Landran er et eskalerende problem hvor småbønder blir fratatt landet sitt av store selskaper og investorer. Les Spires leserinnlegg i Klassekampen om Oljefondets investeringer i verstingselskapet Sime Darby. Det forkortede leserinnlegget var på trykk torsdag 27. juni. Under kan du lese den fullstendige versjonen. I Liberia fordriver selskapet Sime Darby småbønder fra deres jord uten konsultasjon eller kompensasjon. Er det riktig at Oljefondet beriker seg på bekostning av fattige og marginaliserte grupper? Det folkelige presset for en mer etisk forvaltning av Statens Pensjonfond Utland øker. Det er helt klart en positiv utvikling at fondet tidligere i år trakk seg ut av 23 palmeoljeselskap som ”ikke produserte palmeolje på en bærekraftig måte”. Til tross for dette har Norges Bank valgt å firedoble investeringen i den malaysiske palmeoljeverstingen Sime Darby, som har en lang historie med avskogning og konflikter med lokalsamfunn. Dette har ført til grove menneskerettighetsbrudd, hvor lokalbefolkningen har blitt frastjålet jorden sin. Dette er en praksis som det er uholdbart at norske aktører bidrar til. Landran Myndigheter og selskaper ser i økende grad afrikansk jord som en attraktiv investering. De siste årene har store landområder blitt kjøpt opp eller leid av utenlandske investorer for å produsere palmeolje, biodrivstoff eller drive mateksport. Dette kan sees på som en strategi for å gjøre seg mindre avhengig av det internasjonale markedet og å sikre mattilgang i en verden med ustabile mat-og råvarepriser. Problemet er at mange av landområdene som kjøpes opp ikke er ledig land, men land som brukes av småbønder. Uten sterke formelle landrettigheter blir småbønder i mange tilfeller fordrevet fra jorda de er avhengig av. Når jorda brukes til dyrking av mat for eksport eller ikkespiselige matsorter, blir resultatet økt fattigdom og svekket matsikkerhet, ikke lokal utvikling slik formålet bør være. Slike investeringer kalles derfor med rette for landran, fordi landet blir ranet fra dem som bruker det. I Liberia har Sime Darby skaffet seg en 63-års leieavtale for store landområder fra den liberiske regjeringen for å produsere palmeolje. God praksis tilsier at slike leieavtaler kun skal skje med lokalbefolkningens informerte samtykke, og med tilstrekkelig godtgjørelse for tapt land. Dette har ikke skjedd i Liberia, ifølge lokale sivilsamfunnsorganisasjoner. Småbønder har blitt drevet vekk fra jorda de er avhengig av for å brødfø sine familier. Retten til mat er en menneskerettighet. Ved å frata småbønder mulighet til å produsere maten de trenger, bryter Sime Darby menneskerettighetene og dermed også Oljefondets etiske retningslinjer. De få arbeidsplassene palmeoljeproduksjonen har skapt gjør ikke opp for alle skadene den bidrar til. Internasjonal kampanje Liberiske organisasjoner har gått sammen for å kreve at den liberiske regjeringen reforhandler kontrakten med Sime Darby slik at lokalsamfunn blir konsultert og deres behov ivaretatt. Sammen med sine europeiske partnere har de initiert en internasjonal kampanje rettet mot selskapets investorer, deriblant Norges Bank. Kravene er at investorene skal presse Sime Darby til å endre praksis eller trekke seg ut. Kampanjen begynner 24. juni i forbindelse med lanseringen av en uavhengig rapport fra University of Reading, som avdekker Sime Darbys menneskerettighetsbrudd i Liberia. Manglende åpenhet Friends of the Earth Europe har, i samarbeid med Spire, sendt flere brev til Norges Bank for å be dem utdype bakgrunnen for den økte investeringen i selskapet, men vi har ikke fått svar. Stortingets Finanskomite har nylig uttalt at forvaltningen av oljefondet har blitt mer åpen, samtidig som det er mer behov for åpenhet i eierskapsutøvelsen. Norges Banks åpenbare mangel på samarbeidsvilje og ansvarlighet viser derimot at åpenheten er langt unna det vi bør forvente. Samstemt utviklingspolitikk? Regjeringen har gjennom Stortingsmeldingen “Mot en grønnere utvikling” uttrykt bekymring for landran. Gjennom FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) har Norge vært en av de sterkeste pådriverne for å etablere internasjonale retningslinjer for å forhindre landran. Disse retningslinjene bryter Sime Darby på det groveste. Dette paradokset bryter åpenbart med regjeringens ønske om en samstemt utviklingspolitikk. Sime Darby får støtte av investeringer gjort på vegne av det norske folk. Det er på tide å virkelig sette søkelys på kriteriene Norge legger til grunn for sine utenlandske investeringer. Vi i Spire er blant de mange som nekter å godta dagens uholdbare praksis. Som et minimumskrav mener vi at investeringene skal bidra til en bærekraftig utvikling og ikke forårsake miljøødeleggelser eller menneskelig lidelse. Norge må som et rikt og ansvarlig land sørge for at landinvesteringer ikke bryter menneskerettigheter eller går på bekostning av småbønders matsikkerhet. Vi vil ikke tjene penger på landran! Eivind Breidlid, koordinator for Spires høstkampanje om landran Mari Gjengedal, leder i Spire Genmodifiserte organismar (GMO) er resultat av forsking og oppfinning. GMO er enno ikkje lov i Noreg og slik vil me gjerne fortsetja å ha det! Difor støttar me såfrøaksjonen.
Med genteknologi kan me endra arvestoffet til ulike organismar. På denne måten kan me gje planter nye eigenskapar som dei ikkje tidlegare hadde. For eksempel kan jordbær få gen for kulderesistens. Dei vanlegaste eigenskapane som vert tilført genmodifiserte planter er likevel sprøytemiddelresistens og evna til å produsera eigne insektgifter. Genmodifiserte organismar (GMO) er resultat av forsking og oppfinning. Difor kan det takast patent på slike organismar. Selskapa som tek patent på organismar kan bestemma reglane for bruken av produkta sine, for kven som får forska på produkta og kva for forskningsresultat som kan publiserast. Patentmoglegheita som i utgangspunktet skulle gjera det lønsamt å forska og å vera innovativ, har blitt eit problem for bønder, forskarar og alle andre som lev på jorda. Dersom ein bonde har kjøpt GMO-såfrø frå eitt av dei store selskapa som produserer slike frø kan han ikkje nytta frø frå avlinga si som såfrø det neste året. Dette gjer det potensielt dyrt for bonden å nytta GMO-ar. I tilleg er dei sprøytemiddelresistente plantene kun resistente mot enkelte sprøytemiddel, helst dei produsert av same selskap som frøa. Selskapa tener godt på GMO, men det gjer ikkje alltid bøndene. Lite uavhengig forsking Formålet med den norske genteknologilova er å sikra at bruk av GMO skjer på ein berekraftig, etisk og samfunnsmessig forsvarleg måte. For at me skal kunna vita om ulike GMO er forsvarlege treng me forsking. Diverre er det svært få uavhengige forskarar som får lov til å forska på produkta til dei store frøselskapa, og om dei får lov å forska er det ikkje sikkert at dei får publisera funna sine. Så lenge dette held fram kan me ikkje vera sikre på helseeffektane av å eta slike organismar. Me kan heller ikkje vita om dei spreier seg i naturen (slik enkelte av dei, mellom anna GMO-raps, ser ut til å gjera), er skadelege for insekt eller har andre effektar på det biologiske mangfaldet. Søknadar på bordet I fjor sa regjeringa nei til bruk av genmodifisert raps, men søknadar om å få nytta mais som er genmodifisert til å tåla sprøytemiddel og poteter med endra stivelseinnhald (til industriell bruk) ligg framleis på bordet. Me meiner at det ikkje er forsvarleg å ta i bruk genmodifiserte planter før alle moglege bieffektar av dette er kjende. Såfrøaksjon! Torsdag 6. juni kl. 18.00 vert det såfrøaksjon på ”Herligheten” i Bjørvika. Oppmøtet vert i Middelalderparken. Der vil me planta frø av gamle kornsortar, og der vil bli appellar. Kom og bli med! Appellantar: Ellen Øseth (SV), statssekretær i Miljøverndepartementet Amy Fanceschini, kunstner, Future Farmers Nils T. Bjørke, leder, Norges Bondelag Dagrun Eriksen, Stortingsrepresentant, KrF Andreas Viestad, matskribent og faglig ansvarlig, Geitmyra matkultursenter for barn Silje Lundberg, leder, Natur og Ungdom Mani Hussaini, Sentralstyremedlem, AU Aksjonen er arrangert av Nettverk for GMO-fri mat og fôr i samarbeid med «Flatbread Society» og MAJOBO – mat og jord, der du bor. Nettverket består av:Biologisk-dynamisk Forening, Coop Norge Handel, Debio, Framtiden i våre hender, Greenpeace, Grønn Hverdag, Miljøvernforbundet, Natur og Ungdom, Norges Birøkterlag, Norges Bondelag, Norges Bygdekvinnelag, Norges Bygdeungdomslag, Norsk bonde- og småbrukarlag, Norsk landbrukssamvirke, Naturvernforbundet, Oikos – Økologisk Norge, Spire - Utviklingsfondets ungdom og Utviklingsfondet Mer informasjon fra Nei til GMO Norge, her. Fra Norge og Danmark i nord, til Sør-Afrika og Chile i sør foregår det en massiv privatisering av ville fiskeressurser. Fellesskapet blir taperen. Verdens hav lider under overfiske grunnet effektivisering av verdens fiskeflåte de siste 150 årene. Det kreves aktiv forvaltningspolitikk for å sikre verden sjømat i framtida. I 1969 skrev Garrett Harding den velkjente artikkelen om allmenningens tragedie (tragedy of the commons). Denne har blitt brukt som bakteppe for forvaltningen. I realiteten er ikke problemet at havet er en allmenning, problemet oppstår først når fiskeri har en «fritt for alle-natur», det finnes det få eksempler på i vår tid. Det finnes derimot mange eksempler på lokal og felles forvaltning hvor lokalsamfunn tar del i forvaltningen og inntektene fra fisket gavner lokalsamfunnet. Den økonomiske begrunnelsen bak privatisering er enkelt: Så lenge du eier rettighetene til å fiske fra en fiskebestand har du ingen interesse av å overfiske den, fordi du ønsker at fisken skal være der også til neste år. Den mest utbredte formen for privatisering som brer om seg er overførbare kvoter. I et fritt marked blir kvotene så dyre at ingen vanlige fiskere har råd til å fiske, og store selskaper får kontroll over mesteparten av ressursene. Dermed forsvinner inntektene fra fiskeriet ut av lokalsamfunnene og vi ender opp i monopol-liknende situasjoner hvor noen få, veldig store aktører sitter med ressurskontrollen. Fisken landes og videreforedles heller ikke lokalt, og gjennom større og mer effektive båter, mister samfunnet som helhet også mange verdifulle arbeidsplasser. I realiteten er ikke overførbare kvoter noe annet enn et verktøy for økonomisk effektivisering. Til det fungerer det derimot utmerket. Det fungerer også utmerket til å:
Overførbare kvoter kan teknisk sett fungere i noen kontekster, men når det overføres til tropiske strøk med mange fiskearter blir det helt ubrukelig. Spesielt når det er stor usikkerhet knyttet til størrelsen på bestanden. Kvotesystem leder fort til finansiell spekulasjon, på samme måte som i matvaremarked, som igjen leder til kunstig høye priser. Dette krever store lån for de som skal inn i fiskeriet, og fører til at pengesterke aktører dominerer. På Island gikk bankene inn som utlånere i fiskeriet, og dette var en sentral del av den boblen som førte landet ut i økonomisk kaos og krise. Vi risikerer å etablere et nytt føydalsystem med flere småkonger som eier fisken og leier ut kvoter til fiskerne som mister kontrollen med ressursene. Med overførbare kvoter underordner vi oss en abstrakt økonomisk logikk som har blitt gjentatt til det kjedsommelige. Å stille spørsmål ved markedsliberalistisk logikk på globalt plan blir litt som å stille spørsmål ved Gud i middelalderens Europa. Fordeler med kystfiske Det er mange grunner til å sikre det små-skala kystfisket i kystnære områder. Ikke bare er det mer miljøvennlig enn større industrielt fiske i form av å fiske på flere arter og trofiske nivå, ha et lavere drivstoff-forbruk og bruke mindre skadelige redskaper – kystfisket har også multifunksjonelle egenskaper i form av å være kulturbevarende, bidra til matsikkerhet og sikre distriktsbosetting. Dette er egenskaper myndighetene i Norge fronter for å sikre landbruket, men glemmer når det kommer til fiskeri. Mektige aktører Når noen sentrale og mektige aktører ønsker å definere den offentlige debatten og fremme sin sannhet klarer de det som regel. I denne sammenhengen er det bl. a. Verdensbanken og OECD som er disse aktørene. OECD er en kjent aktør for å fremme frihandel. På starten av 2000-tallet gikk OECD fra å snakke om verdens «fiskemarked» til å diskutere «fiskerimarkeder» fordi de så at det lå en økonomisk gevinst i å handle med ressurstilgang og ikke bare ressursen. Hindrer ikke overfiske Spire er blant dem som mener verdens ressurser skal være mest mulig rettferdig fordelt, og gavne lokalbefolkning. Derfor er vi kritiske til å handle med og privatisere tilgangen til ressursene. Samtidig ønsker vi å ta vare på ressursgrunnlaget på best mulig måte til kommende generasjoner. Derfor er vi interessert i alle verktøy som kan hindre overfiske. Det absurde i debatten om overførbare kvoter er at deres funksjon ikke hindrer overfiske. Problemet med overfiske er ikke at ingen eier fisk. Problemet er at det fiskes for mye, og ukontrollert. Under enkelte forutsetninger kan til og med begrunnelsen om at eierskap skal fostre ansvarlighet være feil. Investorer har kortsiktige mål for profitt, og når målet kun er å maksimere profitten, kan dette føre til at det blir mest lønnsomt å fiske ut hele bestanden nå. Systemet er altså ikke en garanti mot overfiske i tillegg til å ha negative samfunnsmessige konsekvenser. Det er heller ikke nødvendigvis slik at det er det mest økonomisk effektive, men de er et verktøy for at store fiskebåteiere skal øke sin profitt. De mektigste fiskebåteierne vinner gjennom fordi de har ressurser til politisk innflytelse. Hva skjer nå? Både gjennom frihandels- og investeringsavtaler og globale programmer som Verdensbankens Global Partnership for Oceans (GPO), frontes eierskap som løsning på overfiske, og markeder for ressurstilgang som framtida. Norge er en viktig støttespiller i GPO, og vi håper Norge bidrar til å hindre at fellesskapets ressurser blir privatisert. Det vil være i tråd med utviklingsminister Heikki Holmås sin politikk for rettferdig fordeling. Vi må se at fiskeri også er viktig for matsikkerhet og utvikling, og da er det tilgang til ressursene som er viktig, ikke billigst mulig fisk gjennom global handel. I Spire ser vi at vi ikke kan være likegyldige til utviklingen som skjer i det skjulte. Kystsamfunn får sin levemåte truet, og investorer vinner på bekostning av fiskere og økosystemer. Dette skjer globalt nesten helt uten debatt, og vi gjør det vi kan for å stoppe det! Harald Sakarias Hansen, fiskeripolitisk talsmann i Spire Spire er en av få organisasjoner som anerkjenner utfordringene med ocean grabbing, og er nå i startfasen av et politisk samarbeid med Masifundise i Sør-Afrika. Hvis du er interessert i å arbeide med fiskeripolitikk, send en e-post til haraldsakarias@gmail.com. Dei eldre vil sleppa å bu på badet og dei unge vil ha eigen bustad. Dei rike trugar med å forlata landet, medan bøndene vil halda fram å bu på landet. Distriktet vil ha autostradaer og byen vil ha tusenvis av tog. Mange grupper skal tilfredstillast no før valet, og det er difor ikkje rart at røysta til framtidige generasjonar ikkje blir høyrd oppi det heile. Spesielt sidan denne gruppa ikkje har ei røyst i dag. Deira interesser bør likevel bli tald med, og difor tar 31 norske organisasjonar til orde for etableringa av ein ombodsperson for framtidige generasjonar. Framtidige generasjonar vil merka til det fulle konsekvensane av politiske avgjersler tekne i dag. Det vil påverka deira moglegheiter til å møta økonomiske, sosiale og miljømessige utfordringar. Dette poenget slo også dei framsynte karane som skreiv Grunnlova, og i grunnlovsparagraf 110b finn me difor at ”Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsigtig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten”. Å sørgja for at ressursane våre blir forvalta på ein berekraftig måte er ei av dei viktigaste oppgåvene me har som samfunn. Likevel ser me at langsiktige omsyn for ofte blir ignorert til fordel for ynskje om kortsiktig økonomisk gevinst. Naturleg nok avgrensar fireårige valperiodar tidshorisonten til dei folkevalde. Difor treng Noreg eit nasjonalt råd utanfor regjeringsapparatet for å sikra ei berekraftig utvikling. Framtidsombodet skal vera ein politisk uavhengig institusjon som har som mandat å vera eit talerøyr for framtidige generasjoner. Det vil ha stor fagleg integritet, og kan difor kvalitetssikra og formidla påliteleg, aktuell og forståeleg informasjon. I tillegg skal det peika på langsiktige konsekvensar av dagens politikk, og sjå til at gjeldande regelverk som omhandlar berekraftig utvikling blir etterfylgd. Framtidsombodet vil såleis fungera som både vaktbikkja og lavinehund på same tid. Meir konkret vil det seia at når regjeringa leflar med tankar om uansvarleg oljeboring i sårbare naturområde, kan Framtidsombodet koma på banen og representera etterslekta. No er det jo ei vrien sak å snakka på vegner av andre, og vern vil sjølvsagt ikkje alltid trumfa vekst, men eit Framtidsombod kan iallfall bidra til å setja miljømessige konsekvensar på dagsorden med meir tyngde. Og når det blir ført ein politikk som legg 10 000 dekar matjord brakk årleg, kan Framtidsombodet minna om at dette frårøvar framtidige generasjonar moglegheita til å dyrka mat på eigne ressursar. Kort sagt kan Framtidsombodet visa oss dei førebyggjande tiltaka framfor dei reparerande og ofte svært kostbare tiltaka. Ville ikkje det vera kjekt å ha ein slik institusjon på laget, Herr Statsminister? Etterslektas skjebne kvilar i hendene på Regjeringa ved Finansdepartementet, som i dag har det øvste ansvar for Noregs politikk på berekraftig utvikling. Denne ordninga fungerer ikkje optimalt. I den nyaste perspektivmeldinga blir økonomisk berekraft godt ivaretatt gjennom planar for langsiktig vekst og velferdsgode, men korleis ein planlegg å imøtekoma framtidige generasjonar sine grunnleggjande behov av ikkje-økonomisk art, framkjem ikkje av meldinga. Finansdepartementet latar til å ha få konkrete planer på dette området. Det er bekymringsverdig at likestilling mellom generasjonar og rettferdig fordeling av ressursar i et langtidsperspektiv blir så dårlig ivaretatt i dag. Dette problemet peika Brundtland-kommisjonen på i 1987 då dei uttala: ”Vi låner miljøkapital fra framtidige generasjoner uten tanke på, eller muligheter til, å betale tilbake. Vi handler som vi gjør fordi vi kan slippe ustraffet fra det.” Høyr på Gro, Jens! Me røvar frå framtida. Det er tungt å binda eit heilt land til masta, men kanskje klarar du det med litt muskelkraft frå eit Framtidsombod. Fleire land har allereie innført politiske uavhengige institusjonar som skal sikra berekraftig politikk på heimebane. Det føregår òg ein internasjonal prosess for å få etablert ein institusjon på FN-nivå. Noreg har skrive under miljøkonvensjonar, inngått internasjonale forpliktingar og utforma ambisiøse handlingsplanar over ein låg sko. Dette forpliktar. Sidan me manglar ein institusjon som forankrar omsynet til framtida i dagens politikk og næringsliv, ligg framtida likevel aldri lenger vekke enn neste val. Berekraftig utvikling og framtidige generasjonars rettar fell i dag mellom fleire stolar. Eit framtidsombod burde allereie ha vore på plass for lenge sidan. Kva er du redd for, Jens? Ein meir langsiktig politikk? Kjære Jens, det er keisamt når alle masar om meir snop samstundes, og det er lett å bli litt slepphendt med sjokoladen. Framtidsombodet kan hjelpa deg med å passa på at det er nok snop igjen til laurdagskveldar i all uoverskodeleg framtid. Med helsing frå framtidige generasjoner, Lina Hamre, kampanjeleiar i Spire Stian Seland, leiar i Landsrådet for Norske barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) Andrew Preston, dagleg leiar i ForUM for Utvikling og Miljø Halfdan Wiik, leiar av Besteforeldrenes Klimaaksjon Kaia Garpestad, leiar i RE:ACT Ei forkorta utgåve av av kronikken stod på trykk i Dagbladet 15.5.2013. Framtidsombodet skal fortsette å vere Spires hovudsatsing for 2014. Les meir om kampanjen og signer oppropet her. Nå er det på tide at politikerne tar oss på alvor og gir forslaget en seriøs vurdering, sier Siv Maren Sandnæs, leder for Framtidsombudskampanjen. Det er organisasjonen Spire som det siste året har gått i front for å få etablert et nasjonalt ombud for framtidige generasjoner. Ombudet skal sikre et mer langsiktig og bærekraftig perspektiv i alle politiske beslutningsprosesser, og sørge for at hensynet til våre etterkommere blir ivaretatt. Foreløpig har 29 norske sivilsamfunnsorganisasjoner og allianser stilt seg bak kravet, aller sist altså LNU, som vedtok ombudet i politisk program på Barne- og ungdomstinget forrige helg. LNU har rundt hundre medlemsorganisasjoner og representerer hele 500 000 barn og unge. - Vi får stadig tilslutning fra nye organisasjoner til dette forslaget. For eksempel vedtok Miljøpartiet de grønne nylig en resolusjon om Framtidsombudet på sitt landsmøte. Flere andre kommer til. Det er flott å se at så mange ulike organisasjoner enes om dette kravet, og at man skjønner at framtiden er noe som angår alle, fortsetter Sandnæs. Kampanjelederen understreker at Framtidsombudet skal jobbe for både sosiale og miljømessige rettigheter for framtidens nordmenn. Bare ved å veie langsiktige konsekvenser opp mot kortsiktig økonomisk gevinst, vil man kunne oppnå en reell bærekraftig utvikling. Spire har nå sendt en henvendelse til fem av Stortingets komiteer, hvor de ber om møter og en diskusjon omkring hvordan et framtidsombud kan etableres. Siv Maren håper på positive svar fra komiteene. - Vi har ingen tid å miste. Samfunnet vårt er ikke bærekraftig, og framtidige generasjoner er nødt til å ta regningen om vi ikke finner en løsning. Det er politikernes ansvar å sørge for en bærekraftig utvikling, og en måte å bidra til det på er å etablere et politisk uavhengig framtidsombud. Framtiden teller nå! Du kan se hvilke organisasjoner som støtter kravet om et framtidsombud, og signere kampanjen selv ved å gå inn på www.framtidsombudet.no For kontakt: Kampanjeleder Siv Maren Sandnæs Telefon: 97028529 Epost: smsandnaes@gmail.com Spire og Utviklingsfondet motsetter seg en eiendomsrettsbasert forvaltning av verdens hav og protesterer mot Norges støtte til Global Partnership for Oceans. Norges hensikter er gode Norge vil bidra til en mer bærekraftig forvaltning av verdens hav, men Global Partnership for Oceans (GPO) er et overflødig program, sier Spires leder Harald Sakarias Hansen. Vi har allerede flere globale samarbeid for å bekjempe forurensning, overfiske og habitatødeleggelse og Norge burder realisere innsatsen sin her istedenfor å innlede nye samarbeidsavtaler. GPO ble initiert av Verdensbanken ved Rio+20 toppmøtet sommeren 2012, i utgangspunktet med gode hensikter for å ta vare på våre marine ressurser. Spires leder frykter det istedenfor vil føre til spekulasjon i det som skal være fellesskapets goder, gjennom å tilrettelegge for investeringer og profittjag. Ikke alle ressurser egner seg som markedsgoder. Verdens kystfiskere får lide Overfiske er i dag en stor trussel mot bevaring av havets ressurser, og økonomene presenterer eiendomsrett til ressursene som løsningen på dette problemet. Mange frykter at en slik eiendoms- og spekulasjonsbasert forvaltning vil føre til en konsentrasjon av ressursene, og at retten til å fiske blir forbeholdt de rikeste - som ofte driver miljøskadelig industrifiske. Dette ekskluderer fattige kystfiskere fra muligheten til å sikre seg mat og inntekt, og er dermed et eksempel på ekstremt urettferdig fordeling. Fellesskapets goder privatiseres Den ville fisken og havene har alltid tilhørt fellesskapet og Spire mener naturens ressurser må komme fellesskapet til gode og sikre en rettferdig og bærekraftig utvikling. Vi kan ikke støtte en utvikling som medfører konsentrasjon av ressurser hos en elite. Også i Norge har fisk blitt privatisert, og myndighetene kjemper nå en innbitt kamp for å sikre at disse skal tilfalle fellesskapet. Skal vi sikre utvikling nasjonalt som internasjonalt, er det grunnleggende at verdiskapningen tilfaller lokalsamfunn og genererer arbeidsplasser. I dag pågår en hard strid om tidsavgrensing av fiskekvoter i Norge. Fiskebåtreder Eivind Volstad går i bresjen for at fiskekvotene ikke skal tidsavgrenses. Volstad mener kvotene som tidligere er gitt ham og andre redere varer evig og at en tidsavgrensing vil være lovstridig. Kan vi la samfunnsmessige hensyn bukke under eller må vi her gjøre et unntak fra lovbestemmelsen? Saken blir behandlet av 19 dommere i høysterett, såkalt Høysterett i plenum. Flere arbeidsplasser og mer miljøvennlig Kystfiske sikrer flere arbeidsplasser og er i tillegg gjerne mer miljøvennlig, enn industrifiske. Spire hadde i 2012 kampanjen Fisk for folket, og fortsetter å sette fokus på de marine ressursene og kystfiskerne. Hvis du er i Oslo 11. april, bli med på Spires torsdagsforum om privatisering av hav. Mer informasjon om møtet her. Hvordan kan vi ta hensyn til framtidige generasjoner i dagens politikk? Dette skal vi prøve å finne ut av når Spire og Utviklingsfondet inviterer til Dilemmaseminar torsdag 28.02 på Utviklingshuset.
Vi ser en stadig tydeligere trend av kortsiktighet i norsk politikk, samtidig som bærekraftig utvikling, bygget på prinsippet om hensyn til kommende generasjoner, har vært et overordnet mål for nasjonal og internasjonal politikk i flere tiår. Spire mener det er på tide å opprette en uavhengig institusjon som jobber for å styrke arbeidet for bærekraftig utvikling. Representant for neste generasjon «Framtidige generasjoner kan ikke beskytte sine interesser i dag, derfor bør de som kommer etter oss representeres gjennom en ombudsperson for framtidige generasjoner, et framtidsombud» sier Siv Maren Sandnæs, kampanjeleder for Spire. «Vi har et ansvar for å sikre et anstendig livsgrunnlag for våre etterkommere, og dette vil bli Framtidsombudets oppgave å påse». Et nasjonalt framtidsombud vil være en god måte å inkludere hensyn til framtidige generasjoner i dagens beslutninger. «Spire ønsker med denne kampanjen å gi politikerne et konkret handlingsalternativ. Vi har utarbeidet en rapport som utdyper hvorfor, men også hvordan det vil lønne seg å opprette et framtidsombud i Norge» sier Siv Maren. Rapporten blir presentert på seminaret 28. februar. Erfaringer fra Ungarn Flere land har forankret arbeidet for bærekraftig utvikling i politisk uavhengige organer. I Ungarn har de hatt en parlamentarisk kommissær, eller ombudsmann, for framtidige generasjoner siden 2007. Sándor Fülöp, som var den første ombudsmannen for framtidige generasjoner i Ungarn, er en av gjestene på vårt seminar. Han skal fortelle oss om sine erfaringer og viktigheten av en institusjon med mandat til å etterse at politikk utføres med et langsiktig hensyn. En kobling mellom vitenskap og politikk Asbjørn Aaheim, forskningsleder ved Cicero er positiv til kampanjen. “Politikere har dagens agenda i hodet. De opererer innenfor en politisk virkelighet, mens vi som forskere og økonomer er nødt til å operere innenfor den vitenskapelige virkeligheten.” Aaheim mener at et framtidsombud ville vært nyttig for å koble vitenskap med politikk. Aaheim deltar også på seminaret og her vil han snakke om langsiktige samfunnskostnader av klimaendringer, kostnader som vil lande i fanget på kommende generasjoner om ikke dagens generasjon tar ansvar. Bærekraftighet i norsk politikk? Seminaret avsluttes med en debatt, hvor Kjetil Lund fra Finansdepartementet, Peter Gitmark fra Høyre , Asbjørn Aaheim og Mari Gjengedal fra Spire skal snakke om regjeringens arbeid for bærekraftig utvikling på nasjonalt plan. Vi spør: Har norsk politikk og næringsliv et langsiktig nok perspektiv? Hvordan oppnår vi en reell bærekraftig utvikling? Hvordan kan vi best ta hensyn til framtidige generasjoner i dagens politikk? Program: 10:00: Andrew P. Kroglund ønsker velkommen 10:05: Siv Maren Sandnæs presenterer rapporten: "Framtida teller nå! Hvorfor og hvordan det lønner seg å opprette er Framtidsombud i Norge" 10:30: Innledning av Asbjørn Aaheim, CICERO: økonomiske følger av klimapolitikk 11:00: Innledning av Sándor Fülöp, tidligere ombudsperson for framtidige generasjoner i Ungarn 11:30: Lunsj 12:15: Kulturelt innslag av Sarah Ramin Osmundsen, tidligere norgesmester i slampoesi 12:30: Debatt: hvordan ta hensyn til framtidige generasjoner i dagens politikk? Innledere: *Kjetil Lund, statssekretær i finansdepartementet for Arbeiderpartiet *Peter S. Gitmark, stortingsrepresentant og utviklingspolitisk talsmann for Høyre *Mari Gjengedal, Spire 14:00: Ferdig Velkommen til Utviklingshuset torsdag 28.februar, kl.10:00-14:00! Spire vil takke Utviklingsministeren for å ta tak i kjernen av utviklingspolitikk ved å gå i gang med en stortingsmelding om rettferdig fordeling, og for muligheten til å spille inn. Fordi utvikling og fordeling ikke er særegne politiske tema er det viktig å bringe fordeling og utvikling inn i alle politiske arenaer. Vi vil spesielt fremheve perspektivene som ble dratt frem i NOU 2008:14 Samstemt for utvikling? Videre håper vi ministeren inkluderer følgende i stortingsmeldingen:
Ressursfordeling Svært mange av de fattigste i verden er mennesker tilknyttet landbruket. Den viktigste sektoren som Norge bør satse på for å fremme rettferdig fordeling bør derfor være landbruket. Her er matsuverenitet essensielt. Matsuverenitet innebærer retten for folk, lokalsamfunn og stater til å bestemme sin egen politikk og strategier for å sikre matsikkerhet, bærekraftig matproduksjon, distribusjon og konsum av mat. Spire mener at alle land må kunne vedta lover som sikrer retten til mat for egen befolkning Norsk produksjon av fisk og kjøtt virker indirekte inn på fordeling ved å beslaglegge store landarealer til fôrproduksjon (soya). Fôret blir produsert gjennom store monokulturer eid av nasjonale eller utenlandske investorer og ofte uten å gagne lokalbefolkningen[i]. Det samme er tilfelle med norsk etterspørsel etter fiskemel til bruk i lakseoppdrett. Kystfiskere presses bort, mens utenlandske trålere ofte utarmer havområder for å produsere fôr til norsk laks[ii]. Storstilte utenlandske investeringer i naturressurser som land og fisk er en foruroligende trend globalt. Investeringer i jordbruksland har ofte kommet i form av ekstrem økning i FDI, som dessverre alt for ofte resulterer i landran. Lokalbefolkningen mister tilgang til jord og andre livsnødvendige ressurser, og blir selv lavtlønnede arbeidere som fortsetter et liv i fattigdom, mens utenlandske investorer blir sittende med utbyttet. Alternativet til dette er ikke nødvendigvis usikkert selvbergingsjordbruk, men kontroll over egne ressurser og produksjon. Landran begynner endelig å bli tatt på alvor politisk, men det kreves videre innsats for å sikre lokalbefolkningens rettigheter og muligheter. Nylig har “ocean grabbing” blitt fremhevet som et fremvoksende problem av FNs spesialrapportør for retten til mat og kategorisert like alvorlig som landran[iii]. Det er nødvendig at de som lever av naturressurser sikres bruksrett og dermed får en mulighet til å komme seg ut av fattigdom. I land hvor store jordarealer ligger brakk bør jordreformer til. Det samme i land hvor jorden er urettferdig fordelt for å forhindre at fåtallet eier uoverskuelige mengder jord, mens andre er eiendomsløse. Det er også nødvendig å sikre at kystfiskere ikke marginaliseres gjennom kvotesystemer og fjernfiske, men får medvirke i forvaltningen av og tilgang til fisk. Slik genereres arbeidsplasser, mattilgangen sikres og levedyktige kystsamfunn opprettholdes. Krav: - Norge må anerkjenne viktigheten av matsuverenitet for alle land, og gå i bresjen for matsuverenitet i fordelingspolitikken. - Norge må bidra til å styrke kooperativer, nasjonale og regionale markeder og støtte til organisasjoner som kjemper for egne rettigheter som bondebevegelsen, fagbevegelsen og andre deler av sivilsamfunnet. - Norge må jobbe for å styrke internasjonale regelverk som forhindrer landran og ”ocean grabbing”. Handlingsrom Vi kan ikke diskutere ressursfordeling uten å sette fokus på handelspolitikk. Internasjonale handelsregelverk spiller en stor rolle i fordelingen og kontrollen over verdens ressurser. Det er essensielt å sikre stater handlingsrom til å føre samme politikk som Norge har gjort for å utvikle en velferdsstat. Norge bør bidra med erfaringer fra oljeindustrien og hjemfallsrett av vannkraft. Stater må derfor sikres handlingsrom til å bestemme egen miljøpolitikk og til å forbedre arbeidsstandarder. Ønsker et land å innføre strengere, nasjonalt regelverk må dette være mulig uten å bli truet av bilaterale handelsavtaler eller bilaterale investeringsbeskyttelsesavtaler (BITS). Nasjonale domstoler, og ikke tvisteløsningsdomstolen i WTO burde håndtere slike saker. Er et land trygt nok for investering, er det også trygt nok til å basere seg på de nasjonale domstolene. Investeringer må også føre til økte inntekter til staten som kan viderefordeles til befolkningen. For å få til dette må stater ha politisk og juridisk handlingsrom til å kreve skatt og sette konsesjonskrav som hjemfallsrett. Det er på tide at norsk handelspolitikk på landbruk og fisk i større grad blir samstemt. For å sitere NOU 2008:14: Norge må redusere sine krav til markedsadgang i utviklingsland innen forhandlingene om fisk og industrivarer ettersom norsk eksport av fiskeri- og sjømatsprodukter ikke må tvinges fram på bekostning av utviklingslands mulighet til tollbeskyttelse av industri- og havnæringssektorer. Dette er et nødvendig virkemiddel for å sikre rettferdig fordeling av verdens ressurser. Krav: - Land må sikres handlingsrom til å utvikle egen politikk i bilaterale handelsavtaler, og at Norge ikke inngår noen bilaterale investeringsavtaler (BITS) - Norge må bidra med kompetanse for å sikre at naturressurser kommer lokalbefolkningen til gode. - Norge må få en mer samstemt landbruks- og fiskeripolitikk. Solidaritet med framtida Helhet og langsiktighet er helt sentralt skal man oppnå en bærekraftig utvikling som ivaretar både de sosiale, økonomiske og miljømessige dimensjonene. Hensynet til framtidige generasjoner må være forankret i all utviklingspolitikk, fra klimabistand, mat- og landbruksbistand og utvikling av infrastruktur og tilgang til energi. Klimaendringer rammer de fattigste hardest. Klimaendringer og naturkatastrofer har potensialet til å gjøre fattiges situasjon enda verre og dermed motarbeide en rettferdig fordeling av velstand. Muligheter for levebrød og tilgang til velferdstjenester må ikke konsentreres i store byer eller enkelte regioner, men spres der folk bor. Utviklingspolitikk kan utformes slik at desentralisering blir fordelaktig, både med hensyn på ressurstilgang og offentlig infrastruktur. Krav: - Norge må anerkjenne at bærekraftig utvikling også betyr at hensynet til fremtidige generasjoner inkluderes i fordelingspolitikken. - En solid satsning på klimatilpasning og risikoredusering må inngå i Norges bistand. Politisk medvirkning Medvirkning er grunnpilar i demokratiske systemer og i tillegg en metode for å lykkes med god fordelingspolitikk. For en effektiv og vellykket politikk er det nødvendig med deltakelse av berørte i dens utforming. Støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner, som allerede kjemper for en mer rettferdig fordeling, vil øke deres politiske handlingsrom og dermed fremme rettferdig fordeling av ressurser. Tilgang til kunnskap om hvordan ressursene skal forvaltes er avgjørende. Fremfor å legge om hele systemer bør lokal og tradisjonell kunnskap vektlegges. Denne kunnskapen må nå ut til alle, inkludert de aller fattigste, mennesker i rurale områder, ungdom spesielt, og både gutter og jenter. Hilsen Harald Sakarias Hansen, leder i Spire Zlata Turkanovic, politisk nestleder i Spire Onsdag 12. september arrangerte Nyt Afrika-kampanjen seminaret “Kan Afrika bli verdens matfat?” på Litteraturhuset. Vi mener spørsmålet ikke er om Afrika kan, men om det bør.
Hovedformålet med kampanjen er å rette søkelys mot hvordan økt handel med Afrika kan føre til økonomisk utvikling, og at rike land bør støtte Afrikas utvikling gjennom å øke importen av afrikanske matvarer. Selve hensikten med kampanjen er prisverdig og bra, men Spire mener mange argumentene Nyt Afrika presenterer er for unyanserte og mangler maktanalyse. Historisk lærdom Selv om Afrika har drevet med eksportrettet jordbruk i flere tiår, etter sterk oppfordring fra internasjonale institusjoner, har de likevel ikke opplevd en stor økonomisk utvikling eller økt matsikkerhet. Faktisk er inntektsforskjellen mellom Afrika og de rikeste landene i verden over 30 ganger større nå enn den var på 70-tallet. Historien har vist at det ikke nødvendigvis er et likhetstegn mellom økt handel og utvikling, og at teoriene om Trickle-down og det komparative fortrinn ikke holder vann. Råvareproduksjon gir dårligere avkastning enn proseserte varer. Vi må spørre oss selv hva slags handel som trengs for å sikre en økonomisk og rettferdig utvikling i fattige land Folk eller elite? Et av de sterkeste argumentene Nyt Afrika trekker fram er at afrikanske statsledere selv ber om økt handel med rike land. Den internasjonale bondebevegelsen Via Campesina er, med rette, kritiske til eksportrettet jordbruk. Ikke fordi det nødvendigvis er feil å eksportere, men fordi det finnes få eksempler på at eksportrettet jordbruk gagner småbønder. Derimot finnes det utallige eksempler på eksportrettet jordbruk som ødelegger for småbønder. Et av dem er Brasils jordbruk, som lar storbønder tjene seg rike på eksportproduksjon mens småbønder ikke en gang har tilgang til land. Landran Et annet er scenarioet som utspiller seg i Afrika i dag, nemlig landran. Investorer står i kø for å utbytte afrikansk jordbruksland, og de gjør det ikke for at fattige på landsbygda skal få et bedre liv. Bønder mister tilgang til sin egen jord. I beste fall ender de opp med å jobbe som lavtlønnede arbeidere på store plantasjer. Selv om det er i statsledernes interesse å øke landinvesteringer, er det ikke nødvendigvis i bøndenes interesse, og det er foreløpig ingen grunn til å tro at det vil føre til økt matsikkerhet eller økonomisk utvikling. De regjeringene som ønsker eksport er de samme som driver et race to the bottom der de byr hverandre ned med skatteferier og eksporttollfritak, lar være å stille krav om hjemfallsrett eller lokal foredling og bruker makta si til å gi investorer den jorda de vil ha. De som før arbeidet som bønder blir i beste fall dårlig betalte dagsarbeidere. Om det er en bedre eller dårligere situasjon enn selvforsyningsjordbruk finnes det ikke noe entydig svar på. At dette er et dårlig forsøk på å skape utvikling er det derimot ingen tvil om. Vi mener vi bør spørre oss om disse statslederne snakker på vegne av folkeflertallet eller økonomiske eliter, og om det er Nyt Afrikas rolle å snakke elitenes sak. Er det virkelig ikke noe alternativ? I motsetning til eksportjordbruket som gir de fleste som har lest historie en dårlig smak av sprøytemidler i munnen, finnes det andre løsninger. Nyt Afrika-kampanjen nevner derimot ingen ting om de gode mulighetene for utvikling som ligger i å bygge opp lokale og regionale markeder. Å danne kooperativer som gir bøndene trygghet i at varene blir kjøpt opp, og som gir bedre mulighet til å nå markeder har fungert godt for mange. Norge er et godt eksempel på dette, og det samme er stjerneeksemplene til Nyt Afrika-kampanjen, nemlig kjøttprodusentene i Namibia og Botswana. Selges varer på et nasjonalt marked må varene foredles i landet. Det skaper en større matindustri som vil si flere arbeidsplasser. Det må også utvilsomt være bedre for miljøet å frakte mat til nabobyen eller nabolandet, framfor tusenvis av kilometere til Norge. Vi mener derfor det finnes andre måter å bygge opp markeder og markedstilgang enn en ensidig satsing på eksport fra Afrika til Norge. Skal vi ikke handle i det hele tatt? Jo selvfølgelig skal vi det, men vi skal handle målretta. Vi må finne måter å sikre at produktene vi importerer faktisk kommer fra småskalabønder, og at størst mulig grad av bearbeidingen skjer i lokalsamfunnet. Målet må være at verdiene av produktene tilfaller bøndenes lokalsamfunn istedenfor store selskaper eller fordyrende mellomledd. Gjør vi ikke det er vi med på å bygge opp under en maktstruktur som vil gagne norske, indiske eller saudi-arabiske investorer eller store agroselskaper. Norsk matproduksjon har utvilsomt forbedringspotensialer, men vår interne jordbrukspolitikk har ikke noe å gjøre med hvor vi importerer det vi ikke kan produsere selv fra. Vi må bruke det handlingsrommet vi allerede har til å importere fra sosialt og miljømessig bærekraftige produsenter i Sør. Det betyr også at vi må velge ikke å gi preferanse til eksportsubsidiert EU-produksjon gjennom EØS. Spire er selvfølgelig mot eksportsubsidier, vi er også helt enige med Nyt Afrika i at Norge må trekke liberaliseringskrav mot fattige land slik at de kan utforme sin egen politikk og få bestemme sitt eget handlingsrom innenfor produksjon og handel med mat. Begrepet for dette kalles matsuverenitet, og Spire arbeider for at alle land skal kunne ha matsuverenitet og makt til å utføre den politikken de mener er best for å oppnå nasjonal matsikkerhet på en miljømessig bærekraftig måte. Her håper vi å kunne utøve press på den norske regjering i tiden som kommer, gjerne i samarbeid med organisasjonene bak Nyt Afrika-kampanjen. Harald Sakarias B. Hansen, leder i Spire Mari Gjengedal, koordinator for matutvalget i Spire En forkortet versjon av kronikken ble publisert i Klassekampen 12. september. Sivilsamfunnet i Rio og mennesker fra hele verden er skuffet og frustert etter at FNs store konferanse for bærekraftig utvikling (Rio+20) resulterte i et svært svakt og utforpliktende sluttdokument. Les Spires kommentarer til slutterklæringen fra Rio+20. - Dette er ikke et utfall som tar rettferdighet og miljø på alvor. Verdens ledere har feilet i å ta tydelig ansvar og finne konkrete løsninger på verdens kriser, sier Siv Maren Sandnæs, en av Spires delegater på konferansen.
De ti siste dagene har Spires utsendinger fulgt forhandlingene i Rio. De forteller at inkluderingen av sivilsamfunnet var god fram til de siste par dagene hvor Brasil tok over ledelsen av konferansen. - Vi opplevde at det var vanskeligere å komme inn på forhandlinger og at mange viktige samtaler etter hvert foregikk bak lukkede dører, sier Mari Gjengedal, Spires andre representant. - Brasil var tydelig opptatt av at konferansen skulle resultere i ett sluttdokument, og strakk seg langt for å oppnå konsensus om dokumentet. Dessverre er konsensusen kun ett minste felles multiplum med få eller ingen forpliktelser, fortsetter Gjengedal. Unødvendig av Brasil Spire har i lengre tid arbeidet for etableringen av en Ombudsperson for framtidige generasjoner. Innenfor FN-forhandlingene var det lenge snakk om en Høykommissær eller høynivårepresentant, men etter at Brasil tok over ledelsen forsvant denne paragrafen fra teksten. - Dette var et utrolig unødvendig grep fra Brasil sin side, og vekket stor harme fra alle ungdommene som var tilstede. Vi mobiliserte stort til aksjoner og så et kraftig engasjement for å få høykommissæren tilbake i teksten, sier Sandnæs. Ungdommene klarte nesten å få gjennomslag for sine ønsker, men ble blokkert av G77 (forhandlingsgruppen av utviklingsland) da forhandlingene var i sin tolvte time. - Det var et svært skuffende resultat for alle oss som er bekymret på vegne av framtidige generasjoner. Men vi gir ikke opp. Dette er noe som vil være en langsiktig prioritering for unge mennesker som er engasjert i FN-forhandlingene. Norge er tydelig brobygger Spire er imidlertid ikke like misfornøyd med alle medlemslandene. De trekker fram Norge som en svært konstruktiv forhandlingspart. - Norge har vært en tydelig brobygger i forhandlingene og spilt en konstruktiv rolle. De har spesielt fått til mye innenfor helse og prosessen med Bærekraftsmålene. Vi fra sivilsamfunnet har hatt en god dialog med delegasjonen og opplevd dem som veldig inkluderende, sier Gjengedal. - Norge skal ha ros for å ha jobbet hardt, hatt intensjoner om noe mer forpliktende, og endret mening angående Høykommisær- nå venter vi at regjeringen følger opp og tar ambisiøse grep, selv uten konkrete resultater i Rio, sier hun. Dessverre viser verdens makthavere nok en gang at de er ute av stand til å treffe beslutninger om avgjørende globale utfordringer. De fattige og miljøet har ikke bruk for slutterklæringer uten handling. Selv om alle i forhandlingene har uttrykt hvor viktig bærekraftig utvikling, blir engasjementet svekket når det diskuteres konkrete mål og forpliktelser. Rike land viser lite villighet til teknologioverføring og pengestøtte for fattige lands utvikling. Fattige land vil ikke forplikte seg til noe uten penger. Resultatet er stillstand. - Rio+20 repeterer i stor grad kun de prinsippene som det ble enighet om på FNs forrige store konferansee om bærekraftig utvikling i 1992. Har vi ikke kommet lengre på 20 år? Ungdommer rundt om i verden er ikke fornøyd med dette, og fortsetter å stille krav på framtidige generasjoners vegne. - Vår beskjed står fremdeles skrevet i stein. Kanskje rokket ikke Rio slik vi håpet, men vi gir ikke opp. Enighet om bærekraftsmål er fint, men vi må endre de grunnleggende strukturene som fører til globale kriser. Vi trenger handling, og og vi trenger det nå! For kontakt med Spires delegater i Rio de Janeiro:Siv Maren Sandnæs Telefon: 970 285 29 E-post: smsandnaes@gmail.com Twitter: @svmrn Mari Gjengedal Telefon: 970 456 83 E-post: mari.gjengedal@gmail.com Twitter: @MariGjengedal Kontaktperson i Norge for Spire:Zlata Turkanovic Politisk nestleder/kampanjeleder for Spire sin kampanje “Rio må rokke” Telefon: 48 0614 43 E-post: zturkanovic@gmail.com Spire har sammen med Changemaker kjempet for en ambisiøs klimameldingen denne våren. Vi vil at Norge skal ta 40 prosent klimakutt på hjemmebane. Før påske la Regjeringen fram Klimameldingen, men jentene i Spire og Changemaker er fremdeles usikre på om Stoltenberg er pikenes Jens. Les hvorfor i vår felles kronikk i Dagbladet i dag KLIMA: Vi har lenge hatt en vond følelse i magen om at han vi dater ikke er noe å spare på. Vi hadde store forventninger, men har blitt skuffa gang på gang. Da Jens Stoltenberg sist onsdag bød opp til dans med klimameldinga under armen, ble vi smigret igjen. Men fortsatt lurer vi på: Bør vi date Jens? 1. Han bryter ofte avtaler (han inviterte på date fire ganger, men avlyste fire ganger før han møtte opp): Jens utsatte ferdigstillingen av den nye klimameldinga fire ganger på to år. 2. Han tar ikke forholdet videre til neste steg: Jens har sagt at vi kan kutte Norges utslipp med 40 prosent om det bidrar til en ambisiøs internasjonal klimaavtale. Nå flikker han på tidligere løfter i stedet for å ta forholdet videre. 3. Han er ingen god far (han spiser biff på restaurant og lar barna sitte igjen med regninga): Det blir dyrere å tilpasse seg klimaendringene jo lenger vi venter. Ved å ikke gjøre en innsats for å redusere utslippene kraftig i dag, etterlater Jens dagens unge og framtidas generasjoner en kjemperegning og en farlig og utrygg verden. 4. Han løfter ikke en finger hjemme og etterlater alt arbeidet til andre: I utlandet liker Jens å framstå som en klimahelt med sine regnskogsmilliarder. På hjemmebane gjør han derimot ingenting for å redusere utslippene og vil heller kjøpe seg ut av knipa. Det er umoralsk å la de fattige i regnskogen betale for at vi skal kunne fortsette å forurense. 5. Han liker ikke å dele: ¾ av verdens kjente oljeressurser må bli liggende i bakken dersom vi skal begrense global oppvarming til maksimum 2 grader. Når Jens nekter å ta på seg ambisiøse klimamål eller trappe ned oljeproduksjonen i Norge, fratar han de fattige muligheten til å ta opp det siste lille av olje som verden tåler. 6. Han er selvmotsigende: Jens reiser rundt og oppfordrer til en sterk internasjonal klimaavtale, mens han samtidig gjør sitt beste for å redusere målene for utslippskutt i Norge. Han argumenterer med at de fattige trenger den norske oljen, men han eksporterer nesten ingenting av den til utviklingsland. 7. Han er dårlig til å lytte: Lavutslippsutvalgets rapporter og rapporten Klimakur beskriver verktøy for å kutte utslipp i Norge. Jens Stoltenberg tok dem imot, men la rapportene i skrivebordsskuffen. Tiltakene i klimameldinga er ikke tilstrekkelige for å klare 30 prosent kutt. Han kommer ikke til å lytte til deg, når han ikke engang lytter til noen av Norges fremste eksperter. 8. Han prøver ikke å gjøre det godt igjen når han har driti seg ut: Industrialiserte land har forurenset kloden og atmosfæren i over 150 år. Dette er det først og fremst de fattige som får kjenne de negative konsekvensene av. Jens må skjønne at den eneste måten å bøte på skaden er å ta klimaansvar på hjemmebane. 9. Han er ikke villig til å fornye seg: I stedet for å utarbeide en plan for nedtrapping av olje og gass, gjør Jens det motsatte. Han gir mer i subsidier til oljeselskapene enn han investerer i forskning og utvikling av fornybar energi. 10. Han har sagt at vi har ei framtid sammen, men flørter vilt med eksen: Oljeindustrien har fremdeles for stor plass i planene for framtida, selv om han har sagt han skal trappe ned kontakten. Nei, Stoltenberg er ikke akkurat noen pikenes Jens. Likevel ble vi håpefulle etter at klimameldinga kom. Kan vi stole på deg Jens? Dersom du viser handlekraft, holder det du lover og kan fornye deg, er vi villige til å gi deg en ny sjanse! XOXO, alle jentene i Spire og Changemaker. Sommerens store toppmøte, Rio+20, nærmer seg med stormskritt. Spire har hatt stort fokus på Rio+20 i vår med kampanjen Rio Må Rokke, og har gjennomført en landsomfattende foredragsturne på videregående skoler. Her har vi snakket om bærekraftig utvikling og Rio+20, og vi har spurt ungdommen om hva slags verden de vil ha i 2040. Her kan du se noen av svarene vi fikk. Målet med Rio+20-konferansen er å sikre at verdens regjeringer igjen forplikter seg til bærekraftig utvikling. Vi har bedt ungdommen svare på spørsmålet: hva slags verden vil du ha i 2040? Rio Må Rokke-kampanjen ble avsluttet med et stort dialogmøte på Litteraturhuset 4. mai, hvor vi ga Utviklingsminister Heikki Holmås alle kravene som ungdommen har stilt. Dialogmøtet kan du lese mer om her. Spire og Rio+20 Spire mener Rio+20 må få sikret en ambisiøs og forpliktende plan om hvordan vi kan oppnå bærekraftig utvikling. Dette må bygges på prinsippene om felles, men ulike ansvar mellom rike og fattige land, og rettighetene til unge og framtidige generasjoner. En av Spires kampsaker er å få opprettet en Ombudsperson for fremtidige generasjoner, som skal sikre at politiske beslutninger ike går på bekostning av fremtidige generasjoners rettigheter. Spire representeres på toppmøtet av Siv Maren Sandnæs og Mari Gjengedal. Siv Maren har vært aktiv i Spires Rio Må Rokke-kampanje, og hun er også valgt til kampanjeleder for vårkampanjen 2013 som handler nettopp om Ombudsperson for framtidige generasjoner. Hun kan kontaktes på e-post smsandnaes@gmail.com, eller telefon 97028529. Mari er koordinator for Spires matutvalg, og har vært aktiv i både klimautvalget og Rio Må Rokke-kampanjen nå i vår. Hun kan kontaktes på e-post mari.gjengedal@gmail.com, eller telefon 97045683. 14. mai møtte kampanjeleder for Rio Må Rokke, Zlata Turkanovic, utviklingsminister Heikki Holmås på NRK Morgennytt for å snakke om Spires mobilisering mot Rio+20. Her kan du se innslaget: Lederne i Spire, ForUM, Changemaker, FIVH, Kirkens nødhjelp, NNV, Redd Barna og Utviklingsfondet publiserte onsdag 11. april en felles kronikk i Dagsavisens papirutgave med krav om substansielle innenlandske kutt i klimagassutslippene Klima: Mens de rødgrønne politikerne krangler om hvorvidt klimakuttene skal skje i Norge eller i utlandet, øker de norske klimautslippene for hver dag som går. Tida er i ferd med å renne ut. Den rødgrønne regjeringen har lenge varslet at det skal komme en stortingsmelding om norsk klimapolitikk, som skal beskrive tiltakene som må gjøres for å nå de målene partiene på Stortinget, unntatt Frp, ble enige om med Klimaforliket i 2008. Klimameldingen vil bli et svært viktig redskap for Norges innsats for å redusere utslipp av klimagasser i årene som kommer. Målene for reduksjon ligger fast, og viktigst av alt; at Norge skal bli klimanøytralt innen 2030. Dette målet har også Norge meldt inn som langsiktig mål til Kyoto-protokollen. Som representanter for norske miljø- og utviklingsorganisasjoner er vi imidlertid svært bekymret når så lite er blitt gjort hittil. I stedet for å reduseres, har nemlig Norges utslipp skutt i været de senere årene. I den senere tid har det kommet fram at krefter i den rødgrønne regjeringen ønsker å gå tilbake på løftene fra Klimaforliket. Finansdepartementet har sagt at de ønsker å kjøpe mer kvoter og utslippsreduksjoner i andre land, i stedet for å ta utslippskutt i vårt eget land. Norge har gitt betydelige bidrag til å skape klimakrisen, og har et høyt utslipp per innbygger. Samtidig har vi klart oss godt gjennom finanskrisen, og har nærmest full sysselsetting. Vi mener derfor at Norge har et spesielt ansvar for, og mulighet til, å kutte betydelig i innenlandske utslipp. Alle partiene i regjeringen er enige i at global oppvarming er en av de viktigste utfordringene som verden nå må håndtere. Da er det viktig at Norge går foran og viser vei, og faktisk bruker de tiltakene som er beskrevet i regjeringens egen rapport Klimakur 2020 for å få våre utslipp ned. Klimaforliket er et absolutt minimum, men i realiteten må vi kutte enda mer for å kunne nå målet om klimanøytralitet innen 2030. I tillegg må vi bidra økonomisk for å hjelpe utviklingsland til å oppnå økonomisk vekst gjennom utbygging av fornybar energi og reduksjon av utslipp fra avskoging. Klimaforliket sier at om lag 2/3 av reduksjonen fra det forventede nivået i 2020 skal gjennomføres gjennom nasjonale tiltak. Det innebærer at norske innenlandsutslipp skal kuttes med 15-17 millioner tonn CO innen 2020 i forhold til hva de hadde vært dersom vi ikke hadde gjort noe, og finanskrisen ikke hadde eksistert. Dersom opptak i norsk skog regnes med, innebærer Klimaforliket kun 12-16 prosent kutt i norske klimagassutslipp i forhold til 1990, og dersom vi holder skog utenfor, er dette tallet 6-10 prosent. Dette er overhodet ikke godt nok. FNs Klimapanel sier at dersom verden skal begrense global temperaturstigning til maks 2° C, må de industrialiserte landene innen 2020 kutte sine utslipp med 25-40 prosent i forhold til 1990. I tillegg må utviklingsland redusere vekst i sine utslipp. På klimatoppmøtet i Durban ble det i fjor vedtatt å forhandle fram en ny klimaavtale som skal tre i kraft innen 2020. Foreløpig ser det dessverre ut til at mange av verdens stater ikke tar sitt ansvar på alvor, men prioriterer kortsiktige økonomiske og politiske hensyn, noe som vil lede til større global oppvarming, og mye større kostnader på lengre sikt. I en slik situasjon kan ikke Norge lene seg tilbake og betale seg ut av knipa. Regjeringen sa allerede i 2009 at Norge var villig til å kutte 40 prosent under 1990-nivå innen 2020 dersom det kunne bidra til et sterkt og omfattende klimaregime. Skal Norge holde sine løfter, og øke målsettingen til 40 prosent, må vi starte nå med å kutte utslippene på hjemmebane. Vi oppfordrer den nye miljøvernministeren Bård Vegar Solhjell om å se til at regjeringen legger fram en ambisiøs klimamelding, som setter som mål at Norge skal redusere nasjonale utslipp av klimagasser med minst 40 prosent i forhold til 1990 innen 2020. Det blir ikke lett, men det skylder vi våre barnebarn. Julia Dahr, Spire, Andrew Preston, ForUM for Utvikling og Miljø, Markus Nilsen Rotevatn, Changemaker, Arild Hermstad, Framtiden i våre hender, Anne-Marie Helland, Kirkens Nødhjelp, Lars Haltbrekken, Norges Naturvernforbund, Tove R. Wang, Redd Barna og Andrew Kroglund, Utviklingsfondet. Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Tro det eller ei: Samtidig som Erik Solheim går av som Miljø- og Utviklingsminister blokkerer Norge et forslag om opprettelsen av en Ombudsperson for fremtidige generasjoner. Vi har vanskelig for å tro at dette er Solheims avskjedshilsen. Og det kan vel umulig være de nye ministrenes velkomsthilsen? Er det embetsverket som tar seg friheter? I New York foregår det nå forberedende forhandlinger for FNs bærekraftighetskonferanse, som skal avholdes i Rio de Janeiro i juni i år. Spire er overrasket over at Norge ikke har vist seg som en mer konstruktiv aktør under de forberedende Rio-forhandlingene. Siden Gro Harlem Brundtland lanserte rapporten om bærekraftig utvikling i 1987 har det vært mye snakk om rettighetene til framtidige generasjoner. Er det ikke på tide å ta behovet for mer langsiktig politikk på alvor? Norge har en unik muliget til å bidra som pådriver i Rio-forhandlingene ettersom vi nyter stor respekt blandt andre land i internasjonalt miljø- og utviklingssamarbeidet. Dette var blant annet tydelig på tampen av klimatoppmøtet i Durban i 2011 da nettopp Solheims innlegg bidro til enighet i forhandlingene. Hvorfor ombudsperson? Morgendagens barn og unge har i dag ingen stemme eller noen som kjemper deres sak. Dagens politikk i de fleste land forholder seg til valgperioder på fire til seks år. Dette gjør at mer langsiktig politikk og planlegging ikke prioriteres. Det mangler altså internasjonale og nasjonale institusjoner som kan forhindre at dagens politikk går på bekostning av fremtidige generasjoners muligheter for et trygt og godt liv. Ombudsperson for fremtidige generasjoner er et grep som peker fremover. Ordet ombudsperson har sitt opphav fra norrønt, og er en person som fungerer som et mellomledd mellom myndigheter og interessegrupper. Det er derfor vi har et barneombud, for eksempel. Vi mener at dersom vi ønsker en bærekraftig utvikling, er vi nødt til å ha en institusjon som har i hovedoppgave å fremme rettighetene til framtidige generasjoner. Bærekraftighetskonferansen i Rio i juni er den perfekte arena for å ta de første stegene for å få til dette på et internasjonalt nivå, men da er vi avhengig av at Norge ikke stikker kjepper i hjulet for denne løsningen i de forberedende forhandlingene som pågår nå. Bård Vegar Solhjell har selv tatt til orde for et mer debaterende og mer dyptpløyende Storting som tar opp de viktige diskusjonene og som tar fremtiden på alvor. Han må derfor umiddelbart på banen når nøkkelen til kontoret nå er mottatt. Bård Vegard Solhjell og Heikki Holmås: Norges deltakelse på FNs konferanse om bærekraftig utvikling i Rio i juni blir deres første viktige internasjonale oppgave. Vi trenger at dere trår til på dette feltet. Norge må ikke stikke kjepper i hjulet for rettighetene til framtidige generasjoner. Det er 20 år siden forrige FN-konferanse om bærekraftig utvikling, Vi kan ikke vente 20 år til på å få på plass institusjoner som sikrer rettighetene til de som kommer etter oss. Julia Dahr, leder for Spire, Utviklingsfondets ungdom Tekst: Frauke Heivand Torsdag 15. mars inviterte Spire til debatt på Litteraturhuset hvor vi satte spørsmålstegn ved hvorvidt Norge kan påvirke den globale tilgangen til mat gjennom internasjonalt påvirkningsarbeid og nasjonal landbrukspolitikk. Kan Norge bidra til å utrydde sult? Og vil vi egentlig nok, eller er vi for opptatt av å skaffe biff og smør til eget bord? De prominente debattdeltagerne som var samlet denne kvelden for å besvare dette var politisk rådgiver i landbruks- og matdepartementet Ane Kismul, Elin Ersdal fra Norfund, Trygve Berg fra UMB og Kristin Kjæret fra FiAN. Kjør debatt
Kveldens ordstyrer, Heidi Lundeberg, åpnet ballet med og gi en kort innføring til kvelden tema. Hun pekte på utfordringene vi står ovenfor og la hovedvekt på befolkningsproblematikken; «I 2050 kommer vi til å være ni milliarder mennesker, men allerede i dag lever over én milliard i sult» uttrykte Lundeberg engasjert. Videre utfordret hun debattantene til å komme med løsningsforslag til hvordan vi kan få bukt med sultproblemene. Ane Kismul var førstemann ut. Hun fortalte i noe svulstige ordlag at hun og landbruksministeren, Lars Peder Brekk, anså denne typen politisk vinkling som en drømmedebatt. Hun understreket viktigheten av at det ble satt søkelys på akkurat denne typen problemstillinger og at det var avgjørende at man løftet frem betydningen av landbrukspolitikken også i storbyene. Kismul selv mente at man kunne finne mange av svarene til hvordan Norge kan bidra til å utrydde sult i den nye landbruksmeldingen regjeringen nylig har lagt frem, Velkommen til bords. Hun pekte blant annet på at Norge må ha en klar og tydelig stemme i internasjonale fora, samtidig som den aller viktigste målsetningen i landbruksmeldingen er at matproduksjonen skal øke i takt med befolkningsveksten. Retten til mat En som ikke var like positivt innstill til landbruksmeldingens løsningsorientering var Kristin Kjæret fra FiAN. Hun etterlyser retten til mat i landbrukspolitikken og hevdet vinklingen i landbruksmeldingen var feilslått. «Selv om landbruksmeldingen ser på matsikkerhet i en global kontekst står ingenting om retten til mat» sa hun tydelig frustrert i sitt åpningsinnlegg. Retten til mat handler om tilgang og ikke bare om økt produksjon. Dette faktumet blir ikke kommunisert tydelig nok i landbruksmeldingen. «Økt produksjon er ikke nok, man trenger også en omlegging av hele fordelingsystemet for å utrydde sult», uttrykte hun. Kristin Kjæret tok også til orde for en myndiggjøring av lokale småbønder. Hun påpekte at småbønder må få økt kontroll over jorden og at det til en mye større grad må satses på familiedrevene og gjerne økologiske gårdsbruk. I det standpunktet fikk hun støtte av landbruksforsker Trygve Berg. Trygve Berg etterlyste også økt støtte til familiedrevene gårdsbruk og understreket rollen småbønder spiller som avgjørende aktør for å utrydde sult. Uenighet Mens to i panelet entes rundt viktigheten av økt økonomisk støtte til småskalalandbruk var det en dame som frontet et helt motstridende løsningsforslag. Elin Ersdal fra Norfund påpekte at økonomisk vekst er en uunnværlig forutsetning for å skape utvikling og utrydde sult. Hun mente at Norges satsing burde ligge på økonomiske investeringer i storskala plantasjeprosjekter som hjalp utviklingsland til å styrke sitt komparative fortrinn innenfor enkelte landbruksvarer. Hennes teori var at økte eksportinntekter ville bidra til økt økonomisk utvikling som på sikt ville gavne den fattige andelen av befolkningen. En teori hun ikke lykkes med å få gjennomslag for hos verken Trygve Berg eller Kristin Kjæret. Selv om debattantene var langt i fra å komme til enighet denne kvelden var det likevel en vellykket kveld. Debattantene lykkes i å engasjere de fremmøtte og sette fokus på en sak som det vies for lite plass til i mediebildet. De fikk også belyse at Norge faktisk har et handlingsrom til å bidra til å utrydde sult. Et handlingsrom vi til en ennå større grad burde ta i bruk som nasjon. Like før jul lanserte Landbruks- og Matdepartementet Stortingsmelding nr 9 (2011-2012) ”Velkommen til bords”, om Norges landbrukspolitikk i årene framover. Denne var det mange som hadde store forhåpninger til. Alle var nok ikke like fornøyde med resultatet – Spire inkludert. Fredag 6. januar stilte Spire på høring, som eneste ungdomsorganisasjon tilstede. Fra Spire var det matutvalget som kom med innspill, og Mari Gjengedal og Siv Maren Sandnæs var deres representanter. Spires innspill var først og fremst rettet mot mangel på tiltak som sikrer Norges bidrag i den globale matvaresituasjonen, og at landran ikke tas ordentlig på alvor. Mari og Siv kommenterte manglende fokus på hvordan Norge skal bidra til at hele verden mettes – og ikke bare vi her hjemme i Norge. Skal vi kunne mette 9 milliarder mennesker om få år må kjøttproduksjonen ned, og en mer solidarisk politikk må på plass. Stortingsmeldingen framstiller landinvesteringer i Sør entydig positivt, noe vi i Spire vet godt at ikke er tilfelle. Såkalte landinvesteringer hvor utenlandske selskaper tar over bruksrett eller eierskap til jorda er gjerne preget av manglende innsyn, og utnytter lokalbefolkningens manglende tilgang til informasjon. Landran blir dermed et riktigere begrep enn landinvestering. Dette er tema Spire har god kjennskap til, og vi hadde blant annet landran som kampanje i 2010. Her kommenterte Spire også at denne Stortingsmeldingen motsier Stortingsmelding 14 ”Mot en grønnere utvikling – om sammenhengen i miljø- og utviklingspolitikken”. Stortingets videoarkiv er nå oppdatert, og de har lagt ut høringen i sin helhet. Her kan du se spirene i aksjon! (fra 23:20) Mari og Siv har også blogget for Spire om høringen, og deres opplevelse av dagen kan du lese mer om på bloggen vår. ”Det er ikke riktig at hensyn til profitt skal gå foran hensyn til mennesker og miljø”, sier leder i Spire, Julia Dahr. Tirsdag 11. oktober var Spire på plass foran Finansdepartementet for å gi klar beskjed – Oljefondet må trekke seg ut av Monsanto. Monsanto
Monsanto er verdens ledende produsent av genmodifiserte planter og såfrø. De har stor innflytelse på verdens matproduksjon og dominerer kommersiell frødistribusjon i de fleste deler av verden. Frøene fra Monsanto er også patenterte, noe som betyr at bøndene ikke kan bruke såfrø fra egen avling neste sesong. De som bruker Monsantos produkter må dermed kjøpe nye frø hvert år. ”Det er ikke greit at Monsanto gjennom sin patentering av arvestoff, samt massiv markedsføring av sine produkter ovenfor bønder, bidrar til at mange bønder i Sør ikke lenger eier sine egne såfrø og blir gjeldsslaver”, sier Dahr til statssekretær Hilde Singsaas. Heller føre var Spires kampanje ”Heller føre var – Oljefondet ut av Monsanto” har fått bred oppslutning. Hele 14 organisasjoner med et samlet medlemstall på over 100 000 har stilt seg bak kampanjen, i tillegg til de nesten 1600 som har underskrevet direkte. Spire møtte tirsdag Singsaas for å overrekke underskriftene. ”Vi krever at Norge skal trekke sine investeringer fra Monsanto. Norsk motstand mot genmodifiserte organismer er sterkt forankret i norsk genteknologilov. I Stortingsmelding 14, mot en grønnere utvikling, slås det fast at det er viktig å innta en føre var-holdning til GMO, også i utviklingspolitikken, for å bidra til en realistisk og bærekraftig landbruksutvikling for fattige småbønder. Likevel har Norge investert flere milliarder kroner i Monsanto. Dette viser en tydelig dobbeltmoral der hensyn til profitt råder når det virkelig gjelder,” sier Dahr. Aktivt eierskap versus å trekke seg ut Singsaas argumenterte for at Monsanto har gjort store framskritt i henhold til barnearbeid. Etikkrådet anbefalte opprinnelig at Oljefondet skulle trekke seg ut av Monsanto, men Finansdepartementet valgte heller å satse på aktivt eierskap for å påvirke selskapet i positiv retning. Barnearbeid i India i Monsantos selskaper har i følge Singsaas gått kraftig ned – noe som har ført til at Etikkrådet ikke lengre anbefaler Finansdepartementet å trekke seg ut av selskapet. ”Det nytter ikke med aktivt eierskap når det er tydelig at det ikke bare er Monsantos barnearbeid som strider imot norsk politikk, men hele Monsanto sin kjernevirksomhet. Aktivt eierskap gir ingen mening når vi er imot alt det Monsanto er”, er svaret fra Dahr. ”Vi krever at Norge må stoppe denne dobbeltmoralen og trekke sine investeringer ut av Monsanto. Moral og etikk må gå foran profitt!” Norsk klimapolitikk må ikke gå ut over verdens fattigste, sier Brita Brekke, politisk nestleder i Spire. Fredag 15.oktober møtte Spire Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim. Budskapet til ministeren var at norske myndigheter må gjøre det de kan for å stoppe ran av land i Sør. ARKIV: oktober 2010
Landran Enormt store jordarealer blir omdisponert fra lokal matproduksjon til storskala industriproduksjon av biodrivstoff og mat til eksport. - I 2009 hadde mer enn 40 millioner hektar land skiftet hender eller vært gjenstand for forhandlinger, hele 20 millioner av disse i Afrika alene, sier Brekke. Ren klimasamvittighet - Biodrivstoff fra jordbruksland er kun en måte å opprettholde god klimasamvittighet på. Den eventuelle miljøgevinsten kan ikke rettferdiggjøre at folk mister tilgang på naturressurser de er avhengige av, sier Brekke. På utfordringen fra Spire svarte Erik Solheim at det viktigste Norge kan gjøre er å sørge for at investeringer gjennom norske selskaper må gjøres på en slik måte at folk ikke utnyttes. Ministeren kom fredag morgen hjem fra statsbesøk i Sudan og Etiopia, hvor norske investeringer var tema. - Utfordringen er at myndighetene i landene det gjelder selv ønsker investeringer, heller enn bistand, uttalte Solheim. Til dette svarer Brekke at lokalbefolkningene ofte blir skadelidende. - Bondeorganisasjoner i Sør er negative til disse investeringsavtalene, og ønsker økt fokus på alternative måter å skape utvikling på landsbygda, sier Brekke. Landavtaler har ofte varighet fra 50 til 99 år, all produksjonen forsvinner ut av landet, og selskapene betaler nesten ikke skatt. Utstrakt utnyttelse av folks manglende informasjon, neglisjering av landrettigheter, mangelfull kompensasjon og brutte løfter om bedret infrastruktur, er heller regelen enn unntaket. - Dette kaller vi ran av land, og et ”race to the bottom” hvor fattige land konkurrerer om å ha minst mulig regulering av utenlandske selskaper, sier Brekke. Flere sulter - Denne omfordelingen av jord truer framtidig matproduksjon, sier Brekke. Som følge av klimaendringer og nedgang i oljeproduksjon kommer presset på verdens jordbruksarealer til å øke betraktelig i framtida. Samtidig lever nesten 1 milliard mennesker i sult. I august i år ble minst sju mennesker drept i Mosambik som følge av opprør fordi hveteprisene på verdensmarkedet steg med 17 %. Samtidig produseres europeisk biodrivstoff og norske klimakvoter på matjord i Mosambik. Flere biodrivstoffinvestorer, hovedsakelig fra Europa, har allerede søkt om bruksrettigheter til 4,8 millioner hektar land i Mosambik. Det er nesten en sjuendedel av landets jordbruksland. - Det er helt absurd at europeiske selskaper skal kunne overta matjord i land hvor folk sulter, sier Brekke, og tilføyer at å konsentrere verdens matjord på få hender ikke på noen måte vil møte sultproblemet, som i dagens situasjon ikke er grunnet for lav produksjon, men feil fordeling av ressurser. Krever kontroll og innsyn - Spire krever at Norge må stoppe import av råvarer fra ranet land, ta initiativ til internasjonalt samarbeid for å kontrollere investeringsavtaler i jordbrukssektoren, og sørge for at norske investeringer aldri går på bekostning av folks matsikkerhet eller medbestemmelsesrett, sier Brekke. I Klassekampen 22.mai kommer Hanna Kvamsås i Spire med en oppfordring til Erik Solheim om å si nei til GMO i Norge.
ARKIV: mai 2010 "Spire er enig i at kampen for å bevare vårt biologiske mangfold er sentral for en bærekraftig utvikling, og følgelig ikke i tråd med innføring av GMO i norsk mat. Biomangfold er vår beste forsikring for framtida", skriver Hanna Kvamsås i sin oppfordring til Erik Solheim om å si nei til GMO i Norge. Les debattinnlegget her. Spire er medlem i Handelskampanjen, og vi krever at det blir større åpenhet rundt norske handelsavtaler.
ARKIV: mai 2011 Åpen og demokratisk behandlig av frihandelsavtalerNorge forhandler nå om frihandelsavtaler med bl.a. India, Kina, Russland, Hviterussland, Kasakhstan, Hong Kong og Indonesia. Forhandlingene om frihandelsavtaler med Colombia og Peru er ferdige, men avtalene er ikke ratifisert av Stortinget. Slike avtaler kan få store konsekvenser for Norge og befolkningen i de landene det forhandles med, både positive og negative. Bilaterale og regionale frihandelsavtaler griper direkte inn i norske samfunnsforhold og innenrikspolitikk. Undertegnede organisasjoner mener at det er svært viktig at det er åpenhet om slike forhandlinger, og at alle forslag til avtaler får en reell demokratisk behandling. Viktige politiske avgjørelser i Norge er normalt gjenstand for omfattende åpne og demokratiske prosesser med informasjon gjennom media, åpne høringer og debatter. Slik er det ikke med bilaterale og regionale handelsavtaler, til tross for at de kan få mer vidtrekkende konsekvenser enn mange politiske avgjørelser som er gjenstand for en åpen samfunnsdebatt. Når det gjelder disse handelsavtalene, er det verken kjent hva Norge krever /ber om fra andre land eller hvilke krav og ønsker andre land har for endringer av norsk politikk. Det legges ikke fram noen konsekvensutredninger av avtaleforslagene, og det foretas ingen offentlige høringer. Det er også uklart hvilke mandat Stortinget har gitt embetsverket når det gjelder bilaterale og regionale handelsavtaler. Undertegnede organisasjoner krever at:
Organisasjoner som undertegner: ATTAC, Fagforbundet, For velferdsstaten, Latin‐Amerikagruppene, Natur og Ungdom, Nei til EU, Norges Bondelag, Norges Bygdekvinnelag, Norges Bygdeungdomslag, Norsk Bonde og Småbrukarlag, OIKOS,PRESS, Spire, Ungdom mot EU, Utviklingsfondet, Norsk Tjenestemannslag, Fellesrådet for Afrika, FIAN, Norsk Folkehjelp, FOKUS og Changemaker Fem dager inn i klimaforhandlingene i Bonn har to av fire forhandlingsspor kommet i gang, med Spire og det internasjonale ungdomsnettverket YOUNGO som vaktbikkjer.
ARKIV: juni 2011 De industrialiserte landene må vise lederskap- De industrialiserte landene kan ikke få lov til å fortsette å krangle over detaljer og vilkår, i stedet for å ta det ansvaret som kreves, sier Dina Hestad i sin tale til åpningssesjonen under klimaforhandlingene i Bonn. Forhandlingene i Bonn er en del av opptakten til COP17 i Durban i Sør-Afrika. Behovet for en global og bindende avtale er prekært, men meningene spriker. Johanne Houge spør på Spires blogg : - Noen har tatt til orde for at de progressive landene (EU og Kina) skal finne sammen og starte arbeidet, mens sinkene (USA, Canada, Australia, Russland, Saudi-Arabia) får komme etter når det nasjonalt er politisk mulig. Andre snakket om at man på finne regionale løsninger og avtaler, slik som innenfor Europa. Forhandlingene er preget av detaljarbeid og hvert eneste lille skritt ses på som en seier. Spire er en del av YOUNGO-nettverket, og har gjort seg bemerket under klimaforhandlingene. I Cancun i fjor var Spire med på å gjøre store framskritt ( som ble dekket av NRK). Det jobbes på spreng for å få Kyotoprotokollen videreført: - De industrialiserte landene må binde seg til en ny periode av protokollen uten forbehold, rett og slett fordi det er deres plikt. Vår felles framtid står på spill! Robin Hood er i byen! 8.november braket det løs for Robin Hood kampanjen.
ARKIV: november 2010 Spire står sammen med flere andre organisasjoner bak kampanjen om Robin Hood-skatten.Ideen bak en Robin Hood-skatt er å få finanssektoren til å være med på å betale regningen for finanskrisen, og bidra til en reell omfordeling som tar fra de rike og gir til de fattige. Robin Hood-skatt er en liten skatt på handel med valuta, som kan skaffe til veie milliarder til å bekjempe global fattigdom, betale for klimakrisen og hindre velferdskutt. Ideen bak en Robin Hood-skatt er å få finanssektoren til å være med på å betale regningen for finanskrisen og bidra til en reell omfordeling som tar fra de rike og gir til de fattige. I tillegg kan en slik skatt bidra til økt stabilitet i finansmarkedene og dermed redusere behovet for fremtidige redningsaksjoner. Tirsdag 9.november kl.18 er det åpent møte/debatt på Litteraturhuset. I Nationen kan vi lese at Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) nå snur og fraråder økt krav til biodrivstoffvolum. Dette skjer etter nye rapporter om bruk av matjord. Allerede i dag beslaglegger norske krav over en million mål matjord i utlandet.
Norske styresmakter stiller krav om at biodrivstoff skal utgjøre minst 3,5 prosent av samlet drivstoffvolum her i landet, og regjeringa vurderer å øke omsetningskravet til 5 prosent til sommeren. Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) har tidligere vært en pådriver for å øke kravet, men nå har de kommet på andre tanker. Med bakgrunn i nye EU-rapporter ber de om at kravet om økt omsetning av biodrivstoff blir lagt på vent. Leder i Spire, Christian Bull, sier til Nationen at dette er kjempeflott og klokt av Klif. Han peker på at økt etterspørsel etter biodrivstoff som følge av nye lovpålegg kan ha negativ effekt på matforsyningen og at resultatet kan bli høyere matpriser internasjonalt. I tillegg peker Christian Bull på faren for at fattige bønder blir fortrengt fra jorda si av selskap som vil dyrke råvarer til biodrivstoff, og at indirekte effekter av arealbruk gir usikker klimaeffekt. Les hele artikkelen i Nationen: Biodrivstoff tar over ein million mål matjord. |