Onsdag 12. september arrangerte Nyt Afrika-kampanjen seminaret “Kan Afrika bli verdens matfat?” på Litteraturhuset. Vi mener spørsmålet ikke er om Afrika kan, men om det bør.
Hovedformålet med kampanjen er å rette søkelys mot hvordan økt handel med Afrika kan føre til økonomisk utvikling, og at rike land bør støtte Afrikas utvikling gjennom å øke importen av afrikanske matvarer. Selve hensikten med kampanjen er prisverdig og bra, men Spire mener mange argumentene Nyt Afrika presenterer er for unyanserte og mangler maktanalyse. Historisk lærdom Selv om Afrika har drevet med eksportrettet jordbruk i flere tiår, etter sterk oppfordring fra internasjonale institusjoner, har de likevel ikke opplevd en stor økonomisk utvikling eller økt matsikkerhet. Faktisk er inntektsforskjellen mellom Afrika og de rikeste landene i verden over 30 ganger større nå enn den var på 70-tallet. Historien har vist at det ikke nødvendigvis er et likhetstegn mellom økt handel og utvikling, og at teoriene om Trickle-down og det komparative fortrinn ikke holder vann. Råvareproduksjon gir dårligere avkastning enn proseserte varer. Vi må spørre oss selv hva slags handel som trengs for å sikre en økonomisk og rettferdig utvikling i fattige land Folk eller elite? Et av de sterkeste argumentene Nyt Afrika trekker fram er at afrikanske statsledere selv ber om økt handel med rike land. Den internasjonale bondebevegelsen Via Campesina er, med rette, kritiske til eksportrettet jordbruk. Ikke fordi det nødvendigvis er feil å eksportere, men fordi det finnes få eksempler på at eksportrettet jordbruk gagner småbønder. Derimot finnes det utallige eksempler på eksportrettet jordbruk som ødelegger for småbønder. Et av dem er Brasils jordbruk, som lar storbønder tjene seg rike på eksportproduksjon mens småbønder ikke en gang har tilgang til land. Landran Et annet er scenarioet som utspiller seg i Afrika i dag, nemlig landran. Investorer står i kø for å utbytte afrikansk jordbruksland, og de gjør det ikke for at fattige på landsbygda skal få et bedre liv. Bønder mister tilgang til sin egen jord. I beste fall ender de opp med å jobbe som lavtlønnede arbeidere på store plantasjer. Selv om det er i statsledernes interesse å øke landinvesteringer, er det ikke nødvendigvis i bøndenes interesse, og det er foreløpig ingen grunn til å tro at det vil føre til økt matsikkerhet eller økonomisk utvikling. De regjeringene som ønsker eksport er de samme som driver et race to the bottom der de byr hverandre ned med skatteferier og eksporttollfritak, lar være å stille krav om hjemfallsrett eller lokal foredling og bruker makta si til å gi investorer den jorda de vil ha. De som før arbeidet som bønder blir i beste fall dårlig betalte dagsarbeidere. Om det er en bedre eller dårligere situasjon enn selvforsyningsjordbruk finnes det ikke noe entydig svar på. At dette er et dårlig forsøk på å skape utvikling er det derimot ingen tvil om. Vi mener vi bør spørre oss om disse statslederne snakker på vegne av folkeflertallet eller økonomiske eliter, og om det er Nyt Afrikas rolle å snakke elitenes sak. Er det virkelig ikke noe alternativ? I motsetning til eksportjordbruket som gir de fleste som har lest historie en dårlig smak av sprøytemidler i munnen, finnes det andre løsninger. Nyt Afrika-kampanjen nevner derimot ingen ting om de gode mulighetene for utvikling som ligger i å bygge opp lokale og regionale markeder. Å danne kooperativer som gir bøndene trygghet i at varene blir kjøpt opp, og som gir bedre mulighet til å nå markeder har fungert godt for mange. Norge er et godt eksempel på dette, og det samme er stjerneeksemplene til Nyt Afrika-kampanjen, nemlig kjøttprodusentene i Namibia og Botswana. Selges varer på et nasjonalt marked må varene foredles i landet. Det skaper en større matindustri som vil si flere arbeidsplasser. Det må også utvilsomt være bedre for miljøet å frakte mat til nabobyen eller nabolandet, framfor tusenvis av kilometere til Norge. Vi mener derfor det finnes andre måter å bygge opp markeder og markedstilgang enn en ensidig satsing på eksport fra Afrika til Norge. Skal vi ikke handle i det hele tatt? Jo selvfølgelig skal vi det, men vi skal handle målretta. Vi må finne måter å sikre at produktene vi importerer faktisk kommer fra småskalabønder, og at størst mulig grad av bearbeidingen skjer i lokalsamfunnet. Målet må være at verdiene av produktene tilfaller bøndenes lokalsamfunn istedenfor store selskaper eller fordyrende mellomledd. Gjør vi ikke det er vi med på å bygge opp under en maktstruktur som vil gagne norske, indiske eller saudi-arabiske investorer eller store agroselskaper. Norsk matproduksjon har utvilsomt forbedringspotensialer, men vår interne jordbrukspolitikk har ikke noe å gjøre med hvor vi importerer det vi ikke kan produsere selv fra. Vi må bruke det handlingsrommet vi allerede har til å importere fra sosialt og miljømessig bærekraftige produsenter i Sør. Det betyr også at vi må velge ikke å gi preferanse til eksportsubsidiert EU-produksjon gjennom EØS. Spire er selvfølgelig mot eksportsubsidier, vi er også helt enige med Nyt Afrika i at Norge må trekke liberaliseringskrav mot fattige land slik at de kan utforme sin egen politikk og få bestemme sitt eget handlingsrom innenfor produksjon og handel med mat. Begrepet for dette kalles matsuverenitet, og Spire arbeider for at alle land skal kunne ha matsuverenitet og makt til å utføre den politikken de mener er best for å oppnå nasjonal matsikkerhet på en miljømessig bærekraftig måte. Her håper vi å kunne utøve press på den norske regjering i tiden som kommer, gjerne i samarbeid med organisasjonene bak Nyt Afrika-kampanjen. Harald Sakarias B. Hansen, leder i Spire Mari Gjengedal, koordinator for matutvalget i Spire En forkortet versjon av kronikken ble publisert i Klassekampen 12. september. Fisk er også mat. Tirsdag 4. september uttrykte lederen i Dagens Næringsliv bekymring for at fisk og landbruksprodukter forskjellsbehandles i internasjonal handel. Vi deler bekymringen, men mener det ikke er landbruket som må liberaliseres for den internasjonale solidaritetens skyld. Norge må radikalt endre måten å tenke matpolitikk på, inkludert norsk fiskeripolitikk.
Rundt årsskiftet kommer regjeringen med Sjømatmeldingen, strategien som skal heve Norge fra å være verdens nest største eksportør av sjømat til verdens fremste sjømatnasjon. Sjømatpolitikken berører både fiskeripolitiske og handelspolitiske spørsmål, det er derfor på høy tid å debattere hva Norges ambisjoner betyr for verdens hav og fiskere. Mandag 10. september lanserer Spire rapporten “Norway’s pursuit of trade and happiness” som omhandler om Norges aggressive handelsinteresser på fiskefeltet. Norske eksportinteresser frontes gjennom EFTA ved inngåelse av bilaterale frihandelsavtaler med land i det globale sør. Frihandelsavtaler styrker kanskje norsk eksportnæring, men kan ha omfattende negative konsekvenser for millioner av mennesker som har fisk som sitt eneste livsgrunnlag. Vi er bekymret for at norske fiskeriinteresser begrenser staters suverenitet til å drive aktiv næringspolitikk, ikke bare på fisk, men også på andre industrielle produkter. Fisk må likevel sees på som i en særstilling, fordi det handler om matproduksjon basert på en skjør økologisk balanse. Organisasjoner av kystfiskere verden over er kritiske til det økende presset statene legger på marginaliserte samfunnsgrupper og økologiske ressurser ved økt handel. Kystfiskere frykter konkurranse fra billig importert fisk, og ser med bekymring på belastningen som legges på allerede truede bestander for å oppfylle eksportavtaler. Vi snakker om livsgrunnlaget til flere hundre millioner av verdens fattigste mennesker. Handel er ikke et mål i seg selv, men kan være en metode for å oppnå større matsikkerhet. For at handel med mat skal føre til høyere matsikkerhet må den økte inntekten fra eksport komme de fattigste til gode. En kan ikke basere seg på naiv goodwill gjennom trickle-down-effekt og satse på at en økt samlet økonomisk nytte automatisk vil komme alle til gode. Matsuverenitet, retten til å utforme sin egen matpolitikk, er avgjørende for å ha mulighet til å sikre en sosialt og økologisk bærekraftig forvaltning av naturressursene. Lokalbefolkningen som er avhengig av lokale matproduksjonsressurser må være delaktige i forvaltningen av disse. Norge har en unik mulighet til å være i front når det gjelder å tenke mer helhetlig og nyskapende rundt matpolitikk: dette vil ikke si at en skal liberalisere handel med landbruk i tillegg til fisk, men at Norge er en internasjonal pådriver for å gi lokalbefolkning rettighetene til å utforme egen matpolitikk. I NOU 2008:14 "Samstemt for Utvikling" står det ”I Norge så man tidligere fiskeriene som en flerfunksjonell sektor på linje med landbruket, og lokale fiskere hadde lovfestede preferanser som bidro til å sikre bosettingen langs kysten.” Utviklingsland må gis den samme suvereniteten som Norge har hatt i sin oppbygging av forvaltningssystemer for en bærekraftig forvaltning av ressursene, det vil si handlingsrom til å regulere og beskytte fiskepopulasjoner, økosystemer og fiskere. Matsuverenitet er en grunnleggende nøkkel for matsikkerhet. Omleggingen fra dagens matpolitikk til en mer sosialt motstandsdyktig og økologisk bærekraftig matpolitikk er essensiell. I en internasjonal kontekst er det nødvendig at Norge, med sine ambisjoner om å være verdensledende innen fiskeriforvaltning, også sikrer en god forvaltning av vilkårene til fiskerne, og legger til rette slik andre land får mulighet til å gjøre det samme. Spire er bekymret for at det ikke tas hensyn til millioner av mennesker som har fiskeri som levemåte og levebrød, og som ikke vil overleve i et voksende, globalt fiskemarked. Sjømatnasjonen Norge må være sitt ansvar bevisst. Spire vil se en modig norsk regjering som tar ansvar for å sikre kystfiskeres rettigheter, og tør å stille krav til egen og andres politikk. Norge kan ikke diktere andre lands sosiale politikk i fiskeriforvaltningen, men må gå foran som et godt eksempel ved å gi egen kystfiskerbefolkning bedre vilkår til råderett over ressursgrunnlaget. Det er dette som bør ligge i begrepet internasjonal solidaritet. Harald Sakarias Brøvig Hansen, leder, Spire Hanne Margrete Johnsen, sentralstyremedlem, Spire En forkortet versjon av kronikken sto på trykk i Dagens Næringsliv 11. september. Hva er erfaringene med genmodifiserte organismer (GMO) i landene der dette dyrkes? Neste uke arrangerer Nettverk for GMO-fri mat og fôr en foredragsturné med internasjonale aktivister fra Sør-Afrika og USA. Vil du vite mer om GMO, og lære mer om hva som egentlig er greia? Da bør du komme på et av arrangementene nær deg neste uke. En genetisk modifisert organisme (GMO) har fått endret sitt arvemateriale ved hjelp av genteknologi. Dette gjøres ved å kombinere og manipulere gener fra forskjellige arter for å oppnå ønskede egenskaper. Noen mener at genmodifiserte planter kan løse verdens sultproblem, fordi vi kan lage planter med de egenskapene vi vil. Det tror ikke Spire.
- Uansett om du syns GMO virker farlig eller verdt nærmere vitenskapelig utforsking, håper jeg du tar et bevisst standpunkt til hva du skal mene. Det er tross alt snakk om vårt felles matfat, og det er noe alle bør bry seg om, sier Mari Gjengedal, koordinator for matutvalget i Spire. Den amerikanske bonden David Runyon og Bill Freese fra Centre for Food Safety i USA skal diskutere GMO-erfaringer med Mariam Mayet fra African Centre for Biosafety i Sør-Afrika og med norske gen-aktivister. Foredragene
Møtene holdes på engelsk. Last ned plakaten for turneen her (pdf). Har du spørsmål eller ønsker mer informasjon om arrangementene kan du kontakte Bell Batta Torheim i Utviklingsfondet: bell@utviklingsfondet.no tlf: 23 10 95 88/41 12 34 04 Seks gårder i fire fylker har i vår holdt såfrøaksjonen Så fremtiden! - en internasjonal såfrøaksjon mot genmodifiserte matplanter. På gårdene møtte det opp engasjerte og økologisk bevisste mennesker i alle aldre, som sammen sådde en åkerlapp med GMO-fri såvare. Hele sommeren skal disse avlingene vokse seg fulle av næring, helt uten giftige sprøytemidler. La det gro uten GMO! er aksjonens slagord. Det er dette vi kjemper for! Spire er medlem av Nettverk for GMO-fri mat og fôr, som består av 17 medlemsorganisasjoner. Vi har, sammen med et utvalg bevisste bønder, organisert årets aksjoner for tredje år på rad. Ved å øke bevisstheten rundt økologisk landbruk uten bruk av GMO og å vise frem en sterk opinion blant i det norske folk, håper vi å beholde genteknologilovens restriktive holdning mot innføringen av genmodifiserte organismer i Norge.
Hvem ønsker å innføre matplanter, spesielt mais og raps som er genmodifisert for å tåle mer og sterkere sprøytemidler, spør vi oss. Vi i Spire kan ikke komme frem til annet svar enn at det er selskapene som ønsker dette, multilaterale selskaper som vil tjene mest mulig penger og ikke tar hensyn til at det er på bekostning av menneskers liv og helse man tjener disse pengene. Bell Batta Thorheim, rådgiver i Utviklingsfondet og ekspert på GMO forklarer dagens situasjon i Norge: - Etter fire års behandling har den rødgrønne regjeringen fremdeles ikke tatt stilling til om storselskapene Monsanto og Bayer CropScience skal få selge mais og raps i Norge som er genmodifisert til å tåle sprøytemidler. Det ene sprøytemiddelet, glyfosinat-ammonium, er så giftig at det ikke er tillatt brukt i Norge. Det er uetisk å importere mais som er dyrket i land der arbeidere er utsatt for et sprøytemiddel vi ikke godtar brukt her. Årets aksjoner eide rom på økologiske og biodynamiske gårder, der driftsmetodene er langt i fra de metodene som Monsanto og GMO-industrien foretrekker. Jonas Gren fra Stockholm var en av deltakerne på aksjonen: -Det kändes verkligen bra att samlas så många och visa att vi inte tror på ännu mer industrialisering av lantbruket, sier han. -Det var fantastiskt att träffa dessa inspirerande bönder och se hur de arbetar. Och så koste vi oss med hemgjord ökologisk mat och fick känna av hur enkelt det är att undvika GMO-träsket: man behøver bara följa naturen, istället för att motverka den.. De gigantiske multilaterale selskaper patenterer frø og bondefanger dermed bøndene som ser seg nødt til å dyrke “vidunderplantene”. Ved å selge medhørende sprøytegift og å nekte bøndene å sende såkornet til noen andre for å sjekke kvaliteten, har storselskapene full kontroll over matkjeden. Mange bønder i verdens fattige land klarer dermed ikke å komme seg ut av gjeldsspiralen som frøselskapene setter dem i. Siden genmodifiserte planter oppfører seg som vanlige planter, sprer de seg ukontrollert i naturen. Årlig saksøkes en rekke bønder i Nord-Amerika for påståtte brudd på Monsantos patent på såkorn av denne grunn. En av bøndene som holdt såfrøaksjon i år, var kornbonden Johan Swärd på Hadeland. Han har over 40 forskjellige kornsorter som han lager fint og grovt mel av. Han forteller oss hvor ødeleggende det hadde vært for hans avling dersom noen hadde begynt å dyrke for eksempel genmodifisert raps i hans nærhet: -Det sprer seg fort og vil snart dominere i den naturlige floraen, og denne prosessen kan vi ikke reversere. Det har vært veldig lærerikt for oss som har vært med på såfrøaksjonen, og vi ser at det er stor verdi i å samles rundt å verne økologien, bøndenes rettigheter og å beskytte maten vår fra markedskreftene. La det gro, uten GMO! I mai var Spire i Kerala, India for å intervjue sivilsamfunnsorganisasjoner, departementsarbeidere, forskere og fiskere om hvordan fiskerisektoren blir påvirket av handel med fisk. Norge forhandler gjennom EFTA en frihandelsavtale med India som sikter på å kutte toll på industrivarer, og fisk er inkludert i denne kategorien. Ikke bra. Eller? Prisen på fisk stiger i det indiske markedet
Fisk utgjør en av de viktigste kildene til protein i Kerala-kostholdet. Når prisen på fisk de siste årene har steget kraftig ser flere og flere, også i middelklassen, seg nødt til å kutte ned på konsumet av fisk. De artene som tar den høyeste prisen i det internasjonale markedet er for lengst blitt en vare som primært eksporteres. Les: den er for dyr for de fleste indere og utvalget er dårlig. Makrell og oljesardiner er to lavpris-arter som utgjør grunnfjellet i Keralas fattigmannskost. Det er disse to artene som utgjør hovedbestanden i kurven til småskalafiskerne og de artene som blir servert når det er fisk på bordet hjemme. Det som virkelig vil ha en negativ betydning for matsikkerheten i Kerala, og som derfor burde bekymre politikere og avtaleforhandlere, er dersom andre billige arter som ligner på og kan konkurrere med makrell eller oljesardiner kommer inn på markedet og underpriser indiske fiskere. De av konsumentene som har lavest kjøpekraft er knyttet til verdiproduksjon i fiskerisektoren, enten dette er fiskere eller fiskeselgere. Begge disse gruppene av konsumenter vil få sin kjøpekraft presset av lavere priser når varene må konkurrere med utenlandsk import. Keralas fiskere har allerede et av de laveste kjøpekraftsnivåene i India på grunn av det høye kostnadsnivået i staten. India satser i sin eksportstrategi på eksport av reker til det europeiske, japanske og amerikanske markedet. Den økte produksjonen av reker må skje i akvakultursystemer ettersom reker fanget ved tråling er både økologisk skadelig, lite økonomisk effektivt på grunn av overfiske og tidvis ulovlig (Kerala har innført et 45-dagers trålerforbud i regntiden). Beskrivelsen av størrelsen og produksjonsform på disse akvakulturgårdene er mangfoldige og gjør det vanskelig å si noe om hvorvidt småbønder faktisk har en reell sjanse til å komme inn på eksportmarkedet og øke sin finansielle matsikkerhet på denne måten. Eksportutviklingsselskapene sier ja. Forskerne sier nei. Avtaler i det blå I EFTA-India-forhandlingene om tollkutt på industrivarer vektlegger Norge kjemikalier, maskiner, måleinstrumenter og fisk[1]. I tillegg forhandles det om handel med tjenester innen telekommunikasjon, sjøforsikring, skipstransport og energi. Avtalen tar sikte på å sikre norske selskap gode og forutsigbare markedsvilkår, slik at en slipper leie Telenor-skandaler om korrupsjon etterfulgt av lisenstilbaketrekking (vi var så heldige å få representere Norge da denne skandalen blåste i India). I 2009 signerte India en frihandelsavtale med ASEAN-landene (10 land i sørøstlige Asia) som skal redusere eller eliminere tollen på 4000 produkter innen 2016. Fisk er et av disse produktene. Selv om det indiske havforskingsinstituttet ved utarbeidelsen av ASEAN-avtalen laget en lengre liste over fiskearter som skulle holdes utenfor tollkuttavtalene, er både forskere og fiskearbeidere bekymret for konsekvensene av handel. Forskerne og fiskere for at det er en reell trussel i konkurransen fra utenlandske lavprisarter som importeres. Fiskehandlerne for at fisken som allerede er dyr skal bli enda dyrere og mer utilgjengelig, og dermed ta fra dem inntektsgrunnlag. Her er det i hovedsak snakk om arter som tar en lav til middels høy pris i markedet. Ironisk blir denne fisken, når den blir eksportert ut av India, solgt på verdensmarkedet til en lavere pris enn den ville fått på det indiske markedet. 5.-7. mars i år møttes EFTA-India-partene til forhandlinger i New Dehli, men arbeidet med å enes om tollkutt og rammer for tjenestehandel går sakte, og en regner ikke med å være ferdig med avtalen før i siste halvdel av 2012. ASEAN-avtalen er såpass ny at staten ikke har gjort undersøkelser på effekter handelsavtalen har hatt på de konkurranseutsatte næringene. Det vil si at en har lite eller intet informasjonsmateriale for å evaluere de tiltakene en gjorde i ASEAN-avtalen for å beskytte fiskerisektoren, og dermed et tynt utgangspunkt for å sikre gode tiltak i EFTA-India-avtalen. Er det ok? Kan den indiske staten satse på at fiskerne klarer seg? Det Store Spørsmålet er hvordan den endelige avtalen (utkastet og forhandlingsposisjoner holdes hemmelig fram til det presenteres for Stortinget) EFTA gjør med India vil påvirke matsikkerheten til de millionene av mennesker som arbeider med og lever av fiske og fiskesalg i Kerala. Hvordan påvirkes prisen på det lokale markedet av økt eksport fra India? Hvem styrker og hvem mister sin matsikkerhet som følge av økt handel? Igjen - fortsettelse følger. 10. september på Litteraturhuset - sett av datoen allerede nå! [1] http://www.regjeringen.no/nb/dep/nhd/tema/frihandelsavtaler/nyheter/efta-og-india-mottes-til-forhandlinger-i.html?id=675061 Spire gjentar suksessen med å arrangere såfrøaksjon også i år. Som en del av den internasjonale aksjonen Sowing the Future markerer vi vår motstand mot bruk av genmodifiserte organismer til bruk i mat og fôr. Her har du muligheten til å bli med og så frøene for en fortsatt GMO-fri framtid! Nytt i år er at det er hele 5 gårder involvert, og det blir såfrøaksjoner både lørdag 19. mai, søndag 20. mai og søndag 2. juni. Det blir appeller, felles såing og lunsj alle steder.
Her kan du finne mer informasjon om de ulike gårdene og program for dagen: Ommang Søndre 19. mai Holli Mølle 20. mai Arstun 20. mai Alm Østre 20. mai Aschim Mølle 2. juni Husk påmelding til saaframtiden@gmail.com innen 16. mai. Hvorfor trenger vi en såfrøaksjon? Per i dag er det ingen GMO-er godkjente for bruk i Norge. Nå ligger det søknader inne fra Monsanto og BayerCropScience om import av GMO-mais, som regjeringen fortsatt ikke har tatt standpunkt i - til tross for at det er snart 4 år siden søknadene kom. Å godkjenne disse maisene vil være noe helt nytt i Norge, og det vil bryte en viktig barriere. En godkjenning vil også være i strid med den norske genteknologiloven som stiller krav om at genmodifiseringen skal ha samfunnsmessig nytte og bidra til bærekraftig utvikling. Vi må bevare vårt biologiske mangfold og vise at det er bred motstand mot GMO i Norge. Her kan du lese mer om hva Spire mener om GMO. Du finner også mer informasjon på Utviklingsfondets nettsider her. Har du spørsmål om aksjonen, ta gjerne kontakt med Spires koordinator Frøydis Dahlo på telefon 456 78 205. andbruket dannar grunnlag for samfunn og kultur, og er levebrødet til store deler av verdas befolkning. Skal dette ivaretakast, kan ein ikkje berre fokusere på at nok mengde god mat skal produserast, men på retten til å ta vare på lokalsamfunn og levebrød. Vi bør få eit handelsregelverk som sikrar kvart enkelt land kontroll over eigne ressursar. Les kronikken fra Spire, LAG og Attac. I den nye landbruksmeldinga presenterer regjeringa Noreg som ein konstruktiv internasjonal aktør på verdas matmarknad. Dei informerer om at vi må møte klimaendringar, folketalsvekst, press på naturressursar og stigande råvareprisar med å auke verdas matproduksjon med 70 prosent. Ifølgje meldinga skal landbruksproduksjon skje på ein miljømessig berekraftig måte, og matsikkerhet er særleg avhengig av investering i småskala produksjon og fokus på kvinner i jordbruket. Analysen er på plass, men resten manglar, så her kjem tips til landbruksminister Lars Peder Brekk (Sp) om korleis han verkeleg kan bli ein konstruktiv internasjonal aktør på verdas matmarknad. Først kan ein bytte ut omgrepet matsikkerhet med omgrepet matsuverenitet. Landbruket si rolle er ikkje berre å produsere nok kaloriar på verdsbasis, det dannar òg grunnlag for samfunn og kultur, og er levebrødet til store deler av verdas befolkning. Skal dette ivaretakast, kan ein ikkje berre fokusere på at nok mengde god mat skal produserast, men på retten til å ta vare på lokalsamfunn og levebrød. Medan matsikkerhet ikkje seier noko om korleis mat skal produserast, eller kven som skal produsere den, fokuserer matsuverenitet på menneske sin rett til sjølv å bestemme system for landbruk og matproduksjon. Har statar politisk handlingsrom til å bestemme eiga sjølvforsyningsgrad og fridom til å bruke verkemiddel til å beskytte eige landbruk, kan dei lettare sikre tilgang til mat for alle sine innbyggjarar. I dag er landbruket i mange land, inkludert Noreg, pressa av internasjonalt handelsregelverk blant anna gjennom Verdas handelsorganisasjon (WTO) som krev stadig opnare marknader. Vi er nøydde til å ha eit handelsregelverk der mat og landbruk vert tilkjent den viktige og unike rolla desse har i samfunnet. Berre slik kan vi sikre eit globalt matproduksjonssystem der ein kan mette heile jorda si befolkning på ein økologisk, sosialt og økonomisk berekraftig måte. Mat kan ikkje samanliknast eller sidestillast med andre handelsvarer, og det er difor naudsynt å særbehandle produksjon og handel med mat. Noregs importvern gjev stort politisk handlingsrom til å føre ein nasjonal landbrukspolitikk, men det må utnyttast i større grad enn i dag for å sikre norsk matproduksjon basert på nasjonale ressursar og nasjonale inntektsvilkår. Regjeringa brukar mykje plass i meldinga på å bekymre seg over at Noreg vil møte sterkare internasjonalt press om marknadsopning for landbruksvarer i framtida grunna vårt høge prisnivå. Særleg vil forpliktingar i WTO vere utfordrande og påverke omfang og utforming av norsk landbruksstøtte, i form av tollreduksjon og etablering av importkvotar. Forhandlingane i WTO har lenge stått stille, og utarbeiding av bilaterale handelsavtalar til dømes gjennom Efta har delvis teke over. Felles for desse avtalane er fokuset på nyliberal frihandel og avvising av andre handelsalternativ. Løysningane som kjem fram i landbruksmeldinga under verkemiddel i jordbruket fokuserer på korleis Noreg skal rokere på omgrep, og sikre framtidige subsidiar til landbruket ved å bytte kategori for ulike typar støtte i WTO, og sikre sine interesser i Efta og overfor EU. Landbruksmeldinga innrømmer og at det siste forslaget frå WTO frå desemberforhandlingane i 2008 er på grensa for kva Noreg kan akseptere. Landbruksmeldinga set mål for norsk landbrukspolitikk, men med forbehald om kva som kan gjerast med formuleringar som «innanfor gitte handelspolitiske rammer». Det ville vore betre om regjeringa arbeidde for eit forslag dei kunne stå inne for og som verkeleg gagna bønder i innog utland. Ein må ha politisk vilje for å ta i bruk det politiske handlingsrommet som finst. For å møte globale utfordringar må Noreg bruke eigne areal til matproduksjon. Det betyr å ta i bruk handlingsrommet vi har i landbrukspolitikken og fremje landbrukspolitikk som verkeleg støttar opp om norske bønder og tek i bruk norsk grasareal og norske ressursar framfor å fremje auka bruk av importert kraftfôr og kompensere bondenæringa for at vi heller vil importere billeg mat og fôr. Landbruksminister Brekk forsvarar meldinga si i ein kronikk i Nationen 27. desember 2011 med at auka bruk av kraftfôr kjem av ei auke i etterspurnad av gris og kylling, og at alternativet ikkje er å endre forbrukarmønster, men å importere meir kjøt. Dette viser mangel på politisk vilje til å sjå etter alternativ, ein berre fremjer import av billeg mat som einaste løysing. I eit globalt perspektiv der ein milliard menneske går svoltne til sengs kvar dag er det vanskeleg å forsvare denne typen ressursbruk. Når ein globalt peiker på at verdas matproduksjon må aukast med 70 prosent, er det like viktig å hugse at matmangel og svolt hovudsakleg er eit politisk fordelingsproblem. Folk svelt i område der storparten av innbyggjarane er bønder. Med dette perspektivet kan ikkje Brekk og regjeringa halde fram med å fremje ein norsk landbrukspolitikk som ikkje kan vere med å bidra til dette målet. I staden bør regjeringa jobbe for eit internasjonalt handelsregelverk som sikrar kvart enkelt land politiske reiskapar til å utnytte, forvalte og kontrollere eigne ressursar og eigen matproduksjon i tråd med matsuverenitetsprinsippet. Det er forvirrande å lese landbruksmeldinga. Analysane etterfølgast av politikk og verkemiddel som ikkje presenterer alternativa vi treng for å sikre norsk og internasjonal matproduksjon og rettferdig handel med mat. Om Noreg verkeleg vil vere ein konstruktiv internasjonal aktør, må ein byrje å sjå norsk landbruksproduksjon, og handel med mat, som ein del av eit heilskapleg bilete der både natur, miljø og samfunn vil nyte godt av mangfaldig bruk av lokale ressursar, rettferdige handelssystem og solidaritet mellom land som støttar retten til eigen matproduksjon og matpolitikk. Undertegnet av: Julia Dahr, leiar, Spire Benedikte Pryneid Hansen, leiar, Attac Noreg Heidi Lundeberg, dagleg leiar, LatinAmerikagruppene i Noreg Hanna Kvamsås, medlem, LatinAmerikagruppene i Noreg Mari Gjengedal, koordinator for matutvalget, Spire Kronikken sto på trykk i Klassekampen 23. februar 2012. Spire vil ikke ha mais som er genmodifisert til å tåle helseskadelige sprøytemidler i Norge. Mandag trosset vi derfor januarkulda og demonstrerte mot GMO sammen med omtrent 70 andre. Spørsmålet om Norge skal tillate import av GMO-mais er nå oppe til sluttvurdering i regjeringa. Monsanto og BayerCropScience har søkt EU om godkjenning av en raps- og to maistyper som er genmodifisert til å tåle sprøytemidler, og siden Norge er en del av EØS er også vi nødt til å ta stilling til dette. Det har tatt lang tid å få avklart dette – søknaden fra de to kom i 2008. Mot slutten av 2011 ble det klart at det er interne uenigheter i regjeringa. Mens SV og SP sier klart nei, er AP usikre. AP argumenterer blant annet med at å si nei kan bryte med internasjonale handelsregelverk. Nå er saken oppe til sluttvurdering i regjerningen.
Hvorfor bør vi si nei til GMO? Norge trenger ikke GMO, men det gjør Monsanto og BayerCropScience. Produktene det er snakk om er genmanipulert til å tåle sterkere bruk av sprøytemidler enn det konvensjonell mais gjør. Det ene sprøytemidlet det er snakk om er glufosinat ammonium, som er forbundet med helseskade og er forbudt i Norge. Det er rapportert om skader som akutte og kroniske skadevirkninger på hjerne, forplantningsevne og foster hos pattadyr – mennesker inkludert. ”Skal vi tillate import av mais som vi selv ikke vil produsere i Norge fordi det er for helseskadelig? Det henger ikke på greip!”, sier Julia Dahr, leder i Spire. Store, multinasjonale konsern som driver med genmodifisert mat (her Monsanto og Bayer) produserer også sprøytemidler. Det er disse selskapene som trenger GMO, ikke Norge. Rapporter fra FN og Verdensbanken konkluderer også med at dagens GMO trolig ikke kan løse verdens matvareproblemer, og slår fast at genteknologi ikke bør bli et bærende element i framtidig matproduksjon. Genteknologiloven og bred motstand fra folket Den norske genteknologiloven anses som en av verdens aller beste. Den slår fast at vi skal ha et føre var-prinsipp når det kommer til genmodifisert mat, og stiller krav om at genmodifisering skal ha samfunnsmessig nytte og bidra til bærekraftig utvikling. Å godkjenne disse maisene vil bryte med genteknologiloven. Det er stor motstand mot disse GMOene i Norge. Spire er medlem i Nettverk for GMO-fri mat, som består av 17 organisasjoner med mer enn 150 000 medlemmer til sammen, som alle stiller seg imot. COOP Norge har også garantert at disse GMOene ikke kommer til å dukke opp i deres butikkhyller dersom de skulle bli godkjente. Det er så langt ingen aktører som har stilt seg positive – selv oppdrettsnæringen har sagt de ikke ønsker å bruke GMO i fiskefôr på nåværende tidspunkt. Det er på høy tid å si nei. Vi vil ikke ha genmodifisert mat i Norge! Spire oppfordrer alle til å bli med på punktdemonstrasjon mot GMO på mandag! Vi krever at genteknologiloven må legges til grunn: Kun GMOer som bidrar til bærekraftig utvikling og er samfunnsnyttige skal bli godkjent. Derfor er kampanjens slagord ”Jeg elsker genteknologiloven”. Tid: Mandag 30.januar. Oppmøte kl.10.00 Sted: Utenfor Utenriksdepartementet, 7.juni-plassen, Viktoria Terrase, Oslo. Kl.10.30 kommer statssekretær Erik Lahnstein ut til oss. Kathrine Kleveland, leder av Bygdekvinnelaget og koordinator for Nettverk for GMO-fri mat og fôr, holder kort appell. Lahnstein får overrekt ei t-skjorte med påskriften ”Jeg elsker genteknologiloven”. Markeringen er ferdig innen kl.11.00. Møt opp, vis at vi er mange som står samla i kampen mot genmodifisert mat! Vi har plakater med ”nei til GMO-mais”. Arrangør: Nettverk for GMO-fri mat og fôr. Nettverket består av 16 miljø-, bonde- og solidaritetsorganisasjoner samt Coop Norge Handel. Ansvarlig: Bell Batta Torheim, Utviklingsfondet, mobil 41 1234 04. Regjeringa har fortsatt ikke avgjort om genmodifisert mat (GMO) skal godkjennes i Norge for første gang. Et samlet norsk landbruk sier nei. Det gjør også Spire. Bli med på punktdemonstrasjon mot GMO!
Monsanto og BayerCropScience har søkt EU om godkjenning av en raps- og to maistyper som er genmodifisert til å tåle sprøytemidler, og siden Norge er en del av EØS er også vi nødt til å ta stilling til dette. Det har tatt lang tid å få avklart dette – søknaden fra de to kom i 2008. Mot slutten av 2011 ble det klart at det er interne uenigheter i regjeringa. Mens SV og SP sier klart nei, er AP usikre. AP argumenterer blant annet med at å si nei kan bryte med internasjonale handelsregelverk. Nå er saken oppe til sluttvurdering i regjerningen. Hvorfor bør vi si nei til GMO? Norge trenger ikke GMO, men det gjør Monsanto og BayerCropScience. Produktene det er snakk om er genmanipulert til å tåle sterkere bruk av sprøytemidler enn det konvensjonell mais gjør. Det ene sprøytemidlet det er snakk om er glufosinat ammonium, som er forbundet med helseskade og er forbudt i Norge. Det er rapportert om skader som akutte og kroniske skadevirkninger på hjerne, forplantningsevne og foster hos pattadyr – mennesker inkludert. ”Skal vi tillate import av mais som vi selv ikke vil produsere i Norge fordi det er for helseskadelig? Det henger ikke på greip!”, sier Julia Dahr, leder i Spire. Store, multinasjonale konsern som driver med genmodifisert mat (her Monsanto og Bayer) produserer også sprøytemidler. Det er disse selskapene som trenger GMO, ikke Norge. Rapporter fra FN og Verdensbanken konkluderer også med at dagens GMO trolig ikke kan løse verdens matvareproblemer, og slår fast at genteknologi ikke bør bli et bærende element i framtidig matproduksjon. Genteknologiloven og bred motstand fra folket Den norske genteknologiloven anses som en av verdens aller beste. Den slår fast at vi skal ha et føre var-prinsipp når det kommer til genmodifisert mat, og stiller krav om at genmodifisering skal ha samfunnsmessig nytte og bidra til bærekraftig utvikling. Å godkjenne disse maisene vil bryte med genteknologiloven. Det er stor motstand mot disse GMOene i Norge. Spire er medlem i Nettverk for GMO-fri mat, som består av 17 organisasjoner med mer enn 150 000 medlemmer til sammen, som alle stiller seg imot. COOP Norge har også garantert at disse GMOene ikke kommer til å dukke opp i deres butikkhyller dersom de skulle bli godkjente. Det er så langt ingen aktører som har stilt seg positive – selv oppdrettsnæringen har sagt de ikke ønsker å bruke GMO i fiskefôr på nåværende tidspunkt. Det er på høy tid å si nei. Vi vil ikke ha genmodifisert mat i Norge! Spire oppfordrer alle til å bli med på punktdemonstrasjon mot GMO på mandag! Vi krever at genteknologiloven må legges til grunn: Kun GMOer som bidrar til bærekraftig utvikling og er samfunnsnyttige skal bli godkjent. Derfor er kampanjens slagord ”Jeg elsker genteknologiloven”. Tid: Mandag 30.januar. Oppmøte kl.10.00 Sted: Utenfor Utenriksdepartementet, 7.juni-plassen, Viktoria Terrase, Oslo. Kl.10.30 kommer statssekretær Erik Lahnstein ut til oss. Kathrine Kleveland, leder av Bygdekvinnelaget og koordinator for Nettverk for GMO-fri mat og fôr, holder kort appell. Lahnstein får overrekt ei t-skjorte med påskriften ”Jeg elsker genteknologiloven”. Markeringen er ferdig innen kl.11.00. Møt opp, vis at vi er mange som står samla i kampen mot genmodifisert mat! Vi har plakater med ”nei til GMO-mais”. Arrangør: Nettverk for GMO-fri mat og fôr. Nettverket består av 16 miljø-, bonde- og solidaritetsorganisasjoner samt Coop Norge Handel. Ansvarlig: Bell Batta Torheim, Utviklingsfondet, mobil 41 1234 04. Like før jul lanserte Landbruks- og Matdepartementet Stortingsmelding nr 9 (2011-2012) ”Velkommen til bords”, om Norges landbrukspolitikk i årene framover. Denne var det mange som hadde store forhåpninger til. Alle var nok ikke like fornøyde med resultatet – Spire inkludert. Fredag 6. januar stilte Spire på høring, som eneste ungdomsorganisasjon tilstede. Fra Spire var det matutvalget som kom med innspill, og Mari Gjengedal og Siv Maren Sandnæs var deres representanter. Spires innspill var først og fremst rettet mot mangel på tiltak som sikrer Norges bidrag i den globale matvaresituasjonen, og at landran ikke tas ordentlig på alvor. Mari og Siv kommenterte manglende fokus på hvordan Norge skal bidra til at hele verden mettes – og ikke bare vi her hjemme i Norge. Skal vi kunne mette 9 milliarder mennesker om få år må kjøttproduksjonen ned, og en mer solidarisk politikk må på plass. Stortingsmeldingen framstiller landinvesteringer i Sør entydig positivt, noe vi i Spire vet godt at ikke er tilfelle. Såkalte landinvesteringer hvor utenlandske selskaper tar over bruksrett eller eierskap til jorda er gjerne preget av manglende innsyn, og utnytter lokalbefolkningens manglende tilgang til informasjon. Landran blir dermed et riktigere begrep enn landinvestering. Dette er tema Spire har god kjennskap til, og vi hadde blant annet landran som kampanje i 2010. Her kommenterte Spire også at denne Stortingsmeldingen motsier Stortingsmelding 14 ”Mot en grønnere utvikling – om sammenhengen i miljø- og utviklingspolitikken”. Stortingets videoarkiv er nå oppdatert, og de har lagt ut høringen i sin helhet. Her kan du se spirene i aksjon! (fra 23:20) Mari og Siv har også blogget for Spire om høringen, og deres opplevelse av dagen kan du lese mer om på bloggen vår. Dokumentaren Wind of Change er nå tilgjengelig på internett. Etter premieren i høst har flere hundre sett den, og den har fått svært gode tilbakemeldinger. Filmen handler om hvordan klimaendringene rammer en bondefamilie i Kenya, og viser deres kamp for å tilpasse seg et klima i endring. Nå kan du se den her på spireorg. Dokumentaren tar oss med inn i hverdagen til en sterk småbonde med store drømmer og visjoner for familien og fremtiden. Vi følger Kisilu Musya under starten av det som tradisjonelt sett har vært regntiden i Kenya, men som de siste årene har vært preget av mindre regn enn vanlig. Gjennom vakre bilder og Kisilus egen videodagbok blir vi brakt nært innpå han og familien. Dokumentaren vekker følelser og engasjement.
I 2011 opplever Øst-Afrika den verste tørken på 50 år. Filmen gir tørken et menneskelig ansikt og viser en mann og en familie som kjemper i kampen mot globale og lokale menneskeskapte klimaendringer. Filmen søker å gi en stemme til Sør og vise at klimaendringer ikke først og fremst dreier seg om fortvilte isbjørner på isflak som smelter, men om mennesker. Det er på tide å handle - og vi håper at nettopp du blir engasjert av å se Kisilus historie. Wind of Change from Julia Dahr on Vimeo. Sagt om Wind of Change: ...“Det er vår tids største urett at de som gjorde minst for å endre klimaet blir først og hardest rammet og vi som har forsøplet atmosfæren verst blir sist og minst rammet. "Wind of Change" viser frontlinjene i kampen mot klimaendringene. Julia Dahr lar oss få se på nært hold hvordan en fattig og sårbar bondefamilie i Kenya rammes av tørke og flom. For dem er klimaendringene et spørsmål om liv eller død. Wind of Change bør bli en vekker for oss alle.” - Jan Egeland, (Undergeneralsekretær i FN for humanitære saker, 2003-06 og leder for FNs ekspertgruppe for globale klimatjenester 2009-10) Om filmen: Wind of Change ble laget gjennom et samarbeid mellom Spire og filmgruppa Sør i Fokus. Filmen er regissert av Julia Dahr, leder av Spire. Tekst: Frauke Heivand Rom ble som kjent ikke bygget på én dag. Ting tar tid. Dette fikk vi dessverre erfare når Spire deltok på møte i Komiteen for Verdens Matsikkerhet i oktober. Representanter fra verdenssamfunnet var samlet i Roma denne høsten for blant annet å utarbeide et sett frivillige retningslinjer som kan tøyle storskala landinvesteringer. Fra Spire deltok Christian Bull og Frauke Heivand. Denne formen for investeringer går ofte under navnet landran (landgrab) og vil i grove trekk si at land eller private investorer erverve seg nye landområder gjennom for eksempel kjøp eller langtidsleie. Enkelte har gått så langt som til å hevde at verdenskartet er i ferd med å bli tegnet opp på nytt som følge av den økte interessen for landinvesteringer. Spire er en av flere som ser med bekymring på utviklingen av landranfenomenet. Storskala landinvesteringer fører til omrokering av eierskapsforhold, og til at småbønder mister jordsmonnsrettigheter til store industrielle jordbruksaktører. Spesielt selvbergingsjordbrukere og nomadiske stammefolk er svært utsatte da mange av dem ikke har skjøter til landområdene de kultiverer. Dette er kun noen av mange argumenter som taler for at det er helt essensielt at det etableres retningslinjer som kan bidra til å forbedre hvordan land forvalter sine landrettigheter. Det er også viktig at disse retningslinjene kommer på plass så fort som mulig. Skuffelsen over at arbeidet med de frivillige retningslinjene ikke ble ferdigstilt i tide er derfor høyst reell. 74 % av dokumentet ble ferdig utarbeidet, men de siste 26 % gjenstår fortsatt. Gladnyheten oppe i det hele er imidlertid at det ikke var store uenigheter blant forhandlerne som gjorde at prosessen ikke ble ferdig, men kompleksiteten i arbeidsmaterialet. Vi er på vei i riktig retning og det er tross alt viktig at det gjøres en grundig jobb hva angår å rettlede investorer i denne sensitive investeringsbusinessen. Jobben med retningslinjene vil fortsette på nyåret og forhåpentligvis vil retningslinjene bli ratifisert på neste års konferanse. Med litt mer tid vil vi forhåpentligvis bli i stand til å bygge et sterkt og velfungerende sett retningslinjer. Årets konferanse for verdens matsikkerhet handlet imidlertid ikke kun om storskala landinvesteringer. Tre andre temaer stod også i fokus når representanter for verdenssamfunnet møttes for å diskutere matpolitikk. Kjønn og ernæring, prisvolatilitet og jordbruksinvesteringer ble også kraftig debattert i de mange rommene i FAO-bygningen. Spesielt gledelig var det kanskje at en kunne merke seg en økt forståelse på mulighetene som ligger i småskalalandbruk. På sidearrangementet «Africa can feed itself» opplevde man en generell enighet blant både styresmakter og bondenettverk om at det bør gis prioritet til satsninger og støtteordninger som går i småskalabønders favør. Det var mange som snakket varmt om småskala matproduksjon og fordelene knyttet til dette. Forhandlingene om prisvolatilitet var de desidert vanskeligste og her kom forhandlingene til kort fra et sivilsamfunnsperspektiv. Prissvingninger på verdensmarkedet har de siste årene kastet mennesker på fattigdomsgrensa inn og ut av en matusikker situasjon, og skyldes et liberalisert marked og langvarig underprioritering av bærekraftige småskalabønder. Under intense forhandlinger om prissvingninger i Roma valgte sivilsamfunnet og forlate lokalet i protest. Komiteen endte med å slutte opp om tiltak foreslått av G20 om økt informasjon om matlagre, som ikke er tilstrekkelig for å sikre stabil matsikkerhet i framtiden. Spire vil uansett følge spent med videre. Både i forhold til prosessen som er iverksatt på utarbeidelsen av de frivillige retningslinjene og i kampen for å anerkjenne småbønders viktige rolle i å oppnå en matsikker tilværelse. Frauke og Christian blogget også underveis i konferansen, og det kan du lese på Spires blogg ved å følge denne linken. Norsk klimapolitikk må ikke gå ut over verdens fattigste, sier Brita Brekke, politisk nestleder i Spire. Fredag 15.oktober møtte Spire Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim. Budskapet til ministeren var at norske myndigheter må gjøre det de kan for å stoppe ran av land i Sør. ARKIV: oktober 2010
Landran Enormt store jordarealer blir omdisponert fra lokal matproduksjon til storskala industriproduksjon av biodrivstoff og mat til eksport. - I 2009 hadde mer enn 40 millioner hektar land skiftet hender eller vært gjenstand for forhandlinger, hele 20 millioner av disse i Afrika alene, sier Brekke. Ren klimasamvittighet - Biodrivstoff fra jordbruksland er kun en måte å opprettholde god klimasamvittighet på. Den eventuelle miljøgevinsten kan ikke rettferdiggjøre at folk mister tilgang på naturressurser de er avhengige av, sier Brekke. På utfordringen fra Spire svarte Erik Solheim at det viktigste Norge kan gjøre er å sørge for at investeringer gjennom norske selskaper må gjøres på en slik måte at folk ikke utnyttes. Ministeren kom fredag morgen hjem fra statsbesøk i Sudan og Etiopia, hvor norske investeringer var tema. - Utfordringen er at myndighetene i landene det gjelder selv ønsker investeringer, heller enn bistand, uttalte Solheim. Til dette svarer Brekke at lokalbefolkningene ofte blir skadelidende. - Bondeorganisasjoner i Sør er negative til disse investeringsavtalene, og ønsker økt fokus på alternative måter å skape utvikling på landsbygda, sier Brekke. Landavtaler har ofte varighet fra 50 til 99 år, all produksjonen forsvinner ut av landet, og selskapene betaler nesten ikke skatt. Utstrakt utnyttelse av folks manglende informasjon, neglisjering av landrettigheter, mangelfull kompensasjon og brutte løfter om bedret infrastruktur, er heller regelen enn unntaket. - Dette kaller vi ran av land, og et ”race to the bottom” hvor fattige land konkurrerer om å ha minst mulig regulering av utenlandske selskaper, sier Brekke. Flere sulter - Denne omfordelingen av jord truer framtidig matproduksjon, sier Brekke. Som følge av klimaendringer og nedgang i oljeproduksjon kommer presset på verdens jordbruksarealer til å øke betraktelig i framtida. Samtidig lever nesten 1 milliard mennesker i sult. I august i år ble minst sju mennesker drept i Mosambik som følge av opprør fordi hveteprisene på verdensmarkedet steg med 17 %. Samtidig produseres europeisk biodrivstoff og norske klimakvoter på matjord i Mosambik. Flere biodrivstoffinvestorer, hovedsakelig fra Europa, har allerede søkt om bruksrettigheter til 4,8 millioner hektar land i Mosambik. Det er nesten en sjuendedel av landets jordbruksland. - Det er helt absurd at europeiske selskaper skal kunne overta matjord i land hvor folk sulter, sier Brekke, og tilføyer at å konsentrere verdens matjord på få hender ikke på noen måte vil møte sultproblemet, som i dagens situasjon ikke er grunnet for lav produksjon, men feil fordeling av ressurser. Krever kontroll og innsyn - Spire krever at Norge må stoppe import av råvarer fra ranet land, ta initiativ til internasjonalt samarbeid for å kontrollere investeringsavtaler i jordbrukssektoren, og sørge for at norske investeringer aldri går på bekostning av folks matsikkerhet eller medbestemmelsesrett, sier Brekke. Har du lyst til å være med å så fremtiden? Bli del av en stor aksjon mot GMO der man sår jorder for hånd med GMO-fri såvare.
ARKIV: august 2010 I høst arrangeres en stor aksjon mot GMO kalt "Sowing the Future" i ca. 10 EU-land. Til dags dato er 75 aksjoner planlagt, og vi er godt i gang med å arrangere en her i Norge. Aksjonen går ut på at man sår jorder for hånd med GMO-fri såvare, for slik å så grunnlaget for en GMO-fri framtid. Genmodifiserte planter i naturen kan forstyrre økosystemer og truer biologisk mangfold. Produksjon av GM-mat demonstrerer en landbruksindustri som opprettholder urettferdige maktstrukturer globalt. Skal man tenke bærekraft og rettferdig fordeling vil det være uforsvarlig å utsette verden for de konsekvensene GM-matproduksjon påfører lokalsamfunn og de lokale økosystemer. Her hjemme er saken høyaktuell da Direktoratet for Naturforvaltning tidligere har anbefalt å godkjenne to GMOer i Norge, og en rekke GMO-søknader venter på behandling. Selv om Norge har en restriktiv politikk på GMO så langt, er det ingen selvfølge at dette vil fortsette, og en sterk opinion er en viktig faktor for å motvirke endring av denne politikken. Aksjonen i Norge vil skje søndag 26.september på Søndre Ommang gård, Løten.Søndre Ommang er en biodynamisk gård, hvis eiere stiller jorder til disposisjon. Spire dekker reisekostnader for sine medlemmer, så alt du trenger er litt tid og lyst til å være med på en god sak! Møt opp klokken 12.00 på Ommang Søndre, 2345 Ådalsbruk. Vi regner med å holde på til ca. kl.16.00. I tillegg til selve såingen, blir det en omvisning på gården, appeller, samtaler om GMO og veien videre mot en sterk felles front for et GMO-fritt Norge! Siden dette er et pilotprosjekt, vil vi også diskutere hvordan denne aksjonen kan utvikles videre. Vi blir blant annet aksjonister fra Spire, Greenpeace, NU/Naturvernforbundet, Utviklingsfondet og Framtiden i våre hender, så dette blir gøy! Spre ordet og kom! Rask tilbakemelding settes pris på, og påmelding blir bindene da vi trenger en oversikt over deltagere en tid før selve aksjonen. Påmelding til inevik@hotmail.com innen 20.september. Mer info om Søndre Ommang Gård og Kampanjen "Sow the Future" finnes her: http://ommang-sondre.origo.no/ http://08.avenirsem.ch/ Vi sees! GMO-utvalget Spires krav til regjeringen om å droppe økte krav om bioinnblanding i drivstoff støttes av norske bondeorganisasjoner. Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag understreker sin bekymring for at jordbruksjord i stor grad blir kjøpt opp av utenlandske selskaper. Miljøvernminister Erik Solheim ønsker debatten velkommen.
I Nationen 8.oktober gikk Spire ut med en reaksjon på de økte kravene om bioinnblanding i drivstoff. Rapporter om at utenlandske selskaper kjøper opp jordbruksjord i utviklingsland i stor stil, blir møtt med stor bekymring i flere norske bondeorganisasjonar. Spire mener regjeringen må snu i sine krav og mottar bred støtte fra norske bondeorganisasjoner. Leder i Norges Bondelag, Nils T. Bjørke og nestleder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Modulf Aukan, uttaler seg begge i Nationen 9.okotber og gir sin støtte til Spires krav. "En må passe på at en ikke skaper et nytt og større problem i forsøket på å løse et annet" påpeker Nils T. Bjørke. Miljøvernminister Erik Solheim (SV) ønsker debatten velkommen, og vedgår at kravet om økt innblanding av biodrivstoff kan ha uheldige effekter. Solheim hevder at det ikke er tatt noen endeligavgjørelse enda, og at informasjonen tas med videre i vurderingen. Les artikkelen i Nationen 9.oktober her. I Klassekampen 22.mai kommer Hanna Kvamsås i Spire med en oppfordring til Erik Solheim om å si nei til GMO i Norge.
ARKIV: mai 2010 "Spire er enig i at kampen for å bevare vårt biologiske mangfold er sentral for en bærekraftig utvikling, og følgelig ikke i tråd med innføring av GMO i norsk mat. Biomangfold er vår beste forsikring for framtida", skriver Hanna Kvamsås i sin oppfordring til Erik Solheim om å si nei til GMO i Norge. Les debattinnlegget her. Gjennom et kurs i presentasjonsteknikk har flere av Spires medlemmer fått skolering i å formidle Nord/Sør informasjon på en god måte. Presentasjoner på Spires ulike temaer har blitt utviklet og nå er mange foredragsholdere klare til å reise ut til skoler.
ARKIV: januar 2010 Med inspirasjon og lærdom fra Judith Klein i RORG, har flere av Spires medlemmer gjort seg klare til å holde foredrag om det de kan best. Klima, GMO, mat og handel har vært i fokus når medlemmene har utviklet sine presentasjoner, tilpasset skolens læreplaner. Gjennom deltakende metoder vil foredragsholderne formidle faktakunnskap til norske elever og bidra til økt oppmerksomhet rundt Nord/Sør informasjon i skolen. Fredag den 13. mai organiserer en rekke organisasjoner Matmakt-seminaret om mat, sult og konsernmakt.
ARKIV: mai 2011 Fredag den 13. mai organiserer en rekke organisasjoner Matmakt-seminaret om mat, sult og konsernmakt. Hvem har makt over maten? Åpent dagsseminar i regi av Latin-Amerikagruppene, Spire - Utviklingsfondets ungdom, Fellesrådet for Afrika og Attac Norge.Fredag den 13. mai på Litteraturhuset (rom: Nedjma) Gratis å delta - påmelding til matmakt@attac.no for lunsj. Program: * 09.30- 11.30: Hva er bærekraftig landbruk? Økologisk eller fair trade, eller kanskje kortreist? Må bønder og forbrukere velge mellom miljø og solidaritet? Innledere: Mekonnen Germiso, forskningsleder, Fremtiden i våre hender Siri Bruen, nestleder, Bygdekvinnelaget Jon Magne Holten, fagsjef landbruk, Oikos Landbrukssamvirket Ordstyrer: Ellen Henrikke Aalerud, førstekonsulent, Nilf LUNSJ * 12.30- 14.30: Er det usolidarisk å subsidiere norsk landbruk? Hvor er matmakta i dagens handelssystem og hvorfor? Innledere: Heidi Lundeberg, daglig leder, Latin-Amerikagruppene Hildegunn Gjengedal, seniorrådgiver, Norges Bondelag Magnus Flacké, daglig leder, Fellesrådet for Afrika Politiker * 14.30- 16.30: Hvor er makta og pengene i matvarekjeden i Norge? Hva gjør økt konsernmakt med det demokratiske handlingsrommet i Norge? Innledere: Nils Bjørke, leder, Norges Bondelag Benedikte Pryneid Hansen, leder, Attac Norge Jarle Hammerstad, direktør for myndighetskontakt, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon Gro Tvedt Andersen, fagdirektør mat og handel, Forbrukerrådet Ordstyrer: Svenn Arne Lie, statsviter og tidl. landbruksforsker *** *** *** Fra kl. 19.00: Debatt og konsert Jaeger (gamle Garage), Grensen 9 Debatt: Hvem tjener på høye matpriser i verdensmarkedet? Er prisene for lave eller for høye for verdens sultne? Hvem tjener egentlig på økningen i råvareprisene? Miljøet, bøndene, investorene, eller kremmerne? Spennende panel. Konsert med Albert og Elise – en bondekulturell bluegrass-fest fra Bergen. http://www.myspace.com/#!/albertogelise Servering i baren og god stemning ut kvelden! Christian Bull, leder i Spire, går hardt ut mot Zero i et innlegg i Dagbladet 6.april. Bull poengterer at Zero står igjen som en av få forsvarere av en ineffektiv klimapolitikk som skyver folk ut i sult og fattigdom. - Å bruke store landarelaer på andre siden av jorda for å opprettholde vår levestandard er verken bærekraftig eller etisk, det er en videreføring av en politikk som lar andre lide for vårt overforbruk, skriver Christian Bull. Lørdag 21. mai var Spire i Løten for å så framtida og vise motstand mot at GMO skal innføres i Norge. Sammen med nettverk for GMO-fri mat var vi over 50 glade aksjonister på Ommang Søndre!
ARKIV: mai 2011 Vi hadde leid buss og dro fra Oslo på formiddagen til den biologisk-dynamiske gården Ommang Søndre på Løten. I flotte omgivelser ble det ønsket velkommen fra Bell Batta Torheim fra Utviklingsfondet og gårdbruker Bente Pünther (under). Deretter ble det holdt appeller fra flere, først ut var Katrine Kleveland. Hun er leder i Bydgekvinnelaget og argumenterte godt for å si nei til innføring av GMO-mais i Norge. Etterpå fikk vi høre fra Einar Frogner, gårdbruker og styremedlem i Norges Bondelag. Frogner uttrykte stor frustrasjon over at det har tatt tre år siden regjeringen har fått søknaden om innføring av GMO-mais til Norge og at de enda ikke har sagt nei. Deretter var det Merete Furuberg, leder i Småbrukarlaget, som holdt appell - blant annet nevnte hun det internasjonale aspektet og arbeidet Via Campesia gjør i forhold å hindre bruk av GMO. Til slutt fikk vi høre fra nestleder i Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum. Han lovte å gjøre sitt for å hindre at GMO ble godkjent i Norge, og garanterte for at det i alle fall ikke skulle ta tre nye år å si nei! Det er bra med slike aksjoner mot GMO, sier Pitambar Shrestha, fra Nepal og for tiden på fredskorpsutveksling i Utviklingsfondet. - Den genetiske rikdommen i tradisjonelle sorter er tilstrekkelig og det er viktig å videreutvikle denne og sikre bønder full kontroll over prosessen og såfrøene, sier Shrestha som hjemme i Nepal jobber med prosjekter som forbedrer bønders forvaltning av såfrø, inkludert lokale såfrøbanker, deltakende planteforelding og oppretting av marked for nye produkter fra gamle sorter. Etter å ha sådd ferdig gikk vi tilbake til gårdstunet og spiste en flott lunsj tilberedt av Ommang Søndre. Spire var godt fornøyd med både oppmøte og aksjon! Nationen skrev også en artikkel om aksjonen, den finner du her. |