske utslipp inngår i EUs felles kvotesystem.

Men Spire vil gå enda lenger enn dette.
- Vi må blant annet øke ambisjonene våre for utslippskutt, sier Are Skau, avtroppende koordinator i Spires klimautvalg. Hvis Norge skal ta sitt ansvar på alvor, må vi ha som mål å kutte våre utslipp med i hvert fall 50% i 2030, og 95% i 2050! Det er mer enn hva lovforslaget legger opp til, men mer i tråd med kunnskapen vi har om hvor raskt vi må ta grep for å oppnå målene i Parisavtalen om å begrense den globale oppvarmingen til godt under 2 grader.
Are var på høringen for å legge frem Spires innspill sammen med Hege Skarrud og Matilde Clemetsen, som alle har vært delaktige i utarbeidelsen av innspillet.

Ikke minst mener Spire at det må sikres at denne loven kan håndheves – slik at den ikke kun blir tomme ord. Andre organisasjoner har fremmet forslag om at loven må få et uavhengig kontrollorgan – et klimapolitisk råd – som skal sørge for faglig rådgivning om Norges klimainnsats og utarbeide anbefalinger. Spire mener at oppgavene til et slikt klimaråd bedre kan utføres av et framtidsombud. Et framtidsombud vil ha et bredere mandat og en mer tydelig koordinerende rolle for å følge opp ulike lover som griper inn i hverandre. En institusjon som har dette overblikket vil være langt mer effektivt og besparende enn om det opprettes egne råd for hver enkelt lov.

- Et framtidsombud vil jobbe for en mer samstemt politikk og se på vår ressursforvaltning i et helhetlig perspektiv. Et framtidsombud skal snakke på vegne av framtidige generasjoner i dagens politikk. Dette er utrolig viktig ikke bare når det gjelder klima, men i alle deler av norsk politikk. Derfor vil vi ha et framtidsombud heller enn et klimaråd, sier Are.

Et annet område som Spire har spilt inn forslag til er hvordan vi kan håndtere utslipp fra internasjonal sjø- og luftfart, det vil si fly og skip. I dag inkluderer mål for norske utslippskutt ikke de utslippene som er forbundet med import og eksport til og fra norsk territorium. Spire foreslår derfor at det på sikt utarbeides en forskrift til klimaloven, med formål å inkludere utslipp fra internasjonal skips- og luftfart.

- Dersom Norge og verden skal nå klimamålene, må utslippene fra internasjonal sjø- og luftfart også regnes med i nasjonale klimabudsjetter, sier Hege Skarrud, politisk nestleder i Spire og kampanjeleder for Spires kampanje «Made in..?». Det gjøres ikke i dag, og det er et stort problem, fortsetter hun. Dersom land ikke tar ansvar for å redusere utslipp fra sjø- og luftfartsektoren, er disse utslippene estimert til å stå for 40 prosent av globale CO2-utslipp innen 2050.

Spire foreslår at en forskrift om utslipp fra internasjonal sjø- og luftfart må ha som formål å overvåke utslipp fra norsk import og eksport, og sikre at informasjonen brukes til å kalkulere et helhetlig norsk klimabudsjett, og iverksette tiltak slik at nasjonale og internasjonale klimamål nås.

Spire håper nå at Stortinget tar med seg disse innspillene i sin behandling av lovforslaget. Du kan lese Spires innspill, som er skrevet av Spires klimautvalg, ved å klikke på linken oppe til høyre. Du kan også se Spires innlegg på høringen på Stortingets nett-TV.

Desember er her, og julen nærmer seg med stormskritt. Hvorfor ikke tenke grønt, solidarisk og framtidsretta når du begir deg ut på årets julehandel?

Jula er tid for familiekos, idyll og smekkfulle kjøleskap, men det er også den tiden på året hvor vårt materielle forbruk sprenger alle grenser. Vi forbruker jorden, havet og atmosfæren i et urovekkende tempo, og den rådende «shop til you drop»-mentaliteten i desember er neppe særlig bærekraftig.

Spire har derfor en oppfordring til deg: Før du kaster deg ut i butikkene, tenk over hva du faktisk trenger. Ofte handler vi på impuls, og ender opp med ting vi strengt tatt kunne vært foruten. Det er selvsagt lov å unne seg litt ekstra i jula, men de færreste av oss trenger massevis av julegaver for tusenvis av kroner. I tilegg kan vi tenke over hvilke økologiske fotavtrykk vi legger igjen. Hvorfor ikke kjøpe produkter som er lokalproduserte, økologiske og fairtrade, eller gi bort opplevelser, tjenester eller gaver du har laget selv, med omtanke og kjærlighet?

Eller bruk pengene på noe som er med på å forandre verden. Vi som er aktive i Spire prøver å gjøre denne verden til et litt bedre sted hver dag, men vi trenger flere på laget for å virkelig kunne gjøre en forskjell, og vi trenger flere stemmer som støtter arbeidet vårt og gir oss politisk slagkraft! Ved å gi en gave til Spire bidrar du til å styrke Spire sitt arbeid for en mer bærekraftig og rettferdig verden, og støtter indirekte det globale sør i deres kamp for en bedre og mer rettferdig hverdag.

Slik gjør du
Sett inn valgfritt beløp til kontonummer 1503.21.17683. Merk betalingen med «Julegave til Spire» + ditt navn og epost. Du vil da motta et digitalt takkekort som du kan gi videre til venner og familien. Du kan også sende kontaktopplysninger til vår organisasjonssekretær på mathias@spireorg.no. 

Fradrag på skatten
Fra og med 2015 tilbyr Spire våre givere skattefradrag på gaver. Årlig gavebeløp mellom kr 500 og kr 16 800 gir rett til fradrag. For å få skattefradrag på gaven din må du sende personnummeret ditt til mathias@spireorg.no. Les mer om reglene for skattefradrag, på www.skatteetaten.no

Vi i Spire ønsker alle en gledelig, fredelig og fremtidsrettet juletid.

PS. Er du under 30 og ikke allerede medlem i Spire? I så fall vil vi gjerne oppfordre deg å bli medlem i Spire. Prisen er en femtilapp, men vil til gjengjeld generere langt større ringvirkninger enn prislappen skulle tilsi.

I går signerte verdens klimaministere den ambisiøse Paris-avtalen. Samtidig styrer den norske regjeringen mot økte utslipp. Det er katastrofalt, mener Spire.

I går møttes verdens klimaministere i New York for å signere Paris-avtalen, som ble ferdigforhandlet i den franske hovedstaden i desember. Avtalen skal ta over for Kyoto-protokollen, og er langt mer omfattende og ambisiøs, selv om store deler av sivilsamfunnet mener den er for dårlig. De langsiktige målene er ikke altfor fjerne fra det vitenskapen sier må til, men kravene til landene, og da særlig de med størst ansvar for klimaendringene, er alt for svake, nærmest fraværende.

De faktiske tiltakene for å nå ambisjonene i en svak avtale kan likevel heves ved hjelp av sterke politikere og ledere. Det kan dessverre ikke Norge skilte med, ihvertfall ikke på regjeringsnivå. Klimaminister Vidar Helgesen er sammen med sin regjering i ferd med å gjøre seg til den verste miljøkatastrofen i Norge i nyere historie. 

Vil du støtte Spire sitt arbeid for å presse på for en bedre klimapolitikk? Bli medlem (under 30) eller bli fastgiver (alle aldre). 

Helgesen har, som statsministeren, tidligere uttalt at det er lite sannsynlig at Norge vil nå våre klimamål innen 2020. Det er intet mindre enn en skandale. Videre ønsker regjeringen å vente på EU med å fastlegge videre klimatiltak, mens ny infrastruktur bygges ut, uten tanke på klimagassutslippene det medfører.

Denne trangen til å vente på EU får det til å høres ut som at Helgesen mener det er en fare for at Norge kan komme til å gjøre for mye hvis vi legger strengere klimastrategier nå, uten å vite hva EU lander på. Det ville jo vært helt grusomt! Men det er det på ingen måte noen fare for, vi er så langt i fra å nå våre forpliktelser, at vi uten problem kan iverksette omtrent alle ideer for utslippskutt uten fare for å overoppfylle. Våre utslipp har økt siden 1990, selv om vi allerede i Kyoto-protokollen er forpliktet til å kutte med 5 prosent i forhold til 1990-nivå. Det finnes en lang rekke hurtige og enkle tiltak som må gjøres umiddelbart, og som ikke behøver å vente på EUs ferdige klimaregime:

For eksempel:

•  Avlys 23. konsesjonsrunde og alle tildelinger av lisenser til oljeutvinning.
•  Sett i gang tiltak for en rettferdig omstilling og langsiktig, gradvis utfasing av oljeindustrien
•  Avslutt utbygging av nye motorveier
• Elektrifiser all jernbane, og øk tempoet i nybygging og opprusting av eksisterende jernbane
• Avlys alle planer om utvidelse av kapasitet på våre flyplasser
• Bygg ut trikk på høyt trafikkerte bussruter i de store byene
• Øk avgifter på CO2-utslipp
• Iverksett tiltak som fører til redusert materielt forbruk, som økte kvalitetskrav, tilrettelegging for gjenbruk og deling. Legg høyere avgifter på varer som gir store utslipp, som tekstiler og elektronikk
• Styrk tiltakene for reduserte utslipp fra landbruket
• Fjern incentiver til økt kjøttproduksjon og forbruk
• Styrk miljøkravene til byggeindustrien, innfør incentiver for økt bruk av treverk som konstruksjonsmateriale
• Ta internasjonalt ansvar og øk bevilgningene til Det grønne klimafondet, Tilpasningsfondet og øremerkede midler til tap- og skade og teknologioverføring til land som rammes hard av klimaendringer, uten ansvar for og uten ressurser til å håndtere klimaendringene eller redusere sine utslipp.

Vi oppfordrer Helgesen og resten av regjeringen til å se til sivilsamfunnet for ideer og løsninger på sin egen manglende vilje og evne til å sette Norge på en ny og nødvendig kurs, når verken globale klimaavtaler eller varsko fra internasjonale forskerpaneler duger. Vi akter ikke å vente på verken handlingslammede statsråder eller EU-kommisærer, vår verden og vår fremtid er for dyrebare til å overlates til tørkeperioden Vidar og ekstremværet Erna.

Skrevet av Are Skau, koordinator for klimautvalget i Spire

Denne resolusjonen, som blant annet omhandler Nordric Mining sin drift på Engebøfjellet, ble vedtatt av Kjernegruppen 11.02.2016

Regjeringen ga i 2015 gruveselskapet Nordic Mining tillatelse til å utvinne granat, og mineralet rutil som blant annet brukes i titanproduksjon, fra Engebøfjellet i Sogn- og Fjordane. Selskapet har også fått klarsignal til å deponere 250 millioner tonn til dels giftig avgangsmateriale fra gruvedriften i Førdefjorden, over en periode på 50 år. Fjorden er til illustrasjon 300 meter dyp ved deponeringsstedet, men kommer kun til å være 150 meter dyp når alt avfallet er deponert. Norge er et av svært få land som fortsatt tillater sjødeponi, som er en foreldet metode for håndtering av avfall fra gruvedrift. Havforskningsinstituttet kaller dette den største planlagte forurensingen i nyere norsk historie, og hele prosjektet illustrerer en norsk mineralpolitikk på ville veier.

Miljøødeleggelse
Sjødeponiet vil ha særdeles ødeleggende konsekvenser for økosystemet i Førdefjorden. Fjorden er habitat til flere rødlistede arter som blålange, uer og pigghå, og er tilknyttet viktige gyte- og oppvekstområder for kysttorsk. Førdefjorden er også en nasjonal laksefjord, og beslutningen om å tillate fjorddeponiet vil ha særdeles dårlige konsekvenser for fiskeriet i fjorden. Tilfellet i Førdefjorden er et av mange eksempler på at norsk mineralpolitikk ligger flere tiår tilbake i utvikling. Uten å være ansvarlig for konsekvensene kan gruveselskaper utvinne mineralene som er mest lønnsomme på et tidspunkt, og dumpe resten uten ansvar for de reelle kostnadene. Aksjespekulanter sitter dermed igjen med fortjenesten, mens felleskapet og framtidige generasjoner sitter igjen med regningen. Denne politikken strider sterkt imot prinsippet om at forurenser betaler, og mot en mer rettferdig og bærekraftig verden, som Spire arbeider for.

Ressurssløseri
I en artikkel i Klassekampen 27. april 2015 kan Svein Lund opplyse om at Nordic Mining kun skal bruke 60 prosent av rutilen og 8 prosent av granaten i Engebøfjellet, som i hovedsak består av bergarten eklogitt. Rutil utgjør 4 prosent av eklogitten, og granaten 30 prosent, sammen med kvarts og jernmalm. Dermed skal kun 8 prosent av mineralene i Engebøfjellet utvinnes, mens resten skal deponeres i Førdefjorden. I Vestfold har selskapet Kodal Mining søkt om å utvinne fosfor og jern, og kvitte seg med resten av avgangsmaterialet. Dette avgangsmaterialet innholder dobbelt så mye titanmalm som eklogitten i Engebøfjellet. Den ene gruven skal altså utvinne titanråstoff og dumpe jernmalm, mens den andre gjør motsatt. Ved flere andre norske gruveprosjekter skal mindre enn én prosent av råstoffet utnyttes, mens resten skal deponeres.

Disse eksemplene vitner om en enorm verdiforspillelse i gruvedriften i Norge, og et totalt fravær av helhetstenking og mål for effektivitet og ressursutnyttelse i norsk mineralpolitikk. Tillatelsen som er gitt til Nordic Mining i Engebøfjellet og Førdefjorden strider imot prinsippene for bærekraftig utvikling og en langsiktig miljøpolitikk, fastslått i grunnlovens §112. Dette er uholdbart, og med Lunds ord: Ikke verdiskaping, men verdivraking!

Helhetlig, langsiktig og bærekraftig mineralpolitikk
Eksemplene viser at det er på høy tid at det opprettes et Framtidsombud i Norge, som Spire har kjempet for i flere år. Framtidsombudet vil kunne påse at myndighetene blant annet utformer en helhetlig, langsiktig og bærekraftig mineralpolitikk.

Spire krever at gruveindustrien pålegges å minimere miljøskader og sørge for maksimal ressursutnyttelse, og at ressursene kommer felleskapet til gode. Avgangsmateriale fra gruvedriften som ikke kan brukes til mineralutvinning kan brukes til utfylling av veier og havner, brukes i byggematerialer med mer. Resterende avfall må tilbakefylles i gruvene. Det finnes også store uutnyttede mineralressurser i deponier fra tidligere gruveindustri som kan utvinnes, hvor man samtidig kan rydde opp i gamle miljøsynder. Samtidig må mer forskningsmidler brukes til å utvikle effektive og bærekraftige metoder for mineralutvinning, uten giftige kjemikalier. Flere prosesser er her under utvikling. Med disse tiltakene kan man unngå de svært negative konsekvensene av en gruveindustri som kun ønsker å utvinne de mineralene som gir størst avkastning på et gitt tidspunkt, mens resten av våre felles ressurser gjøres utilgjengelige for all framtid på fjordbunnen, og samtidig utrydder hele økosystemer.

Når myndighetene ikke evner å ta ansvar, må sivilsamfunnet trå til.
Med beslutningen om å tillate sjødeponi i Førdefjorden har regjeringen overkjørt miljøfaglige råd og sterke protester fra sivilsamfunnet. Den fører en politikk langt fra den kunnskapsbaserte forvaltningen den påstår å legge til grunn for sine beslutninger, og ofrer uerstattelige, men fornybare naturverdier for gruveselskapenes kortsiktige fortjeneste.

Norge er en stat bygd av sterke sosiale bevegelser, med et stort, organisert sivilsamfunn som en viktig komponent. Når våre myndigheter og folkevalgte ikke evner å forvalte verken våre naturverdier eller effektivt utnytte våre mineralressurser på en forsvarlig og rettferdig måte, må sivilsamfunnet nok en gang ta ansvar.

Vi akter ikke å sitte og se på at våre felles verdier og vår felles framtid settes på spill! Spire støtter derfor bruken av sivil ulydighet i aksjonene mot Nordic Mining og regjeringens mineralpolitikk, og oppfordrer til å støtte eller delta i aksjonene, såfremt dette skjer på eget ansvar og etter egen moralsk overbevisning. Ekstraordinære tiltak må til for å bekjempe en usedvanlig dårlig ressurs- og miljøpolitikk.

Spires norgesturne med Kisilu ble avsluttet med stil! På onsdag ble Kisilu intervjuet på Urix før hele dokumentaren ble vist på NRK.

De siste to ukene har Spire reist rundt i Norge for å vise fram dokumentaren "Kisilu: The Climate Diaries" som portretterer småbonden Kisilu og hans families kamp for å overleve på landsbygden i Kenya mens klimaendringene herjer.

Mens det siste kampanjearrangementet i norgesturneen "Klimadagbøkene" ble sparket i gang for en fullsatt sal på Litteraturhuset i Oslo, var Kisilu på Marienlyst og ble intervjuet i Urix-studioet.

Se Urix sin klimaspesial og intervjuet med Kisilu her!
På Litteraturhuset ble filmen vist for om lag 70 mennesker i Litteraturhusets kjeller. Kisilu kom direkte dit fra NRK på Marienlyst for å svare på noen spørsmål om hvordan det er å være bonde og merke klimaendringene på kroppen. Kisilu er brennende engasjert i kampen mot klimaendringer, og mobiliserer sine naboer i lokalsamfunnet til å iverksette tiltak for å bekjempe endringene og tilpasse seg. Det å plante trær som binder Co2 og holder på vannet i jorden, å ha både forskjellige vekster og husdyr sammen, og å utnytte vannressursene bedre, er viktige tiltak som virker. 

Spire kjemper for at stemmene til dem som blir hardest rammet av klimaendringer og urettferdighet blir hørt. Vi trenger din støtte for å kunne gjøre enda mer. Les mer her om hvordan du kan bli medlem eller fastgiver for å støtte vårt arbeid.

Arrangementet ble avsluttet med en politisk samtale mellom forsker Jennifer Joy West fra Cicero, Mari Gjengedal fra Spire, Kjell Roland fra Norfund, Ola Elvestuen fra Venstre og Oskar Grimstad fra FrP. Panelet var enig om at det var flere ting Norge kunne gjøre for å bidra til global matsikkerhet. Mer og bedre landbruksbistand, en god internasjonal klimapolitikk og mer rettferdige handelsavtaler ble nevnt. Det var enighet blant panelet om at landbruksutvikling var viktig og at Norge kunne gjøre mer av dette, men ha et helhetlig perspektiv og satse på prosjektene som har en effekt for de fattigste.
Det var også enighet om at klimaforhandlingene i Paris var svært viktige og at vi må få på plass en ambisiøs avtale med konkrete tiltak som må igangsettes raskt. Hva slags tiltak som burde prioriteres, var det mer uenighet om. Mens Oskar Grimstad fra FrP mente Norge burde prioritere tiltak som virker (kutte utslipp der det er billigst, altså i utlandet) framfor å drive med symbolpolitikk (som å elektrifisere sokkelen), mente Spires leder Mari Gjengedal at rike land må ta sitt klimaansvar og kutte hjemme, og at dette er avgjørende for å bygge opp tilliten i forhandlingene mellom rike og fattige land. "Det viktigste Norge kan gjøre for å bidra til global matsikkerhet, er å slutte å bidra til klimaendringene. Da må vi kutte på hjemmebane", var hennes beskjed.

Etter at arrangementet var ferdig, var det duket for Kisilus store TV-debut! I intervjuet på Urix fortalte han om hordan han blir påvirket av klimaendringene, og hva han ønsker å oppnå på klimaforhandlingene i Paris. Der skal han delta sammen med Spires klimadelegasjon for å spre budskapet om hvordan klimaendringer påvirker de fattigste hardest. Han og Spire håper han blir lyttet til, og at hans historie kan bidra til at rike land tar mer klimaansvar! 

Etter Urix ble dokumentaren vist i sin helhet. Du kan se den på nytt her på NRK nett-TV!

Spire har bidratt til produksjonen av filmen, som er laget av den tidligere Spirelederen Julia Dahr i samarbeid med Differ media. Britiske Banyak films er produsent. 

FN fyller 70 år, og i dag markeres hendelsen med feiring av FN og de nye bærekraftsmålene. Erna Solberg deltar på FN-organisasjonenes arrangement der tema blir hvordan bærekraftsmålene kan gjennomføres internasjonalt og nasjonalt.

17 nye mål skal erstatte tusenårsmålene fra 1. januar 2016 og frem mot 2030. Verdens land skal sammen klare å utrydde fattigdom og sult, stoppe klimaendringer, og redusere ulikhet og vannmangel.

Spire tar godt imot de nye målene, og vil fortsette å jobbe for å oppnå en bærekraftig utvikling og en mer rettferdig fordeling av jordens ressurser. Vi mener at målene må sees som en helhet og prioriteres likt for å kunne oppnå maksimal effekt.

FNs nye bærekraftsmål «Sustainable Development Goals» ble vedtatt av verdens ledere under FNs toppmøte i New York 25. september. Bærekraftsmålene skiller seg fra tusenårsmålene «Millennium Development Goals» ved å i større grad involvere alle land, ikke kun ”utviklingsland”, ha en gjennomgående vekt på klima og miljø, og ved å presentere globale partnerskap mellom aktører, sektorer og sivilsamfunn som en essensiell del av løsningen.

En norsk versjon av målene ble lansert av en rekke FN-organisasjoner og FAFO fredag 25. september i et fullpakket lokale. Den store interessen for målene blant norske aktører er et godt tegn og gir optimisme for videre arbeid.

Det er avgjørende at bærekraftsmålene likestilles og holdes samlet, da det ikke vil være mulig å oppnå ett uten å samtidig arbeide med å oppnå de andre. Arbeidet må  være koordinert. En samlet innsats av alle statlige og ikke-statlige aktører er derfor viktig for å oppnå bærekraftig og inkluderende utvikling i alle verdens land.

Vi trenger en håndfast handlingsplan for hvordan Norge kan bidra til å løse utfordringene vi står ovenfor frem mot 2030. Det er statene som har det største ansvaret for å fremme ansvarlig politikk og tiltak for at verdensbefolkningen får en mer verdig hverdag, og de må tørre å regulere og investere for å oppnå endring.

Landene må inkludere det sivile samfunnet i de politiske prosessene. Sivilsamfunnsorganisasjoner sitter på viktige kunnskaper og ferdigheter, og utelukkelsen av dem fører til ekskludering av nettopp de menneskene som blir hardest rammet av blant annet klimaendringer og som trenger tiltakene i bærekraftsmålene mest.

Myndigheter, også de norske, må ta det politiske ansvaret og ikke overlate det til bedrifter å regulere seg selv. Det må stilles krav til at bedrifter tar ansvar, respekterer menneskerettighetene og implementerer bærekraftsmålene i sine strategier slik at de virker positivt på utviklingen, ikke hindrende.

Global Compact, et samarbeidsinitiativ mellom FN og bedrifter, har utviklet «SDG Compass», et verktøy som veileder bedrifter i hvordan de kan jobbe for å integrere bærekraftsmålene i sitt arbeid og forstå hvilken rolle de kan spille for å bidra til å oppnå målene. Slike initiativer er viktige for å skape forståelse for bedrifters eget ansvar, og må støttes opp av statlige reguleringer og insentiver.

I forbindelse med FNs 70-årsjublieum foreslår Spire også et siste mål, som glimrer med sitt fravær: Utrydding av ekstrem rikdom. Siden tusenårsmålene ble vedtatt, har forskjellene i verden økt. Mange vil snakke om de fattige, men få om de rikeste som har blitt enda rikere. Det ventes at verdens 1% rikeste snart eier like mye som de resterende 99 %. Dette er en ressursfordeling som er ekstremt urettferdig, hvor noen få tjener seg uforsvarlig rike på ressursran og arbeid gjort av masser av mennesker under umenneskelige arbeidsforhold og ekstrem fattigdom. Det gjør også noen få mennesker svært mektige på udemokratisk vis, og disse bruker gjerne denne makta til å påvirke nasjonal og internasjonal politikk i en retning som verken ganger folket eller jordas miljø.

Spire oppfordrer til samarbeid om de 17 vedtatte målene mellom de forskjellige sektorene i Norge og internasjonalt, til å inkludere vårt 18. mål, og til å spre budskapet bak dem:
Verden trenger ambisiøse mål, politikere og mennesker for å skape et sårt trengt skifte til en bærekraftig og rettferdig verden der vi kan holde den globale temperaturøkningen under 1.5 C, og la folk få makt over eget liv og fremtid!

Torsdag 1. oktober var det høring i Stortingets Næringskomite om regjeringens nasjonale jordvernstrategi som ble lagt frem før sommeren. Spire var der for å gi innspill til strategien.

Vil de nye klimamålene bli en sovepute for politikerne?

EUs nye klimamål ble nylig presentert og innebærer blant annet 40 % kutt i CO2-utslipp fra 1990-nivået innen 2030. Regjeringen foreslo at Norge skulle følge EUs mål, og Stortinget vedtok natt til onsdag forslaget. Ifølge FNs klimapanel må vi ha kutt på minst 60 %. Utgangspunktet med 40 % kutt er derfor ikke bra nok, men er likevel et sted å starte, og EU har tidligere vært flinke til å oppfylle egne klimakrav. Kuttene skal være på EU-nivå, hvilket betyr at det er EUs totale CO2-utslipp som skal kuttes. "Hjemme" blir altså nå definert som EU som helhet. Målene kommer med fleksible mekanismer, blant annet kvotehandel mellom land. I EUs klimakvotesystem (EU ETS) gir en utslippskvote rett til å slippe ut ett tonn CO2, og hensikten er at kuttene skjer der det er mest økonomisk lønnsomt.  

Det er kritisert at målene ikke fører til konkrete nok mål for Norge, da det som sagt er utslipp på EU-nivå og ikke innad i hvert land. Norge kan altså fremdeles kjøpe seg fri gjennom å bidra til kutt andre steder i EU, eksempelvis i Slovakia, hvor kutt er mer "kostnadseffektivt". Dette kvotehandelssystemet (ETS) er en av de viktigste virkemidlene i EU for å nå målet.

Norge har et stort ansvar for å være blant verdens mest ambisiøse når det gjelder å kutte klimagasser, og dette bør selvsagt skje innenfor våre egne grenser. Symboleffekten det gir til fattige land at vi kjøper oss en enkel utvei gjennom kvoter, er veldig negativ og bidrar ikke til å komme oss nærmere en god og forpliktende internasjonal avtale. Spire har derfor i mange år jobbet for at Norges kutt må skje på hjemmebane. Vi har et stort historisk ansvar og også de beste forutsetningene for å kutte.

Vi vet hvilke tiltak vi kan gjennomføre, og vi vet hva forskningen forteller oss. Den største utfordringen for klimahandling er handlingslammede politikere. Kuttene Norge må gjennomføre, må samsvare med klimapanelets anbefalinger. 40% kutt er en start, men det er viktig å være klar over at det kun er en start. Vi må dytte ambisjonene høyere. Aller viktigst er det at vi viser verden at oljenasjonen Norge tar ansvaret på alvor ved å kutte betydelig hjemme. 

Etter COP21 i Paris vil Regjeringen presentere hvor stor del av kuttene som vil gjøres nasjonalt. Press fra EU vil forhåpentligvis motivere og engasjere norske politikere til å innføre tiltak her i landet. En åpenbar fordel med å gå sammen med EU om å nå målene er at de blir juridisk bindene for Norge, noe som åpner for sanksjoner ved manglende gjennomføring. At Regjeringen vil ha Norge med på disse målene gir også norske bedrifter samme utgangspunkt som konkurrentene i EU når det kommer til krav om utslipp. Det er verdt å nevne at 40% kutt gjelder fra 1990-nivå. Siden 1990 har Norges utslipp økt mer enn EU sine, og Norge må dermed kutte med 44%.

Noe av det viktigste er at klimamålene ikke blir en sovepute for politikerne. Med felles mål kan miljøbevegelsen i Norge i større grad samarbeide med tilsvarende organisasjoner i EU og dermed ha en sterkere og tydeligere stemme når det kommer til å påvirke på EU-nivå. Vi i Spire vil være med på arbeidet for en sterk, samlet miljøbevegelse, på tvers av landegrenser, som holder politikerne ansvarlige for de forpliktelsene de har påtatt seg, både fram til COP21 i Paris, men også etterpå.

Verdens regnskoger er utrolig viktig for klimaet og livet på jorden. Norge jobber med regnskogbevaring gjennom REDD, men hva er egentlig det, og hvor bra er det?

De er kanskje den viktigste livsformen på jorden. De filtrerer karbon fra luften og gjør det om til oksygen. De huser millioner av arter, inkludert mennesker, og de stabiliserer klimaet. De har vært her mye lenger enn oss, men deres eksistens er truet på grunn av vårt umettelige behov for mat og land. De er regnskogene i verden, og de må beskyttes. 

Avskoging utgjør om lag 20% av karbonutslippene våre og mindre trær fører til raskere klimaforandringer ved minsket karbonfiltrering. Det er derfor essensielt at vi stopper avskoging. Som et tiltak for å redusere avskoging og forringelse har REDD blitt opprettet. REDD – ‘Reducing emissions from Deforestation and forest Degredation’ har som mål å gjøre levende skoger mer verdt enn nedkuttet ved å sette en pris på dem. Norge har i flere år gått fremst som et godt eksempel ved å gi opptil 3 milliarder hvert år til land som beviser at de har redusert avskogingen sin. Brasil har mottatt mange av disse milliardene og har bevist en solid reduksjon i avskogingen. Rundt 70% mindre skog ble jevnet med jorda i fjor enn da prosjektet startet for ti år siden. Det tilsvarer at rundt 3 milliarder tonn CO2 ikke har blitt sluppet ut. Prosjektet har hatt en tydelig positiv effekt i Brasil, men det er fortsatt ikke enighet om REDD er den beste løsningen for resten av regnskoglandene.

Et hovedargument som ofte høres her i Lima er at REDD bare er et tiltak for utviklede land til å øke sine utslipp og ha god samvittighet for det. Per dags dato har ikke Norge fått noen karbonutslippskvoter for sine REDD bidrag, men det fryktes fra både professorer og Peruvianere at det kan forandre seg. Da vil i tilfelle regnskogens fremtid avhenge av at markedet kjøper karbonkreditt. Når regnskogene blir gjort om til en markedsvare vil det føre til konflikter mellom de som vil tjene penger på den, såkalte carbon-cowboys og de som bor der.

Urbefolkningenes rettigheter har vært et stort tema på COP. I Peru og Sør-Amerikas skoger er det mange folkegrupper som bor i regnskogene. Urbefolkningen har en egen kultur og levemåte som gjør at de tar vare på naturen rundt seg. De sier at territoriene deres er en del av dem og at de lever i harmoni med skogen. Det viser seg å være troverdig ettersom bare 2% av områdene deres er avskoget. Dessverre er det juridisk sett ikke mye som er deres territorium. Urbefolkning i Sør-Amerika er de med færrest landrettigheter i verden og det skaper konflikter. Det koster penger å eie land sier de, men penger er det ikke alle som bruker.

Som følge av få rettigheter har det forekommet utkastelser, korrupsjon og menneskerettighetsbrudd ifølge gruppen NO-REDD. De mener at REDD er en skam mot menneskeheten, en ny type kolonialisme de kaller Co2lonialisme. Jeg møtte mange mennesker i forbindelse med denne artikkelen men denne gruppen skrek definitivt høyest. De mente at representantene fra urbefolkningen var korrupte, at oljeselskaper styrer REDD skuta og at det må finnes en bedre løsning på avskoging. De mener at alt fokus skal være på rettigheter og selvfølgelig at all avskoging i regnskog må forbys umiddelbart.
Nevnte problemer har blitt anerkjent av FN. På COP har de nå jobbet hardt for å få plass det som kalles sikkerhetsregler, eller ‘Safeguards’. De skal minimere de negative effektene ved å inkludere lokalbefolkningen i beslutningene. Det skal opprettes ett system som rapporterer om rettigheter, fremgang og at pengene blir brukt på lokale behov. Elementene som har blitt diskutert i år har vært detaljer rundt hva slags safeguards skal inkluderes og hvor mange må egentlig være delaktig i avtalen for at alle blir fornøyde. Det ble dessverre ikke noen god avtale rundt safeguards i år, derfor må vi vente til neste år før de blir satt i gang for fullt.

Personlig ser jeg visse problemer med at skogen skal være en del av et økonomisk system. Det betyr at noen tjener penger på en skog der det i tusenvis av år har vært fritt frem. Men vi må selvsagt beskytte skogen fra store selskaper og kriminelle som bare skal tjene penger fortest mulig. Etter utallige foredrag og diskusjoner kommer det klart frem at vi må samarbeide om å beskytte skogene, men at det er veldig vanskelig. Det handler om mer enn bare skog, det er også hele systemet rundt skogene som må forandres. Vi kan ikke fortsette å ødsle bort ressursene våre for en rask profitt. Vi må tenke langsiktig og planlegge for fremtiden. Skogene kommer til å fortsette med karbonfiltrering og andre økosystemtjenester så lenge vi passer på å gir litt omsorg tilbake. Jeg mener vi må se på REDD som et ledd i dette arbeidet, men at vi også må lære av urbefolkningen og fokusere på å skape et system som harmoniserer bedre med naturen.
Jonathan Grevstad Lindholt, 
klimadelegat for Spire i Lima

Min feltreise til Brasil; møtet med en skadelig industri og menneskene den berører.

Nå er det vinter i Norge og det går mot jul og nyttår. For et halvt år siden opplevde jeg en varmere vinter i Mato Grosso i Brasil, som ligger på andre siden av ekvator. Da var nemlig Maria, Aurora og jeg på feltarbeid til delstaten i forbindelse med Spires kampanje ”Soyalandet”, for å utforske de sosiale og miljømessige konsekvensene av soyaindustrien – en industri det norske landbruket er avhengig av.

På feltarbeid til varmens hjemland
Det var to hektiske uker i intens hete – en hete du venner deg til, akkurat som du venner deg til den litt annerledes flørtekulturen, med tuting og sleipe blikk, noe som kanskje ikke er rart når det kommer tre utenlandske jenter, to av dem modellhøye (jeg er den tredje), vandrende gjennom byen med dyrt kamerautstyr på skuldrene på jakt etter nye intervjuofre og på leting etter godt skjulte NGO-kontorer. Da blir man ganske het, skal jeg si deg! Kvinnene her liker den formen for oppmerksomhet, blir vi fortalt når vi ytrer våre holdninger for en fyr vi kommer i snakk med. "De drar på treningssenteret for å bli fine for gutta." Du tror ikke heller de drar for å komme i god form?! spør jeg tilbake. Neida, kvinnene her er kjøttstykker. De skal være trofeer for solide mannfolk, er svaret (sånn noenlunde). Men de brasilianske kvinnene vi møter er ikke sånn. De har bein i nesa, et bredt smil om munnen og åpne armer. De er vakre og sensuelle, men på ingen måte pynteobjekter. Her er det personlighet i massevis. Og varmen er slående.

Moder jord, der soyaen gror
Uansett. Jeg husker en dag helt mot slutten da vi bestemte oss for å ta en pustepause fra det intensive feltarbeidet. Jeg dro på joggetur gjennom byen og kjente lukten av varm asfalt og stekt kjøtt (av en eller annen grunn, men det er jo tross alt Brasil det er snakk om), mens jeg kjente en ørkenspredning i halsen fordi halvliteren med vann jeg hadde til frokost ikke var nok drivstoff i de nære 40 gradene. Kanskje ut av hallusinasjon, begynte jeg å trekke paralleller til regnskoghogst og soyaspredning på Cerradoen i Brasil. Intensiv plantasjeindustri har jo som kjent, alvorlige miljøkonsekvenser som tørke, flom, erosjon av jorda og mer hete i nærmiljøet (røtter binder vann, tretoppene hindrer sollys, og trærne regulerer dessuten temperaturen i lufta, kort fortalt). Soya produseres på denne måten: I enorme plantasjer, med monokultur, tungt maskineri og tonnevis av sterke sprøytemidler – så sterke at de fleste landene i verden forbyr dem. Om man skal være kritisk, kan man dermed påstå at soyaindustrien og moder jord ikke er bestevenner. Og moder jord er kanskje mer til stede her i Brasil enn i de fleste andre land i verden. Her er det våtmarker, savanne og regnskog. Med et bredt spekter av økosystemer, er Brasil også det landet med mest biodiversitet i verden.

En industri helt på jordet
I Brasil bor det altså et mangfold av ulike arter, men også mange mennesker og mange selskaper. Det er ingen dum ting i seg selv, men her er menneskene – urfolk, jordløse, fattige, og andre – små i møtet med selskapene. Her er alt soya, soya, soya, forteller den ene informanten oss. Vel, her er alt penger, penger, penger, tenker jeg. Og så lenge noen vil kjøpe, er det alltid noen som vil selge. Da er det ikke lenger plass til alle, og bevegelser som MST (De jordløses bevegelse) må kjempe hardt for å sørge for at jorda blir brukt til å dyrke mat og gitt til folket i stedet for å ligge brakk i vente på å bli oppslukt av en gigant. De små sine stemmer skal høres og de manges munner mettes. Og det står i grunn svart på hvitt i den brasilianske grunnloven: jorda skal ha en sosial funksjon, hvis ikke skal den eksproprieres av staten og brukes til jordreform.

Dagens praksis er en annen: I Mato Grosso har det totale arealet dekket av soyaplantasjer ekspandert med 400 prosent de siste 10 åra. I et land der under tre prosent av befolkningen eier to tredeler av landarealet er det bekymringsverdig. For det er ikke småbrukere som dyrker soya, det er agroselskaper – store jordbruksaktører som sprøyter inn masse penger (til politikere som svarer med skattekutt) og enormt mye sprøytemidler i en industri som verken skaper arbeidsplasser eller menneskemat. Og kanskje er det like greit at brasilianerne ikke spiser soya, for sprøytemidlene får de uansett i seg gjennom grunnvannet, noe som blant annet vises av forskning der man fant sprøytemiddelrester i morsmelka til kvinner som bodde i nærheten av soyaplantasjer.

Har dere ikke gress i Norge?
Det rare er at dyra heller ikke spiser det. Da vi spurte en brasilianer om dette, fniste han litt av det teite spørsmålet. Nei, kuene spiser vel ikke soya! De spiser gress. Har dere ikke gress i Norge? Jo, vi har jo det, men dyra i Norge spiser seg likevel mette på soya, og vel så det. Dagros proppes så full av soya at det tyter 7500(!) liter melk ut av henne i året. 95 prosent av Dagrosene i Norge er faktisk NRF eller NRF-krysninger, og disse trenger store mengder protein for å prestere (nesten) maksimalt, som vil si å produsere masse melk og kjøtt. Og Dagros har virkelig hatt en læringskurve, fra ”kun” å produsere 2500liter i året i 1959, til dagens nivå, som altså er en tredobling.

Men hun skal ikke ha all rosen, for dette krever enorme mengder soya. Vi importerer nå faktisk hele 900 000 tonn soya i året, der omtrent halvparten går til husdyrproduksjon og resten til oppdrettsnæringa. Selv om soya er billig, innebærer dette selvsagt betydelige kostnader. Da snakker jeg ikke om miljøkostnadene og de sosiale kostnadene i Brasil, for disse er selvsagt utelatt fra regnskapet, altså såkalte eksterne kostnader, eller eksternaliteter om du vil. Nei, da snakker vi om rene økonomiske kostnader. Slike folk er opptatt av. En av de mest arbeidsintensive industriene i Norge blir altså mer og mer kapitalintensiv, der det er antallet kyr, investeringer i dyre driftsbygg (og med dette en gjeldsøkning) og input av innsatsfaktorer fra utlandet som kjører produktivitetsveksten, mens det blir plass til færre og færre bønder; der det blir dyrt å sende dyra ut på beite; og der bruk etter bruk legges ned. Det må en god samfunnsøkonom til for å skjønne nytteeffekten av denne utviklingen, eller kanskje en politiker. Jeg forstår det i alle fall ikke.

Bønder eller bønner?
Alt dette tatt i betraktning er spørsmålet vi må stille oss – kanskje det viktigste spørsmålet landbruket står overfor: vil vi ha bønder eller vil vi ha bønner? Jeg vet om visse høyrepolitikere som ikke klarer å uttale forskjellen, men man bør likevel kunne forskjellen på et jordbruk der det er menneskene, dyrene og naturen som står i sentrum, og et landbruk der det hele drives av innsatsfaktorer fra Brasil og storkapital, slik vår USA-frelste landbruksminister ønsker. Men kanskje vi skal snu om og finne alternativer her hjemme? Om ikke for vår egen matsikkerhet og selvforsyning, så kanskje ut av solidaritet med et folk som gjerne vil få beholde jorda si selv så de kan dyrke mat – mat som ikke gis til norsk storfe, fjærfe, svin og oppdrettslaks, men til Brasilianere. For som ordspråket jeg leste på en hyggelig café i jordbrukskommunen Gjerdrum i dag uttrykker det: ”Kunsten er å dyrke sin egen hage, selv om naboen har bedre jord.” Så la oss benytte beitene og utmarka i stedet for å presse ned kornprisen så den blir lav nok til at kornet kan brukes i kraftfôr til dyra våre. La oss beholde de små og mellomstore gårdsbrukene som kan drives på en måte som ikke uttarmer jorda. La oss dyrke et mangfold av arter som opprettholder mikrobalansen i jorda og øker selvforsyningsgraden vår, og dermed også matsikkerheten. Jeg er sikker på at Norge kan finne mange gode måter å fø seg selv på med utgangspunkt i det rike ressursgrunnlaget vi har. Så kan verdens rikeste land kanskje se seg for god for å røve landområder fra utviklingsland, smørkrise eller ei.

Kampanjehøsten går mot slutten, men det er nå det begynner
Feltarbeidet i Brasil måtte etter hvert ta slutt. Etter to hektiske uker, der vi ringte rundt, mailet, banket på dører, busset, tok lange taxiturer dit det ikke gikk fornuftige bussruter og vandret hit og dit i vintervarmen, hadde vi en rekke gode intervjuer, bilder, videoklipp, sitater og ikke minst, mange sterke inntrykk å ta med oss hjem igjen. Brasil er et land som fester seg i hjertet ditt. Det er vakkert og vanskelig å dra fra, men vi hadde jo en jobb å gjøre her hjemme, og dessuten var vi tomme for penger. Hjemme i Norge ventet kampanjegruppa, som er verdens hyggeligste samling engasjerte mennesker fra ulike ledd av Spire. Disse vil alle gjøre sitt for å bidra til at denne kampanjen ender i økt bevissthet om soyaproblematikken blant befolkningen, og aller helst i noen politiske endringer som gjør soya til en mindre viktig innsatsfaktor i det norske landbruket – som vi jo gjerne vil at skal være nettopp det: norsk.

I januar kommer rapporten som sammenfatter våre funn. Følg med !

Skrevet av Nora Hougen, Spire

Tirsdag 4. november ble en ny rapport lansert på Litteraturhuset. Rapporten tar for seg Green Resources sine investeringer i Uganda. Selskapet var også et av casene i Spires #StoppNorskLandrankampanje i 2013

Klimakvotemekanismer er ikke alltid en vinn-vinn-vinn. Av og til er det noe både lokalbefolkning og miljø taper på, kommer det fram i rapporten Carbon violence: the darker side of green.

Det er den politiske tenktetanken The Oakland Institute som står bak rapporten. The Oakland Institute forsker på utviklingsrelaterte spørsmål, og har blant annet stor kompetanse på landrantematikk. Nå har de gått det det norske selskapet Green resources nærmere etter i sømmene, og på Litteraturhuset var en av rapportforfatterne, Kristen Lyons, på plass for å rapportere de viktigste funnene i rapporten. Green Resources er et selskap som leier eller kjøper landområder for å plante treplantasjer. Formålet er å produsere klimakvoter som rike land som Norge kan kjøpe.
Selve rapporten kan du lese her.

Spire var medarrangør for rapportlanseringen sammen med Utviklingsfondet, Framtiden i våre hender, ForUM for utvikling og miljø og The Oakland Institute. Etter at Kristen hadde lagt fram rapporten, var det paneldialog hvor også Anne-Kari Garberg fra Framtiden i våre hender, Tor Arve Benjaminsen fra Universitetet i Ås, og forfatter og journalist Erling Borgen var med.

Alle paneldeltakerne hadde erfaring med landrantematikken generelt og med Green Resources. Det forelå uten tvil flere eksempler hvor Green Resources har oppført seg klanderverdig. Lokalbefolkningen som i utgangspunktet bodde i områdene som selskapet har overtatt, har i flere tilfeller mistet mye eller all tilgang til landjord for å produsere mat til seg selv. Dermed er matsikkerheten blitt truet, slik animasjonsfilmen under viser.

Befolkningen har også mistet tilgang til viktige kulturelle steder som de bruker for tradisjonelle ritualer og utfoldelse av sin religion. Miljøskader er et annet relevant tema: når man erstatter et variert biomangfold med store treplantasjer med monokulturer (kun én tresort), hva slags konsekvens vil det ha for økosystemet og jordkvaliteten? 

Er det nok å følge loven?
Samtidig sier Green Resources selv at de har gjort alt i henhold til lover og regler som gjelder i landet. I tillegg gjennomfører de CSR-prosjekter som innebærer å f.eks bygge opp helseklinikker eller skoler til lokalbefolkningen. Når de følger reglene som gjelder, kan man da si at de gjør noe negativt?

Konklusjonen ble at hva som er riktig ifølge loven, og hva som er etisk riktig, ikke nødvendigvis er det samme. Mange land har en for dårlig lovgivning til å ivareta grunnleggende menneskerettigheter for sine innbyggere. Her må man skjerpe inn lovgivningen, men også stille strengere krav til selskaper om at de må legge listen høyere enn det absolutte minimum. 

Dialog er viktig
Green Resources hadde fått tilsendt hovedpunktene i rapporten i god tid før den ble laget ferdig slik at selskapet kunne kommentere innholdet og rette opp eventuelle feil. Til tross for flere henvendelser kom Green Resources aldri med noen kommentarer, men en representant fra selskapets styre deltok likevel som publikum på arrangementet. Han var lydhør for innspillene som kom fra panelet, og kom med egne perspektiver og betraktninger. Kanskje var dette starten på en mer konstruktiv dialog mellom sivilsamfunnet og selskapet enn det som har vært fram til nå? Samtidig må også Norfund, det norske selskapet som investerer offentlige penger i Green Resources og andre selskaper, komme på banen. Selv om vi ikke kan bestemme hva som skal være loven i Uganda, kan vi bestemme hvordan vi skal bruke offentlige penger for å gjøre investeringer. Da kan Norge bestemme seg for hvilke krav som skal gjelde for selskaper i utlandet, også for Green Resources.

Er karbonkvoter riktig vei å gå?
Et avgjørende spørsmål til slutt er hvorvidt karbonkvoter i det hele tatt er en vei vi bør gå. Skal vi bruke energi på å forbedre systemet slik at tilfellene av landran og miljøødeleggelser blir mindre? Eller bygger vi da opp under et system som i det store og det hele ikke virker? Det såkalte CDM-kvotemarkedet er blitt kritisert for å egentlig ikke ha stor virkning. Er det egentlig bare en sovepute hvor forurensende land som Norge kan kjøpe seg en bedre samvittighet for sine utslipp ved å støtte treplantasjer i Afrika? Hvis kvotemarkedet faktisk ikke bidrar til noen reduksjon av utslipp, og det i tillegg fører til at Norge stadig utsetter å gjøre virkelige kutt hjemme, så bør vi kanskje finne andre og mer effektive måter å motarbeide klimaendringene på.

Her kan du lese mer om Spires høstkampanje i 2013, #StoppNorskLandran, som tok for seg tematikken rundt landran og norske offentlige investeringer. Der kan du også laste ned vår egen rapport som ble skrevet i forbindelse med kampanjen.

Du kan lese mer om hva karbonvold er her. Dette begrepet kommer kanskje til å bli mer kjent i årene som kommer.

Karuna Karki er en nepalsk aktivist med et brennende engasjement for miljøet og bevaring av skog. Hun fortalte oss om sine drømmer for framtida, miljøutfordringer i Nepal og sivilsamfunnets rolle.

Kan du fortelle litt om deg selv?
Jeg heter Karuna Karki, og bor i Pokhara der jeg studerer skogbruk ved Institute of Forestry på det tredje året. Jeg har vokst opp i det rurale Tanahun-distriktet sammen med foreldre og to yngre søsken. Foreldrene mine er bønder, og de har høner, geiter, to bøfler og en kanin. Jeg besøker dem ofte – omtrent en gang i uken.

Hvorfor er du aktiv i UNC?
Planteskoler (en hage der det dyrkes planter som senere blir plantet ut i skogen, red.anm.) er en viktig del av skogbruket, og UNC driver en planteskole  som jeg ønsket å bidra til. Gjennom UNC har jeg også vært involvert i å kutte ned busker og kratt på universitetsområdet, bidratt til å innføre et rituale der medlemmer av UNC og mange andre interesserte planter trær på bursdagene sine. Jeg har vært med i UNC i tre år, og er nå organisasjonens kasserer.

Hva er ditt beste minne fra UNC?
Et av mine beste minner fra UNC er fra markeringen av verdens miljødag i 2013. Da arrangerte UNC et gateteater der jeg spilte rollen som lege. Et annet godt minne er fra da jeg var ganske ny i UNC og var med på å kutte ned buskene og krattet fra en del av universitetsområdet. Jeg rispet meg opp på hånden den gangen, og jeg kan den dag i dag se merkene etter det.

Hva har du lært ved å være med i UNC?
Jeg har blitt flinkere til å presentere og å snakke foran et publikum. Jeg følger meg tryggere når jeg gjør det. Jeg har fått mer selvtillit, og har fått erfaring fra å være konferansier.

Hvorfor valgte du å studere skogbruk?
Først tenkte jeg at jeg skulle bli sykepleier, slik som veldig mange andre jenter i Nepal. Det var imidlertid miljøfagene jeg likte best da jeg gikk på skolen, også var jeg ikke så glad i matematikk. Både min mor og noen andre jeg kjente anbefalte skogbruk, så jeg ble inspirert til å studere det. Etter at jeg hadde gjennomført mitt andre studieår mottok jeg en pris fordi jeg hadde oppnådd de beste karakterene av alle skogbruksstudentene i Nepal.

Hvilke drømmer har du for fremtiden?
Jeg ønsker å jobbe med noe som har med bevaring av skog å gjøre, og aller helst ønsker jeg å bli entreprenør og iverksette mitt eget initiativ. Jeg blir ferdig med bachelorgraden min neste år, og da ønsker jeg å begynne på master i utlandet – helst et sted i Europa. Der ønsker jeg å skaffe meg kunnskap og erfaring som jeg senere vil få god nytte av i Nepal.

Kan du fortelle om en av dine rollemodeller?
Min mor! Hun har ingen utdanning, men hun innehar 18 ulike verv. Hun er involvert i det meste; skolekomite, drikkevannskomite, utviklingskomite, konfliktløsningskomite, samt kampanjer i forkant av politiske valg. Alle disse vervene gjør hun på frivillig basis. Hun kunne ikke lese og skrive da jeg ble født, men da jeg begynte på skolen benyttet hun sjansen til å lære seg dette ved å lese mine skolebøker.

Hva anser du som de største miljøutfordringene Nepal står ovenfor?
Avskoging og flommer – særlig i Terai-distriktet, i tillegg til klimaendringer. Regntiden kommer til andre tider enn tidligere. Bønder har måttet tilpasse seg klimaendringene, noe de har gjort ved å endre tidspunktene for såing og innhøsting, og å endre hvilke typer produkter de skal dyrke. Avskoging fører ofte til jordras, noe UNC har vært involvert i å spre oppmerksomhet om.

Jeg tror internasjonal handel av karbonutslippskvoter er en god mulighet for Nepal. Gjennom en slik type handel ville et annet land betale Nepal for at skogen i Nepal ikke skal hogges ned. Slik handel tillater det andre landet kan hogge mer skog, samtidig som det holder seg innenfor sin kvote for karbonutslipp. Hvis dette blir gjort på riktig vis fra Nepal sin side ville dette kunne bidra til å beskytte Nepal fra avskoging, samtidig som at det kunne være en inntektskilde for staten.

Hvilke grupper er det som er mest aktive i sivilsamfunnet i Nepal?
Som regel er det flest gutter involvert. Tidligere var det slik at sivilsamfunnet nesten utelukkende besto av folk fra de høyere kastene. I dag er sivilsamfunnet mer inkluderende, slik at mennesker fra alle slags kaster har mulighet til å engasjere seg. I nesten alle sektorer i Nepal er det nå innført et kvoteringssystem, med kvoter for kvinner, urfolk og personer fra de laveste kastene.

I det siste har antall ungdomsorganisasjoner økt. Blant ungdom har det blitt en trend å være aktiv i organisasjonslivet. Mange unge ser organisasjonserfaring som en fin måte å skaffe seg erfaring på ved siden av studiene.

Hva mener du motiverer aktivisme blant ungdom i Nepal?
Det at det har skjedd endringer i Nepal i løpet av den senere tiden. I dag er det mye mer aktivitet innenfor forskning og utvikling enn tidligere. Dette tror jeg inspirerer ungdom – nå forstår de at endringer er mulig. Jeg tror også at media spiller en viktig rolle. Det samme gjør ungdom som har tilbrakt tid utenlands, og som kommer tilbake til Nepal med nye ideer og inspirasjon.

Har ungdomsorganisasjoner som UNC mulighet til å oppsøke politikere og få tilgang til beslutningsprosesser? Hvordan? Føler du at ungdom har mulighet til å påvirke utviklingspolitikken i Nepal?
Ungdomsorganisasjonene har mulighet til å produsere skriftlig materiale som de kan overrekke politikerne. Politikerne, og særlig de yngre av dem, er ofte interessert i å lytte til ungdommen. Nå som det er valgt en ny grunnlovsforsamling tror jeg det kommer til å bli økte muligheter for at ungdom kan påvirke i enda større grad.

Hva vil du si til ungdom i Norge?
Vi må stå sammen for å beskytte planeten vi bor på – vi har kun én av dem.
Vi har en plikt til å beskytte planeten vi bor på.


Skrevet av Anbjørg Tovsrud

Norge satser for mange penger på oljekortet. Det er dårlig både for klimaet og for økonomien vår, sier Mari Gjengedal

Du sitter ved et bord i et fullt og skravlete lokale med en kortstokk foran deg. Du har hentet ut alle pengene dine fra banken - pengene du har spinket og spart gjennom mange år. I kveld skal det spilles. Folkene rundt bordet følger spent med. Du vurderer å gamble alle pengene dine på ett kort. Vinner du, blir fortjenesten enorm. Taper du, mister du alt du har. Mye står på spill. Oddsene er forsvinnende små. Hva gjør du?

De fleste mennesker med vettet i behold (og som ikke har et usunt spilleproblem), ville sannsynligvis valgt å ikke gamble bort alle pengene sine. Så da burde vel i hvert fall ikke en stat gjøre det?

Slik skulle man i hvert fall tro. Men faktisk er det akkurat det staten Norge holder på med akkurat nå: gambler med våre penger.

Vi har mange penger. Mange mange penger. Dessverre har vi også et problem med at disse pengene i altfor stor grad satses på ett kort, nemlig oljekortet. Vi er altfor avhengig av olje, og det er vi på to forskjellige måter: gjennom industrien vår og gjennom den statlige sparekassen vi liker å kalle Oljefondet.

Erik Martiniussen, som har skrevet boken "Drivhuseffekten", sier at ni av ti kroner som investeres i norsk industri, investeres i olje og gass. Med andre ord: nesten alle våre industripenger investeres i en avleggs industri! Dette er ikke bare et direkte heiarop til raskere klimaendringer, men det er også veldig lite lurt for Norges langsiktige økonomi. Vi vet jo veldig godt at oljeindustrien er den gamle næringen, og at en mer fornybar framtid ligger foran oss. Det at økonomiske bautaer som Kina og Tyskland har vært på offensiven med å bygge ut fornybar industri de siste årene gjør at det burde ringe noen alarmklokker hos norske politikere og næringsliv. Men neida. Her vises det ingen tegn til betenksomhet rundt at Norges langsiktige investeringer lempes på et synkende skip. Istedenfor å satse på framtiden og mulighetene for nye arbeidsplasser som ligger der, knuger vi fast til en fortapt gullalder. Lemfeldig pengebruk? Ja. Når det gjelder pengene til en hel stat? Direkte uansvarlig.

Hadde vi da enda investert pengene vi har på bok - sparepengene våre - i andre ting enn olje, så hadde vi i hvert fall hatt en sikkerhet å falle tilbake på den dagen oljeindustrien ikke lenger er lønnsom. Det gir jo mening å ha flere bein å stå på, selv for økonomer?

Dessverre går altfor mange milliarder fra overskuddet i oljevirksomheten til å investere i MER oljevirksomhet andre steder i verden.

- Det gir ingen finansiell mening for Oljefondet, som får sine innskudd fra olje og gassinntekter, å være investert i disse sektorene, har finansekspert Sony Kapoor sagt i Aftenposten. Han mener Oljefondet bør selge seg ut av CO2-tunge selskaper og investere mer i grønn teknologi og utvikling. Spire er enig! Det er på tide å innse at oljeavhengigheten vår har blitt en hemsko. Den hemmer oss i å se etter nye og bedre løsninger, og gjør at vi havner bakpå når det gjelder å gjøre framtidsrettede endringer i samfunnet.

Oljefondet må trekke ut sine investeringer i fossil energi. Og de som har ansvar for å planlegge hva vi skal leve av etter oljen må å innse at det trengs å investeres i andre sektorer for å unngå framtidig økonomisk kollaps. Det er på høy tid! Vi har gravd oss lenger og lenger ned i et hull det er stadig vanskeligere å komme oss ut fra. Nå er det på tide å snu retning og grave oss opp mot dagslyset. Sleng oljekortet på søppelhaugen!

Andrea Weme har lest Jostein Gaarders bok, Anna. En fabel om klodens klima og miljø. -Anna er ei bok som utfordrer menneskene til å snu livstrenden vi har surra oss inn. Det er mitt store håp at denne lille boka havner i mange små og store hender, sier Andrea som anbefaler boka på det varmeste!

Julen som gikk hadde fryktelig mildt og vått vær. Det kom som et sjokk på meg som snøvant Osloborger. Nå er det ikke slik at en vinters vær er det samme som klodens klima. Allikevel ga julen 2013 oss en forsmak på hvordan vintrene mest sannsynlig kommer til å arte seg for våre oldebarn. Gjennom boken Anna – en fabel om klodens klima og miljø har også Jostein Gaarder til hensikt å gi oss som er verdensborgere i dag en ide om hvordan livet blir, til de som er en forlengelse av oss.
I denne fabelen av en roman blir leseren presentert for samtidsjenta Anna. En jente fra Valdres med usedvanlig god fantasi og livlige drømmer. Anna drømmer nemlig at hun er sitt eget oldebarn; Nova, 80 år frem i tid – og Nova er forbanna. Forbanna på Olla (oldemor) og de andre menneskene som levde tre generasjoner før henne. De kunne stanset de prosessene som ledet til den verdenen Anna må forholde seg til. En verden hvor tusenvis av plante- og dyrearter er blitt utryddet.  Hvor hele økosystemer er ødelagt, fjell er blitt til skog, og millioner av mennesker er på flukt fra sine ulevelige hjemland. Hvordan kan Anna bruke sitt framsyn til å redde Nova fra den verden hun er på vei til å arve?
Anna er definitivt ikke Gaarders største verk. Den er faktisk på arme 222 sider i bittelille A5-format. Den er heller ikke størst i metaforisk forstand.  Boken Anna befinner seg blant verdensomspennende bestselgere og tilslørte verdensbekjennelser som Sofies verden og Kabalmysteriet i Gaarders møysommelig oppbygde arsenal av genialiteter siden debuten i 1986 med Diagnosen og andre noveller. Anna stiller her i en klasse for seg selv. For hvordan skriver man egentlig en barneroman om noe så konkret som vår tids mest omfattende globale utfordring på en subtil og ikke moraliserende måte? Gaarder har mestret denne oppgaven mange ganger. Han har på de mest finurlige vis gjort veldig voksne temaer tilgjengelige for barn. Viktige temaer som religion, filosofi, død og kjærlighet.  I mange av bøkene hans kan man lese en abstrakt erkjennelse av menneskets tilhørighet til verden, og hvor dyrebar den er for oss. En av mine favorittanker fra forfatterens side, er den om at hver gang et barn kommer til verden er det ikke bare verden som blir skjenket et nytt barn, men også barnet får en flunkende ny klode i sin favn.
I Anna – er denne kloden barnet får i favnen ene og alene hovedfokus. Sofies Verden var verdens mest solgte bok i 1995 – og har skapt utallige små filosofer blant de yngste- og eldste. Klarer Anna å vekke den samme interessen for kloden, og lage en liten hærskare av unge klimaaktivister og ansvarsfulle verdensborgere? Tidvis skinner oppgavens vanskelige natur igjennom. Bokens kritikk av måten menneskene behandler kloden på, er alt annet enn subtil. For hvordan flyter en kritikk av klimakvotesystemet og den egosentriske menneskenaturen på skjønnlitterært vis?
Tematikken veksler mellom en drømmende fortelling om Annas liv, moralfilosofiske beretninger i kjent Gaardiansk stil og hardcore klimavitenskaplige fakta.  Måten Gaarder leker med språket i boken gjør meg faktisk både flau, lattermild og fascinert på en gang. Språket er lettfattelig og lekent, og i likhet med bokens tematikk veksler det drastisk. Her tillater Gaarder seg å bruke engelske ord og populæruttrykk fra miljøbevegelsen og økonomisk teori som gamification, blandet med ungdommelig tale fra bokens karakterer. Denne blandingen av svært ulike ord gir språket i boken et ganske annerledes preg enn det jordnære og lett tilgjengelige, men undrende og poetiske språket som pleier å karakterisere Gaarders verker.
Den store variasjonen i språket gjør lesingens flyt en tanke mer stakkato – jeg kommer ut av bokens virkelighet når stilen bryter, raskere enn ved en bok med mer harmoniserende stil. Likevel fører denne skrivemåten til at leseren blir introdusert for viktige begrep og fakta som aktive i miljøbevegelsen er de som kjenner best til. Selv om boken er miniatyr og bryter språkstil, mangler det ikke på undrende og slående moralpoeng – Gaarders egen spesialitet.  Min favoritt er kanskje en omskriving av gjensidighetsprinsippet:
Du skal gjøre mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg. Men den gylne regel kan ikke lenger bare ha en horisontal dimensjon – altså et “vi” og “de andre”. Det begynner å gå opp for oss at gjensidighetsprinsippet også har en vertikal dimensjon: Du skal gjøre mot neste generasjon slik du hadde ønsket at forrige generasjon hadde gjort mot meg… Hele menneskeheten lever ikke på én gang. Det har levd mennesker her før oss, noen lever nå, og noen skal leve etter oss. Men også de som kommer etter oss er våre medmennesker.
Dermed har Gaarder skapt en helt logisk og intuitiv forlengelse av kanskje det eneste prinsippet man kan enes om på tvers av livssyn. På den måten har han gitt miljøbevegelsen et moralsk belegg for våre forsøk på å initiere politiske handlingsinsentiv i dag som tar vare på den neste generasjonen. Spires kampanje for en ombudsperson for framtidige generasjoner deriblant. Gaarder fletter sammen teori fra mange relevante fagfelt på flere nivåer i boken. Både psykologisk og økonomisk teori er godt representert. I karakterenes liv, i de moralske poeng og i bokens handling og tematikk. Måten poengene gir gjenklang på ulike nivåer i boken og at fortellingene om Anna og Novas liv er parallelle – gir meg den kjente følelsen av kribling i magen, som Gaarders bøker ofte gir meg. Det er følelsen av å være med på et resonnement som er akkurat litt utenfor det jeg selv har forstått til nå. Det er en følelse av at verden henger sammen og er logisk – og en følelse som gjør at jeg blir sterk i tanken, og handlekraftig.
 Klimaproblematikken blir skildret i denne boken som en klimakamp. Menneskets kamp for å bevare en verden vi med omsorg kan gi våre neste i hende. Anna viser hvordan vi kanskje er nødt til å spille på lag med menneskenaturen, istedenfor mot den, for å løse klimaproblematikken. Den viser hvordan vår evne til å visualisere våre egne oldebarn kan være en øyeåpnende port til å forstå at det faktisk er forlengelsen oss selv dagens livsstil rammer. Anna er ei bok som utfordrer menneskene til å snu livstrenden vi har surra oss inn. Bokens nærhet i tid (Anna lever i år 2012) underbygger følelsen av at det boken skildrer faktisk gjelder leseren selv.  
Jeg sa at boken stilte i en klasse for seg selv – og det gjør den på mange måter. Det er kanskje ikke Jostein Gaarders største litterære verk. Allikevel skal han høste kredibilitet for at han velger å bruke sin fantasi og arbeidstid til å skrive om klimakampen. Et tema som på finurlig vis er blitt vanskelig å prate om på en appellerende måte. Det er mitt store håp at denne lille bok havner i mange små og store hender. Den er å anbefale på det varmeste, og liker man den ikke kan man trøste seg med at den er rask lesning. I tillegg er veien fra holdning til handling gjort lynende kort – da Gaarder lister opp en rekke miljøorganisasjoner på siste side. Deriblant Spire. Da gjenstår det bare å håpe på at en nyvunnet klimaaktivist snart finner veien fra fabelen til Spirekontoret.

Skrevet av Andrea Weme

Hva skjer?
Land blir en stadig mer verdifull ressurs på grunn av befolkningsvekst, ustabile matvarepriser og klimaendringer. Investorer og store multinasjonale selskaper gjør strategiske oppkjøp eller leier store landområder i utviklingsland for å sikre seg kontroll over produksjon av mat, biodrivstoff og karbonkvoter. Millioner av hektar land blir overført til investorer.

Investorer velger som regel å tilegne seg de mest fruktbare jordområdene, hvor lokale mennesker allerede kultiverer jorda. Dette kan de gjøre fordi landrettigheter i mange afrikanske land er uformelle, og offisielt tilhører staten. Jordområder blir ofte overført på bekostning av lokalsamfunn som allerede er fattige og marginaliserte, og tatt uten bøndenes samtykke eller tilstrekkelig kompensasjon. Slike investeringer kalles med rette for landran.
 
Investeringer til fordel for lokalsamfunnet
Landbruk i utviklingsland har vært nedprioritert av myndigheter, bistandsorganisasjoner og privat sektor i flere tiår, og det er et stort behov for investeringer i denne sektoren. Spørsmålet her er hvilke type investeringer som trengs.
Flere studier viser at investeringer i småbønder er den mest effektive måten å bekjempe sult og redusere fattigdom på. Investeringer i kunnskapsutveksling, frøbanker, infrastruktur og lagringsanlegg kan mangedoble produksjonen og inntektene til verdens fattige bønder, samtidig som de beholder eierskapet over sin viktigste ressurs; jorda.

Investeringer i storskala landbruksplantasjer på den andre siden, kan føre til konflikter og marginalisering av lokalbefolkningen. Jord blir omfordelt fra småbønder som produserer for seg selv og lokalsamfunnet deres, til store selskaper som i stor grad produserer for eksport. Jobbene som eventuelt kommer med plantasjene er ikke nok til å kompensere for antall bønder som mister levebrødet sitt.

Norges rolle
Studier har dokumentert at Norge gjennom private selskaper er den fjerde største landinvestoren i Afrika. Statlige investeringsfond bidrar også til landran, noe som er spesielt ille siden de investerer på vegne av hele det norske folk. Spire har undersøkt offentlige investeringer gjennom Oljefondet og utviklingsfondet Norfund. Det viser seg at Oljefondet gjennom investeringer i selskaper som Sime Darby og Bolloré finansierer landran. Disse selskapene eier palmeoljeplantasjer i Vest-Afrika og har fratatt lokalbefolkningen jord uten informert samtykke. Dette svekker lokalbefolkningens matsikkerhet og har ført til konflikter mellom lokalbefolkningen og selskapene.

Norfund har investert i selskapet New Forest Company, som har etablert skogplantasjer i Uganda. Dette har ført til tvangsflytting av lokalbefolkningen uten kompensasjon. Eksempelet viser at Norfund, på tross av strenge retningslinjer, mangler gode nok mekanismer til å forhindre at de bidrar til landran og isteden bidrar til bærekraftig utvikling.

Med bakgrunn i disse funnene setter Spire søkelyset på landran finansiert av Norske offentlige investeringer. Vi trekker fram følgende konkrete grep den norske stat bør gjennomføre for å hindre vår deltakelse i landran: Spire krever at den etiske forvaltningen av Oljefondet styrkes, blant annet gjennom å vurdere selskapenes etiske praksis før det investeres. Etikkrådets ressurser og myndighet bør også styrkes. Vi mener i tillegg at offentlige investeringer i storskala prosjekter, som har en økt risiko for å medføre landran, bør reduseres til fordel for investeringer som inkluderer småbønder på deres premisser. Norfund bør på få plass egnede og uavhengige klagemekanismer.

Gode investeringer forutsetter at en tar hensyn til lokalsamfunnet og menneskers behov. Det norske folk bør ikke akseptere at norske offentlige fond tjener penger på at fattige bønder mister livsgrunnlaget sitt.

Tar regjeringen utfordringen?
Regjeringen vektlegger i sin plattform viktigheten av åpenhet og etisk bevissthet i forvaltningen av Oljefondet. Det er positivt at etikk og menneskerettigheter blir framhevet. Samtidig har Regjeringen gitt klare signaler om at de ønsker tettere bånd mellom handel og utvikling. Dette innebærer økt risiko for landran. De fleste av verdens fattige er småskala matprodusenter, og effektive utviklingstiltak forutsetter dermed at deres behov blir satt i sentrum. For å sikre fattigdomsreduksjon og menneskeretten til mat, bør Regjeringen ta til orde for at all norsk finansiering av landran må opphøre.

Skrevet av: Mari Gjengedal og Maria Underdal

Denne kronikken stod på trykk i Klassekampen 22.11.2013
Les om Spires kampanjen #StoppNorskLandran.

Forestill deg at et selskap en dag kommer hjem til deg og ber familien din om å flytte. Jorda du bor på er nemlig blitt solgt, uten at du er blitt involvert i avgjørelsen. Du står tomhendt igjen uten rettigheter, et sted å bo eller land å dyrke mat på. Dette ville heldigvis aldri skjedd i Norge. Dessverre er dette realiteten for mange mennesker i utviklingsland; en realitet Norge i dag er med på å bidra til.

I dag er tradisjonelt sett dagen hvor folk står sammen verden over og viser solidaritet i kampen for rettferdighet. For om det finnes én følelse som virkelig kan få blodet til å koke, bevege mennesker og flytte fjell, så er det følelsen av urett

Urettferdighet utfordrer en fundamental psykologisk mekanisme: Troen på en rettferdig verden. En verden der ondt følger ondt og det ordner seg for snille piker. Fordi denne troen er så viktig for vårt psykologiske vel, legitimeres urettferdighet ofte med at de som opplever urett fortjener det. Imidlertid er det ingen som mener at det er rettferdig at fattige mennesker i Sør dør på grunn av klimaendringer vi har skapt i Norge. I følge FNs klimapanel vil klimaendringer skade helsen til millioner av mennesker hvis vi ikke endrer våre forbruksmønstre. Hvorfor gjør vi ikke noe med det?

Sosiale bevegelser har tradisjonelt spilt en viktig rolle for å skape rettferdighet. Hvor er den sosiale bevegelse nå? Jeg føler meg følelsesmessig beveget av dagens groveste og mest omfattende systemurettferdighet. En urettferdighet som har beveget mange og berører alle, men som ikke har fremprovosert tilstrekkelig handling. Den skjeve fordelingen av verdens ressurser og privilegiene som følger er enormt urettferdig. Som kirsebæret på urettferdighetskaka gjør klimaendringene det vondt verre for de som allerede er på minussiden i fordelingsregnestykket. Innen midten av århundret forventer FNs klimapanel millioner av klimaflyktninger. I denne paradoksale skjevfordelingen er det ikke ofrene for klimaendring som i størst grad kan forhindre problemene. Det er du og jeg i Norge. På arbeidernes internasjonale kampdag kan jeg ikke annet enn å spørre: Vil den sosiale bevegelsen vekke tilstrekkelig engasjement til at klima blir en prioritet blant folk?

Historien er rik på undertrykkelse og urettferdighet. Kvinneundertrykkelse og rasediskriminering er innlysende eksempler. Måten samfunn bevisst og ubevisst har holdt enkelte mennesker unna visse rettigheter er analogt med den urettferdige forskjellen mellom Nord og Sør i dag. Imidlertid er både likestilling og antirasisme gode eksempler på hvordan sosiale bevegelser har mobilisert for å rokke ved samfunnsstrukturer som gjør urettferdighet til en selvfølgelighet. For å bekjempe urettferdighet trengs imidlertid en mobilisering av flere enn bare de diskriminerte. Det var ikke bare kvinner eller mørkhudete som kjempet i likestillingskampen eller mot rasisme. For å skape reell forandring trengs engasjement fra flere parter. Vi trenger både sivilsamfunn, næringsliv og ikke minst fagorganisasjoner.

Det er ikke slik at det ikke finnes de som bryr seg om klimaendringene. Jeg bryr meg. Det sitter tusenvis av ildsjeler og brenner for klimakampen. Dessverre må vi bite i det sure eplet. Det er ikke oss verden trenger. For å skape forandring trenger vi organisert mobilisering, og arbeiderbevegelsen er den største og mest slagkraftige sosiale bevegelsen Norge har opplevd. Arbeiderpartiet ble dannet for å forsvare arbeidernes interesser mot urettferdigheten industrialiseringen førte med seg, men de har også kjempet med andre for rettferdighet. I 1890 feiret vi 1. mai i Norge for første gang, og siden da har Norge blant annet vitnet sin første kvinnelige statsminister og innført likestillingsloven mye takket være arbeiderbevegelsen. Arbeiderpartiets Carl Jeppesen var selv med på å innføre 1. mai som arbeidernes internasjonale kampdag. Den dag i dag siterer arbeiderpartiet hans hundre år gamle partiprogram for å illustrere at den sosiale bevegelse kjemper et en kamp for rettferdighet:

  «Arbeiderpartiet kjemper for like rettigheter og like plikter for alle uten hensyn til kjønn og for opphevelse av all klasseforskjell. I denne kamp står det som representant ikke blott for lønnsarbeiderne, men for alle undertrykte, for alle forbedringer, som er egnet til å forbedre folkets stilling i alminnelighet og arbeidernes i særdeleshet.»

I lys av dette vil jeg sette spørsmålstegn ved at arbeiderpartiet selv trekker frem gradvis innføring av samhandlingsreformen som fjorårets kampsak, når mennesker blir drevet på flukt på grunn av våre levemåter. Vi trenger at fagbevegelsens sterke krefter tar tak i klimaproblematikken.

Norsk fagbevegelse har begynt å vise interesse, men de har enda ikke spilt en ledende rolle i klimakampen. De har lang erfaring og gjennomslagskraft i å tale rettferdighetens sak på vegne av sine egne. Problemet er det at mange i vårt samfunn, og dermed fagbevegelsens egne, føler seg lite berørt av klimaendringene. I landene som kan bidra til å løse klimaproblemet finnes det ingen interesseorganisasjon som tar til ordet mot urettferdigheten som rammer land langt vekk og generasjoner som enda ikke er født. Betyr det at det er greit å ta på de rosenrøde brillene, stikke hodet ned i tjæresanden og tenke at dette ikke er vårt problem?

Mitt håp er at de sosiale bevegelsene i Norge som taler rettferdighetens røst skal vokse og skape det trykket som gir den samfunnsbevegelsen vi trenger. Norge med sin unike politiske og økonomisk stabilitet, for ikke å snakke om utslippssamvittighet, har et riktig utgangspunkt og burde være en nøkkelaktør i klimakampen. Den sosiale bevegelse må hjelpe Norge med å realisere sitt potensial som en ledende aktør i klimadebatten, og stå opp for vårt historiske utslippsansvar.

Den ene følelsen som virkelig kan få blodet til å koke, bevege mennesker og flytte fjell er følelsen av urett. Fagbevegelsen har stilt seg bak sivilsamfunnets krav om at stortingsvalget i 2013 må handle om klima. I dag holdes en av appellene på Youngstorget av Natur og Ungdom, en av LOs faner bærer teksten ”Reduser oljeutvinningstempoet – vern Lofoten, Vesterålen og Senja” og Klimavalg2013 er representert med hele syv faner i demonstrasjonstoget. Imidlertid er ikke dette en reell kamp for å utjevne denne tids største urettferdighet. Vi må forstå at det er alles, men spesielt vårt ansvar å utjevne urettferdigheten forårsaket av måten vi lever på. Selv om konsekvensene ikke rammer oss i første rekke. Arbeidere, hve stemmen! Muliggjør mobilisering og la årets stortingsvalg bli et klimavalg.

Resolusjon fra Spires Landsråd 15.februar: Norsk politikk er kortsiktig og ikke bærekraftig. Spire mener at bærekraftig utvikling må forankres i en politisk uavhengig institusjon som har mulighet og kompetanse til å belyse langsiktige perspektiv ved norsk politikk. Vi mener at opprettelsen av et framtidsombud er nødvendig.

Vi lever i et samfunn med en produksjon og et økonomisk system som ikke er bærekraftig. Frykten hos de folkevalgte for å ikke bli gjenvalgt til neste periode fører ofte til at kortsiktig økonomisk vekst går på bekostning av hensynet til framtiden. Et eksempel er at over 120milliarder kroner ble investert i oljesektoren i 2011. Til sammenlikning ble 6,7 milliarder investert i fornybar energi.Spire mener at dette ikke er en politikk for framtiden. Hensynet til framtidige generasjoner er også nevnt i grunnlovens paragraf 110b. Vi mener at et framtidsombud vil være det konkrete tiltaket vi trenger for å sikre en miljøvennlig og langsiktig politikk som vil kunne sørge for at loven blir fulgt.

Framtidsombudet vil kunne fungere som et tverrfaglig organ som kan bistå med informasjon i politiske saker og være en brobygger mellom politikk og forskning. På samme tid vil Framtidsombudet hjelpe politikere ved å sette fokus på saker som det er vanskelig for politikerne å fremme selv. Framtidsombudet vil også kunne sørge for avbyråkratisering og samstemthet i norsk politikk for bærekraftig utvikling ved å fungere som et samlende fagorgan.

Ikke minst, Framtidsombudet vil sørge for store langsiktige samfunnsbesparelser ved å advokere for forebyggende tiltak istedenfor reparerende tiltak. Dette vil kunne hjelpe politikere med å balansere ønsket om økonomisk vekst på kort sikt, med langsiktig hensyn til framtidige generasjoner.

Flere land har erfaring med liknende institusjoner som Framtidsombudet. Det norske klimaforliket sier at norsk klimapolitikk skal være blant den mest ambisiøse i verden, og nevner et behov for en uavhengig faglig vurdering av klimapolitikken. Framtidsombudet vil være et konkret og positivt tiltak som viser at Norge viser handlingskraft og tar hensynet til framtidige generasjoner på alvor.

Spire mener at dersom beslutningstakere får hjelp til å ta større hensyn til framtidige generasjoners interesser og rettigheter, vil dette føre til et mer langsiktig politisk perspektiv og en bedre balanse mellom økonomiske, miljømessige og sosiale hensyn. Framtida teller nå!


Vil du vite mer om Framtidsombudet, se her.

Klimavalgkampen er igang! Spire har sammen med førti andre organisasjoner sluttet seg til alliansen Klimavalg 2013. Vi er en bred allianse som alle står bak kravet om en ansvarlig klimapolitikk nå!

Hovedproblemet med global og norsk klimapolitikk er at politikerne sier de vil begrense den globale oppvarmingen til to grader men ikke er villige til å gjøre de tiltakene som er nødvendig. Alliansen vil samarbeide om å sette klima på dagsorden fram mot stortingsvalget 2013, bl.a. gjennom informasjonsvirksomhet, aksjoner og en rekke fellesarrangementer.

Kampanjen er nå i ferd med å bli bedre organisert, men vi mangler friske penger for å få skikkelig fart på arbeidet, melder kampanjeleder Svein Tveitdal i et ferskt nyhetsbrev til deltakerorganisasjonene. De er nå blitt 41 i tallet, etter at Utviklingsfondet nylig kom med (se full medlemsliste her). Thomas Cottis fra Norsk Klimanettverk og Finn Bjørnar Lund fra Besteforeldreaksjonen er etter nyttår gått inn som frivillige medarbeidere i sekretariatet. Susanne Lende fra Den norske kirke koordinerer informasjons- og mediaarbeidet, med en enkel presentasjonsfolder som første prioritet.

Informasjonsarbeid i siget
Hjemmeside for kampanjen er i kjømda, og Facebook-side  er oppe og går, sammen med Twitter (600 følgere allerede). Informasjonsansvarlig Susanne Lende (bildet) arbeider med første trykksak som vil være på plass medio februar. Kampanjen fikk gode mediaoppslag i begynnelsen av året, i Fædrelandsvennen og Agderposten. Kampanjeleder Svein Tveitdal har laget en grundig oppsummering av klimakrisen og togradersmålet som underbygger det faglige grunnlaget og depolitiske kravene.

Aktiviteter som pågår/planlegges

• Framtiden i Våre Hender arbeider med evaluering av de forskjellige partiprogrammene med utgangspunkt i kampanjens politiske krav. De kommer tilbake med en høring til alle organisasjonene.
• Det arbeides med etablering av lokalgrupper som kan representere kampanjen rundt om i landet. Tomas Cottis er ansvarlig for dette. Viktig at organisasjonene bidrar med å identifisere medlemmer som er interesserte i å delta.
• Arendalsuka (8-13 august) blir en sentral arena. Så mange organisasjoner som mulig bør delta, fortrinnsvis med egen stand og markering av Klimavalg 2013. Hvis noen ønsker hjelp til å booke plass til stand kan de ta kontakt med Svein Tveitdal (men vær rask! sier han). Sekretariatet for uka tar gjerne imot forslag på seminar/tema vi evt. kan samarbeide om.
• Det planlegges en stormønstring i Oslo og de større byene 24. august. Mål om å mobilisere så mange som mulig fra medlemsorganisasjonene denne dagen. I arbeidsutvalget for kampanjen er Hans Jürgen Schorre (Kirkerådet) koordinator for dette arrangementet.

Les mer om alliansen og våre krav, her.
Du kan følge alliansen på Facebook, og på Twitter #Klimavalg2013.
Spire jobber denne våren for å fremme solidaritet mellom generasjoner, gjennom kampanjen for Framtidsombud. Vi krever at Norge fører en ansvarlig poltikk som sikrer at vårt levesett i dag ikke ødelegger for generasjonene som kommer etter oss. Dette inkluderer ikke minst en ansvarlig miljøpolitikk.
Les mer om kampanjen for Framtidsombud her.

En dag på overtid ble klimatoppmøtet i Doha i dag avsluttet. Resultatet, som blant annet er Kyoto 2, er svært skuffende mener Spire.

Motorvei til klimakatastrofe
- Avtalen i Doha vil ikke redde oss fra klimaendringer. Spire sitter igjen med en reell frykt. Klimaendringene er her nå og vil øke drastisk i styrke med den veien verdens ledere har tegnet opp i Doha. Det er en motorvei til klimakatastrofe, sier Harald Sakarias Hansen, leder i Spire.

I Doha ble verdens ledere enige om Kyoto 2-avtalen som bare innholder svake utslippskutt fra EU og et lite knippe andre land, inkludert Norge. Disse står for bare for 14% av verdens klimagassutslipp. - Et lite lys i mørket er at mange land, inkludert Norge, lovet at de ikke vil benytte seg av de omdiskuterte overskuddskvotene. Dette bygger opp litt av tilliten ovenfor utviklingsland som sårt trengs, sier Kine Gjerstad Eide.

Konvensjonssporet fra Bali ble avsluttet, her har det vært store diskusjoner med mange potensielle miner underveis, likevel kom de seg igjennom. USA satte seg på bakbeina når det gjaldt å inkludere felles, men ulikt ansvar for rike og fattige land. Likevel ble dette heldigvis inkludert i arbeidsplanen for den nye globale avtalen.


Det er et paradoks at klimaforhandlingene mislykkes samtidig som vi får flere og flere forskningsrapporter som slår fast alvoret av klimaendringene.

Mangel på lederskap
- Årsaken til det svake resultatet i Doha er fullstendig mangel på lederskap. Særlig fra de rike landene. Siden man opprettet Klimakonvensjonen i 1992 har man vært enige om at rike land må gå foran. Det er på tide at vi får se noe til det, sier Harald Sakarias Hansen.

Under klimatoppmøtet i Doha var utviklingslandene svært frusterte over mangel på løfter om utslippskutt fra rike land. I tillegg har det så godt som ikke blitt gitt noen konkrete løfter om penger til tilpasning og utslippskutt i fattige land. 

For sårbare land er klimaforhandlingene et sprøsmål om overlevelse. Filippinenes forhandler Naderev Saño brøt torsdag ut i gråt da han skulle kommentere Kyoto 2. Den samme dagen rammet en tyfon Filippinene og drepte over 500 mennesker. 

Det har også vært mangelfull håndtering fra vertsnasjonens side. Qatar har ikke hatt en klar plan om hvordan forhandlingene skulle gjennomføres. Mange hadde også håpet at Qatar ville legge løfter om utslippskutt på bordet, men istedet ga de et svakt løfte om å gjennomføre undersøkelser om hva slags utslippskutt Qatar kan utføre.

Nasjonal klimakamp
Det er viktig å huske at internasjonal klimapolitikk bestemmes i hvert enkelt land. Miljøorganisasjoner vil nå forsette med å presse sine regjeringer for en mer ambisiøs klimapolitikk. 

- De viktigste møtene i Doha skjedde mellom sivilsamfunnsaktører, sier Kine Gjerstad Eide som er i Doha for Spire. - Ungdomsdeltagelsen og spesielt den fra sør blir større for hvert år, dette hjelper ikke bare i forhandlingene, men fører blant annet til kapasitetsbygging og styrking av nettverk og organisasjoner i ungdommens hjemland. Spire ser viktigheten av arbeidet og kommer til å fortsette arbeidet på tvers av landegrenser i året som kommer. 

- Nå skal vi kjempe kampene videre i Norge. Jeg og Spire lover å gjør alt vi kan for at det blir et klimavalg ved neste års Stortingsvalg, sier Harald Sakarias Hansen.

- Når klimaforhandldingene går dritt blir vi inspirert av andre klimaaktivister. I flere og flere regioner blomster det opp en klimabevegelse. I forkant av klimatoppmøtet i Doha har ungdom i den arabiske regionen mobilisert for klimahandling fra sine leder. Det er første gangen vi har sett dette. Så kom det kanskje noe godt ut av denne klimaforhandlingene alikavel? avslutter Harald Sakarias Hansen med å spørre.

Rio+20: Det er viktig at Norge går i front for å sikre opprettelsen av en Ombudsperson for fremtidige generasjoner. Her kan du lese innlegget Mari Gjengedal og Siv Maren Sandnæs har skrevet i dagens Dagsavisen.

Under Rio-konferansen i 1992 bidro Norge til å sette rettighetene til kommende generasjoner på den internasjonale agendaen. 20 år senere, med en klimakrise i bagasjen, står vi fremdeles uten konkrete verktøy som kan verne om fremtiden til morgendagens unge. Denne uka, når verdens ledere på ny samles i Rio, er det viktig at Norge går i front for å sikre opprettelsen av en Ombudsperson for fremtidige generasjoner.

Altfor lenge har kortsiktig økonomisk vekst vært målet i nasjonal og internasjonal politikk - en strategi som har gått på bekostning av miljøet og verdens fattige. Prioriteringen av profitt fremfor miljø har resultert i en urettferdig utvikling der knappe ressurser gjøres enda knappere, og der de finstemte økosystemene vi alle er avhengige av settes ut av balanse. Naturen skriker, og generasjonene etter oss vil høre det høyt og tydelig. De går en usikker fremtid i møte. Men hvem kjemper deres sak?

Miljøutfordringen representerer et reelt problem - et problem det haster å løse. Ingen kan rettferdiggjøre at måten vi lever på fratar fremtidige generasjoner muligheten til å leve et trygt liv. To tiår etter at verdenssamfunnet ble enige om at politiske beslutninger må tas med hensyn til de som kommer etter oss, hersker det fortsatt uenighet om hvordan man skal nå dette målet.

Denne uka får imidlertid verdens ledere en ny sjanse til å vise at de tar miljøutfordringene på alvor og skape bærekraftige løsninger for fremtiden. Derfor er det bekymringsverdig at de første avtaleutkastene som er lekket ut i forkant av konferansen vitner om en manglende vilje til å rokke ved det eksisterende systemet. I stedet hegner man om et markedsliberalistisk paradigme som i høyeste grad har bidratt til å skape klimautfordringene vi møter i dag.

Hvordan kan så politikerne, som foreløpig ikke synes å enes om verken mål eller midler, best imøtekomme denne utfordringen? Hvordan skaper man rettferdighet mellom dagens og morgendagens generasjoner? Løsningen ligger i å sikre langsiktige perspektiver konkrete tiltak som ivaretar kommende generasjoners rettigheter. For å sørge for en rettferdig utvikling må verdens politikere ta ansvar i Rio, og gå inn for opprettelsen av en Ombudsperson for fremtidige generasjoner i FN-systemet.

Opprettelsen av en Ombudsperson for fremtidige generasjoner vil sørge for at beslutninger som tas i FN-organer ikke går på bekostning av rettighetene til de som kommer etter oss. Med ansvar for å kartlegge langsiktige konsekvenser burde Ombudspersonen gis mandat til å kreve ny vurdering av beslutninger som fratar fremtidens unge deres muligheter. Ved å integrere hensynet til fremtidige generasjoner i alle internasjonale beslutningsprosesser, vil en slik institusjon sørge for en rettferdig, fremtidsrettet og strømlinjeformet politikk innad i FN.

Vi trenger håndfaste tiltak i Rio, og ikke bare tomme løfter. I dagens politiske klima fremstår opprettelsen av en Ombudsperson for fremtidige generasjoner som en nødvendig forutsetning for å skape en felles plattform for å håndtere fremtidens utfordringer. Tiltaket er en konkret løsning som kan skape reelle endringer i internasjonal politikk, og som vil få positive ringvirkninger i form av bærekraftige strategier som kommer morgendagens unge til gode.

I skrivende stund ser det ut til at Norge vil støtte opprettelsen av en Ombudsperson for fremtidige generasjoner. Dette er gode nyheter - Norge har vist seg å være en viktig aktør i FN-konferanser tidligere. Vi trenger derfor at den norske delegasjonen opprettholder presset for å sørge for realiseringen av en sårt tiltrengt institusjon.

Basert på Gro Harlem Brundtlands rapport ble verden i 1992 enige om hvordan «Vår felles fremtid» skulle se ut. Nå må Norge igjen gå i front - denne gangen for å sørge for at verdens ledere går inn for en konkret og langsiktig løsning som vil sikre fremtiden vi ønsker. Spire har troen på at Rio kan ta de viktige sprangene som vil sørge for at morgendagens ungdom går en lysere fremtid i møte.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.

Spire var, med vår egne Kari-Anne Isaksen, forrige uke til stede på mellommøte i FNs klimaforhandlinger i tyske Bonn. Kari-Anne forteller at møte i Bonn bevegde forhandlingene noen små skritt videre fra sist klimatoppmøte i Durban i fjor og at Norge vil spille en viktig rolle i forhandlingene framover. I Bonn ble nemlig den norske diplomaten Harald Dovland valgt til å lede forhandlingene mot en ny klimaavtale.

Høyere ambisjoner også før 2020
Mellommøte i FNs klimaforhandlinger i Bonn 14. til 24. mai var første gang partene møttes etter klimatoppmøtet i Durban i desember i fjor. - Durban-plattformen som ble vedtatt på overtid sene nattetimer i desember 2012 fikk sin første test, forteller Kari-Anne. Det var tydelig at ulike land har forstått vedtaket fra Durban ulikt, eller at de i alle fall ønsker å fylle Durban-plattformen med forskjellig innhold. I Durban ble det blant annet vedtatt å starte en forhandlingsprosess mot en ny internasjonal klimaavtale, som skal være ferdig i 2015 og tre i kraft i 2020. Spire og mange andre sivilsamfunnsaktører var i etterkant av Durban-toppmøtet bekymret for at alle løfter om høyere utslippskutt skulle forskyves til 2020. Vitenskapen forteller oss jo at det er alt for sent. Noe som dog ble tydelig gjennom diskusjonene på mellommøtet i Bonn er at den videre forhandlingsprosessen også sikter å lede til høyere ambisjoner fra rike land før 2020. - Dette er et positivt tegn, som viser at sivilsamfunnsorganisasjoner og de mest ambisiøse landene har lykkes med å forme prosessen fram mot 2020, forsetter Kari-Anne.

Prinsipper for klimarettferdighet
Klimarettferdighet var et hett tema for forhandlingsmøte i Bonn. Ansvarsfordeling i Kyoto-avtalen er basert på en todeling av verden i u-land og i-land. Det er nå stor enighet i at denne inndelingen fra tidlig 90-tallet er utdatert, og at avtalen fra 2020 trenger en fornyet og mer dynamisk inndeling. I årene fram mot 2015 kommer derfor prinsipper for klimarettferdighet til å bli et av de viktigste forhandlingstemaene. - Historisk ansvar, sosial og økonomisk kapasitet og utslipp per innbygger er noen av indikatorene som bør være guidene for hvordan vi fordeler ansvar framover, forteller Kari-Anne. Mellommøtet i Bonn viste at denne diskusjonen kan bli svært utfordrerne, men demonstrerte samtidig hvor essensiell diskusjonen vil være for å få til noe som munner. Ungdomsorganisasjonene satt fokus på hvordan klimarettferdighet må sees på som veien mot ambisjoner med aksjon inne på forhandlingslokalet på torsdagen, med slagordet: equity is the pathway to ambition.

Norge i førersetet
Hvem som skal lede de videre forhandlingene mot en ny klimaavtale i 2020 var gjenstand for stor diskusjon i Bonn. Diskusjonene endte med at Norge og India sammen skal lede forhandlingene under Durban-plattformen. Den norske diplomaten Harald Dovland er nordmannen som har fått den utfordrende oppgaven. - Dovland får en viktig og vanskelig oppgave. Disse forhandlingene må sikre at vi får tilstrekkelige utslippskutt, samtidig som prinsipper om klimarettferdighet ivaretas, sier Kari-Anne. - Et troverdig norsk lederskap betyr også at Norge må vise at de tar klimaendringene alvorlig på hjemmebane, legger hun til.

Løfter på bordet på COP18 i Doha
På klimatoppmøtet i Durban ble det også vedtatt en andre forpliktelseperiode av Kyoto-avtalen. På mellommøte i Bonn presenterte i-landene sine mål for utslippskutt i denne andre perioden. Allerede i etterkant av Durban-toppmøtet kunngjorde Canada og Russland at de trekker seg fra Kyoto-avtalen. På mellommøtet i Bonn kom det fram at også andre rike og forurensende land prøver å lure seg unna ansvaret sitt. Australia og New Zeland leverte ikke mål for utslippskutt for den neste Kyoto-perioden. Norge og EU har sagt at de kan oppskalere sine utslippsmål dersom det kan bidra til en ambisiøs internasjonal avtale. Norge fra 30 til 40 prosent kutt innen 2020 og EU fra 20 til 30 prosent i samme tidsperiode. - Vi mener det er tydelig at mer ambisiøse løfter fra rike land som Norge og EU-landene kan bidra til mer fortgang i prosessen, forteller Kari-Anne. Kari-Anne avslutter med å se fram mot neste klimatoppmøtet og uttaler at: - For at COP18 i Doha i Qatar ikke skal bli en flopp må rike land på dette toppmøtet komme med oppskalerte løfter for både utslippskutt og finansiering til klimatilpasning og utslippskutt i fattige land.
For flere oppdateringer fra mellommøtet i klimaforhandlingene kan du lese Spires blogg her.

Yesterday the president of Spire, Julia Dahr, attended a meeting in Oslo were Desmond Tutu, Gro Harlem Brundtland and Mary Robinson participated to discuss the challenges the world faces today. The meeting was supposed to be a dialog between The Elders and the youth on how to fight for global sustainability. Julia says that the idea behind the meeting was great, but the meeting itself was not that impressive. These are Julia’s thoughts after attending the meeting.

I was disappointed because the invited youth leaders did not get to be a part of the dialog, the message from The Elders was not on a structural and economic level and they did not at all challenge Norwegian politicians.
Only five youth present among 150 people
Before I continue to share my inner thoughts on yesterday’s meeting, I would like to thank The Elders for their goal of wanting to include, inspire and empower the youth. However, I do believe that to achieve these goals The Elders need to meet more youth when they are having so called youth dialogues.

Yesterday it was only five invited youth present at the youth dialog, and the rest of the 150 participants were adults. Even though The Elders had invited two youths from Nigeria and China to the panel to present questions and comments sent in by youth through Twitter, I would say that it is not a real youth dialog when the youth present did not get to raise issues.

Spire wanted to learn from The Elders
I am very proud of Spire being the first youth organization in Norway which started working towards the United Nations conference on Sustainable Development in Rio. We have inspired youths all over Norway in the fight for a more sustainable development. We have also given youths the opportunity to promote their demands to the Norwegian minister of development Heikki Holmås. Further on, we have started the fight for the establishment of a national Ombudsperson for future generations in Norway. 

These are a few examples of the political work Spire is doing that I wanted to share with The Elders. Not to brag about all the things Spire is working on, but to get input and advice to how we should play our cards in the best possible way to succeed with our political goals of a more just and sustainable distribution of the world’s resources.

The youth did not get a chance to speak
I was looking forward to a dialog at yesterday’s meeting, but instead I felt silenced. I was not allowed to ask questions to Desmond Tutu or Gro Harlem Brundtland orally, but told to write them down and that they would be read out loud by the Chair later. Unfortunately, they never got that far. None of the questions us youth had written were ever answered, or even heard.

To empower the youth it is crucial that The Elders arranges for real youth dialogues. I hope that for the future dialogue meetings there are more youth invited to participate and that they get the chance to have an actual dialogue with the Elders.

More focus on structural changes
I have a great deal of respect for The Elders’ work and I really appreciate that they share their time and knowledge to fight for a more just world. I am also very happy that Spire is fighting side by side with the Elders to establish an Ombudsperson for future generations.

My question to the Elders is why they did not mention this at yesterday’s meeting? Why did they not talk about the necessary political solutions like Ombudsperson for future generations? Why did they not tell the Norwegian minister on Environment, who was at the meeting, that we need political action and that it is intolerable that Norway continues to pump oil that leads to climate change and is harmful to the Global South? I know that The Elders have strong opinions on how to make the sustainable world we need (they write very inspiring about this on their blog at www.theelders.org). However, yesterday they did not share any of the concrete solutions; their focus was on the problems that lie at the world’s feet.

Desmond Tutu, Gro Harlem Brundtland and Mary Robinson are looked up to, and they have an incredible power of definition. Why did they not use this power at the meeting yesterday to push to get solutions at system level? Instead they talked about how we, the youth, have to take responsibility. Yes, I totally agree, we will, but we would have appreciated a political helping hand from The Elders at yesterday’s meeting. Both Elders and Youngsters have to stand together to push the politicians. Desmond and Gro need to have the courage to speak up at such meetings.

Let us fight together across generations
The work The Elders are doing is incredibly important. We need visionary leaders and icons such as Desmond, Gro and Mary. However I wish to challenge The Elders to focus more on concrete system solutions and be sharper in their political message in future dialogue meetings. Last but not least, I challenge them to give youth a greater role in future youth dialogue meetings to create real youth empowerment.

Spire hopes The Elders will include the youth even more in the future. We have to fight together and go beyond talk about current problems, and start talking about concrete actions and solutions to create a sustainable future!

Tro det eller ei: Samtidig som Erik Solheim går av som Miljø- og Utviklingsminister blokkerer Norge et forslag om opprettelsen av en Ombudsperson for fremtidige generasjoner. Vi har vanskelig for å tro at dette er Solheims avskjedshilsen. Og det kan vel umulig være de nye ministrenes velkomsthilsen? Er det embetsverket som tar seg friheter?

I New York foregår det nå forberedende forhandlinger for FNs bærekraftighetskonferanse, som skal avholdes i Rio de Janeiro i juni i år.
Spire er overrasket over at Norge ikke har vist seg som en mer konstruktiv aktør under de forberedende Rio-forhandlingene. Siden Gro Harlem Brundtland lanserte rapporten om bærekraftig utvikling i 1987 har det vært mye snakk om rettighetene til framtidige generasjoner. Er det ikke på tide å ta behovet for mer langsiktig politikk på alvor?

Norge har en unik muliget til å bidra som pådriver i Rio-forhandlingene ettersom vi nyter stor respekt blandt andre land i internasjonalt miljø- og utviklingssamarbeidet. Dette var blant annet tydelig på tampen av klimatoppmøtet i Durban i 2011 da nettopp Solheims innlegg bidro til enighet i forhandlingene.

Hvorfor ombudsperson?
Morgendagens barn og unge har i dag ingen stemme eller noen som kjemper deres sak. Dagens politikk i de fleste land forholder seg til valgperioder på fire til seks år. Dette gjør at mer langsiktig politikk og planlegging ikke prioriteres. Det mangler altså internasjonale og nasjonale institusjoner som kan forhindre at dagens politikk går på bekostning av fremtidige generasjoners muligheter for et trygt og godt liv. Ombudsperson for fremtidige generasjoner er et grep som peker fremover.

Ordet ombudsperson har sitt opphav fra norrønt, og er en person som fungerer som et mellomledd mellom myndigheter og interessegrupper. Det er derfor vi har et barneombud, for eksempel. Vi mener at dersom vi ønsker en bærekraftig utvikling, er vi nødt til å ha en institusjon som har i hovedoppgave å fremme rettighetene til framtidige generasjoner. Bærekraftighetskonferansen i Rio i juni er den perfekte arena for å ta de første stegene for å få til dette på et internasjonalt nivå, men da er vi avhengig av at Norge ikke stikker kjepper i hjulet for denne løsningen i de forberedende forhandlingene som pågår nå. Bård Vegar Solhjell har selv tatt til orde for et mer debaterende og mer dyptpløyende Storting som tar opp de viktige diskusjonene og som tar fremtiden på alvor. Han må derfor umiddelbart på banen når nøkkelen til kontoret nå er mottatt.

Bård Vegard Solhjell og Heikki Holmås: Norges deltakelse på FNs konferanse om bærekraftig utvikling i Rio i juni blir deres første viktige internasjonale oppgave. Vi trenger at dere trår til på dette feltet. Norge må ikke stikke kjepper i hjulet for rettighetene til framtidige generasjoner. Det er 20 år siden forrige FN-konferanse om bærekraftig utvikling, Vi kan ikke vente 20 år til på å få på plass institusjoner som sikrer rettighetene til de som kommer etter oss.

Julia Dahr,
leder for Spire, Utviklingsfondets ungdom