Muligheten til å kjøpe nærmest hva vi vil, når vi vil, til en ubehagelig lav pris burde få oss som forbrukere til å tenke. Gjennom våre forbruksvaner påvirker vi levekårene til utallige mennesker, samtidig som vi bidrar til miljøforurensing og klimagassutslipp verden over. Faktisk er produksjonen av klær og skotøy ansvarlig for 8 prosent av globale utslipp. Det er derfor viktig at vi er bevisste i måten vi handler på. Det generelle forbruket er alt for høyt og det kastes utrolig mye brukbare klær. Hvert sekund kastes eller brennes enorme mengder klær - tilsvarende størrelsen på en søppelbil. Spire ønsker å påvirke folk til å bevege seg vekk fra denne “bruk og kast”-kulturen og har derfor arrangert flere klesbytte-arrangement. Tirsdag 5. oktober arrangerte Spires lokallag i Stavanger en klesbytte-kveld på Lyspæren ved UiS. Klesbyttet fungerer slik at man tar med seg maks 5 plagg i bytte mot 5 "nye" plagg. Rundt 13 personer kom innom og donerte omtrent 20 klesplagg, i tillegg til det vi i lokallaget hadde med oss fra det forrige bytte-arrangementet. Det var ikke alle som tok med seg så mye klær i bytte, men vi ble nok kvitt halvparten av det vi fikk inn denne gangen. «Vi håper at de som tok turen innom blir fornøyd med de "nye" klærne sine. Flere av de som kom innom satte seg ned og slo av en prat med oss, og vi hadde det svært hyggelig. Alt i alt synes vi det var en vellykket kveld, selv om vi hadde håpet på flere deltakere. Vi ønsker virkelig at dette kan bli en populær ordning som flere vil ta del i etterhvert», forteller Inger Nåden Eike, SoMe-ansvarlig for Spire Stavanger, om arrangementet. Spire Stavanger prøver å få til en fast klesbytte-kveld hver eller annenhver måned. I tillegg har Spire Stavanger en fast ordning på Lyspæren der studenter kan levere ting de ikke trenger lenger og andre kan ta med seg ting de trenger. Her finnes ting som bestikk, kopper, pyntegjenstander og diverse. Ypperlig for utvekslingsstudenter eller tilflyttere som skal innrede bolig. Og for studenter som skal flytte fra Stavanger, men ikke vet hva de skal gjøre med tingene sine. Denne ordningen kalles Glødetråden (tidligere Byttebua) og finnes i form av en hylle inne på Lyspæren. Klesbytte-arrangementene fungerer som en utvidelse av dette konseptet. 3. oktober arrangerte også Spire Bergen klesbyttemarked, i samarbeid med studentskipnaden Sammen. Et nyoppstartet firma som driver med klesutleie og upcycling av brukte klær, Ravina, hadde også stand på markedet hvor de viste frem et utvalg av sine kolleksjoner. Spire Bergen forteller at slike byttemarkeder pleier å være veldig populære og at det også var det denne gangen. «Det var veldig moro å være med på. Vi vurderer å gjøre det til et fast arrangement hvert semester, for vi hadde sikkert 200 mennesker innom og de fleste plaggene ble plukket med seg de første 45 minuttene», sier Nora Berg Tveter, leder i Spire Bergen. Tusen takk til Spire Stavanger og Spire Bergen for kjempefin innsats i arbeidet for et bærekraftig og ansvarlig forbruk!
I går kom Arbeiderpartiet og Senterpartiets nye regjeringsplattform. Denne inneholder noen seiere og flere viktige målsettinger. Likevel skuffer den på miljøtiltak som preges av vage formuleringer. Derfor må vi fortsette å legge press på politikerne som aldri før, og samarbeide med Stortinget for å føre politikken i en bærekraftig og rettferdig retning.
Positiv til ny utviklingspolitikk “Regjeringsplattformen inneholder noen gode målsetninger innafor global utviklingspolitikk. Samtidig er tiltakene fortsatt for vage til at vi vet hvordan og når målene skal oppnås. Vi tolker dette som en invitasjon til mange gode samtaler og ser fram til å komme med innspill og forslag til spissing og oppfølging av målene”, sier leder i Spire, Julie Rødje, og henviser til et uttalt økt fokus på matsikkerhet og klimatilpasning i bistandspolitikken. Rødje påpeker også at regjeringas formuleringer om nullutslippsmål for SPU og betingelser for nye handelsavtaler er steg i riktig retning, men at formuleringene er altfor lite konkrete. “Trenden de siste årene har vært at hensyn til miljø, arbeids- og menneskerettigheter må vike til fordel for profitt i Norges handelsavtaler. Dette håper, og forventer, vi at nå snus. At regjeringa vil arbeide for at folkestyret og nasjonal råderett over naturressurser sikres i stedet for å overlate makta til storselskapene er viktige steg på veien mot en helhetlig politikk”, følger Rødje opp. En annen svært viktig seier i plattformen er at regjeringa vil ta en ledende rolle i arbeidet mot internasjonal skatteunndragelse og kapitalflyt, noe et bredt sivilsamfunn har kjempet for. Skuffet over lite ansvarlig miljøpolitikk Samtidig er det tydelig at regjeringa ikke legger opp til en samstemt miljøpolitikk i plattformen slik den foreligger. Norge har, som en av verdens ledende oljenasjoner, et stort ansvar for den globale klima- og naturkrisa verden står overfor. Derfor må tiltak gjøres på hjemmebane, samtidig som det sikres nye og ferske midler til klimatilpasning i det globale Sør, utover 1% av BNI i bistand. “Det er svært skuffende at regjeringa vil fortsette å gi ut nye letelisenser eller olje, og kun høyner klimamålene til 55% utslippskutt innen 2030. Det viser at de ikke innser realiteten av krisa vi står overfor. Det er et svik mot både dagens unge og våre medborgere verden over som allerede rammes hardt av klimaendringene og tapet av natur vi er vitne til”, slår Spirelederen fast. Håp for både landbruk og bolig Det norske landbruket er viktig både for miljøet, distriktene og for ikke å beslaglegge landareal i det globale Sør. Gjort riktig kan også landbruk spille på lag med, i stedet for mot, klimaet og naturmangfoldet. På dette området viser Hurdalplattformen håp for en ny retning med blant annet løfter om å øke den norske selvforsyningsgraden, ta i bruk bærekraftige jordbruksmetoder med utmarksbeite og klimatilpasning, samt redusere matsvinn og øke inntektsgapet som har blitt svært synlig under #Bondeopprør21. Også formuleringer i boligpolitikken gir håp for starten på en ny retning. “Bolig har gått fra å være en menneskerett og et trygt sted å leve til å bli et investeringsobjekt. Det er derfor gledelig at regjeringa vil starte arbeidet med en ny husleielov, utforme en stortingsmelding om ny boligpolitikk, gi kommunene flere verktøy for å sikre innbyggerne gode boforhold og satse på en bærekraftig byggenæring. Det vi savner videre er en reell satsing på en tredje ikke-kommersiell boligsektor”, sier Rødje. “Statsbudsjettet beveger seg alt for sakte i den retningen samfunnet må ta. IPCC-rapporten viste at skrekkscenarioet om klimaets situasjon er realiteten, og pandemien har økt de nasjonale og globale forskjellene enormt. En storsatsing på klima, natur, global solidaritet og rettferdig omstilling er ikke lenger et valg, men på statsbudsjettet blir det likevel valgt bort. Vi forventer at det endelige budsjettet legger opp til en helhetlig og bærekraftig retning”, oppsummerer leder i Spire, Julie Rødje etter dagens framlegging av Solberg-regjeringas siste budsjettforslag. Svak miljøprofil: Til tross for et år med en rekke klimarekorder og ekstremvær legger heller ikke dette statsbudsjettet opp til at klimamålene nås. Konsekvensene av å ikke nå målene er økt sult, mer ekstremvær, flere klimafordrevne, og enorme tap i biologisk mangfold. Norge hadde i 2020 kuttet 3,9 prosent av klimagassutslippene siden 1990, og da er ikke den enorme mengden utslipp vi bidrar til med eksportert olje- og gass eller utslipp i forbindelse med importerte varer inkludert. Gjennom Norges forpliktelse til Kyotoprotokollen skulle vi ha kuttet 30 prosent klimagassutslipp innen 2020, et mål regjeringen virker å ha glemt. «Miljøkrisa er vår største trussel for både framtida og dagens samfunn. Budsjettet slik det foreligger nå tar ikke realiteten presentert av IPCC innover seg. Økte klimaavgifter er positivt, samtidig bør både avgiftene og den rettferdige fordelinga styrkes. Vi løser heller ikke klimakrisa med kvotekjøp, men ved å fase ut norsk petroleum, og redusere vårt skyhøye forbruk og miljøskadelige økonomiske vekst. Slik budsjettet foreligger legges det opp til mer - ikke mindre - miljøødeleggelse», sier Rødje. Samtidig som statsbudsjettet legges fram foregår første del av FNs naturforhandlinger. Verden, og Norge, har feilet kraftig i å oppnå Aichimålene som skulle redde oss for økt tap av naturmangfoldet, noe som igjen svekker både klimatilpasningen og matsikkerheten. Dessverre er det ingen samsvar mellom statsbudsjettet og alvoret som nå diskuteres i FN. «Det virker som regjeringa har glemt at miljøet inkluderer naturen, og at vi befinner oss i en situasjon der vi mister arter i rekordfart. En økning fra én til usle tre millioner på deling til alle kommunene for å håndtere sitt naturarbeid er lommerusk og et hån mot kommunenes avgjørende arbeid for miljøet”, sier Rødje Norge har et globalt ansvar: Bistandsbudsjettet har en økning på 3.8 milliarder som er en riktig prioritering. Likevel er det skuffende at denne økningen skjuler andre nødvendige poster som klimatiltak. Klimatilpasningen må finansieres med nye midler, ikke som en del av bistandsbudsjettet. “Pandemien og miljøkrisa bidrar til å øke de globale forskjellene enormt. Det er derfor bare riktig og viktig at bistandsbudsjettet økes. Samtidig er det behov for en helhetlig politisk styring. Vår petroleumsindustri har stor negativ effekt for verdens fattigste, og Norges historiske ansvar tilsier en 65 mrd årlig i klimatiltak utover vanlig bistandsbudsjett. Dette ansvaret må med andre ord fylles med nye midler”, sier Spirelederen som mener både global klima- og vaksinerettferdighet må være sentrale prioriteringer framover. Mer enn 6 milliarder vaksinedoser har blitt fordelt globalt, men kun 2,2 prosent av mennesker i lavinntektsland har mottatt sin første dose. Samtidig snakker land i det globale nord om å tilby en tredje dose til sine innbyggere. I over et år har land i det globale Sør tatt til orde for en midlertidig opphevelse av de globale patentreglene for koronavaksiner og annet livsnødvendig medisinsk utstyr, men kravet har blitt blokkert flere rike land - inkludert Norge. “Å karre til oss vaksiner mens mennesker dør enten av sykdom eller økt sult som resultat av pandemi og miljøkrise er helt uverdig. I morgen har Norge mulighet til å gjøre opp for dårlig dømmekraft og stemme for patentunntak i TRIPS-rådet for å sikre mennesker i Sør tilgang på vaksiner og nødvendig medisinsk utstyr. Vi forventer at Norge ser forbi sin egen nesetipp, stemmer for global solidaritet og for å hindre nye mutasjoner og risiko for tilbakefall også i Norge”, påpeker Rødje. Snevert syn på økonomien: Privat konsum er forventet å øke med 11,1% fra forrige år. Dette er en enorm forbruksvekst som vi må helt tilbake til jappe-tiden for å se lignende av, i følge økonomikommentator Cecilie Langum Becker. Denne økonomiske veksten i Norge er et steg i feil retning sett i lys av klima- og naturkrisa vi befinner oss i. Vi bruker allerede langt mer enn hva som er forsvarlig om vi skal ivareta jordas bæreevne. “Regjeringa har i tidligere planer snakket varmt om sirkulærøkonomi. Dessverre ser vi igjen en svært mangelfull og snever forståelse av begrepet. En reell sirkulær økonomi innebærer reduksjon i forbruk og hvor miljø og gode liv for alle prioriteres framfor ubetinget fokus på økonomisk vekst, noe selv FNs naturpanel påpeker som den største trusselen for å sikre et levelig miljø”, påpeker Rødje som mener vi må bevege oss bort fra økonomisk vekst og BNP som mål på samfunnsutviklinga Regjeringa fraskriver Stortingets bærekraftsansvar: Verden har blitt enige om 17 mål som skal oppnås innen 2030. Tidligere i høst kom rapporten “Spillover Rankingen i SDG Index” for hvordan land påvirker andre lands mulighet til å oppnå bærekraftsmålene. Norge kommer helt nede på 155. plass av 165 land. I de senere år har ulike departement hatt ansvar for arbeidet med å både sikre at arbeidet med målene gjøres og rapportering. Nå foreslås det at dette ansvaret går ut av Stortingets ansvarsområder, noe som vil vanskeliggjøre oppfølgingen av bærekraftsmålene. “Arbeidet for å sikre en samstemt tilnærming til bærekraftsmålene har de siste årene blitt altfor snever ved å ligge hos kommunalministeren. Vi hadde store forhåpninger til at dette arbeidet skulle løftes ved å legges til statsministerens kontor. I stedet tas det helt ut av departementene, noe som fører til at våre folkevalgte både mister muligheten til, og ansvar for, å kontrollere og sikre at norsk politikk går i samme retning. Dette er noe ny regjering må endre dersom de skal ha troverdighet for å sikre en bærekraftig framtid”, avslutter Rødje. Siden valgresultatet kom 13. september har vi i Spire arbeidet med å sende inn en rekke innspill og krav til regjeringsforhandlingene. Nå som SV har trukket seg fra sonderingene, på grunnlag av for lite miljøgjennomslag, er det viktigere enn noen gang at vi sammen presser på for at en ny regjering og et nytt Storting leverer bærekraftig og rettferdig politikk! For å sikre dette har vi i denne omgang fokusert på tre hovedområder, nemlig klimarettferdighet og naturvern, utviklingspolitikk og global rettferdighet, og boligpolitikk.
Klimarettferdighet og naturvern: Klima og natur har vært ett av hovedtemaene denne valgkampen, og de rødgrønne partiene har ikke holdt tilbake på sine løfter om en grønn og bærekraftig fremtid. Nå må ord bli til handling, og de neste fire årene er helt kritiske for at Norge skal ta sitt rettmessige ansvar for miljøkrisa. Vi forventer at en ny regjering utviser mot og handlekraft, og at de gjennomfører de nødvendige grepene som må til for å stanse klima- og naturkrisa. Vi etterspør tiltak som setter en umiddelbart stopper for nedbygging av norsk natur, og som tar oss vekk fra bruk-og-kast-økonomien som vi i dag styres av. Blant annet krever vi at Norge stanser all leting eller ny olje og gass, da vi vet at verden allerede har funnet mer enn hva som er mulig å forbruke og samtidig holde oss unna 1, 5 graders oppvarming. Vi krever også vern av natur, stans av planlagte miljøskadelige prosjekt som gruvedrift i Repparfjorden og Førdefjorden, og en tredje rullebane på Gardermoen. Videre er det helt avgjørende at miljøpolitikken som føres er sosialt rettferdig, som betyr at de med mest ressurser også må betale den største prisen. Se våre felles krav sammen med Framtiden i våre hender, Naturvernforbundet, Greenpeace, Attac Norge og Natur og Ungdom. Utviklingspolitikk og global rettferdighet: Til tross for å være et lite land, har Norge et stort internasjonalt ansvar for bærekraftig utvikling. Både som en rik nasjon, men også som en nasjon som historisk har bidratt uforholdsmessig mye til miljøutfordringene vi står overfor. Derfor er det viktig at vi tar vårt ansvar og bidrar til en verden hvor alle mennesker kan leve gode liv innafor jordas tåleevne i dag og i framtida. Utover å sikre et høyt bistandsnivå, minimum én prosent av BNI, er det viktig midlene prioriteres godt og at politikk på andre områder støtter opp under, og ikke undergraver bistandsmidler. For å bygge på solidaritetsperspektiv og sikre langsiktige og lokale løsninger må også en større andel av midlene kanaliseres gjennom sivilsamfunnsorganisasjoner, særlig de som arbeider med å inkludere marginaliserte grupper. Utviklingspolitikken er svært omfattende og påvirkes av politikken som føres på andre områder. Derfor er det viktig at regjeringen sikrer en helhetlig og samstemt utviklingspolitikk hvor ungdom og marginaliserte grupper inkluderes, med fokus på klima og natur, bærekraftig landbruk og matsikkerhet. Se hele vårt innspill her. Boligpolitikk: Boligsituasjonen i Norge generelt, og storbyene spesielt, har de siste årene hatt en negativ utvikling. Retten til et trygt sted å bo er nedfelt i FNs menneskerettighetserklæring, men i dag blir bolig regnet som et investeringsobjekt og en vare heller enn en rettighet. Utfordringene er store både på det norske eie- og leiemarkedet, i tillegg til at Norge gjennom Statens pensjonsfond utland negativt påvirker det globale boligmarkedet. Utfordringene i boligmarkedet har blitt svært synlige de siste årene, og gjelder både de som eier og leier, så vel som de som bor i kommunale boliger. Et rimelig og godt sted å bo er en viktig og grunnleggende rettighet. I tillegg er et mangfoldig boligområde viktig for både integrering, samhold og varierte tilbud for befolkningen. Vi forventer at en ny regjering vil prioritere en boligreform der folks hjem, hverdag og trygghet sikres. Regjeringen bør satse på en tredje boligsektor styrt av offentlige aktører, innføre en ny husleielov, og ta ansvar for Norges påvirkning i det internasjonale boligmarkedet. Innspillet vårt for en ny boligpolitikk finner du her. Vi trenger en ny politisk kurs! Det rødgrønne flertallet viser tydelig at det norske folk er klar for en forandring, men et regjeringsskifte vil ikke automatisk løse klima- og ulikhetskrisa vi står overfor. Spire skal fortsette å legge press på politikerne slik at de ikke kan vike unna ansvaret de har for å føre en rettferdig og bærekraftig politikk. Ønsker du å lese mer om Spires krav og innspill til regjeringsforhandlingene? Sammen med andre miljø- og solidaritetsorganisasjoner har vi kommet med krav om skatterettferdighet, handelspolitikk og naturvern. INNSPILL TIL REGJERINGSFORHANDLINGENE
Sendt inn 30. september 2021 Boligsituasjonen i Norge generelt, og storbyene spesielt, har de siste årene hatt en negativ utvikling. Retten til et trygt sted å bo er nedfelt i FNs menneskerettighetserklæring, men i dag blir bolig regnet som et investeringsobjekt og en vare heller enn en rettighet. Utfordringene er store både på det norske eie- og leiemarkedet, i tillegg til at Norge, gjennom Oljefondet, negativt påvirker det globale boligmarkedet. Utfordringene i boligmarkedet har blitt svært synlige de siste årene, og gjelder både de som eier og leier, så vel som de som bor i kommunale boliger. Et rimelig og godt sted å bo er en viktig og grunnleggende rettighet. I tillegg er et mangfoldig boligområde viktig for både integrering, samhold og varierte tilbud for befolkningen. Dette har vært bakgrunnen for at Spire, sammen med 15 andre organisasjoner lanserte Boligoppropet som krever en ny og rettferdig boligpolitikk. Vi er derfor svært glad for at dere gjennom valgkampen har løftet det samme behovet for en ny boligpolitikk, og her følger Spires videre innspill. Nå forventer vi at ord blir til handling og at dere vil prioritere både menneskelige og økonomiske ressurser for å skape en boligpolitikk der folks hjem, hverdag og trygghet sikres. Vi har særlig innspill innenfor følgende områder: En tredje boligsektor Norge har lang historie for eierlinja der målet er at folk skal eie sin egen bolig. Den nyeste justeringen av “sykepleierindeksen” viser likevel at en enslig sykepleier i full jobb uten rike foreldre eller andre til å bidra økonomisk kun har råd til å kjøpe 1,3 prosent av boligene til salgs i hovedstaden. Boligprisene har økt mer drastisk enn inntektene og bolig blir dermed i stadig større grad et gode for de med høyest inntekt og størst lommebok. En tredje boligsektor vil være et viktig tiltak for å skaffe gode og rimelige boliger for alle. Vi anbefaler regjeringen å:
En ny husleielov Omtrent én million nordmenn leier i dag bolig, og denne gruppa er svært mangfoldig bestående av alt fra studenter, småbarnsfamilier og enslige i både by og bygd. Leietakere må ikke bare betale en svært høy leie, men har også liten myndighet over sitt hjem. Leiemarkedet er preget av korte leiekontrakter, invadering av privatlivet, dårlig standard og lite fleksibilitet. Å leie en dårlig leilighet kan ikke bli ansett som noe man må “finne seg i” i en kortere periode av livet. Å leie må være et like godt alternativ som å eie en bolig. Et viktig steg i riktig retning er å styrke husleieloven. Vi anbefaler regjeringen å:
Norges internasjonale ansvar Globalt har bolig- og eiendomsmarkedet vokst til å i dag være mer enn dobbelt så stort som verdens totale BNP, henholdsvis $217 trillioner mot $80 trillioner. Årsaken til dette er at bolig har blitt et svært attraktivt investeringsobjekt for private aktører og selskaper. Globale finansmarkeder får stadig økende innflytelse over hjemmene og byene våre, og konsekvensen er at boliger blir rene pengemaskiner for investorer. Norge bidrar også til denne globale trenden gjennom Oljefondet som blant annet har investert i selskapet Blackstone, som står bak en rekke masseutkastelser og ekstreme leieøkninger. Norge må ta sitt internasjonale ansvar for å stanse uverdige boforhold verden over. Vi anbefaler regjeringen å:
Vi ønsker dere masse lykke til i viktige forhandlinger og håper på videre dialog med dere på veien mot en rettferdig boligpolitikk. Vennlig hilsen, Julie Rødje, leder i Spire Sofie Ringdal, koordinator for Spires byutvalg INNSPILL TIL REGJERINGSFORHANDLINGENE
Sendt inn 21. september 2021 Til tross for å være et lite land, har Norge et stort internasjonalt ansvar for bærekraftig utvikling. Både som en rik nasjon, men også som en nasjon som historisk har bidratt uforholdsmessig mye til miljøutfordringene vi står overfor. Derfor er det viktig at vi tar vårt ansvar og bidrar til en verden hvor alle mennesker kan leve gode liv innafor jordas tåleevne i dag og i framtida. Utover å sikre et høyt bistandsnivå, minimum én prosent av BNI, er det viktig at midlene prioriteres godt og at politikk på andre områder støtter opp under, og ikke undergraver, bistandsmidler. For å bygge på solidaritetsperspektiv og sikre langsiktige og lokale løsninger må også en større andel av midlene kanaliseres gjennom sivilsamfunnsorganisasjoner, særlig de som arbeider med å inkludere marginaliserte grupper. Samstemt og helhetlig politikk Norge ligger på bunn av indeksen som viser lands påvirkning på andre lands mulighet til å nå bærekraftsmåla. Norge er nesten nederst på lista, som nummer 155 av 165 land. Indeksen inkluderer miljømessige og sosiale konsekvenser av sektorer som økonomi og handel. Dette er et resultat av at Norges og internasjonal politikk er svært preget av sektortenking. Vi er nødt til å føre en samstemt og helhetlig politikk dersom vi skal oppnå en bærekraftig og rettferdig verden. Norges næringslivsinteresser kan ikke være førende for utviklingspolitikken. Regjeringen bør: ● Føre en utviklingspolitikk hvor bærekraftsmåla og Parisavtalen, samt andre nasjonalt vedtatte posisjoner, må være gjeldende på andre områder som internasjonal handel og petroleumspolitikk. ● Sørge for at alle bistands- og utviklingsprosjekter aktivt må støtte opp om hverandres målsetninger. ● Inkludere ungdom, urfolk, marginaliserte grupper og sivilsamfunn i utforming og implementering av bistands- og utviklingsprosjekter. Dette må foreligge som et krav i bevilgning av offentlige midler til private aktører. ● Sikre at handelsavtaler ikke går på bekostning av menneskerettigheter eller miljøhensyn. Dette innebærer å ikke forhandle om investeringsavtaler som inneholder investor-stat-tvisteløsningsmekanisme (ISDS), og at bærekraftskapitlene i handelsavtaler på være forpliktende og eventuelle brudd bli møtt med sanksjoner. ● Trekke tilbake handlingsplanen for bærekraftsmåla som ble lansert av Solberg-regjeringa før sommeren. Det må senest ved utgangen av 2022 legges fram en ny plan som inkluderer reelle tiltak og være førende for en bærekraftig politisk retning. Handlingsplanen må følges opp med økonomiske midler og menneskelige ressurser for å sikre måloppnåelse. ● Opprette det foreslåtte “Innspillsforum for Agenda 2030” lansert 10.09.21 under Statsministerens kontor. Forumet må sikre reell sivil samfunnsdeltakelse og åpne for reelle innspill til både dilemmaer som tas opp, konkrete problemstillinger og løsninger for å rette opp i underliggende utfordringer. ● Føre en samstemt og gjensidig forsterkende politikk på ulike internasjonale arenaer som ved FNs klimaforhandlinger, naturforhandlingene, oppfølging av mattoppmøtet, og forhandlinger i Verdens handelsorganisasjon. Delegasjonene skal knyttes tettere sammen og utvikle felles posisjoner. Sivilsamfunnet skal sikres tilgang og mulighet til å gi innspill til de norske delegasjonene. ● Øke andelen direkte bistandsoverføringer til sivilsamfunnet, særlig til organisasjoner som jobber med medvirkning og inkludering av marginaliserte grupper. ● Innen utgangen av 2022 be riksrevisjonen om å evaluere norsk samstemthet, både nasjonalt og internasjonalt, og komme med konkrete tiltak for oppfølging. Dette arbeidet må bygge videre på riksrevisjonens rapport om nasjonal oppfølgelse av bærekraftsmåla. Inkludering av ungdom og marginaliserte grupper Unge får ikke plass i dagens beslutningsprosesser og det er manglende reell ungdomsmedvirkning. Manglende inkludering av unge er også årsaken til at mange av verdens problemer ikke blir løst, eller bærekraftsmåla nådd. Andelen under 25 år er på over 40 prosent og uten deres medvirkning blir en stor del av verdens befolkning utelatt. Kvinner og alle marginaliserte grupper rammes ekstra av både klimaendringer og miljøødeleggelse. Det er derfor viktig at deres posisjon styres i møte med nye utfordringer. Regjeringen bør: ● Norsk bistand kan ikke prioritere entreprenørskap som en vei ut av fattigdom da dette ofte fører unge inn i en svært usikker næring uten tilstrekkelig støtte eller mulighet for å lykkes. Derimot bør en støtte både arenaer for politisk deltagelse og arbeidsplasser som fører til positive ringvirkninger. ● Være en forkjemper i internasjonale fora for kvinners rett til å eie og arve land, for kvinners tilgang til kreditt og finansielle tjenester, for å styrke kvinners politiske deltakelse, og forbedre sosiale beskyttelsessystemer. ● Implementere retningslinjer for ikke-homogene gruppers representasjon i utviklingsprosjekter og stille dette som krav i bevilgning av offentlige midler. ● Sikre unges tilgang til politiske arenaer og styrke deres rolle som beslutningstakere. Det skal opprettes en egen pott over Statsbudsjettet for midler til prosjekter som sikrer dette, hvor sivilsamfunnsorganisasjoner i det globale Sør skal prioriteres i tildeling av midler. Klima og natur Klimaendringene og tap av naturmangfold henger sammen som erteris, og natur er viktig både for å forhindre økte klimaendringer og for å tilpasse oss endringene som allerede er her. Videre vet vi at klima- og naturødeleggelser forsterker eksisterende forskjeller innad og mellom land, og rammer de fattigste og mest marginaliserte hardest. Miljø må derfor være et gjennomgående område i bistandspolitikken, samt få en særskilt posisjon utover dette. Regjeringen bør: ● Bidra med minst 65 milliarder til klimatilpasning hvert år gjennom Statsbudsjettet i tråd med Norway’s fair share. Midlene skal komme i tillegg til allerede eksisterende bistandsmidler. Prinsippene om sosial, miljømessig og økonomisk bærekraft skal ivaretas. ● Bruke sin plass i FNs sikkerhetsråd til å aktivt kjempe for global klimarettferdighet og marginaliserte gruppers rettigheter og trygghet i møte med miljøkrisa. Norge må også føre politikk til etterfølgelse på hjemmebane. ● Sikre lokal forankring og ivareta urfolks rettigheter i alle miljøprosjekter nasjonalt og internasjonalt. Dette skal også foreligge som krav i offentlige bevilgninger til private aktører. Marginaliserte grupper, ungdom og kvinner, skal inkluderes i prosjektene. Dette må være førende for alle klimafinanseringsmekanismer. Landbruk og matsikkerhet 811 millioner mennesker lever i sult. Småskala matprodusenter er overrepresentert blant disse. Samtidig truer klimakrisa verdens matsikkerhet, og Norges innsats for klimatilpasning og matsikkerhet må derfor forstås i sammenheng og arbeides med parallelt. Det industrielle landbruket er en driver for klimaendringer og tap av natur. Gjort med riktige metoder kan land- og havbruk være en viktig løsning på miljøproblemene, samt være det mest effektive tiltaket for fattigdomsbekjempelse. Regjeringen bør: ● Øke andelen av bistandsmidlene til landbrukssektoren og bevilge minst 15% av de totale bistandsmidlene til tiltak rettet mot småskala bønder og miljøvennlig landbruksdrift. ● Jobbe for kvinner og ungdommers rett til å eie og arve land, samt kunne delta i kooperativer og bondeorganisasjoner på lik linje som andre. ● Arbeide for et internasjonalt regelverk som sikrer bønders rett til egne såfrø. Bøndene selv og lokale aktører må være sentrale aktører i utvikling av lovverket. ● Støtte prosjekter der lokale bønder leverer mat til lokale skolematordninger. Dette bidrar til å sikre barn minst ett daglig måltid, øker læringsutbytte, et marked for lokale matprodusenter som også ofte er kvinner eller andre marginaliserte grupper. ● Følge opp og revidere handlingsplanen for bærekraftige matsystem, “mat, mennesker og miljø”, særlig innen internasjonal handel, inkludering av ungdom og helhetlig miljøperspektiv. Referansegruppa vil brukes mye mer aktivt enn tidligere, særlig for innspill, ikke kun en oppdatering på status. Det skal innen juni 2023 foreligge en statusrapport på måloppnåelse som skal være utgangspunkt for en ny plan i neste periode. ● Sikre lokalbefolkningen rett til å eie og forvalte landsbruksareal, og arbeide aktivt mot landran. ● Norge må tilgjengeliggjøre relevant landbruksteknologi og kunnskap for bærekraftig matproduksjon for land i Sør og dette må stilles som krav til norske investorers prosjekter i andre land. ● Være en pådriver for småbrukere, kystfiskere, kvinner, unge, minoriteter og alle marginaliserte gruppers deltakelse i FNs toppmøter - med reell innflytelse og påvirkningskraft. ● Jobbe for alle lands rett til å sikre mat til egen befolkning. Dette innebærer at internasjonale avtaler ikke kan pålegge land å gjennomføre tiltak som truer egen matsikkerhet. ● Være en pådriver for garanterte minstepriser i handel med råvarer. Lykke til med forhandlingene! Vennlig hilsen, Julie Rødje Leder i Spire Valget er over og tiden for handling har endelig kommet. Vi har fått et tydelig skifte, og Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV skal i regjeringsforhandlinger og trolig samtaler med både Rødt og MDG. Miljøpartiene har hatt en betydelig framgang, det samme har partiene som fronter kampen mot økende ulikhet. Det hadde vært fint om et regjeringsskifte automatisk løste alle verdens problemer, men slik er det ikke. Derfor skal vi i Spire fortsette å legge press på politikerne slik at de ikke glemmer å prioritere miljøsikkerhet, internasjonal rettferdighet og en helhetlig og samstemt utvikling i sine forhandlinger. Klima har vært en av hovedsakene i årets valgkamp, men litt overraskende kom ikke MDG over sperregrensa denne gangen heller. Heldigvis er det mange parti som har lovet å gjøre mye for å stanse klima- og naturkrisa, og det vil være en underdrivelse å si at vi har store forventninger til hvilken politikk den nye regjeringen vil føre på dette området. De neste fire årene er kritiske for Norges håndtering av klima- og naturkrisa, og dersom vi skal nå klimamålene kan vi ikke lete etter mer olje. I forbindelse med ratifiseringen av Parisavtalen vedtok Stortinget at Norge skal være klimanøytralt fra og med 2030. Vi har et langt stykke å gå for i det hele tatt å nærme oss dette målet. Global oppvarming ødelegger natur- og artsmangfolder, undergraver matsikkerhet og sosial stabilitet, og forsterker eksisterende sikkerhetstrusler i sårbare områder. Global oppvarming fører også til større forskjeller mellom folk, både nasjonalt og internasjonalt, og derfor må klima- og ulikhetskrisa løses sammen. Spire forventer at SV vil være en viktig stemme i denne kampen, og at både Rødt og MDG pusher en potensiell ny flertallsregjering i riktig retning. . Landbruket kan, og må, være en del av løsningen på klima- og miljøkrisa. For å sikre et levedyktig landbruk i Norge må naturressursene utnyttes på en måte som er miljømessig og sosialt bærekraftig. Ved å investere i biogass, satse på agroøkologisk gårdsdrift, begrense import av mat og heller verne om norsk matproduksjon, kan vi oppnå et bærekraftig landbruk som forvalter naturressursene med hensyn til nåtidens og framtidens behov. Dette henger også sammen med global matsikkerhet og klimatilpasning for de 811 millionene som lever i sult og rammes hardest av klimaendringene. Senterpartiet har stadfestet i sitt program at de ønsker å satse på karbonlagring i jord og beitemark, et importvern for å sikre nasjonal selvforsyning og økt fokus på klimatilpasset matsikkerhet internasjonalt. Det er gode tiltak for et mer bærekraftig landbruk og global rettferdighet, og vi håper nettopp disse temaene vil være viktige prioriteter for Senterpartiet. Jonas Gahr Støre får mest sannsynlig sin “drømmeregjering” sammen med SP og SV. Vi i Spire håper at han også vil være åpen for et godt og produktivt samarbeid med Rødt og MDG, ettersom de er viktige pådrivere for et varmere, mer rettferdig og bærekraftig samfunn. Spire håper også at regjeringen prioriterer å inkludere sivilsamfunnet og ikke-statlige organisasjoner i politiske prosesser. Vi er en viktig stemme for folket og jobber for å rette fokus på de glemte krisene. Som en del av Spires arbeid for å skape en bærekraftig og rettferdig verden har Spire igangsatt et skoleprosjekt. Skoleprosjektet har gjennom flere år utvikla undervisningsopplegg og gjennomført skolebesøk på flere skoler i landet. Selv om bærekraftig utvikling høsten 2020 ble innført som et gjennomgående tema i Fagfornyelsen LK20, ser vi likevel at bærekraftig utvikling ikke gjennomsyrer undervisningen i skolen i stor nok grad. Spire ønsker å bidra til å skape en løsningsorientert undervisningskultur om klima, miljø og sosial rettferdighet, samt oppfordre til kritisk tenking og handlekraft. Utdanning for bærekraftig utvikling handler nemlig ikke bare om undervisning om global oppvarming, tap av natur- og artsmangfold og plast i havet. Det handler også om medborgerskap, solidaritet, politisk engasjement, systemkritikk og løsningsvilje i praksis. Målet bør derfor være å gi elevene tro på at endring er mulig, framfor en undervisningskultur om klima og miljø som skaper eller forsterker apati og klimaangst. Foto: Solveig Gjørv Røraas
Helgen 3.-5. september, arrangerte vi en skoleringshelg i våre nye lokaler i Greenhouse Oslo for Spire-medlemmer som er interesserte i hvordan Spire jobber med skole og utdanning. I løpet av helga fikk deltakerne lære mer om skoleprosjektet og hvordan man kan undervise eller formidle på en god og tydelig måte. Vi fikk prøvd ut undervisningsopplegget “Prosjekt nærmiljø”. Utviklingsfondet kom også for å pilotere en helt ny workshop om kaffe, verdikjeder og klimatilpasning som de har utvikla sammen med Spires skoleprosjekt. Helt til slutt diskuterte vi hvordan skoleprosjektet kan utvikles videre, nå som vår nye skoleportal snart skal lanseres. Følg med i Spires kanaler for å få med deg lanseringen av skoleportalen! Foto: Spire Regjeringa har gitt gruveselskapet Nussir tillatelse til å bruke Repparfjorden som deponi for gruveavfall. Hvert år vil to millioner tonn tungmetallholdig gruveslam dumpes rett i fjorden. En hovedgrunn til at dette gruveprosjektet er så problematisk er faktumet at det skjer i et viktig område for samisk næring. Sigrid Elise Høeg, organisasjonsrådgiver i Spire, forklarer at sametinget ikke ønsker prosjektet: “Sameting har motsatt seg prosjektet, men blir ikke lytta til. Det er på tide å ta samenes rett til å bestemme over sine egne områder på alvor. Arealingrepenne er mange, og staten vil aldri se dem i sammenheng. Derfor må selvbestemmelsen bli reell og ILO konvensjonen følges”. Et vesentlig argument for Nussir og Regjeringa er at gruva skal produsere kobber til det “grønne skiftet”. Elise Åsnes, nestleder i Spire, poengterer at et grønt skifte ikke kan sette marginaliserte grupper og sårbar natur til side: “Urfolks Interesser kan ikke måtte vike for stadig mer profitt. Vi kan ikke fortsette med ideologien om stadig mer grønn vekst uten å se konsekvensene det har for mennesker og miljø. Et slikt “grønt skifte” er ikke rettferdig”. Høeg forklarer videre at en hovedgrunn til at gruveprosjektet vil ha store konsekvenser for samisk kultur er hvordan det preger reindrifta: “Prosjektet har store konsekvenser for reindrift. Reindrifta i området er allerede sterkt truet, og denne planlagte gruva i Repparfjord beslaglegger enda flere viktige områder for reindrift. Innskrenkningen av beiteområder for rein som følge av utbygging og mineralutvinning må stanses”. Arealbruken gruveprosjektet krever vil altså ramme den samiske næringen i området hardt. Åsnes legger videre til at prosjektet også vil ha store konsekvenser for livet i fjorden: “Nussir ASA planlegger for å deponere det giftige gruveavfallet i fjorden. Dette er uakseptabelt. Gruveslammet inneholder betydelige mengder av det giftige tungmetallet kobber, som vil spre seg og ramme livet i fjorden. Vi har ikke råd til å ødelegge denne nasjonale laksefjorden, og det viktige gytefelt for kysttorsk”. Vi er her til over valget, og har troen på at en ny regjering vil gå bort fra dette prosjektet. Husk å bruk stemmeretten din - du har enda mulighet til å snu dette. Foto: Blackstar Multimedia
(Oppdatert versjon av kronikken «Etterlysning: politikere uten skylapper og med koordineringsevne» skrevet av Julie Rødje, leder i Spire, og Jan Thomas Odegard, daglig leder i Utviklingsfondet, først publisert i Bistandsaktuelt). Verden står i spagat, det samme gjør norsk og internasjonal politikk. Skal vi klare å løse de største utfordringene i vår tid: sult, ulikhet, klimaendringer og naturtap, må vi fjerne skylappene og se hvordan de henger sammen. Uten en helhetlig politikk vil vi aldri kunne oppnå en bærekraftig og rettferdig verden. 2021 skulle være startskuddet, men hva skjer? I sommer kom Regjeringas handlingsplan for bærekraftsmålene, flere år på overtid. Formålet er å sikre Norges arbeid på samtlige 17 mål. Selv om bærekraftsmålene er på alles lepper og jakkeslag, innebærer de en rekke utfordringer. Tiltak for å sikre ett mål kan nemlig gå imot et annet. Økonomisk vekst går svært ofte på bekostning av både klima, natur, utjevning av forskjeller og matsikkerhet. Videre kan også klima- og naturhensyn kan være motstridende, som i den svært betente vindmølledebatten. Hvordan norsk politikk skal forholde seg til disse dilemmaene er totalt fraværende i handlingsplanen, men også i valgkampen og den politiske debatten generelt. En annen ting som er fraværende er forståelsen av hvordan nasjonal og internasjonal politikk henger sammen. Hva Norge gjør på hjemmebane og hva vi gjør internasjonalt må dra i samme retning, hvis ikke ender vi opp med å gi og ta med hver vår hånd. Det avgjørende året 2021? 2021 er året hvor vi skal komme oss ut av koronakrisa og skape en ny normal. Stortingsvalget er rett rundt hjørnet og politikerne må se utover sine vante siloer og fortelle oss velgere hvordan de vil løse krisene vi står i. Også globalt skulle dette være et viktig år for å ta viktige steg i retning en bærekraftig og rettferdig verden. FN planla å arrangere tre viktig globale toppmøter som hver for seg skal bidra til at vi kommer litt nærmere målene for matsikkerhet, klimarettferdighet og naturmangfold. Dette er konkrete prosesser hvor Norge er involvert og hvor problemene og løsningene er tett sammenvevd.
En annen konsekvens av pandemien er økende matusikkerhet - med nesten 100 millioner flere som sulter, totalt 811 millioner. Behovet for å endre verdens matsystem har sjelden vært så tydelig som det er akkurat nå, bare uker før FNs Mattoppmøtet (UNFSS). Prosessen rundt mattoppmøtet har til tross for sakens alvor vært meget rotete og vanskelig å navigere i. Det ble nettopp bestemt at selve toppmøtet kun skal være et éndags digitalt møte. Konfliktlinjene er store, og det kreves omfattende tiltak og finansiering. Da virker én dag som et halvhjertet forsøk på å sikre oppfølging. Gjennom prosessen ser vi også at store internasjonale selskaper har hatt betydelig makt og innflytelse som har gått på bekostning av fattigere land, sivilsamfunn og urfolk. Tre toppmøter, om enn nå sprett mer ut i tid og med svært varierende omfang, skal forsøke løse tre globale kriser. Tre kriser som henger tett sammen. I snart 30 år, siden klimakonvensjonen og naturmangfoldkonvensjonen ble vedtatt i Rio i 1992, har verdenssamfunnet forsøkt å løse disse utfordringene hver for seg - uten å lykkes. Et nytt matsystem kan være nøkkelen En av fire mennesker har i dag ikke tilgang på nok, sikker og næringsrik mat. Det er skjebnens ironi at småskala matprodusenter er overrepresentert i gruppa som må gå til sengs med uvisshet om morgendagens måltider. Det industrielle jordbruket bidrar på sin side til utarming av jorda, økte klimagassutslipp og redusert naturmangfold, samtidig som økt flom, tørke og tap av natur skaper mer matusikkerhet og tøffere vilkår særlig for verdens over 500 millioner småbønder. For å møte økende klimaendringer, uavhengig av om vi klarer å bremse utslippene, spiller naturen en nøkkelrolle. Til tross for hvor sammenknyttet klima og natur er, har det oppstått et unaturlig skille når det gjelder politiske prosesser og tiltak.
Våre vanligste matvarer, som poteter, ris og mais, har alle ville slektninger i naturen som inneholder genetiske egenskaper som motstandsdyktighet for sykdommer eller klimaendringer. Å bevare et bredt spekter av natur og arter er derfor svært nyttig for vår globale matsikkerhet. Plantenes fotosyntese kan fange og lagre store mengder karbon fra atmosfæren i jorda som vil redusere den globale oppvarminga. Økt jordkarbon gir økt næring til mikroorganismer som øker naturmangfoldet og gjør jorda mer motstandsdyktig mot klimaendringene i perioder med tørke eller flom. Alt dette har en stor betydning for matsikkerheten og kan bidra til bedre og mer stabile avlinger. Norge har uttrykt ønske om å bidra til å øke karboninnholdet i jord. Oppfølgingen, både nasjonalt og internasjonalt, er derimot altfor svak. Også innen klima og naturmangfold snakker Norge i store bokstaver, men leverer altfor lite både med nasjonale tiltak og globale midler. Likevel, disse tiltakene betyr at vi kan endre hvordan vi forstår forholdet mellom matproduksjon, klima og natur. I stedet for å fokusere på matproduksjon som en klimaversting, eller hvordan sikre verdens økende befolkning nok mat i møte med klima- og naturkrisa, bør vi satse på løsninger som møter flere av våre største utfordringer samtidig. Samtlige av FNs toppmøter er smertelig klar over overlappende områder, men forsøker hjelpeløst å fikse problemene hver for seg. Kunstige skillelinjer Norge deltar aktivt i prosessen mot de tre toppmøtene. Til tross for både den ferske handlingsplan for bærekraftsmålene, og den litt eldre handlingsplanen for bærekraftige matsystemer, ser det ikke ut til at norske myndigheter har tenkt til å bruke toppmøtene som en anledning for å koble løsninger og problemer sammen. Da vi, sammen med Utviklingsfondet, Naturvernforbundet og Regnskogfondet i juni arrangerte webinaret Kan høstens FN-toppmøter redde verden?, sa forhandlingslederne for klima og natur, som representerer norske myndigheter, ingenting om hvordan Norge skal jobbe med prosessene i sammenheng. I valgkampen har klima endelig blitt en het potet, men heller ikke her inkluderes natur eller matsikkerhet tilstrekkelig. Skal bærekraftsmålene bli mer enn bare jakkepynt trenger vi en ny samlet retning. Høstens toppmøter er en ypperlig start for norske politikere til å vise handlekraft og at man evner å se sammenhengene mellom det nasjonale og internasjonale og på tvers av sektorer, møter og departementer. Første steg i denne prosessen er at Norge presser hardt for ambisiøse og forpliktende internasjonale mål, men like mye for å levere her hjemme. Kravene som fremmes i de ulike prosessene må forsterke hverandre og være samstemte. Tiltak som vern av natur, tilstrekkelig klimafinansiering, inkludering av kostnader knyttet til klima og natur i staters budsjett og planer, og en rettighetstilnærming med hensyn til urfolk, ungdom og marginaliserte grupper må stå i sentrum. Det er under to uker igjen til stortingsvalget. Det er på overtid at stortingskandidatene og partiene kaster skylappene og forteller oss hvordan de vil løse vår tids store utfordringer. Politikerne vi velger vil avgjøre om vi når bærekraftsmålene innen i 2030, eller om krisene forverres ytterligere. En ny regjeringsplattform er nødt til å inneholde konkrete tiltak både nasjonalt og internasjonalt, økte økonomiske og menneskelige ressurser og en evne til å se helheten. Enkelttiltak og fine løfter hjelper dessverre lite når politikk på et område undergraves av politikken på andre områder. Vi kan løse krisene vi står i, men det krever at vi sammen finner løsninger på tvers av kunstige skillelinjer. Er du mellom 18 og 30 år og interessert i byutvikling og urbane spørsmål? Spires byutvalg jobber med disse temaene, og inviterer til åpent møte onsdag 1. september kl 18.00–20.00.
I høst skal byutvalget jobbe med boligpolitikk, urban bistand og medvirkning for unge. Vi ser etter folk som er politisk engasjert og interessert i å for eksempel arrangere eventer, skrive kronikker eller rapporter, og holde foredrag. Vi møtes ukentlig for å drøfte problemstillinger, distribuere arbeidsoppgaver, og inspirere hverandre til å utvikle og fremme Spires politikk på sosial og bærekraftig byutvikling. Oppmøte kl. 18.00 utenfor Greenhouse i Schweigaards gate 34c. Ta kontakt med koordinator Sofie Ringdal på 48187105 dersom du har spørsmål. Vi gleder oss til å møte deg! Landbruket kan, og må, være en del av løsningen på klima- og miljøkrisa. For å sikre et levedyktig landbruk i Norge, mener Spire at naturressursene bør utnyttes på en mer effektiv måte som er miljømessig-, økonomisk- og sosialt bærekraftig. Dette kan oppnås på flere måter. Her er noen av de. Investering i biogassproduksjon. Biogass kan produseres av organisk avfall fra landbruket, og en satsing på biogass kan gjøre landbruket fossilfritt innen 2030. Det er behov for mer midler til forskning og utbygging av biogassanlegg i hele landet, slik at avfall fra landbruket kan utnyttes til energiproduksjon, som kan bidra til å skape et nullutslippssamfunn. Vern av matjord. Landbruket er noe som skal vare i hundrevis av år, og da må vi sikre god jord og naturressurser til våre etterkommere. Matjorden er fundamentet for all matproduksjon. Norge har kun 3 prosent dyrkbart landareal, og av dette blir store områder bygget ned eller tatt ut av produksjon hvert år. Dette undergraver framtidig matproduksjonsmuligheter, og i realiteten fratar vi framtidige generasjoner muligheten til å dyrke mat i eget land. Dette er også i strid med regjeringens mål om å øke matproduksjonen med 20 % fram mot 2030 og Stortingets føringer om norsk matsikkerhet. Å begrense import og øke bruken av norske ressurser vil være det det viktigste virkemiddelet for å ivareta matsikkerheten i en verden hvor matproduksjonen blir stadig mer sårbar og det internasjonale matmarkedet stadig mer uforutsigbart. For å oppnå matsikkerhet globalt er det en forutsetning at alle land tar i bruk lokale ressurser så langt det er mulig, inkludert å utnytte det potensialet som ligger i brakklagte landbruksområder og utmarksbeiter. En mer bærekraftig forvaltning av naturressursene. For å oppnå et landbruk som fungerer på naturens egne premisser, bør fokuset dreies fra å kun handle om volumproduksjon, til i større grad å omfatte ivaretakelse av naturressursene. Norge må skape et bærekraftig landbruk som er mindre avhengig av kunstgjødsel og skadelige kjemiske-syntetiske innsatsmidler. Høy bruk av gjødsel og sprøytemidler, i tillegg til jordpakking, har allerede ført til enorm jorderosjon, ufruktbar jord og store skader på miljø, dyr og mennesker globalt. Regjeringen har et mål om en økologisk andel på 15 prosent. For å nå dette målet må det iverksettes sterkere handlingstiltak. For å øke den økologiske matproduksjonen må flere bønder ønske å velge økologisk produksjon. Da er det viktig å gi bøndene gode insentiver til å velge å satse på dette, som for eksempel å gjøre det profitabelt for bøndene å velge økologisk drift. Nå er det ikke lenge igjen til valgdagen. Stem på et parti som satser på landbruket som en del av løsningen for klimakrisa. Ved å investere i biogass, begrense import av mat og heller verne om norsk matproduksjon, kan vi oppnå et bærekraftig landbruk som forvalter naturressursene med hensyn til nåtidens og framtidens behov. (Partiene er vurdert etter hvorvidt de ønsker å; (1) arbeide for et fossilfritt jordbruk og investere i alternative energikilder; (2) begrense import av mat og øke bruk av norske ressurser; (3) begrense intensivt jordbruk og styrke omstillingen til et bærekraftig jordbruk; og (4) verne matjord mot utbygging, overproduksjon og sprøytemidler). Dette innlegget ble skrevet i samarbeid med Spires lokallag i Trondheim.
Mandag kom FNs klimapanel (IPCC) sin nye rapport som tegner et meget dystert bilde av framtida. Det er helt tydelig at klimakrisa er her allerede, og at vi alle går en usikker tid i møte. “De siste dagene har vi blitt presentert svært mørke bilder. I flere år har en samlet miljøbevegelse og dagens unge krevd miljøhandling. Denne rapporten må være det siste nødropet som omgjør ord til handling” fastslår leder og nestleder i Spire, Julie Rødje og Elise Åsnes. IPCC presenterer flere ulike scenarioer for hvilke konsekvenser klimakrisa vil medføre. Nytt i denne rapporten er at forskerne er mye mer skeptiske til om det er mulig å begrense global oppvarming til 1,5 grader enn tidligere. Dette er et faresignal vi må ta på alvor. Forskjellene mellom 1,5 og 2 grader er dramatiske. «Denne rapporten må være det siste nødropet som omgjør ord til handling» Rapporten peker også på allerede økende ekstremvær på hele kloden. Aldri før har IPCC vært så tydelig på hvor store konsekvenser klimaendringen har for alle regioner. Felles for alle er at de vil oppleve mer varme, samtidig som ekstremvær blir stadig hyppigere og mer alvorlig. “Alle vil bli påvirket at klimakrisa, likevel er konsekvensene og de sosiale og økonomiske kostnadene mye større for allerede sårbare grupper. Som en rik oljenasjon med skyhøyt forbruk har Norge et særskilt ansvar. Dette ansvaret må gjenspeile all norsk politikk, fra miljø- til handel og utviklingspolitikken” påpeker Åsnes. Selv om rapporten er alvorlig i seg selv, bygger den også på et svært usikkert premiss. Samtlige av scenariene som presenteres baserer seg på “netto null CO2” - altså idéen om å utvikle teknologi som kan fange og lagre alle CO2-utslipp vi ikke evner å kutte etter de neste årene. Et eksempel på slik teknologi er industriell karbonfangst og lagring (CCS), som Norge har satset stort på med Langskip. «En stor optimisme og avhengighet tilknyttet industriell CCS vil få alvorlige konsekvenser dersom det går på bekostning av andre klimatiltak» “Dersom industriell CCS lykkes kan det spille en viktig rolle i å bremse klimaendringene, likevel er det svært farlig å belage seg dette som en løsning. Teknologien er i startfasen, og er avhengig av både teknologiutvikling og store investeringer for at det skal lykkes i den skalaen som skisseres. Vi vet med andre ord verken om, når eller prisen for disse tiltakene. Samtidig er krisa her allerede, og vi har ikke råd til å vente på usikre potensielle løsninger. En stor optimisme og avhengighet tilknyttet industriell CCS vil få alvorlige konsekvenser dersom det går på bekostning av andre klimatiltak” sier Rødje.
Den nye IPCC rapporten slår fast at for å begrense global oppvarming trengs sterke, raske og vedvarende reduksjoner i klimagasser. Uten umiddelbare og raske utslippsreduksjoner i stor skala vil vi ikke klare å holde oppvarmingen under 1,5 grader. Dette er også FNs generalsekretær, António Guterres, enig i. I sin uttalelse om den nye IPCC rapporten er han klokkeklar i sin oppfordring til alle verdens land: “Denne rapporten må bli dødsstøtet for kull og fossile energikilder, før de ødelegger planeten vår”. “Nå kan ikke Norge leve i håpet om at teknologien skal redde oss, men ta vårt rettmessige historiske ansvar og kutte faktiske utslipp og fase ut norsk olje og gass. Dette må gjøres nå! Om en måned er det Stortingsvalg - da må velgerne prioritere miljø, og politikerne innse alvoret og speede opp reelle tiltak for å sikre verden et levelig miljø” avslutter Rødje. Les mer om IPCC og hvorfor rapportene er så viktige for FNs klimaforhandlinger her. ENGLISH BELOW
NB: KORT FRIST Søkefrist: 15. august 2021 Intervjuer: uke 34 Jobbstart: 1. september 2021 Spire Ås søker en Foodsharing koordinator! Vi ser etter en motivert og inspirert Ås-beboer som ønsker å redusere matsvinn og skape fellesskap rundt mat i Ås. Koordinatoren vil ha ansvar for å skape og opprettholde gode relasjoner mellom de involverte i Foodsharing. Dette inkluderer å koordinere “pick-ups”, leveringer og distribusjon av mat. Koordinatoren vil sørge for at steder for “pick-ups” og utlevering forblir godt vedlikeholdt. Koordinatoren vil organisere en hyggelig og pålitelig arbeidsgruppe, opplæring av frivillige, samt se etter muligheter for å forbedre og utvide Foodsharing. Ønskede kvaliteter og kvalifikasjoner:
Oppgaver og ansvar:
Relevante kontakter og informasjon vil bli gjort tilgjengelig for koordinatoren. Detaljer: Periode: 01.09.2021-30.06.2022 Lønn: 5550 NOK/måned (20% stilling) Kontrakt signeres i samarbeid med Spires sentralledd i Oslo. Formelle krav: Personen må være bosatt i Ås. Søkere med relevant erfaring og evner er ønsket. Hvordan søke: Skriftlig søknad med CV og et kort motivasjonsbrev sendes til spire.nmbu@gmail.com. Kontaktinformasjon: For mer informasjon, kontakt August Aalstad på 46898870, eller send mail til Spire Ås på spire.nmbu@gmail.com Takk for din søknad! ---------------------------------------------------- SHORT DEADLINE Application deadline: August 15, 2021 Interviews: week 34 Position start date: September 1, 2021 Spire is looking for a Foodsharing Coordinator! We are looking for a motivated and inspired Ås resident to reduce food waste and facilitate food sharing in Ås. The Coordinator is responsible for maintaining and creating relationships between Foodsharing and its partners. This includes coordinating pick-ups, deliveries, and distribution of food. The Coordinator takes responsibility for maintaining clean pick-up and drop-off spaces. They organize a kind and reliable team and volunteer training, and look for synergies to enhance and expand Foodsharing. Desired qualities and qualifications
Tasks and responsibilities
Relevant contacts and information will be made available to the Coordinator. Details Period: 01.09.2021-30.06.2022 Pay: 5 550 NOK/month (20% time) Contract to be signed and submitted with Spire Sentral offices based in Oslo. Requirements: Must be a resident of Ås. Applicants with relevant experience and skills are preferred. How to apply Please submit your resume and a brief letter of motivation to spire.nmbu@gmail.com. Contact information For more information, contact August Aalstad at 46898870, or email the Spire team at spire.nmbu@gmail.com. Thank you for your application! Verden står i spagat, det samme gjør norsk og internasjonal politikk. Skal vi klare å løse de største utfordringene i vår tid: sult, ulikhet, klimaendringer og naturtap, må vi fjerne skylappene og se hvordan de henger sammen. Uten en helhetlig politikk vil vi aldri kunne oppnå en bærekraftig og rettferdig verden. Men kanskje kan 2021 være startskuddet? Skrevet av Julie Rødje (leder i Spire) og Jan Thomas Odegard (daglig leder i Utviklingsfondet). Denne artikkelen ble først publisert på bistandsaktuelt.no I 2021 arrangerer FN tre globale toppmøter som hver for seg skal bidra til at vi kommer litt nærmere målene for matsikkerhet, klimarettferdighet og naturmangfold. Dette er konkrete prosesser hvor Norge er involvert og hvor problemene og løsningene er tett sammenvevd, skriver Julie Rødje, leder i Spire og Jan Thomas Odegard, daglig leder i Utviklingsfondet. Bildet er fra FNs såkalte pre-summit-møte som ble holdt i Roma 26. - 28. juli som en forberedelse til FNs mattoppmøte i september. Italias utenriksminister Luigi Di Maio (nummer to fra høyre) og Italias statsminister Mario Draghi (lengst til høyre) deltok begge på dette formøtet. Foto: Guiseppe Lami/ EPA/NTB.
Nylig kom Regjeringas handlingsplan for bærekraftsmålene, flere år på overtid. Formålet er å sikre Norges arbeid på samtlige 17 mål. Selv om bærekraftsmåla er på alles lepper og jakkeslag, innebærer de en rekke utfordringer. Tiltak for å sikre ett mål kan nemlig gå imot et annet. Økonomisk vekst går ofte på bekostning av klima og natur, mens klima- og naturhensyn kan være motstridende (ref. vindmøller). Hvordan norsk politikk skal forholde seg til disse dilemmaene er totalt fraværende i handlingsplanen. Det andre som er fraværende er forståelsen av hvordan nasjonal og internasjonal politikk henger sammen. Hva Norge gjør på hjemmebane og hva vi gjør internasjonalt må dra i samme retning, hvis ikke ender vi opp med å gi og ta med hver vår hånd. 2021 avgjørende 2021 er året hvor vi skal komme oss ut av koronakrisa og skape en ny normal. Det er stortingsvalg og politikerne må se utover sine vante siloer og fortelle oss velgere hvordan de vil oppfylle bærekraftsmålene innen 2030 og løse krisene vi står i. I tillegg arrangerer FN tre globale toppmøter som hver for seg skal bidra til at vi kommer litt nærmere målene for matsikkerhet, klimarettferdighet og naturmangfold. Dette er konkrete prosesser hvor Norge er involvert og hvor problemene og løsningene er tett sammenvevd. Klimatoppmøtet i Glasgow (UNFCCC COP26) skal bidra til at statene kommer nærmere å overholde Paris-avtalen og begrense klodens oppvarming til under 2 grader, helst under 1,5. I Kina skal man på Naturtoppmøtet (Biomangfoldkonvensjonen) COP15 forsøke å komme seg nærmere en ny global naturavtale. Begge skulle egentlig vært fremforhandlet i fjor, men ble ironisk nok utsatt mye på grunn av koronapandemien som er en følge av vår behandling av naturen. En annen konsekvens av pandemien er økende matusikkerhet - med nesten 100 millioner flere som sulter. Behovet for å endre verdens matsystem har sjelden vært så tydelig som det er akkurat nå, bare få måneder før FNs Mattoppmøte (UNFSS) som finner sted i New York i september, med mellomforhandlinger som starter allerede mandag. Tre toppmøter skal forsøke løse tre globale kriser. Tre kriser som henger tett sammen. I snart 30 år, siden klimakonvensjonen og naturmangfoldkonvensjonen ble vedtatt i Rio i 1992, har verdenssamfunnet forsøkt å løse disse utfordringene hver for seg - uten å lykkes. Matsikkerhet En av fire mennesker har i dag ikke tilgang på nok, sikker og næringsrik mat. Det er skjebnens ironi at småskala matprodusenter er overrepresentert i gruppa som må gå til sengs med uvisshet om morgendagens måltider. Det industrielle jordbruket bidrar på sin side til utarming av jorda, økte klimagassutslipp og redusert naturmangfold, samtidig som økt flom, tørke og tap av natur skaper mer matusikkerhet og tøffere vilkår særlig for verdens over 500 millioner småbønder. For å møte økende klimaendringer, uavhengig av om vi klarer å bremse utslippene, spiller naturen en nøkkelrolle. Til tross for hvor sammenknyttet klima og natur er, har det oppstått et unaturlig skille når det gjelder politiske prosesser og tiltak. Våre vanligste matvarer, som poteter, ris og mais, har alle ville slektninger i naturen som inneholder genetiske egenskaper som motstandsdyktighet for sykdommer eller klimaendringer. Å bevare et bredt spekter av natur og arter er derfor svært nyttig for vår globale matsikkerhet. Fangst og lagring av karbon i jord og skog, gjort med riktige metoder, er et annet et annet viktig tiltak for å redusere klimagassutslipp, sikre naturmangfold og øke matsikkerheten. Plantenes fotosyntese kan fange og lagre store mengder karbon fra atmosfæren i jorda som vil redusere den globale oppvarminga. Økt jordkarbon gir økt næring til mikroorganismer som øker naturmangfoldet og gjør jorda mer motstandsdyktig mot klimaendringene i perioder med tørke eller flom. Alt dette har en stor betydning for matsikkerheten og kan bidra til bedre og mer stabile avlinger. Norge har uttrykt ønske om å bidra til å øke karboninnholdet i jord. Oppfølgingen, både nasjonalt og internasjonalt, er derimot altfor svak. Også innen klima og naturmangfold snakker Norge i store bokstaver, men leverer altfor lite. Likevel, disse tiltakene betyr at vi kan endre hvordan vi forstår forholdet mellom matproduksjon, klima og natur. I stedet for å fokusere på matproduksjon som en klimaversting, eller hvordan sikre verdens økende befolkning nok mat i møte med klima- og naturkrisene, bør vi satse på løsninger som møter flere av våre største utfordringer samtidig. Samtlige av FNs toppmøter er smertelig klar over overlappende områder, men forsøker litt hjelpeløst å fikse på dette hver for seg. Kunstige skillelinjer Norge deltar aktivt i prosessen mot de tre toppmøtene. Til tross for både rykende fersk handlingsplan for bærekraftsmålene, og den litt eldre handlingsplanen for bærekraftige matsystemer, ser det ikke ut til at norske myndigheter vil bruke toppmøtene til å koble løsningene mot problemene. Da Naturvernforbundet, Regnskogfondet, Utviklingsfondet og Spire nylig arrangerte webinaret Kan høstens FN-toppmøter redde verden?, sa forhandlingslederne for klima og natur, som representerer norske myndigheter, ingenting om hvordan Norge skal jobbe med prosessene i sammenheng. Skal bærekraftsmålene bli mer enn jakkepynt trenger vi en ny samlet retning. Høstens toppmøter er en ypperlig start for norske politikere til å vise handlekraft og at man evner å se sammenhengene mellom det nasjonale og internasjonale og på tvers av sektorer, møter og departementer. Første steg i denne prosessen er at Norge presser hardt for ambisiøse og forpliktende internasjonale mål, men like mye for å levere her hjemme. Kravene som fremmes i de ulike prosessene må forsterke hverandre og være samstemte. Tiltak som vern av natur, tilstrekkelig klimafinansiering, inkludering av kostnader knyttet til klima og natur i staters budsjett og planer, og en rettighetstilnærming med hensyn til urfolk, ungdom og marginaliserte grupper må stå i sentrum. Det er to måneder igjen til stortingsvalget. Det er på tide at stortingskandidatene og partiene kaster skylappene og forteller oss hvordan de vil løse vår tids store utfordringer. Politikerne vi velger i september vil avgjøre om vi når bærekraftsmålene innen i 2030, eller om krisene forverres ytterligere. Enkelttiltak og fine løfter hjelper dessverre lite når politikk på et område undergraves av politikken på andre områder. Vi kan løse krisene vi står i, men det krever at vi sammen finner løsninger på tvers av kunstige skillelinjer. «Naturen er blitt ikledd en økonomisk språkdrakt – ‘naturkapital’ og ‘økosystemtjenester’ – og knapt noen argumenterer lenger for naturvern uten alltid å påstå at det også lønner seg økonomisk». Skrevet av Tone Smith, økologisk økonom (Ph.D) og leder av fagrådet til Rethinking Economics Norge. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av Morgenbladet 8. juli. 2021 er et år fullt av forventinger på naturens vegne. Endelig har tapet av biologisk mangfold begynt å få sin rettmessige del av offentlig oppmerksomhet. I juni ble mellomforhandlingene til både Klimakonvensjonen og Biomangfoldskonvensjonen avsluttet. I oktober skal en internasjonal Naturavtale – inspirert av Parisavtalen – etter planen vedtas. Samtidig er 2021-30 erklært som FNs tiår for restaurering av natur. Alt dette kan gi inntrykk av at vi er godt på vei til å ta bedre vare på naturen. Netto-natur I virkeligheten er det derimot i ferd med å gå motsatt vei. Man har redusert ambisjonene, gitt opp troen på å beskytte intakt natur, og istedet valgt seg restaurering og ‘arealnøytralitet’ som fokus. Det er selvfølgelig ikke noe galt i å reparere forringet natur. Men når restaurering tar over fra bevaring og bærekraftig bruk, må det ropes et varsko. Da blir det kun å anse som siste tilskudd på listen over innovative ideer som tillater oss å fortsette som før (altså: ødelegge natur), mens det gis inntrykk av at noe gjøres. ‘Arealnøytralitet’ er allerede blitt et begrep i Norge, og i den forbindelse er det satt igang pilotprosjekter med utvikling av arealregnskap. Man ser for seg at disse etterhvert kan inngå i et nasjonalt styringssystem hvor man kan overvåke netto-effekten av bygge- og utviklingsprosjekter. Dette er helt i tråd med foreliggende utkast til Naturavtale som har ”netto forbedring i natur” som målsetning for 2050. En slik nettotankegang gir større handlefrihet hevdes det. Men som Maria Berg Reinertsen nylig skrev i Morgenbladet, er jo en av grunnene til at det er blitt stadig enklere å bygge i Norge de siste årene nettopp den lokale handlefriheten, dvs. kommunenes muligheten for gi dispensasjon i byggesaker. Natur-baserte løsninger På klimafeltet heter siste oppfinnelse ‘naturbaserte løsninger’: Sunn natur lagrer mye CO2 og mer lagring kan skje gjennom restaurering og skogplanting. Slike ‘løsninger’ tar imidlertid fokus bort fra at vi må både fase ut fossil energi og i tillegg øke opptaket av karbon i naturen om vi skal ha noen sjanse for å nå målene i Parisavtalen. Naturbaserte løsninger bidrar istedet til å viske ut dette skillet og dermed til å legitimere fortsatt bruk av fossil energi. I tillegg har denne typen ‘løsning’ allerede en lang og vond historie mange steder. Å betale for å få plantet trær i fattige land langt borte har lenge vært en mulighet for de som har ønsket å kompensere sine klimagassutslipp. Men i prosjekt etter prosjekt har det vist seg at tiltakene har gått utover lokalbefolkningen som i ulik grad utsettes for landran, tvangsflytting eller andre menneskerettighetsbrudd. Ofte etableres skogplantasjer med hurtigvoksende tresorter som dermed forringer det naturmangfoldet som eksisterte tidligere. Allikevel er slike kompensasjonsordninger nå i ferd med å anta helt nye dimensjoner. For nå skal ‘alle’ – både storkonsern, land og byer – bli klimanøytrale! Tilrettelegger for finans En ny rapport fra FN og verdens økonomiske forum anslår at verden trenger å investere 536 mrd. USD – årlig – i naturbaserte løsninger fram til 2050 for å kunne dekke den forventede etterspørselen etter klimakompensasjon. Utfordringen så langt har vært at man ikke klarer å tiltrekke seg finanskapital i den størrelsesorden som trengs. Dette ønsker FNs Miljøprogram å gjøre noe med og har nylig lansert idéen om en ny type verdipapirer, kalt nature-backed securities. Til tross for at innovativ finans fikk et heller dårlig rykte etter finanskrisa i 2008, er formålet nettopp å bygge på ‘suksessideen’ bak morgage-backed securities. Men er virkelig mangelen på risikovillig finanskapital den største begrensningen for en god miljøpolitikk? En gruppe norske biologiprofessorer hevder at naturbaserte løsninger er billige og at de ikke krever voldsomme investeringer. Her er det altså noe som ikke stemmer. At ‘løsninger’ som krever store investeringer allikevel ser ut til å prioriteres, har å gjøre med hvem sine interesser de ivaretar. Enkle og billige løsninger, eller tiltak som rett og slett begrenser visse typer aktivitet, er ikke attraktivt for storkonsern og finansaktører. De leter etter prosjekter der de kan investere og få en avkastning. I den britiske Dasgupta-rapporten om biomangfoldets økonomi, presenteres også naturen som en type kapital, altså et investeringsobjekt. Mens Morgenbladets anmelder av rapporten lot seg forføre av dens retorikk, som blant annet inneholder passasjer om «kjærlighet til naturen og dens prosesser», spiller rapporten direkte til finansialisering av natur og markedsretting av miljøpolitikken. Rapportens overordnede anbefaling er at naturen må forvaltes som en aksjeportefølje. Det er selvfølgelig ikke tilfeldig at det var finansdepartementet som ga Dasgupta dette oppdraget. Et av finansminister Rishi Sunaks prosjekter er å gjøre London til et globalt senter for handel med frivillige miljøkompensasjoner. Ytterligere finansialisering Uttrykket ‘finansialisering’ henspeiler på finanssektorens økende dominans i økonomien, men også på en prosess der finansverdenens språk og praksis tar over stadig flere deler av våre liv. Politiske beslutninger omtales stadig oftere som risikovurderinger eller muligheter for avkastning, mens andre verdier skyves i bakgrunnen. Naturen er blitt ikledd en økonomisk språkdrakt – ‘naturkapital’ og ‘økosystemtjenester’ – og knapt noen argumenterer lenger for naturvern uten alltid å påstå at det også lønner seg økonomisk. Mens de negative konsekvensene av at boliger er forvandlet fra en rettighet til et investerings- og spekulasjonsobjekt har fått mye oppmerksomhet i det siste, er det få som reagerer på at det tilrettelegges for den samme utviklingen på miljøområdet. Norsk miljøbevegelse støtter både restaurering, naturbaserte løsninger og arealnøytralitet. Det gjør også Norges eneste miljøparti, som på dette området har funnet en potensiell samarbeidspartner i Arbeiderpartiet. Avpolitisering I denne tilnærmingen til miljøpolitikk er imidlertid alle politiske dimensjoner fjernet. Ved å redusere saken til et spørsmål om å best mulig forvalting av naturkapitalen, der politikernes jobb er å maksimere avkastningen til det beste for befolkningen, hopper man bukk over både politiske og verdibaserte spørsmål. Disse handler om hvordan vi skal bruke, forvalte og leve med den naturen vi er en del av. I morgen starter FNs pre-summit i forløp til selve mattoppmøte (Food system summit) som finner sted i september. Leder i Spire, Julie Rødje, er en del av den offisielle norske delegasjonen som sivilsamfunnsrepresentant på vegne av Forum for utvikling og miljø, og mener det er på høy tid vi endrer dagens matsystem.
"Dagens matsystem er kanskje det tydeligste eksempelet på urettferdige strukturer i verden. En av fire mennesker har ikke tilgang på nok, sikker og næringsrik mat, og antallet er økende. Bøndene og kystfiskerne får stadig dårligere betalt og vanskelige arbeidsforhold. Samtidig utarmes jorda, klimagasser fører til global oppvarming og intensiv drift ødelegger naturmangfoldet. Vi er nødt til å endre hvordan vi produsere, handler med og fremstiller mat" påpeker Rødje. I over et år har FN og medlemsstater avholdt en rekke dialogmøter innenfor fem ulike handlingsspor for å fremme løsninger til et nytt matsystem. En rekke såkalte 'game chaning solutions' er presentert av ulike aktører. Selve toppmøte skal resultere i en kortfatter erklæring fra FNs generalsekretær, samt anbefaliner til medlemslandene. Disse skal baseres på løsningsforslagene, samt dialogmøtene. "Det er helt avgjørende at FN og medlemslandene følger opp diskusjonene og fastsetter konkrete tiltak for å sikre både er bærekraftig og rettferdig matsystem. Tiltakene må være i samspill med, og styrke, andre internasjonale prosesser som Parisavtalen, veien mot en ny naturavtale og bærekraftsmålene. Vi kan ikke løse utfordringene knyttet til mat alene, derimot er vi helt avhengig av en helhetlig tilnærming, reguleringer og forpliktelser for både stater og selskaper" fastslår Rødje som håper Norge både vil føre en samstemt politikk under samtlige toppmøter og sikre at politikken som føres hjemme og internasjonalt drar i samme retning. Grunnet koronapandemien er det svært begrenset deltakelse i Roma, og de aller fleste deltar derfor digitalt. Mattoppmøte påerobrer seg tittelen 'folkets toppmøte', hvor hvermannsen kan følge møtene. Samtidig medfører dette også utfordringer hvor stemmer fra Sør, særlig fra rurale områder eller urfolk, mangler. Ingen eller ustabil internettilgang gjør det umulig å delta på møtene. "FN har allerede fått kritikk for å ikke ha inkludert sivilsamfunn, urfolk eller andre marginaliserte grupper som ungdom og kvinner, i tilstrekkelig grad. Skal man få en reell dialog og komme fram til løsninger som gagner verdens fattigste, de som lever i sult og er mest sårbare i møte med klimaendringer og tap av natur, må disse gruppene ha en faktisk stemme" sier Rødje som er spent på hvordan reprensentasjonen og deltakelsen vil være når det hele braker løs i morgen tidlig. Vil du også følge med på formøtet? Du finner både program og påmelding for de ulike delene her. I tillegg arrangeres det et eget alternativt toppmøte av sivilsamfunnet. Program finnet du her. Spire vil oppdatere på hva som skjer både under det formelle og det alternative toppmøtet. I går startet gruveselskapet Nussir ASA grunnarbeidet for å utvinne kobber ved Repparfjorden i Finnmark. Dette er et svært omfattende og miljøskadelig arbeid som kan og må stoppes!
«Den planlagte gruvevirksomheten i Repparfjord vil ha store ødeleggelser for biologisk mangfold, bærekraftig matproduksjon, kystfiskerne, reinnæringa og samisk kultur. Fjordene og naturen vår har en særskilt verdi som ikke kan selges som søppelplass for kortsiktig profitt. Stortinget må anerkjenne at de negative konsekvensene er for store, og prosjektet på stoppes» fastslår leder i Spire, Julie Rødje. Fare for fisken og reindriftsnæringa Gruvedriften vil i hovedsak bidra til to store problem. Det første gjelder dumping av gruveavfall i fjorden gjennom et sjødeponi. Repparfjord er både en nasjonal laksefjord og et viktig gyteområde for kysttorsk og skrei. Likevel vil inntil 2 millioner tonn gruveslam og tungmetallholding avfall vil kunne dumpes årlig i inntil 30 år, og selve deponiet vil utgjøre åtte kvadratkilometer. Bunnfauna og fisk vil forsvinne fra området, i tillegg til at store deler av den øvrige fjorden vil kunne bli negativt påvirket, ikke bare under drift, men også i lang tid etterpå. Kysttorsken er allerede rødlistet, hvilket innebærer at regjeringa har forpliktelser til å lage en gjenoppbygginsplan for den. At de samtidig tillater utslippene i Repparfjord er stikk i strikk med dette. Videre er arealbruken ved gruva et stort problem for naturmangfoldet og reindrifta. Området rundt Repparfjord er allerede sterkt presset av annen utbygging og det er lite gjenværende område. Særlig spiller område en viktig rolle som flyttbeite under kalving. Særlig gjelder dette i reinbeitedistriktene Fiettar 22 og Fálá 20 som i dag leverer en anmeldelse for arbeidet som i går ble startet i Markoppneset som ikke en del av den opprinnelige planreguleringen Nussir ASA har fått godkjent. Spørsmålet er om arbeidet som nå gjøres er lovstridig. «Regjeringa som har gitt tillatelse, og Nussir ASA selv, viser en arroganse når de hverken lytter til kystfiskerne, Havforskningsinstituttet, lokalbefolkning eller Sametinget. Heldigvis er ikke for sent å snu. Nussir mangler fortsatt omtrent en milliard kroner for å komme ordentlig i gang. I tillegg kan et nytt Storting ta opp saken på nytt etter valget i september» påpeker Rødje. Krever en helhetlig forståelse av bærekraft Hovedargumentet til Nussir og Regjeringa for prosjektet er todelt. Det handler om å produsere kobber som brukes i batteri og elektronikk, og å skape arbeidsplasser i nord. Argumenter som at Norge kan produsere kobber i stedet for barn under livsfarlige vilkår i gruvene Kongo kommer også på banen. Dette bildet er både misvisende og forenkles. «Gruvedrift i Repparfjord vil ikke hjelpe kongolesiske barn. Både i Kongo og i Norge må selskapene, som Nussir, påføres strenge lover og reguleringer, og de må også få avslag når driften går på bekostning av miljø eller menneskerettigheter. Gruvedrift i Repparfjord er uakseptabelt av hensyn til miljø, matproduksjon og urfolksinteresser, å bruke livsfarlige arbeidsvilkår i andre land som argument, er både skittent og flaut» avslutter Rødje. Er du interessert i problematikken rundt mineralutvinning, overforbruk av naturressurser og hvorfor elektrifisering alene ikke er løsninga på klima- og naturkrisa? Sjekk ut vår kampanje Grønn overvekst! Høstseminar for hele organisasjonen!Spires høstseminar avholdes 24. - 26. september på Svarstad Lodge i Vestfold.
Høstseminar er et av to nasjonale seminarer Spire vanligvis arrangerer hvert år. I år er det det første på VELDIG lang tid. Det gjør dette seminaret ekstra viktig. Her vil du møte medlemmer fra hele Norge, lære mer om Spires politikk, og delta i spennende diskusjoner og skoleringer. Gjennom å dele erfaringer mellom lokallag, utvalg og medlemmer skal vi lære sammen. Endelig igjen kan vi kjenne på følelsen av å være med i en organisasjon som dekker hele landet. Seminaret passer utmerket for både gamle og nye medlemmer i Spire. Seminaret koster 200 kroner, og dekker reise, kost og losji. Det er begrenset med plasser, så førstemann til mølla! Det er 50 sengeplasser på hytta, men det er også teltplass utenfor hytta. Meld deg på her seinest 9. september: https://docs.google.com/forms/d/e/1FAIpQLSfCIBH1KUHIsVEwEMqvUowDRvPRj6YMnYfTgqXWH2HCwt8REg/viewform Program kommer etter hvert, se også facebook event for seminaret. For spørsmål ta kontakt med organisasjonsrådgiver, Sigrid Elise Høeg på sigrid@spireorg.no eller 46468132 FNs klimaforhandlinger er helt sentrale i internasjonal klimapolitikk, men det kan være ganske vanskelig å forstå seg på alle forkortelsene, prosedyrene og begrepene som omgir konvensjonen. For å gjøre klimaforhandlingene litt mer forståelige har vi derfor laget en nettside som forklarer prosessene og begrepene nærmere. Hva er egentlig mellomforhandlinger, og hva har skjedd? De tre siste ukene har verden møttes virituelt for å forhandle internasjonaleklimaforpliktelser og klimaavtaler. SB52, mellomforhandlingene under FNs klimakonvensjon, er et viktig møte for å komme nærmere enighet tilknyttet verdens land årlige konferanse under FNs klimakonvensjon. Planen var å ta verden ett skritt nærmere forhandlingene om verdens forpliktelser og klimaavtaler, som skal diskuteres videre på selve klimaforhandlingene, COP26, som finner sted i høst i Glasgow. Ettersom konferansen ikke var fysisk, ble det på forhånd erklært at det ikke skulle tas formelle beslutninger. Likevel har det kommet noe godt ut av forhandlingene. For å sikre fremgang ble det skrevet uformelle notater som i ulik grad vil være førende for forhandlingene i Glasgow i november. Dette vil kunne føre oss et skritt nærmere en enighet i Glasgow. I tillegg har partene, og vi, fått en noe større forståelse for standpunktene til flere parter. Samtidig var også mellomforhandlingene tydelig påvirket av tekniske feil, tilkoblingsproblemer, tidssone- og oversettelsesproblemer. Møtet viste også hvor mye arbeid som fortsatt må fullføres før Glasgow for å fikse de siste tekniske utfordringene med parisavtalen - som f.eks. dobbelttelling under markedsmekanismer. Fremgangen har også dessverre vært begrenset der flere land har gjentatt tidligere standpunkt - ikke faktisk forsøkt å kommet til en ny enighet. Videre følger litt mer konkret info om status på tre områder Spire følger i forhandlingene: tap og skade, ungdomsmedvirkning og jordbruk. Tap og skade Tap og skade omhandler at de som historisk sett er ansvarlige for klimakrisen skal dekke både økonomiske og ikke-økonomiske tap forårsaket av klimaendringene i land i det globale sør som historisk sett ikke har bidratt til klimakrisa. Tap og skade er derfor helt sentralt i diskusjonen om klimarettferdighet i FNs klimaforhandlinger. Dessverre fikk ikke tap og skade noe særlig plass i de digitale mellomforhandlingene ettersom agendaen måtte kuttes ned. Det samme gjelder kjønnsperspektivet og klima, som også er ett tema Spire følger tett i FNs klimaforhandlinger. Mer om hvordan kjønn og klima henger sammen kan du lese om her. Faktumet at både tap og skade og Gender fikk mindre plass i mellomforhandlingene løftet flere land fra det globale Sør frem som urettferdig, ettersom tema som kan oppleves som viktigere for det globale Nord, som f.eks. arbeidet med åpenhet, fikk mer plass. Etter press fra Sør ble det likevel organisert ett møte. Her fikk partene diskutere hva de tenkte om veien videre til Santiago nettverket på tap og skade. Elise Åsnes, nestleder i Spire og observatør under klimaforhandlingene, forklarer at dette er fint, men likevel ikke nok: “Det var svært synd at det bare ble organisert ett møte den siste uka. Det er enda masse arbeid som må bli gjort før operasjonaliseringen av Santiago nettverket.” Ungdomsmedvirkning Forhandlingene i FNs klimakonvensjon er det møtet som har størst sivilsamfunnsdeltakelse i FN. Vanligvis foregår mye av påvirkningsarbeidet i kaffepauser, i lunsjen eller mellom møtene. Med virtuelle forhandlinger har denne formen for kontakt med forhandlerne forsvunnet. Dette har fått følger for hvor reell ungdomsmedvirkningen under denne sesjonen har vært. Siden de uformelle formene for påvirkning falt bort, har det vært helt avgjørende å kunne diskutere innspill og bidra med konkrete tekstforslag til norske forhandlere, sier Ane Aurora Skjølberg Serreli. Serreli, som er tidligere nestleder i Spire, er i år ungdomsdelegat til klimaforhandlingene i FN på vegne av LNU. Ungdomsdelegatprogrammet tilrettelegger for god informasjonsflyt og meningsutveksling mellom delegasjonen og sivilsamfunnet. Vi er heldige som har såpass tett og åpen dialog med Norges forhandlere. For unge i mange andre land er ikke dette en selvfølge, forteller hun. Norges ungdomsdelegater har lenge løftet viktigheten av å opprette tilsvarende ungdomsdelegatprogrammer over hele verden. Under denne sesjonen oppfordret også YOUNGO, klimakonvensjonens gruppe for ungdoms- organisasjoner, partene til å opprette slike program, der ungdomsdelegatene blir brukt aktivt inn i forhandlingene. I tillegg ble det foreslått å opprette møteplasser mellom partene og ungdomsorganisasjoner, slik at de unge kan diskutere og dele sine perspektiv direkte med partene. Jeg mener direkte dialog med partene er helt avgjørende for å sikre reell ungdomsmedvirkning, og er noe vi skal fortsette å jobbe for frem mot COP26. Det er viktig at unge får en ordentlig mulighet til å påvirke forhandlingsprosessene, ettersom disse legger grunnlaget for internasjonale beslutninger som har stor innvirkning på unges framtid, sier Ane Aurora Skjølberg Serreli. Koronivia Joint Work on Agriculture (KJWA) I 2017 ble det opprettet et eget workshop-løp på tilpasning i landbruk i FNs klimaforhandlinger, kalt Koronivia Joint Work on Agriculture (KJWA). Formålet er å konkretisere videre arbeid med landbruk under FNs Klimakonvensjon. Under KJWA-møtene har det blitt holdt den siste workshopen om bærekraftig vann og landforvaltning. Her har det blitt presentert forskjellig løsninger fra land og organisasjoner om hvordan landbruket . I tillegg har det blitt diskutert temaer som husdyrproduksjon, matsikkerhet og sosio-økonomiske aspekter ved landbrukssektoren. Husdyrproduksjon er et sårt tema for flere land, og land i Sør viste tydelig bekymring for sin matsikkerhet dersom husdyr skulle reduseres. Det er derfor viktig å tydeliggjøre forskjellen mellom industriell husdyrproduksjon, som bør legges om, og pastoral samfunn, som er en nødvendighet for mange samfunn. KJWA går mot slutten og det skal ferdigstilles en rapport på COP26 som skal bestemme fremtida til jordbruksløpet under COP26. Her er diskusjonen om det skal tas under mekanismer som finnes allerede, som finansiering og tilpasning, eller om det skal opprettes et eget spor for jordbruk. Det må gis mer finansiering til jordbruk, og dette må ikke gå til flere byråkratiske prosesser, men til grasrota der klimaendringer rammer jordbruket hardest, sier Cari Anna King, nestleder i Spire og observatør under klimaforhandlingene. Vi må jobbe aktivt for å få jordbruket til å prioriteres under COP, dette skal vi gjøre frem mot november og i ettertid, poengterer hun. Det skal også arrangeres FNs mattoppmøte i september i år. Det er viktig å se alle toppmøtene i sammenheng, sier King, om vi skal oppnå et bærekraftig og rettferdig matsystem må det jobbes samstemt med internasjonal jordbruk- og matpolitikk. Vaksinerettferdighet En annen svært viktig sak før klimaforhandlingene i Glasgow er rettferdig tilgang til vaksiner. Åsnes forklarer at det var stor spenning tilknytte dette i forhandlingene: sivilsamfunnsorganisasjoner verden over frykter at pandemien og den urettferdige vaksinefordelingen vil hindre dem og andre i å delta forhandlingene i høst. Vi var derfor svært spente på om vi ville få litt mer klarhet i hvordan UNFCCC har planlagt å i sikre rettferdig tilgang til konferansen. I en pressekonferanse siste dag av mellomforhandlingene, torsdag 17. juni, bekreftet både britiske COP-president Alok Sharma og UNFCCC Eksekutiv Sekretær Patricia Espinosa på nytt at COP vil finne sted i Glasgow i november 2021. Sharma uttalte også at vaksiner vil være tilgjengelige for delegasjoner som trenger dem for å få tilgang til COP. Det er derimot uklart både om observatører og medier er inkludert, i tillegg til at detaljer om format og antall deltakere også gjenstår uklart. Dette fører til en stor usikkerhet for både sivilsamfunn og parter. Vi i Spire har derfor gått sammen med flere andre sivilsamfunnsorganisasjoner der vi krever at Norge går foran og jobbe for løsninger som garanterer rettferdig og god medvirkning for sivilsamfunn og fra det globale Sør., legger Åsnes til. 'Kjære politikere, kjære oppmøtte, kjære alle sammen! Årets jordbruksoppgjør handler om så mye mer enn noen få ekstra kroner og øre i et vanlig lønnsoppgjør. Årets jordbruksoppgjør handler først og fremst om nasjonens fremtid! Tiden for at matvareproduksjonen i Norge skal drives på dugnad, er over! La de norske bøndene få en lønn som de kan leve av, la neste generasjons bønder få gode og forutsigbare rammevilkår. La oss sammen skape håp og optimisme i det samfunnskritiske og bærekraftige norske landbruket!' Dette var ordene til Tobias Rosendal Bech, sentralstyremedlem i Spire og fisker, under demonstrasjonen foran Stortinget onsdag. En bred allianse fra miljø-, bonde- og solidaritetsorganisasjoner viste sin støtte til norske bønder og en ny retning for jordbrukspolitikken. Regjeringas tilbud under årets jordbruksoppgjør er direkte uverdig, og vi trenger desperat en ny jordbrukspolitikk som er sosialt, økonomisk og miljømessig bærekraftig. Opprop for norsk mat og levende bygder Norsk jordbruk må levere på samfunnsoppdraget. Derfor må jordbrukspolitikken være sosialt, økonomisk og miljømessig bærekraftig. Denne våren har de fleste fått med seg hvor dårlig den norske bonden tjener – både på små og store bruk. Vi har fått ærlige historier om arbeidsmengde, bekymringer og dystre framtidsutsikter. Høyere inntekt til bonden er imidlertid ikke et mål i seg selv, men det er et helt nødvendig virkemiddel for at jordbruket skal kunne levere på samfunnsoppdraget. Stortinget har fastsatt fire hovedmål for jordbrukspolitikken: Matsikkerhet og beredskap, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser. Til tross for disse gode målene, har skiftende regjeringers politikk ført til at det hver dag legges ned to gårdsbruk, til at 14 % av jordbruksarealet vårt er ute av drift og at vi bruker under halvparten av de rike utmarksbeitene som dekker nesten halvparten av landarealet vårt. Det gjør at kulturlandskap gror igjen og at biologisk mangfold som beitedyr har tatt vare på i hundrevis av år forsvinner. Det har gitt oss en sjølforsyning på under 40 %. Det vil si at over 60 % av den maten vi spiser, inkludert råvarer til fiske- og dyrefôr, importeres. Dette gir dårlig matsikkerhet og setter matvareberedskapen i fare ved konflikter, handelsblokader, ekstremvær og lignende. Situasjonen for norsk jordbruk og matproduksjon er svært alvorlig. Inntektsgapet mellom bønder og andre lønnsmottakere er på nærmere 200 000 kroner i snitt, slik Budsjettnemnda regner i dag. Rammevilkårene er så dårlige at neste generasjon ofte ikke vil ta over. De siste 20 årene har antall aktive gårdsbruk i Norge blitt redusert med 30 000 - fra 69 000 i 2000 til i underkant av 39 000 i dag. Fortsetter vi på samme kurs vil Norge i 2050 ha i underkant av 20 000 aktive gårdsbruk og en dårligere matvareberedskap. Kvalifisert arbeidskraft vil forsvinne fra distriktene, det lille jordbruksarealet vi har i Norge vil ikke utnyttes til det fulle, og de få bøndene som er igjen står uten naboer, nærbutikk og barneskole. Denne utviklinga må snus dersom vi fortsatt skal ha åpne landskap, dyr på beite, seterdrift, trygg mat med svært lav antibiotikabruk, god dyrevelferd og grønne arbeidsplasser og verdiskaping over hele landet. Jordbruk og matproduksjon er den største fastlandsnæringa i Norge. Næringsmiddelindustrien og jordbruket står for rundt 85 000 årsverk direkte. I tillegg sysselsetter jordbruket tusenvis utover egen næring. Mange bønder kombinerer også gårdsdrift med annet lønnet arbeid som lærer, innen helsetjenesten, snøbrøyting og lignende. Dette gir kvalifisert arbeidskraft i bygdene og et levende Norge. Det er et stort gode for storsamfunnet. At alle land produserer den maten de kan til sin befolkning på sine naturgitte ressurser, er solidaritet i praksis. Å importere mat fra multinasjonale selskaper som presser ut småbønder og urfolk er ikke solidarisk. Gjennom handelsavtaler åpner regjeringa for stadig større importkvoter av varer vi kan produsere selv. Det er på høy tid at Stortinget tar større ansvar for landets matproduksjon. Jordbruksoppgjøret mellom bøndene og staten er, både ved avtale og brudd, kun forberedende til behandling i Stortinget. Matproduksjon må i større grad bli en del av den offentlige debatten, og ikke minst i valgkampen til det kommende stortingsvalget. Mens vi i år 2000 brukte 3 % av statsbudsjettet på jordbruk, bruker vi i dag kun drøye 1 %. Det er få politikkområder der en får så mye igjen for hver krone, som en gjør i jordbruket. Skal vi ha norsk matproduksjon og bruk av jord i hele landet i framtida trengs det både økt budsjettstøtte og en ny retning i jordbrukspolitikken. Det vil også sikre nødvendig råvaregrunnlag for næringsmiddelindustrien. Budsjettstøtten og virkemidlene må sikre et sosialt, økonomisk og miljømessig bærekraftig jordbruk. Organisasjonene som står bak dette oppropet krever derfor at:
Underskrevet av: Kjersti Hoff, leder Norsk Bonde- og Småbrukarlag Mette Nord, forbundsleder Fagforbundet Therese Hugstmyr Woie, leder Natur og Ungdom Julie Rødje, leder Spire Ida Beate Løken, Alliansen ny landbrukspolitikk Jørn Eggum, forbundsleder Fellesforbundet Frankie Rød, leder Ungdom mot EU Markus Brun Hustad, daglig leder Økologisk Norge Larissa Avelar, Latin-Amerikagruppene i Norge Hege Skarrud, leder Attac Monica Marcella Kjærstad, leder La humla suse Anja Bakken Riise, leder Framtiden i våre hender Elise Tunstrøm, leder i Norges Sosiale Forum Are Einari Björklund Skau, på vegne av initiativet Ta havet tilbake og jorda i bruk Vi har som samfunn et ansvar for å minimere risikoen for, og konsekvensene av, framtidige kriser. Pandemier, klimaendringer, økt sosial ulikhet, matusikkerhet og atomkriser er noen av utfordringene som utgjør en stadig større fare for framtidige generasjoners interesser, rettigheter, trygghet og velferd. Et tiltak for å motvirke dette er å etablere et Framtidsombud, etter modell av Barneombudet, som kan arbeide for å sikre framtidige generasjoners interesser, rettigheter, trygghet og velferd. I 2014 hadde Spire en kampanje om nettopp dette. Over 40 organisasjoner støttet kravet om at Norge skulle burde få på plass et slikt ombud. Dette viser at det er bred enighet om behovet, samt en interesse for å få dette på plass fra det norske sivilsamfunnet. Koronapandemien har på nytt vist behovet for langsiktige politiske løsninger, og vi mener tida er inne for å at drømmen om et framtidsombud blir virkelig! Spire, Nei til Atomvåpen og Effektiv altruisme ble derfor invitert av Norges fredsråd til å diskutere saken nærmere. Resultatet ble en helt ny podcast der leder i Spire, Julie Rødje, og generalsekretær i Effektiv Altruisme, Eirin Evjen, snakker om hvorfor et framtidsombud er en god idé, hvordan det kan fungere og om mulighetene for å få det på plass i Norge. Hør podcasten her! Hvorfor et framtidsombud? Framtidsombudet kan hjelpe beslutningstakere tenke langsiktig, ta hensyn til fremtidige generasjoners interesser og utrede og følge opp politiske tiltak som kan styrke beredskapen vår mot alvorlige kriser som kan ramme Norge de neste hundre årene. Som DSBs rapport i 2019 viser, og som vi har opplevd i 2020, kan slike kriser føre til store konsekvenser for liv, helse, natur, økonomi og samfunnsstabilitet. Å investere i et Framtidsombud nå er et forebyggingstiltak som vil redusere sannsynligheten for slike kostnader i framtiden. Framtidsombudet eller en lignende institusjon skal:
For at et framtidsombud skal kunne ha en reell betydning er det avgjørende at ombudet har relativt stor frihet og åpen rammer. Hva som vil være de store risikofaktorene for framtidige generasjoner er vanskelig å forutse i 2021, dette må vurderes løpende. For å sikre ombudets langsiktighet er det avgjørende at ombudet er politisk nøytralt, men baserer seg på nyeste forskning og kunnskap. Relevante problemstillinger ombudet bør fokusere på inkluderer, men er ikke begrenset til miljø, pandemier, internasjonal sikkerhet og matsikkerhet. Vil du lese mer om hvilken rolle et Framtidsombud kan ha - sjekk ut Spires rapport fra 2013 her! I dag er det nesten ikke mulig å leve av å være bonde. Omtrent 80% av norske bønder har andre jobber ved siden av for å kunne overleve. Derfor lanserte fem norske bønder #bondeopprør21. Formålet er å løfte frem den manglende lønnsomheten i jordbruket.
Dagens matsystem er prega av privat eierskap, urettferdig fordeling, industriell overproduksjon, ineffektiv distribusjon og miljøødeleggelser i et økonomisk system som setter vekst og profitt over mennesker og miljø. Dagens matsystem presser bønder til å øke og intensivere produksjonen utover gårdens bæreevne, eller få seg jobb ved siden av gården for å klare å holde hodet over vannet økonomisk. Dette har ført til at vi har mista mer enn 60% av landbruksvirksomhetene våre de siste 30 årene, og denne trenden fortsetter hver eneste dag. Vi har ikke råd til å miste enda flere fordi noen få individer skal tjene seg enda rikere på å selge mat, mens bonden jobber seg til dårlig helse og minstepensjon. Jordbruket er mye mer enn matproduksjon; det er kulturlandskap, nasjonal matsikkerhet, og det fyller en viktig funksjon i å oppfylle andre politiske mål - som spredt bosetting og arbeidsplasser i distriktene. I tillegg er et jordbruk med mange selveiende bønder svært viktig for å opprettholde et sterkt og velfungerende demokrati. Jordbruket er også et sted for å lære, hvor overføring av kunnskap nedarvet gjennom flere generasjoner står sentralt. Slik skaper jordbruket fellesskap og kultur. Jordbruket må derfor kunne legge økonomisk grunnlag for menneskers levebrød. Dessverre er ikke dette realiteten. Realiteten er at bonden er en av de yrkesgruppene som tjener minst i Norge, til tross for at bonde ikke bare er et yrke, men en livsstil som påvirker nesten alle aspekter av livet. Vi må bevare norsk matjord, norsk kulturlandskap og styrke matproduksjonen og selvforsyningsgraden vår. Vi kan ikke gjøre noe av dette uten bonden. Vi må ta vare på bonden, og alle mennesker som produserer, foredler, selger, kjøper og spiser maten. Alle leddene i matproduksjonskjeden må få betalt for hele samfunnsoppdraget sitt. I dag er det matbutikkjedene som sitter med makta. Denne må gis tilbake til bøndene i første ledd. Matsystemet må endres slik at jordbruk og matproduksjon igjen kan bli økonomisk selvbærende.. Økonomiske forhold og utrygge arbeidsforhold skal ikke hindreunge mennesker som ønsker å bygge seg et godt liv innenfor et jordbruksyrke. Subsidier har en viktig rolle i norsk landbruk, likevel kan ikke dette alene være løsninga. Det fungerer middelmådig som symptomlindring av et ødelagt system, men tar ikke et oppgjør med selve rota. Samtidig må jordbruket sees i lys av miljømessig bærekraft. I tillegg til å presse stadig flere bønder ut av jordbruket, utarmer intensiveringa jorda og er en stor trussel mot biologisk mangfold. Skal vi kunne sikre norsk mat i dag og i framtida må vi produsere norsk mat på naturens premisser. Rundt en fjerdedel av rødlista arter i Norge finnes nettopp i kulturlandskapet - det tradisjonelle krysningspunktet mellom mennesker, husdyr og natur. Bonden kan spille en viktig rolle i kampen mot klima- og naturkrisa og som klok forvalter av lokale økosystemer, om bare politikken tillater det. Statens tilbud i jordbruksforhandlingene er altfor lavt. Det virker ikke som staten har forstått alvoret i den økonomiske situasjonen i landbruket. Spire støtter #bondeopprør21 om radikal endring av det norske matsystemet! Spire søker kommunikasjonsrådgiver i 100% prosjektstilling fra 1. august 2021 til 28. februar 2022, med mulighet for forlengelse.
Kommunikasjonsoppgavene innebærer, men er ikke begrenset til; implementering av Spires kommunikasjonsstrategi, oppfølging av mediebildet, ansvar for sosiale medier, skrive pressemeldinger og innsalg av mediesaker. Som kommunikasjonsrådgiver vil du være sentral i Spires kommunikasjonsarbeid både eksternt og internt. Andre oppgaver kan tilfalle ved behov. Kommunikasjonsrådgiver vil også ha en rolle i Spires sitt internasjonale samarbeid med vår partnerorganisasjon i Malawi. Dette arbeidet inkluderer blant annet utforming av SoMe-kampanjer. Kandidaten må være fleksibel og kreativ, jobbe selvstendig og planmessig og ha interesse for politiske prosesser. Du bør kunne raskt sette deg inn i kompliserte saker, og enkelt formidle det til våre medlemmer og målgruppen. Du vil jobbe tett med å koordinere frivillige som ønsker å få sine saker på trykk. Tilbake får du verdifulle erfaringer, spennende utfordringer, stor frihet i arbeidshverdagen og gleden av å jobbe med engasjerte frivillige. Personlige egenskaper:
Vi søker deg som:
Vi kan tilby:
For mer informasjon kontakt Spire ved generalsekretær Erlend Olafsrud (erlend@spireorg.no) eller leder Julie Rødje (julie@spireorg.no). Stillingen kan innebære noe reisevirksomhet og møter utenfor kjernetiden. Skriftlig søknad med CV sendes til erlend@spireorg.no innen 23.05.2021. Har du interesse for kampanjearbeid, et ønske om å jobbe for en rettferdig og bærekraftig verden og har du lyst til å lede et utvalg som jobber med den største politiske satsingen Spire har i løpet av et år? Da kan DU være akkurat den vi ser etter!
Spire er en miljø- og utviklingsorganisasjon for unge voksne som jobber for en bærekraftig og rettferdig verden. Vi jobber med politisk påvirkning og informasjonsarbeid om bærekraftig utvikling knyttet til temaene matsikkerhet, miljø, internasjonal handel, bærekraftige byer, og samarbeider med ungdomsorganisasjoner i Sør. Som kampanjeleder har du ansvar for kampanjeutvalget som planlegger og gjennomfører en nasjonal kampanje, tilegne deg fagkunnskap om temaet for kampanjen, motivere og engasjere de du jobber sammen med, og i tillegg være en del av Spires sentralstyre hvor du får påvirke arbeidet til Norges viktige ungdomsorganisasjon. Kampanjeleder er et tillitsverv i Spire. Du blir valgt inn av sentralstyret og sitter i vervet fram til neste årsmøte i april 2022. Vi vil sette ned et kampanjeutvalg ved semesterstart i august. Om kampanjen: Spires nye kampanje har det tentative navnet “Hvem har makta?”. Ulikhet i makt og rikdom øker nasjonalt og globalt. I takt med dette ser vi en sterkere polarisering mellom ulike grupper og ulike geografier. Målet med kampanjen vil være å tydeliggjøre at det er maktstrukturene i samfunnet som må endres, ikke at det er de ulikes gruppenes behov som må konkurrere seg imellom, med et tydelig Nord/Sør-fokus. Vi vil bygge kunnskap og eierskap internt i Spire, og spre dette til andre organisasjoner og aktører. Vi vil sette en helhetlig maktstruktur på dagsorden, og utfordre politikere og beslutningstakere til å ta et oppgjør med dagens urettferdige strukturer. “Hvem har makta?” blir en kampanje med store muligheter for kreative idéer. I tillegg ligger den tematisk tett til alle Spires kjerneområder. Ansvarsomåder:
Du får:
Krav til søker:
Frist for å søke er søndag 16.mai. Høres dette ut som noe for deg? Send en mail til leder av Spires valgkomite Kjetil Marstrander på kjetil@spireorg.no Spørsmål om kampanjen eller Spires arbeid kan rettes til leder i Spire, Julie Rødje, på julie@spireorg.no |