Norge forverrer kvinners trygghet globalt

Illustrasjon: Jenny Jordahl

Likestillingslandet Norge har i flere år snakket høylytt om viktigheten av jenters rett til utdanning og god helse. Skal verden bli bedre, må alle med, også kvinnene. Dette er et viktig norsk prinsipp - så lenge det ikke hindrer vår egen økonomiske vekst så klart.

Norsk eksport av olje og gass bidrar til økte klimaendringer, selv om store deler av Stortinget og oljelobbyen forsøker å framstille den som 'grønn'. Vi tjener kortsiktige summer samtidig som situasjonen på jorda og menneskers liv forverres. Klimaendringer og naturødeleggelser forsterker etablerte skjevheter - noen blir stadig rikere, mens andre mister levekårene sine og må legge ut på flukt. Dette gjelder økonomiske skillelinjer, men også faktorer man skulle anta var mer nøytrale, som kjønn. Så klart handler det ikke om biologi, men de sosialt konstruerte kjønnsrollene og patriarkalsk maktbalanse. Kvinner har oftest hovedansvaret for lokal matproduksjon og for barna. Når avlingene feiler betyr det gjerne at jentene tas ut av skolen som følge av behov for økt arbeidskraft eller tapt inntekt. Kvinnene er videre mest utsatt for vold og overgrep på flukt - og rundt 70% av klimafordrevne er nettopp kvinner. 

Det norske paradokset blir lagt merke til i utlandet. Både The guardian og UN Women har i tidligere runder støttet Klimasøksmålet Artisk, som kommer opp i høyesterett for plenumsbehandling i november, på bakgrunn av hvordan norske utslipp bidrar til kvinners mangel på trygghet globalt. Nylig har FNs kvinnekonvensjon stilt spørsmål til den norske regjeringa om tematikken. Her etterlyses det informasjon og konkrete tiltak for hvordan særlig eksport av olje og gass tar hensyn til konsekvensene dette medfører for kvinner verden over, samt hvordan kvinner i større grad må integreres i beslutningsprosesser.

Spire hadde i 2018 en kampanje om temaet, ‘Klimakamp er kvinnekamp’. Tilsammen 18 organisasjoner stilte seg bak vårt opprop til daværende miljøminister Elvestuen og utviklingsminister Astrup. Et av våre krav var å fase ut norsk oljeutvinning mye raskere enn planlagt. Siden den tid har det derimot blitt tildelt nye letelisenser. Samtidig har klimaendringene og menneskers livsvilkår blitt ytterligere forverret. Hvor store konsekvenser er alvorlige nok? Kanskje det er fattigere land og de med mindre ressurser som må bære hele ansvaret. Vi kan jo tross alt ikke risikere å gå glipp av potensielle svarte kroner.

Hvis Norge skal bli tatt på alvor, særlig som nyvalgt medlem av FNs sikkerhetsråd, er vi nødt til å løfte blikket. Vi må fjerne skylappene som kun ser økonomisk vekst, og styre etter prinsipp om menneskers velferd og trygghet, og naturens egenverdi. Selv om dette ikke har en (direkte) prislapp, må det prioriteres langt høyere. Mener Norge sine uttalelser om kvinners rettigheter globalt, da må vi ta to steg tilbake og reflektere over egne bidrag som skaper krisene. Det første steget kan være å vedta at ingen nye letelisenser skal utdeles og planlegge for utfasing av norsk petroleum.

Vi ser spent fram til hvilket svar Norge gir FNs kvinnekonvensjon. Hva er viktigst - alle menneskers rett til trygge gode liv og et levelig miljø, eller norsk stolthet? 


Dette innlegget ble først publisert i Dagsavisen 23.juli 2020
Tekst: Julie Rødje, leder i Spire

---