 Foto: Solveig Gjørv Røraas I dag startet Klimasøksmålet i Høyesterett. En rekke miljøorganisasjoner saksøker Staten for brudd på Grunnlovens miljøparagraf etter utdelingen av ti nye letelisenser under 23. konsesjonsrunde i 2016. Spire støtter søksmålet. Norsk olje koker kloden og Staten må stilles til ansvar. Det handler om vår egen og framtidige generasjoners rett til et levelig miljø - både her hjemme og internasjonalt. I anledning Klimasøksmålet ble det arrangert flere lysmarkeringer rundt om i landet 3.november. Leder i Spire, Julie Rødje, holdt appell under markeringen i Oslo. Her kan du lese hennes appell.
Da Stortinget vedtok å dele ut nye letelisenser i Barentshavet sørøst var det et brudd på denne bestemmelsen. Nå viser det seg til og med at den kortsiktige profitten heller ikke var så reell. Men bevisene av skadene ved å ta opp ny olje, de har blitt forsterka. Dagens allerede utviklede olje, gass- og kullreserver gir oss godt over det dobbelte av utslipp enn hva som er mulig for å holde oss under 1,5 gradsgrensa. En grense Norge har forplikta seg til å skulle jobbe aktiv for å holde oss unna. Men, samtidig vedtar Norge å leite etter mer olje. I nye områder, enda mer sårbare og med uerstattelig natur og biologisk mangfold. Å ødelegge disse områdene vitner om en arroganse der internasjonale avtaler eller ødeleggelser ikke gjelder oss. I går var det ny varmerekord i Oslo. Og akkurat nå er jeg litt glad for at det ikke er like kaldt som det pleier å være en novemberkveld. Men summen av varme- og kulderekordene, rekorder i tørke, og i regn, de siste åra, gir meg likevel kald frysning. Samtidig er det en svært begrensa del av endringene vi faktisk merker. Og enda mindre enn hva som vil komme. De av oss som har bidratt mest til dagens miljøødeleggelser, og som har mest ressurser, må gjøre den største innsatsen. Å åpne nye oljefelt, som i Barentshavet, er stikk i strid med prinsippet om klimarettferdighet. Det er ansvarsfraskrivelse på høyt nivå. Over hele verden kjenner mennesker på klimaendringer, miljøødeleggelse og overbruk av naturressurser på kroppen. Det truer matsikkerheten og fører ytterligere enn dagens allerede 820 millioner mennesker inn i sult. Antall mennesker på flukt er spådd til å nå en milliard som følge av klimaendringene innen 2050. Videre kommer konflikt, fattigdom og utrygghet. Dette er norsk olje og vår politikk en del av. Vi har tjent oss rike på andres bekostning. Det må ta en slutt! Verden over har ulike miljøorganisasjoner tatt rettens vei for nye løsninger og for å endre miljøskadelig politikk. Verden over har miljøorganisasjoner vunnet sin sak! I både tingretten og lagmannsretten har dommerne vedkjent at § 112 gir oss rettigheter. Da må også noen kunne holdes til ansvar når den rettigheten brytes. I tillegg er det kun et fåtall av saker som blir akseptert av Høyesterett. Men det, det er ble vår sak. Og dette er vårt søksmål. Det er folkets søksmål. I dag står vi 200 mennesker i Oslo og viser vår støtte. Men vi er så mange flere. Det er lysmarkeringer over 50 steder i landet, i tillegg deltar folk hjemme hvor de tenner lys i stua, på balkongen eller på vidda. Og folk er med oss fra Svalbard i nord til Filippinene i Sør. Sammen sier vi et tydelig NEI til nye letelisenser. Vi sier nei til å ødelegge sårbar natur. Og vi sier nei til olje i Arktis. Derimot krever vi en politikk som setter hensyn til mennesker og miljø. Alle mennesker må sikres et trygt og levelig miljø i dag og i framtida. Kun da kan vi sikre gode liv. Vi sier JA til rettferdighet! I morgen begynner rettssaken. I morgen trer vi inn i Høyesterett i vår tids viktigste rettssak. Mens staten har støtte av klimarealistene, har vi støtte hos forskere og folket. Vi kan vinne, og vi kan endre norsk politikk. Vi har det norske folk i ryggen, vi har våre medborgere verden over i ryggen, og vi har framtidas generasjoner i ryggen. Vi er lei av å måtte mase, skrike, skrive innlegg og dele poster på sosiale medier. Men vi gir oss ikke, uansett! Kjære den norske stat, vi sees i retten. Vi har rett!   Leder, Hege Skarrud. Spire har vært en av hovedforfatterne av Forum for Utvikling og Miljø (ForUM) sin nye bærekraftsmålsbrief om Bærekraftsmål 8: Anstendig arbeid og økonomisk vekst. Her krever vi at unge må inkluderes i politiske prosesser, gis tilgang til arbeid i jordbruket, og ikke minst hva anstendig arbeid for unge er. Les mer her.
Den unge arbeidsledigheten øker globalt. Mange unge som er i arbeid befinner seg i en usikker hverdag. Anstendig arbeid er et viktig premiss ikke for å hovedsakelig skape økonomisk vekst, men for å ha sosial, faglig og kreativ utfoldelse for individer, samt å bidra til et rettferdig og bærekraftig samfunn. Når norsk utviklingspolitikk ikke har maktet å treffe unge der de er og få de inn i arbeid, vil vi heller ikke makte å nå Agenda 2030. - Unge er ikke grodd fast i gamle tankemønster og systemer sånn som de eldre er. Derfor er vi nøkkelen til å designe det samfunnet vi trenger for å kunne leve rettferdig og bærekraftig. Derfor må Norge satse mer på medvirkning fra unge i alle aldre i sin uviklingspolitikk. Det er viktig at denne inkluderingen er dynamisk. Det er ikke sånn at 15-åringer i skole har samme behov, tanker og interesser som det unge i slutten av 20-årene har, påpeker leder Hege Skarrud. I briefen kan du lese om hva anstendig arbeid er og hvilke tiltak vi mener at norsk utviklingspolitikk må inkludere for en reell medvirkning av unge og sikre trygge arbeidsplasser. Du kan lese hele briefen her. - Unge uten arbeid blir ofte sett på som konfliktskapende og opprørske. Vi defineres som et problem heller enn å presenteres med reelle tiltak for å få oss i arbeid. Unge er ikke et problem eller en målgruppe, men de som skal løse de store verdensproblemene. Dette må norsk utviklingspolitikk legge opp til, avslutter Hege Skarrud.  Skrevet av Anne Berit Wichstrøm Moldsvor Torsdag 9.mai inviterte Spire til debatt på Litteraturhuset i Oslo. Panelsamtalen var en smakebit på den forestående Spirekampanjen " Jord søker karbon", og temaet for debatten var bruk av karbon i jordbruket. Viktigheten av å ta vare på matjorda til fremtidige generasjoner ble diskutert, og både utfordringer og potensielle tiltak ble løftet frem. Her kan du lese om debatten!Dagens jordbrukspraksiser utarmer ofte jorda og kan dermed bidra til dårligere jordkvalitet. Samtalen denne torsdagen, handlet om hvilke tiltak som må til for å få et jordbruk som gjør jorda mer fruktbar og samtidig holder karbon unna atmosfæren. Panelet bestod av tre bønder; Knut Skinnes, Anders Næss og Kari Marte Sjøvik, og Kjetil Marstrander fra Spire.
Temaet for debatten var bruk av karbon i jordbruket og “ jordkarbon” er et begrep det ble snakket mye om. Innleder (nestleder i Spire) Julie Christina Rødje, gav en oppklarende definisjon av konseptet i forkant av debatten: “ Jordkarbon handler om mengden karbon i jorda, der mer karbon gir et rikere jordliv som er hensiktsmessig for økt plantevekst, plantehelse og et mer robust jordbruk”. Karbonholdig jord gjør oss mer robuste Anders Næss, som har holdt på med «Levende matjord»-prosjektet til fylkesmannen i Buskerud, holdt et innlegg i forkant av debatten, der han utdypet jordkarbon-begrepet og forklarte mer i detalj hvordan mikrolivet i jorda fungerer. Her hvordan mer karbon fører til et rikere jordliv. Videre snakket han om at en karbonholdig jord er motstanddyktig mot klimaendringer. Fordi karbonrik jord evner å holde på vannet er den mer robust i møte med tørkeperioder. Samtidig vil den karbonrike jordstrukturen drenere jorda mer effektivt ved stor pågang av vann, ta opp vannet raskere og derfor være mer motstandsdyktig mot flomskader. Viktigheten av en robust, motstandsdyktig matjord som tåler både flom og tørke bedre, blir svært tydelig når en tenker på at 1/3 av matjorda i dag er alvorlig degradert, på grunn av forhold som forurensing og avrenning. Det Næss peker på som det viktigste tiltaket, er å stimulere til et aktivt jordliv i samspill med karbon, nettopp for å oppnå disse effektene. Da må vi benytte organiske kilder i nærmiljøet for å opprettholde jordlivet. Dette er noe som bonden trenger midler og støtte til for å jobbe med i større grad enn det som er tilgjengelig per i dag. Biokull som løsningen? Et middel som kan brukes for å øke karbonnivået i jorda er biokull. Biokull kan benyttes for å øke karbonnivået i jorda. Som Næss, påpekte, vil det likevel ikke være en god løsning, med mindre det legges til rette for aktivt jordliv. Dette fordi en får mye større effekt av biokull når jordlivet klarer å lagre karbon selv. Knut Skinnes fra Green House, utdyper viktigheten av å legge vekt på å få det inn i et helhetlig tiltak med flere enkle grep for å gi større effekt av biokullet. Nyttig for bonden og samfunnet Et viktig argument Kari Marte Sjøvik fra Bondelaget tok opp, var nødvendigheten av at karbonbinding skal være en nyttig og gunstig praksis for bonden, ikke bare bli sett på som en samfunnstjeneste. Dette var det enighet om blant paneldeltakerne. Bønder er en av gruppene i samfunnet som kjenner klimaendringene sterkest på kroppen. Samtidig mener Næss at det til nå har vært uheldig kommunikasjon rundt klima og jordbruk og gjør et poeng av at utslipp egentlig er næring og energi på avveie. Ved å beholde næringsstoffer i jorda, der de hører hjemme, og ikke la dem unnslippe, kan man faktisk utnytte dem i en sirkulær økonomi. Kampanjeleder i Spire, Kjetil Marstrander, la frem at Spire ønsker initiativet 4 per 1000 innført i Norge. 4 per 1000 ble startet i Frankrike går ut på å lagre 0,4 % mer karbon i jorda hvert år. Dette er et fint initiativ for å få en karbonholdig jord. Sjøvik trekker frem at det er litt problematisk at klimapolitikken i dag går så mye ut på målinger ettersom jord og jordlivet som hører til, er komplekse prosesser. Alt som er bra for jorda egner seg ikke til å måles. Fangvekster og biokull er eksempler på noe som lett kan måles, mens selve jordprosessene som foregår under jorda ikke kan måles på samme måte. Hva kan politikerne gjøre? Mot slutten av panelsamtalen var temaet hva politikerne kan gjøre. Det østerrikske systemet som muliggjør kjøp og salg av klimakvoter ble tatt opp. Det fungerer i Østerrike men hvorvidt dette er noe som kan fungere i Norge, var det en uenigheter om. Det en kan ta ifra debatten om jordkarbon i jordbruket er at man må se på ting i en helhet. Jord, og alt som foregår i den, er veldig sammensatte prosesser, så tiltak må ses i et helhetsperspektiv. Mens vi venter på flere politiske tiltak som gagner jordhelsa er det mange ildsjeler som allerede prøver ut metoder på gårdene sine. Vi i Spire håper 4 per 1000 initiativet blir underskrevet av flere i Norge for å få frem viktigheten og mer engasjement på flere nivåer innenfor jordbruket!   Kjetil Marstrander, kjernegruppemedlem for matutvalget og tekstforfatter. Spires matutvalg fokuserer for tiden på koblingen mellom jordbruk og klima. Det er mange myter og syndebukker ute og går. Det er på tide å formidle nyanser i saken og samle forståelsen. Matutvalget ønsket derfor å starte med å samle hele organisasjonens syn på jordbruk og klima. Under Spires vinterseminar 22.-24. februar satte de i gang samtalen.
Det ble en samtale som brakte fram mange viktige antakelser, og knuste noen myter. Vi har jo alle sett statistikken - jordbruket er en klimaversting og kua må slutte og rape. Eller hvordan var det igjen? Vi vil derfor redegjøre for hvordan diskusjonen ble bygget opp, slik at det kan inspirere andre til å ta lignende samtaler. Fontena Grunnlaget for samtalen ble lagt med en historie om en fontene som en analogi for karbonsyklusen. Se for deg et basseng med en fontene. Fontenen tar vann fra bassenget, spyler det opp i luften før det faller ned i bassenget igjen. Så se for deg at noen tar en hageslange, legger enden i bassenget og skrur på kranen. Etter en stund vil bassenget oversvømme. Hvis du skal stoppe oversvømmelsen så må du stoppe tilførselen av vann i bassenget. Hvis du ikke tenker på hvor vannet kom fra opprinnelig så virker det likegyldig om man skrur av fontenen eller hageslangen. Begge spyler vann ut i bassenget. Hvis du tenker over hvor vannet kommer fra opprinnelig så er det åpenbart at du må skru av hageslangen. Vannet fra fontenen kommer opprinnelig fra bassenget og dermed tilfører den ikke noe nytt vann. Hageslangen derimot, tilfører vann utenfra.Det samme gjelder biologiske utslipp og fossile utslipp hvis man skal stoppe klimakrisen. Biologiske utslipp, slik som metan fra kyr og andre drøvtyggere, er i syklus. Gress puster inn CO2 fra luften og bruker karbonet i fotosyntesen når det skal vokse. Kua spiser gress og fordøyer det og raper ut metan. Etter ti år i atmosfæren brytes metanet ned til CO2 igjen. I denne syklusen er det ikke noe nytt karbon som tilføres atmosfæren. Når vi brenner fossile energikilder som olje, kull og gass derimot så graver vi opp karbon fra under jorda som har vært ute av syklus i lang tid og tilfører nytt karbon til syklusen. Videoen Matutvalget fulgte opp med en video for å framprovosere en god dialog mellom de ulike delene av organisasjonen: Her kan du se videoen Skillet Deretter fikk deltakerne et spørsmål som de måtte tenke på i fullstendig stillhet i fem minutter. Skal vi skille mellom biologiske og fossile utslipp? Videre ble deltakerne delt inn i grupper på seks personer og gitt tid til å diskutere sine tanker om saken. Å dele opp samtalen på denne måten er viktig for at alle skal kunne delta på sin egen måte. Alle deltakere blir nødt til å lage seg opp en mening, blir invitert inn i en samtale og deltar aktivt. Det ble tydelig at det er delte meninger innad i organisasjonen om hvorvidt vi heller burde skille mellom menneskeskapte utslipp og naturlige utslipp, eller om et skille mellom biologiske utslipp og fossile utslipp er fornuftig. Flere medlemmer påpeker at man bør skille dem på grunn av den enorme forskjellen i tidsskala i hvordan disse kildene ville blitt sluppet ut naturlig. Likevel er det ikke fullstendig overbevisning om karbonsyklus-argumentet. Andre støtter argumentet om karbonsyklusen fullt og helt. Kuttet Etter å ha diskutert om det bør være et skille eller ikke, er det også viktig å diskutere hvilke måter man kan kutte utslipp fra jordbruket. Og hvilke utslipp som må kuttes. Derfor ble det diskutert i grupper: Hva er gode måter å kutte utslipp fra jordbruket? I denne seksjonen dro organisasjonen mer i samme retning med flere forskjellige krav som er viktige når det kommer til å kutte utslipp. Mange mener at økt opptak av karbon i jord er viktig. Andre mener at måten hudsyr blir holdt i dag, med mye kraftfôr, er hovedproblemet og at vi burde kutte ned antall husdyr til vi kun har så mange som vi kunne hatt hvis norske drøvtyggere bare spiste gras. Redusert fossil transport og bruk av mineralgjødsel er også viktige tiltak å se på Faktaene Matutvalget ønsker å fremme noen fakta som videre grunnlag for debatten om jordbruk og klima, for å vise at spørsmålene rundt jordbruksløsninger ikke er svart-hvitt
Matutvalget i Spire håper at diskusjoner om jordbruk og klima kan bli dratt inn i det større bærekraftsperspektivet. Det er viktig at diskusjonen rundt klima og jordbruk handler mindre om hva vi lager, og mer om hvordan vi produserer. Om vi ikke klarer å se flere nyanser av de komplekse systemene naturen jobber innenfor står vi i fare for å ta dårlige valg med de beste intensjoner. Ønsker du å invitere noen fra matutvalget for å holde en lignende diskusjon eller lære mer gjennom et møte? Ta kontakt med matutvalgets koordinator, Vebjørn Stafseng, på vebjorn@spireorg.no  Vi står nå ved veis ende av 2018. Bak oss har vi i Spire lagt mange store og små bragder. Vi har mobilisert over 200 aktivister fra Kristiansand opp til Tromsø, og de har gjort alt annet enn å ligge på latsiden året gjennom. Vi mener derfor at vi trenger å se tilbake på noen av tingene vi gjorde i året som gikk. - Året 2018 viser virkerlig at Spire er en organisasjon i vekst. Jeg er så vanvittig stolt over alle de aktive medlemmene våre som har stått på fra før sola står opp om morgenen og ut i de sene nattetimer, året gjennom. Jeg er også uendelig takknemlig for alle støttemedlemmer og fastgivere som med sine bidrag og støtte gir oss enda mer slagkraft. Jeg ser allerede fram til et nytt år i verdens beste jobb, sier leder Hege Skarrud mens hun reflekterer over Spireåret som snart ligger bak oss.
Arrangementsbonanza! Vi har hatt mer enn 50 arrangementer i Oslo og nærmere 100 arrangementer i Norge totalt. Vi har gjort alt fra temakveld om karbon og jord, markeringer foran Stortinget, debatter i Tromsø, og klesbyttekvelder i Bø. Alt for å sette miljø og utvikling på dagsordenen. Vi i Spire ønsker å ha arrangementer som både viser til problematikken med dagens strukturer, og samtidig viser til hvilke alternativer vi har. Da er det både provoserende og motiverende for at vi sammen kan kjempe for en mer rettferdig og bærekraftig verden! To kampanjer på ett år Spire har årlig en storsatsing i form av en kampanje. I år slo vi til på stortromma og arrangerte hele TO kampanjer. Både en på våren og en på høsten. Vårkampanjen vår tok for seg kvinner i møte med klima under navnet Klimakamp er kvinnekamp. Her var hovedargumentet vårt at “Flertallet av verdens fattige er kvinner, og kvinner glemmes ofte i klimatiltak. Vi kan derfor ikke lenger arbeide med klima uten å også arbeide med likestilling - og vice versa.” Arbeidet med denne kampanjen bygget en bro mellom miljøbevegelsen og feministbevegelsen, som vi i Spire fortsatt opprettholder. Høstkampanjen vår stilte spørsmålet om det er Typisk norsk å være god? Dette fordi Norge fremmer seg som en tungvekter innen klima og miljø globalt, men at vår handlinger ikke korresponderer med tiltakene våre. Vi argumenterte for at dagens hig etter økonomisk vekst og bruk av kostnadseffektivitet i klimatiltakene gjør politikken vår paradoksal. Her er vi i gang med å danne mobilisering av et bredt sivilsamfunn for å kreve en ny økonomisk politikk. Kultur og bærekraft Spire har lenge ønska å jobbe i andre retninger enn hva vi tradisjonelt har gjort. Derfor har vi i år hatt store samarbeidsprosjekter med kulturaktører over hele landet. Vi mener at kultur er en viktig faktor i samfunnet for både individuell identitetsskaping og for å forene folk i solidaritet og utfoldelse for samfunnsbygging. Derfor mener vi det er viktig å ha et godt fokus på rettferd og bærekraft i kulturlivet. Vi har blant annet hatt en utstilling på turné i forbindelse med Klimakamp er kvinnekamp, vi har laget en graffitivegg på Blå i samarbeid med kunstnerne Ingunn Dybendahl og Anette Moi, vi har starta samarbeid med festivalene by:Larm og Heim om deres miljøarbeid, vi har hatt et teaterprosjekt med vår partnerorganisasjon fra Malawi (NfYD), og ikke minst har vi utviklet ny visuell identitet for organisasjonen i samarbeid med Sunniva Mellbye. Stor skrivelyst og medieoppmerksomhet I år har det heller ikke stått på skrivelysten til Spires aktivister! Vi har laga hele seks publikasjoner om ulike temaer vi jobber med, og deltatt i tre andre sammen med ForUM. I tillegg har vi hatt totalt 84 presseoppslag over hele landet. Dette er alt fra kronikker om hvordan kua blir ofra på klimaets alter til intervjuer om dyre konferansebilletter og radioopptredener om Black Friday. Denne aktiviteten har vært med på å gjøre Spire enda mer synlig, og vist at vi er en organisasjon som utfører informasjonsarbeid fra mange ulike hold. Politisk påvirkning Spire er en anerkjent og viktig politisk stemme i den norske miljø- og utviklingsbevegelsen. 2018, har vært alt annet enn et unntak. Vi har jobba hardt for å påvirke norsk politikk året gjennom. Til sammen har vi deltatt i nesten ti høringer på Stortinget, og hjulpet lokale partier over hele Norge med å utvikle deres politikk til å bli mer rettferdig og bærekraftig. Vi har vært med å starte en ny allianse for god primærnæringspolitikk: Ta havet tilbake og jorda i bruk, sammen med en rekke andre organisasjoner. I sommer ble vi også LNU sin medlemsorganisasjonsrepresentant inn i regjeringens nye Samstemthetsforum. Vi har også vært godt representert i viktige internasjonale fora i løpet av året. Vi deltok på mellomforhandlingene til FNs klimaforhandlinger i Bonn i mai, og var tilstede under klimaforhandlingene til FN i Katowice nå i desember. Vi arrangerte et foredrag på International Degrowth Conference i Malmø i august. Vi dro også på World Urban Forum i Kuala Lumpur for å skrive en rapport om unges medvirkning i byplanlegging verden rundt. I tillegg ble vi invitert med til Edinburgh som Oslo kommune sin ungdomsdelegat på Eurocities-konferansen i november. Andre nevneverdige ting fra 2018
Har du lyst til å bli en av Spires aktivister? Les mer her! Har du lyst til å bli støttemedlem eller fastgiver? Meld deg inn her!  Tekst av: Ida Marie Grønnestad  Ida Marie er medlem i Spires matutvalg Mandag 24. september arrangerte Spire temakvelden karbon og jord, viktigere enn du tror i forbindelse med ØKOUKA 2018. ØKOUKA er en feiring av norsk økologisk mat og formidler både råvarer, kunnskap og inspirasjon. Formålet er å vise frem mangfoldet av landbruks- og matproduksjon i Norge og knytte det til folks hverdag.
På temakvelden stilte vi spørsmålet om et større fokus på jordkarbon kan være en del av løsningen for et klimautsatt landbruk. I løpet av kvelden fikk vi både høre tre jordbrukeres egne erfaringer og en forskers kunnskap, i tillegg til dialog om hvordan norske politikere kan hjelpe jordbruket vårt å tilpasse seg de store klimaendringene. Tematikken kan fremstå som veldig snever ved første øyekast, men som leder i Spire, Hege Skarrud, sa i sin innledning, jorda og jordas kvalitet påvirker alle de andre temaene vi jobber med i Spire; matsikkerhet, internasjonal handel, klima og miljø, og til og med bærekraftige byer. Seniorforsker ved NIBIO, Erik Joner, var kveldens første innleder og startet med å stille spørsmålet; kan jordkarbon hjelpe jordbruket? Heldigvis for temakvelden vår var Joners svar “ja”, og han fortsatte videre med å definere hva jordkarbon er og hvordan det kan hjelpe oss. Videre fortalte Hellek Berge fra Berge Gård, en av pilot-bøndene i Norsk Landbruksrådgivning Østafjells «prosjekt jordkarbon», Trond Qvale fra Horgen Gård, en økologisk storfebonde med fokus på helhetlig forvaltning, og Bjørge Madsen fra Skjærgaarden Gartneri, som bruker kompostering og biokull for å bedre jordkvaliteten sin, om sine erfaringer fra jordbruket. Som representant fra det politiske Norge var også Une Bastholm, stortingspolitiker for Miljøpartiet De Grønne, tilstede, og fortalte om og tok imot innspill til hvordan staten kan legge til rette for et mer klimatilpasset landbruk. Av dialogen etterpå fremkom det av de tre bøndenes ulike motivasjoner; økonomiske, kvalitets- og helsemessige og relatert klimatilpasning, at et økt fokus på jordkarbon har, som Hellek Berge sa, et potensiale på flere plan. Et hovedproblem for dette fokuset er, ifølge Erik Joner, at ingen kan telle de små endringene som skaper de positive effektene. Dermed klarer vi heller ikke å utnytte det han beskriver som en styrke i Norge; at landbruket er svært regulert og at staten derfor sitter med et sterkt verktøy for å påvirke landbruket. Une Bastholm sa seg enig i dette og ønsker å jobbe for en redefinering av målene for jordbruket. Videre ble det også lagt fokus på hva bøndene trenger fra politikerne og hva som skal til for at det skal skapes en endring i den generelle norske landbrukspraksisen. Hellek Berge trakk frem at det er nødvendig med en større satsning på offentlig fullfinansiert forskning som ikke nødvendigvis skal resultere i teknologiutvikling og et inntektsgivende produkt. I tillegg uttrykte både Trond Qvale og Bjørge Madsen at et folkekrav og endringer i etterspørselen må til, samt en større vilje hos organisasjoner til å ta imot bøndenes råd. På denne måten ser vi at økt kunnskap og forståelse er nødvendig både blant politikere og forbrukere. Vårt svar er derfor “ja; et større fokus på jordkarbon kan være en del av løsningen for et klimautsatt jordbruk”. Dette vil det bli lagt vekt på under Spires kampanje om jordkarbon i 2019. Som Bjørge Madsen sa, vi må ha “jordbruk og ikke jordforbruk”.  Foto: Øystein Jensen I går, 20. september, lanserte vi vår nye høstkampanje med aksjon utenfor Stortinget på morgenen og debatt på kvelden. Kampanjeleder Dina Norum Kivle, oppsummerer kampanjen med dette sitatet fra gårsdagens appell: - Vi må skape en ny økonomisk struktur hvor naturen ikke er en innsatsfaktor, men grunnlaget for hele økonomien. Les hele appellen til Dina og se bilder her! Spire sin nye kampanje "Typisk norsk å være god?" tar for hvordan Norge, og andre land, ikke klarer å få til reelle klima-, miljø- og utviklingstiltak for å sikre en mer bærekraftig verden, selv om vi hevder at vi er et foregangsland på disse spørsmålene. I anledning kampanjelanseringen kledte vi oss i derfor i det mest 'typisk norske' vi kunne finne og stilte oss opp foran Stortinget på morgenkvisten og serverte oljesvarte vafler til lyden av Edvard Gried og appell fra kampanjeleder Dina Norum Kivle (les appellen under) og leder i Attac Norge Martine Kopstad Floeng. Hvorfor? For å vise hvordan selvmotsigende norsk politikk har en dårlig bismak av olje- og gassutslipp.
Senere på kvelden inviterte vi også til debatt om norsk klima- og utviklingspolitikk med Jens Frølich Holte, statssekretær for utviklingsminister Nikolai Astrup, Hanne Svarstad, professor i utviklingsstudier ved OsloMet, og Hege Skarrud, leder i Spire. Hvorfor? Fordi vi mener at sånn det foreligger nå, så er det ikke typisk norsk å være god hverken her hjemme eller internasjonalt fordi vi ikke klarer å rette blikket vekk fra et jag om økonomisk vekst som er i ferd med å ødelegge vårt livsgrunnlag. Dinas appell 1987 var et viktig år. Da kom det en rapport som ville legge rammene for både norsk og internasjonal politikk i mange generasjoner framover, nemlig Brundtlandrapporten. Denne rapporten satte utslipp av CO2 og klimaendringer på den internasjonale dagsordenen. Bærekraftig utvikling ble et ord på alles lepper. Vi blei også gitt tanken om at vekst og miljø kan gå hånd i hånd. Da kunne vi i Norge puste letta ut - vi kunne fortsette å pumpe olje for egen lomme, og gi småmynter til land i Sør. Noen år seinere fortalte Gro oss at det er “typisk norsk å være god.” Vi nikka og smilte oss enige. Det visste vi jo. 20 år seinere starter regnskogsatsingen til Stoltenberg. Kostnadseffektivitet i klimaarbeidet blir fanesaken til samfunnsøkonomen da Norge skulle ut å redde verden og klimaet. Vi nikka også da og tenkte på orda som Gro sa i 1992. Vi inviterte Al Gore og FNs klimapanel til Oslo for å motta Nobels Fredspris. Fortsatt den flinkeste i klassen. I dag står verden foran store utfordringer, og det har i det siste blitt klart at norsk politikk for utvikling er lite samstemt, eller selvmotsigende. Vi bruker milliarder av kroner på en regnskogsatsing i det globale Sør, samtidig som vi importerer palmeolje til biodrivstoff og soya til kraftfôr som gir store ødeleggelser i de samme områdene. Det kan virke som om Norge har havnet i en aldri så liten identitetskrise: vi vil være både verdensledende på klima og miljø og også verdensledende på eksport av olje og gass. Disse to identitetene er i åpenbar konflikt, og mennesker, miljø og klima lider som konsekvens av dette. Så, tilbake til dette med samstemthet. Lær dere dette ordet først som sist, folkens. Samstemthet er helt grunnleggende for å kunne sikre en bærekraftig framtid for oss og framtidige generasjoner. Det betyr at vi må se det sosiale, økonomiske og miljømessige sammen med hverandre. For å sikre samstemthet må vi skape en ny økonomisk struktur hvor naturen ikke er en innsatsfaktor, men grunnlaget for hele økonomien. En økonomi som arbeider innenfor rammene til naturens tålegrenser og møter befolkningens behov, ikke en økonomi som hele tida prøver å utvide denne grensa som vi gjør i dag. Et av motargumentene en ofte møtes med dersom en sier at vi ikke trenger mer økonomisk vekst er at vi da setter velferdssamfunnet i fare. Jeg vil si tvert imot. Hvis vi ikke snakker om at vi trenger et alternativ til økonomisk vekst setter vi velferdssamfunnet i fare. HVOR mye er det egentlig vi har tenkt til å vokse? Og på HVEM sin bekostning? Det er på høy tid at vi tar i bruk nye verktøy for å møte de sosiale utfordringene verden står ovenfor, og klimaendringene som vi ser tydeligere og tydeligere konsekvenser av verden rundt. For det har vist seg gang på gang at disse problemene ikke kan løses innenfor rammene av vårt nåværende økonomiske system. Markedet er rett og slett ikke i stand til å løse klimaproblemene! Hvem skulle trodd det? Jens Stoltenberg sa da han var statsminister: hadde Norge hadde bestemt her i verden, ville klimakrisa vært løst. Det veit vi i dag at ikke er sant. I dag står jeg her i bunad, en helt vanlig torsdag i september. Det føles litt rart. Men grunnen til at jeg gjør det er for å utfordre nasjonalfølelsen litt. Norge er et flott land, og jeg er stolt av bunaden min. Men jeg må si at nasjonalfølelsen får seg en knekk når Norge fører en politikk som gir med den ene hånden og tar med den andre. Det er på tide at vi tar vårt historiske og økonomiske ansvar på alvor, og setter klima og mennesker i førersetet, ikke næringsliv og økonomisk vekst! Les mer om kampanjen HER!  Fredag 15. juni var det avduking av veggen ved inngangspartiet til utestedet BLÅ i Oslo. Kanskje Oslos mest fotograferte vegg har nå et budskap om klimarettferdighet og miljøproblematikk! «Climate Justice now!» står det med store bokstaver på inngangsdøra til utestedet BLÅ. Et djevellignende monster har på seg en t-skjorte med budskapet «I only wear my white tees once», med en oljeflekk dryppende. Den kuleste badeanda i byen bærer budskapet «listen to the people, not the polluters».
Spire har samarbeidet med BLÅ og kunstnerne Anette Moi og Ingunn Dybendal om budskapet på veggen. Stilen representerer både BLÅ og kunstnerne godt, men skal også inspirere til diskusjon og skape engasjement blant de besøkende. - Vi håper veggen kan være et holdepunkt til gode samtaler om viktige temaer, at flere vil diskutere begreper som klimarettferdighet, norsk miljøpolitikk og om hvorvidt vår levemåte faktisk er bærekraftig., sier Hege Skarrud, leder i Spire. Hun fortsetter: - Kunst og kultur er utrolig viktige virkemidler for å engasjere og mane til endring! Om det så er gjennom å skape følelser av glede eller provokasjon. Det å formidle temaer som er komplekse på andre måter enn hva vi i Spire tradisjonelt gjør er både gøy, men også viktig for spredningen av problematikk, samt mobiliseringen rundt endringsskaping. Budskapet på veggen er noe mer kryptisk og kunstnerisk enn en 20-sider lang rapport, men jeg tror det kun vil gjøre flere nysgjerrige, og skape en enda større diskusjon om klimautfordringene. Vi har hatt et veldig godt samarbeid med BLÅ og de to kunstnerne, og sammen med Norges flinkeste frivillige så har vi fått til noe som kommer til å være et midtpunkt til mange samtaler. Veggen ble avduket sammen med foredrag om; klimaspørsmål, hvordan rike land skaper klimautfordringer for de mest utsatte og fattigste landene i verden, om handelssystemer som gjør rike land rikere, og om en deltakende og bærekraftig byutvikling! I tillegg var det konserter av artistene Jakob Ogawa og Ivan Ave, som hyllet miljøsaken og svaiet de besøkende inn i helgen. Det er ikke første gang Spire bruker kunst i arbeidet vårt. I fjor arrangerte Spires byutvalg en utstilling på Losæter, som satt fokus på «retten til byen». Hvordan byer kan bli mer inkluderende og at flere er aktive deltagere i sin egen by. I vår lanserte vi også vår egen tegneserieutstilling i kampanjen «Klimakamp er kvinnekamp», hvor vi forteller historier om hvordan klimaendringene rammer kvinner i Malawi sterkere, på grunn av allerede eksisterende urettferdigheter mellom kjønn. Du kan lese mer om Klimakamp er kvinnekamp her.  Foto: Anne-Grethe W. Gundersen, Asker vgs Onsdag 9. mai ble det klart at Spire får innvilget støtte fra Sparebanksstiftelsen til å fortsette arbeidet med et undervisningsopplegg for videregående skoler. På denne måten vil Spires budskap om klimarettferdighet nå ut til hundrevis av ungdommer i årene som kommer! Med støtte fra Den naturlige skolesekken 2017 fikk Spire innvilget midler fra Den naturlige skolesekken for å utvikle en pilot for et undervisningsopplegg om bærekraftig utvikling med fokus på klimaendringene. Målet er å bidra til å utvikle handlekraftig ungdom med tro på egen påvirkningskraft, og som har et positivt syn på at fremtiden lar seg påvirke og endre. Undervisningsopplegget er et samarbeid mellom Spire og Differ Media og tar også i bruk det digitale verktøyet Ducky og deres klimakalkulator. Opplegget er utviklet for videregående trinn 1. - Skoleundervisningen har tradisjonelt sett hatt et stort fokus på fagkunnskap og teori. Vi ønsker å bidra til at elever i tillegg til fagkunnskap utvikler både holdninger og ferdigheter som er helt sentrale for å kunne bidra i kampen for en bærekraftig og rettferdig verden, sier Emilie Kolstø Strømøy fra Spires klimautvalg. Emilie er utdannet lektor, og har vært ansvarlig for å utvikle undervisningsopplegget sammen med de øvrige medlemmene i Spires klimautvalg. Piloten ble gjennomført i samarbeid med Asker vgs i skoleåret 2017/2018.  Emilie Kolstø Strømøy er utdannet lektor og aktiv i Spires klimautvalg. Emilie har vært ansvarlig for Spires utvikling av undervisningsopplegget, som kan tilpasses en rekke fag på vg1. Fra apati til engasjement Klimaendringene oppleves av mange som fjernt, og vanskelig å gjøre noe med. Spire mener at debatten rundt klima må endres – fra å skape apati til å inspirere til engasjement og handlingskraft. Videre er klimaendringene et sammensatt og komplekst tema, og i samfunnets møte med klimaendringer må både økonomiske, sosiale og miljømessige avveininger gjøres. Utdanning for bærekraftig utvikling handler om å legge til rette for at norske skoleelever skal kunne gjøre disse avveiningene, og handle på bakgrunn av dem. Da er det viktig at elevene både utvikler kunnskap om klima, ressurser og demokrati; ferdigheter som empati, problemløsning og systemforståelse; samt holdninger - som håp og visjoner for fremtiden. Kisilus historie ut til skoleelever Spires undervisningsopplegg tar i bruk den prisbelønte og engasjerende dokumentarfilmen Thank You For The Rain, som er laget av det norske produksjonsselskapet Differ Media og filmskaper Julia Dahr. Filmen handler om den kenyanske småbonden Kisilu Musya og hvordan han bringer sitt lokalsamfunn sammen for å finne nytt håp og felles løsninger i møte med et klima i endring. Spire har samarbeidet med Kisilu og Differ Media i en årrekke, og er veldig glad for å kunne spre historien til Kisilu til enda flere norske ungdommer! Undervisningsopplegget legger opp til bruk av sosiale medier, samt det digitale verktøyet Ducky. Dette for å blant annet motivere elevene i sin utforskning, samt gi dem en mulighet for å bedre se effekten av individuelle handlinger. Samarbeid mellom skoler og eksterne aktører Det er viktig at skoleelever møter aktører utenfor skolen, slik at de får muligheter til å sette sin læring inn i en større kontekst, og se hvordan ferdighetene de tilegner seg i skolen er appliserbare på virkeligheten utenfor. - Gjennom vårt arbeid med sette nye saker på den politiske dagsorden og våre politiske kampanjer som fremmer konkrete løsninger, kan Spire være et eksempel på hvordan man kan være med i og påvirke det politiske systemet, fortsetter Emilie. Visste du at dette faktiskt er et viktig kompetansemål i samfunnsfag for Vg1? Takket være innvilget støtte fra Sparebankstiftelsen vil Spire nå kunne fortsette å utvikle opplegget, og spre det ut til flere skoler i årene som kommer.
 - Kommunene spiller en viktig rolle i kampen for en bærekraftig verden, sier Spire og seks andre norske organisasjoner, som i dag lanserer et innspillsnotat om hvordan Norge kan tenke globalt og handle lokalt.
I 2015 ble verdens ledere enige om FNs 17 bærekraftsmål som skal nås innen 2030. I møte med bærekraftsmålene er alle land utviklingsland. Også Norge. Miljø, økonomi og sosial utvikling må ses i sammenheng. Bærekraftsmålene krever en koordinert og helhetlig innsats, og ikke minst politisk vilje til å ta tak i de strukturene og holdningene som i dag opprettholder et ressursforbruk som går langt over planetens tålegrense, og hvor godene fra dette blir urettferdig fordelt. I juli skal flere av bærekraftsmålene gjennomgås av FN. Blant annet bærekraftsmål nr. 11 om inkluderende og bærekraftige byer og bosetninger. I den anledning lanserer Forum for utvikling og miljø, Sabima, WWF Verdens naturfond, LHL Internasjonal, Atlas-alliansen og Spire i dag et notat med innspill til hvordan byer og tettsteder kan bli en nøkkel i arbeidet for bærekraftig utvikling. Skal det skje må Norge skjerpe seg på flere punkter, mener Spire og de andre organisasjonene. I dag bor ca 55% av verdens befolkning i byer eller urbane bosetninger. Ifølge FN sine prognoser vil denne prosentandelen stige til ca 70% i 2050. Derfor er det vi gjør i byene av stor betydning for hvordan vår fremtid kommer til å se ut. I byene ligger det store utfordringene, men også løsninger. Når så mange mennesker bor så tett som man gjør i byer er potensialet for en bærekraftig utvikling enormt, mener Spire. - Politikk på kommunenivå vil spille en avgjørende rolle i fremtiden. Lokale myndigheter blir stadig viktigere når det gjelder lederskap og samarbeid for en bærekraftig utvikling. Byer og regioner må ta skjebnen i egne hender, spesielt når nasjonale ledere viser at de ikke akter å gjennomføre den politikken vi vet må til, sier Anna Karlsson, avtroppende leder i Spire. Over hele verden ser vi nå byer og regioner som er mer ambisiøse enn egne regjeringer for å nå Parisavtalen og bærekraftsmålene, som California under president Trump. Flere norske kommuner har også vist at de ønsker å gå foran. Asker kommune vil i 2018 lansere en ny kommuneplan basert på FNs bærekraftsmål. De arbeider nå med å «oversette» delmålene slik at de får lokal kontekst og lokal forankring. Uppsala kommune i Sverige har allerede utarbeidet et forslag til oppfølging av FNs bærekraftsmål i sin kommuneplanlegging, med egne måleindikatorer tilpasset egne forhold. Spire mener at Asker og Uppsala er to eksempler til etterfølgelse, og at dette er noe alle kommuner i hele Norge burde være pålagt å gjøre. Oslo kommune omtales som klimaleder og er i 2019 Europas miljøhovedstad etter å ha markert seg i sin innsats for å få bukt med luftforurensning og klimagassutslipp, blant annet som verdens elbilhovedstad med godt kollektivtilbud, avfallshåndtering og ved å lage utslippsregnskap. Alle norske kommuner bør lage regnskap for klimagassutslipp, og regjeringen må lyse ut midler til å betale for det, anbefaler Spire og de andre organisasjonene i innspillet. Et annet viktig tema i innspillet - og for Spire - er at ungdom må få mulighet til reell medvirkning i byplanleggingen. Ungdom er storforbrukere av byens tjenester, tilbud og offentlige rom, og har rett til å bli hørt i viktige politiske prosesser som angår dem. Planprosesser har stor innvirkning på ungdommers nåtid og fremtid, og ungdom er en ressurs med energi og kreativitet som kan mobilisere for sosial og politisk endring. Kun ved å inkludere og engasjere kan man få en byutvikling som gjenspeiler befolkningen og dens ønsker. - I takt med den økende urbaniseringen utvikles byer stadig raskere. Dette medfører at planprosessene effektiviseres for å møte det økende presset for ny infrastruktur, boliger, næringsvirksomhet og ikke minst offentlige tjenestebygg. For at byene skal være inkluderende og mangfoldige er det viktig at alles stemmer blir sett og hørt. Dessverre er det ikke alltid slik. Markedskreftene er en sentral drivkraft for byutvikling, og dette medfører ofte at enkelte grupper skyves ut og ikke blir representert i planprosessene, sier Joakim Gitlestad, koordinator for Spires byutvalg. Bærekraftig utvikling krever en helhetlig tilnærming hvor en tar både økonomiske, miljømessige og sosiale hensyn. Hovedutfordringen er å få på plass politiske rammeverk og en lovgivning som tilrettelegger for utnyttelse av potensialet som ligger i byene. Mennesket må stå i sentrum, alle må inkluderes, og ingen må bli værende igjen i denne utviklingen. Norge må ta sitt ansvar, og her kan kommuner og regioner spille en viktig rolle. Hele innspillet finner du oppe til høyre i denne saken.  Foto: Jechstra/Flickr I dette innlegget tar Joakim Gitlestad, koordinator for Spire byutvalg, til orde for bedre medvirkningsprosesser for den foreslåtte reguleringsplanen for Farøy i Farsund kommune. Innlegget stod på trykk i regionavisen Lister lørdag 7. april 2018. Lister dekker kommunene Farsund, Lyngdal, Kvinesdal, Flekkefjord og Hægebostad. Den foreslåtte reguleringsplanen for Farøy har skapt stor misnøye blant de berørte partene og andre innbyggere i Farsund. Forslagsstiller, Glastad, har lagt frem et forslag som er lite stedstilpasset og bærer preg av liten eller ingen involvering fra lokalbefolkningen. Nylig har de fått støtte fra «sørlandsrefseren», Erling Okkenhaug, som ber kommunen ta en «timeout». Medvirkning i arealplanlegging er hjemlet i plan- og bygningsloven, men den definerer verken hva denne medvirkningen skal være eller hvordan det skal gjøres. Denne konflikten er bare én av mange konflikter som en direkte konsekvens av at forslagsstillere kan tolke medvirkningsbegrepet dit de ønsker. Dette fører til dårlige planer med liten eller ingen medvirkning fra lokalbefolkningen. Arealplaner bør utarbeides i samarbeid med befolkningen og brukerne. Ikke uten dem, noe som dessverre ofte er tilfellet. Da er det ingen som får eierskap til planen eller området. Det er bra at Okkenhaug er koblet inn i den saken, siden forslagsstiller og kommunen nå får mye uønsket oppmerksomhet rettet mot seg. Det er sjeldent at førstnevnte tar dette til etterretning, men vi kan håpe på at kommunen ikke har glemt sin rolle. De skal nemlig forvalte kommunen på vegne av innbyggerne, ikke forslagstillere og utbyggere. Det hender dessverre at kommuner av og til glemmer dette i en travel hverdag. Spire heier på lokalbefolkningen som gjerne vil være med å påvirke, fremfor å la seg overkjøre. Det er nemlig deres rett. Ikke bare er det hjemlet i nasjonale lover, men det er også vedtatt i FNs bærekraftsmål og the New Urban Agenda. Begge disse nylig vedtatte internasjonale styringsdokumentene anerkjenner viktigheten av at befolkningen deltar aktivt i by- og tettstedsutvikling, for å sikre en demokratisk og sosialt rettferdig utvikling. I den forbindelse har Spire foreslått at det må utarbeides en forskrift om medvirkning i arealplanlegging som skal stille strengere krav til medvirkning i slike prosesser. Vi håper at kommunen tar seg en «timeout» for å vurdere sin egen rolle og hvem sine interesser de faktisk skal forsvare i denne saken. Slik at man kan få en plan med stor grad av medvirkning og som er stedstilpasset. Da får Farøy en god plan som lokalbefolkningen har eierskap til.
  Taran Grefberg, koordinator i Spires handelsutvalg, var 15. februar på Energiseminaret i Ås for å holde en Pecha Kucha om utbygging av kraftkabler. To kraftkabler mellom Norge, Tyskland og Storbritannia er per i dag under utbygging, og en tredje kabel er planlagt bygd. Denne siste kabelen vil, i motsetning til de to førstnevnte, være eid av en kommersiell aktør. Det har vært mye debatt rundt bygging av kablene og norsk medlemskap i EUs energiunion ACER. Denne uttalelsen fra Spire er knyttet til utbyggingen av kraftkablene. Spires vurdering baseres på hvorvidt utbygging av kabler bidrar til en bærekraftig utvikling og rettferdig fordeling av ressurser. Nasjonal og lokal råderett over naturressurser er viktige prinsipper for Spire, noe som vi også vektlegger i vår posisjon til kraftkablene. Vi er derfor imot utbygging av den kommersielle kabelen, da vi mener kommersielt eierskap kan forhindre at kraftressursene utnyttes og forvaltes på en måte som kommer befolkningen til gode. Når det gjelder utbyggingen av kraftkablene underlagt offentlig eierskap, mener vi saken både har positive og negative sider ved seg. Utbyggingen vil tilrettelegge for økt eksport, som igjen kan bidra til økt strømproduksjon i Norge. Fornybar energi er som kjent langt mer klimavennlig enn fossil energi, og en satsing på fornybarnæringen kan både stimulere økte investeringer og innovasjon i fornybarsektoren. Vi er positive til å satse på mer klimavennlige energikilder, og at andre næringer enn oljenæringen stimuleres. Dette er viktige argumenter som taler for å tilrettelegge for økt eksport av norsk kraft til utlandet. En økning i eksporten av norsk kraft kan også bidra til økte inntekter for norske kommuner. På den andre siden frykter vi tilrettelegging for økt eksport i form av utenlandskabler vil føre til en internasjonalisering av det norsk kraftmarked, som igjen vil føre til økte strømpriser. Det vil være negativt for norsk industri, som allerede er under økonomisk press og avhengige av billig strøm. Økte strømpriser kan derfor både true kommunenes skatteinntekter og gjøre det vanskelig å stimulere vekst i norsk industri. Det er derfor usikkert om kommunenes økte inntekter fra krafteksport vil veie opp for kommunenes tapte inntekter ved at andre deler av norsk industri må legge ned drift på grunn av økte strømpriser. Spire er opptatt av at det skal skapes flere klimajobber i Norge og vi mener det er viktig at det skapes arbeidsplasser i andre næringer enn oljenæringen. Vi deler derfor fagforeningenes bekymring for at industri vil legges ned som følge av en vesentlig økning i kostnader dersom strømprisene øker. Samtidig kan man argumentere for at en satsing på fornybarsektoren bidrar til å skape flere jobber i denne sektoren. På tross av dette er Spire bekymret for trusselen økte strømpriser representerer for næringer som har langt lavere klimaavtrykk i Norge enn de ville hatt om de måtte flytte fabrikker til andre land. Industriens bekymringer er derfor vesentlige hensyn for oss. Vi mener videre at en overgang fra fossil til fornybar kraft i det europeiske kraftmarkedet må følges opp med sterkere politiske virkemidler enn de som finnes i dag. Det å tilby mer norsk fornybar kraft i markedet vil ikke nødvendigvis – og ikke alene – føre til en slik omstilling. De viktigste tiltakene vil være å innføre strengere klimakrav og en betydelig innstramming av det eksisterende kvotesystemet. Dersom Norge skal bygge utenlandskabler, mener vi også at det bør stilles krav om tiltak mot fossil energi i mottakerlandene, for eksempel gjennom økte avgifter på importert fossil kraft. Utbyggingen av kablene er begrunnet med at kraftproduksjonen i Norge fremover forventes økt i henhold til Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) sine rapporter. Vi er skeptiske til premissene for denne konklusjonen. Vi går ut i fra at konklusjonen henger sammen med at Norge ønsker å bygge ut flere kraftverk for å eksportere mer kraft. Per i dag har Norge allerede eksisterende utenlandskabler hvis potensiale for krafteksport ikke utnyttes, fordi Norge ikke produserer nok kraft. Vi mener derfor at det vil være hensiktsmessig å bygge nye kabler først når det er behov for det, og inntil videre eksportere via de utenlandskablene som allerede eksisterer. Når det gjelder utbygging av flere kraftverk i Norge, frykter vi de negative miljøkonsekvensene dette vil ha for norsk natur. Det er verdt å bemerke at arealer og økosystemer allerede er under press som følge av kraftutbygging og at en videre utbygging ikke kan skje uten at økosystemer og artsmangfold går tapt. Vi er også skeptiske til ideen som er lansert fra politisk hold; at Norge skal være “Europas batteri”. Spire mener at det er viktig å satse på ekspansjon i andre bransjer enn kraftsektoren. For det første er det kraftkrevende å transportere kraft, i tillegg vil man miste kraft på veien gjennom kablene, slik at man får et dobbelt energitap på veien. For det andre tror vi at andre europeiske land vil produsere egen kraft om noen år og da vil det heller ikke være økonomisk attraktivt å eksportere kraft. Ut i fra Spires verdigrunnlag er tanken om å være “Europas batteri” ikke særlig attraktiv, verken fra et miljøsynspunkt eller fra et langsiktig økonomisk synspunkt. Spire reagerer også på at utbyggingen allerede er i gang. Vi er skeptiske til de politiske prosessene som ligger til grunn for “tut og kjør”-byggingen av utenlandskablene. Vi er usikre på om det demokratiske grunnlaget for utbyggingen er tilfredsstillende og vi er skeptiske til hvilke interesser som har vært rådende i vurderingen. Saken gjøres først og fremst til en teknisk sak som ikke angår de som potensielt blir berørt av konsekvensene av utbyggingen. Det er i norsk interesse å utrede disse potensielle konsekvensene bedre. For oss fremstår utbyggingen av kablene som dårlig forberedt og vi mener de viktige hensynene som saken berører er underkommunisert av regjeringen og underliggende etater. Som konklusjon stiller Spire seg skeptisk til en utbygging av flere utenlandskabler, særlig kommersielle men også statlige. Vi er selvsagt oppmerksomme på de hensynene som taler for en satsning på fornybar energi, og anerkjenner at kraftutveksling kan være en del av løsningen på å få ned lands klimagassutslipp. Det vi er mest kritiske til er premissene for den politiske prosessen rundt utbyggingen. I tråd med føre var-prinsippet mener vi det må utføres grundigere utredninger av de sosiale, miljømessige og økonomiske konsekvensene før det gis nye tillatelser for utbygging av kraftkabler. Vil du vite mer om Spires politikk? Last ned vår politiske plattform som du finner under "Relaterte ressurser" opp til høyre, eller klikke deg inn på siden hvor du finner våre resolusjoner.  Tekst: Dina Norum Kivle Torsdag 19. januar gikk årets første «Bok i Parken» av stabelen på Vitenparken i Ås. Boka som skulle diskuteres var Roman Eliassens oppgjør med økonomifaget i «Hysj, vi regner. Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten» (Manifest forlag 2016).
I denne boka kritiserer forfatteren økonomifaget for å ha blitt abstrakt og ute av stand til å forklare virkeligheten. I tillegg til forfatteren selv bestod panelet av Anette Alstadsæter, professor i økonomi ved NMBU, Maria Reinertsen, journalist i Morgenbladet, og Fredrik Andersen, filosof ved NMBU. Ordstyrer var kommunikasjonsansvarlig på Vitenparken, Solveig Arnesen.
Debatten åpnet med et innlegg fra Roman Eliassen, der han forklarte om bakgrunnen for boka, og hans misnøye med økonomifaget. Han fortalte om sin egen opplevelse av økonomifaget da han i 2008 begynte å studere samfunnsøkonomi ved Universitet i Bergen, og finanskrisen samme året knapt ble nevnt på forelesning. Hovedargumentet til Roman Eliassen var at økonomifaget er inne i en identitetskrise. Han argumenterte for at økonomifaget oppfører seg som at det er et objektivt verktøy for å beskrive virkeligheten, men at det egentlig er en normativ, politisk vitenskap. Videre argumenterte han for at økonomifaget - slik det er lagt opp i dag - ser helt vekk fra viktige aspekter av virkeligheten og at man ikke «trenger å vite så mye om økonomien for å bli økonom». Etter Eliassens åpningsinnlegg gikk ordet videre til de andre deltakerne i panelet for kommentarer på det som hadde blitt sagt. Professor i økonomi ved NMBU, Anette Alstadsæter, satte spørsmålstegn ved Eliassens noe brede penselstrøk i boka, og pekte på at det finnes stor variasjon innenfor økonomifaget. Fredrik Andersen, filosof ved NMBU, mente at det ikke bare er økonomifaget som sliter med en identitetskrise; han poengterte at det er en konstant maktkamp blant de største disiplinene, som fysikk og filosofi, om hvilken som best kan forklare virkeligheten. Han var likevel enig i at det oftest er en eller annen form for økonomi som vinner den kampen. Journalist i Morgenbladet, Maria Reinertsen, stemte i og argumenterte for at det har vært en enorm utvikling i økonomifaget siden Eliassen studerte samfunnsøkonomi i Bergen, og kritiserte at eksemplene hans hovedsakelig bygger på en selvopplevd anekdote. Etter en liten diskusjon tok ordstyrer Solveig Arnesen igjen kontrollen, og panelet fikk spørsmål om hvordan dagens økonomiske system kan hjelpe oss til å løse klimakrisen og andre problemer verden står ovenfor. Og så la hun til: «Eller er det økonomiske systemet selv en del av problemet?» Til dette spørsmålet kom det ingen klare svar fra økonomene i panelet, men Roman Eliassens kommentar understreket noe Spire og sikkert mange andre også mener, nemlig at dagens økonomiske system faktisk ikke er forenlig med prinsippet om bærekraftig utvikling. Systemet vi har i dag bygger på evig økonomisk vekst med tilhørende økt ressursbruk, men jordas ressurser varer ikke evig. Derfor mener Spire at vi trenger store endringer i måten økonomien vår er organisert på, slik at det som er bra for økonomien også er bra for kloden. Økonomien må ses på som en del av naturen og de økosystemene som økonomien opererer innenfor, heller enn at naturen blir sett på som noe som ligger utenfor økonomien, hvor vi «henter» ressurser som brukes som grunnlag for økonomisk aktivitet. Spørsmålene fra salen tydet på at flere var enige i Eliassens kritikk, selv om den kanskje ble opplevd som litt for lettvinn og kunne hatt godt av litt grundigere og oppdaterte undersøkelser om hvordan økonomifaget foreleses i dag. Et betimelig spørsmål fra en tidligere økonomistudent tok opp problemet med å bruke matematiske modeller til å forklare menneskers atferd, og etterlyste rom for andre disipliner som kanskje er bedre rustet til å takle den oppgaven enn økonomi, som psykologi og filosofi. Selv om det tydelig var mye motstridende meninger i panelet, resulterte debatten i noen forslag til endringer av økonomifaget, som det virket som alle i panelet kunne være enige i. Blant disse var et ønske om å få økonomisk idéhistorie inn i pensum, og at studenter må lære om alternativer til dagens økonomiske system. Dette kan åpne for nye måter å tenke på, der naturen og mennesket står i fokus, ikke evig økonomisk vekst. Se hva Spire mener om alternativer til dagens økonomiske system her. Arrangementet var et samarbeid mellom Rethinking Economics, Samfunnsøkonomene og Vitenparken Campus Ås. Her kan du lese et intervju med Eliassen i DN fra 2016.  Over lengre tid har Spire jobbet med Klimasøksmål Arktis. I november 2017 var søksmålet oppe i Oslo tingrett. I dag fikk vi dommen.
Klimasøksmålet legger til grunn §112 i den norske Grunnlov som sier at “enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares.” Paragrafen sier også at “statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger”.
Dommen Dommen ble offentliggjort torsdag 4. januar klokken 15:00. Staten ble frifunnet for brudd på Grunnloven, og saksøkere må betale 580.000 i saksomkostninger. - Dette er selvsagt ikke resultatet vi har håpet på, men vi har hele veien vært klar over at dette har vært en vanskelig sak, sier Anna, leder i Spire. Retten er enig i tolkningen av §112, og viser til at det er en rettighetsbestemmelse for miljø- og klimasaker. Derimot er retten uenig i hvor bredt en skal kunne tolke grunnloven. Retten legger til grunn at klimaskader som kommer av norsk olje og gass i utlandet er irrelevante for §112, og at det er kun utslipp i Norge som kan regnes med. - Dommen ser på utslipp som et isolert fenomen som kjenner landegrenser, men vi vet at klimaendringene er globale og forskningen er klar på at verden ikke tåler mer utslipp fra olje og gass. Derfor bør det ligge til grunn for slike vedtak at globale utslipp også regnes med og kan prøves i §112, sier Hege Skarrud som er politisk nestleder i Spire. Hege har koordinert Spires arbeid med klimasøksmålet. Søksmålet I søksmålet krever en bred koalisjon av organisasjoner og enkeltpersoner, med Natur og Ungdom, Greenpeace og Besteforeldrenes Klimaaksjon i spissen, at regjeringens utdeling av nye oljelisenser i Barentshavet trekkes tilbake. - Vi ser det som vår plikt å kjempe for at staten overholder sine forpliktelser til å ivareta naturen, som i siste rekke utgjør vårt livsgrunnlag, sier Anna. Derfor har Spire vært en del av dette søksmålet fra dag én! Selv om resultatet i denne instansen ikke er som vi har håpet, er dette et historisk søksmål og det første av sitt slag i Norge. Søksmålet har bidratt til å virkelig gjøre folk oppmerksomme på sammenhengen mellom norsk oljeproduksjon og klima. Det har også fått mye internasjonal oppmerksomhet, noe som er viktig for å skape et mer rettferdig bilde av Norge internasjonalt. - Hele verdens øyner har vært rettet mot Norge. Det bør ikke lenger være like lett for Erna Solberg å lukke øynene for de alvorlige konsekvensene som vi ved å fortsette å pumpe opp norsk olje pådrar mennesker hvor klimaendringene rammer hardest, fortsetter Anna. Folkets rettsak - Dette klimasøksmålet er først og fremst folkets rettssak. Målet er å sikre alle menneskers rett til et sunt miljø og et levelig klima – for nåværende og fremtidige generasjoner. Der forvaltningsorganer feiler er det vår rett å prøve deres vedtak for en domstol, sier Hege Skarrud. Både før og under rettssakens gang var det mobilisert bredt over hele Norge. Fra Stavanger til Tromsø og tilbake til Oslo har det vært arrangert samtaler, aksjoner, konserter og kunstutstillinger for å vise frem både problematikken i forvaltningsvedtaket og det brede engasjementet rundt klimasaken generelt. Til tross for at regjeringsadvokaten kalte arrangementene et sirkus, har det mobilisert befolkningen til å ta stilling i oljepolitikken, noe som lover godt for fremtidige vedtak. - Den store og brede støtten for klimasøksmålet viser hvordan regjeringen ikke har den nødvendige støtten fra befolkningen for sin politikk, sier Hege Skarrud. Veien videre En viktig del av saken fra saksøkeres side har vært at det har blitt funnet store feil i oljeforvaltningen. Blant annet har staten har gjort en grov regnefeil på hvor lukrative oljefeltene kan være, hvor en har lagt til grunn at de kan gi hundrevis av milliarder kroner mer enn hva de faktisk vil. Anketiden er på fire uker. Dommen må leses grundigere før det vedtas om saken skal ankes eller ikke. Du kan lese mer om Klimasøksmål Arktis på: www.klimasøksmål.no  Strandrydding i Tromsø våren 2017. Debatten om mikroplast, marin forsøpling og plast i havet har gått varm de siste månedene. Hvert år er det store mengder plast som ender opp på feil sted. Mye av det havner til slutt i havet, og tar vi ikke grep nå så vil det i 2050 være mer plastsøppel enn fisk i verdenshavene.  Ingrid er medlem i Spire Tromsø. Bildet er fra når Ingrid var i studion til Nrk Troms for å snakke om prosjektet.
Plastartikler vi finner i havet varierer i størrelse og kan være alt fra garn eller store sammenhengende artikler med industriplast, til plastflasker, q-tips eller mikroplast. Påvirkningen på marine økosystemer er svært omfattende. Plast inneholder blant annet en rekke miljøgifter som akkumuleres i næringskjeden. Disse miljøgiftene kan føre til kreft, skade på organer, diabetes, forgiftning o.l. både hos mennesker og dyr.
Plast kommer fra ikke fornybare naturressurser, og brytes heller ikke ned i naturen. Plast må derfor brukes med omhu. Mye av plasten som blir funnet langs den norske kysten har kommet med havstrømmene fra andre deler av Europa. Derfor er det viktig å øke bevisstheten om forsvarlig bruk og håndtering av plast både på et nasjonalt og internasjonalt plan. For å øke bevisstheten rundt plastproblematikken og for å få folk i nord til å bruke mindre plast har Spire Tromsø startet noe som heter Det arktiske plastprosjektet. Ingrid Beate Øpstad Fredriksen og Ingrid Nordahl er to av av initiativtakerne bak prosjektet og er brennende opptatt av tematikken. - Vi som står bak Det arktiske plastprosjektet er en gjeng norske og internasjonale studenter, alle med et ekstra engasjement for plastproblematikken, sier Ingrid Beate. Prosjektet startet da vi skjønte at temaet var noe vi var flere som ville bruke mer tid på. Vi satte oss ned sammen og la en plan - og bestemte oss for å sette opp en egen side som vi kunne bruke til å dele informasjon, arrangementer og inspirasjon. - Målet med det arktiske plastprosjektet er å gjøre folk mer bevisst på plastavhengigheten vår og hvilke alternativer som finnes, sier Ingrid Nordahl. Her kan du se Ingrid Nordahl bli intervjuet på Nrk Troms om saken tidligere i vår. Gjengen bak Det arktiske plastprosjektet har til nå blant annet arrangert zero waste weeks, temkvelder, filmvisning av dokumentarfilmen “A Plastic Ocean” og deltatt på strandrydding. I høst blir det flere lignende arrangementer, informasjonskampanjer og stunts, alt for å gjøre befolkningen i Tromsø mer bevisst på problematikken. - Vi skal også prøve å få med studentsamskipnaden og universitetet på en "zero waste week" til høsten. Hvordan det kommer til å gå er vel heller usikkert, men vi kan ikke annet enn å hoppe i det og prøve! sier Ingrid Beate. Spire ønsker å skape økt bevissthet om plast og de miljøkonse kvensene som kommer av overdreven bruk av plast. Fremfor alt ønsker vi å vekke engasjement blant barn og unge. Spire Tromsø har blant annet vært med å utarbeide et sett med plastvettregler sammen med Nordic Ocean Watch. Disse kan du lese mer om her. Spire krever også at norske politikere jobber aktivt for å finne bedre og mer bærekraftige alternativer til plast og minimere unødvendig bruk av plast og plastemballasje. Lik Det arktiske plastprosjektet og Spire Tromsø på Facebook for å holde deg oppdatert på plastrelaterte nyheter og få med deg hva som skjer!  Stortinget er i gang med behandlingen av forslaget til en norsk klimalov. Denne uken var det høring i Stortingets energi- og miljøkomite, og Spire var der for å gi våre innspill til lovforslaget.
Spire er positiv til innføring av en klimalov i Norge, og ser behovet for en tydelig og sterk lov som kan sikre bindende mål for utslippskutt. Spire syns det er bra at forslaget lovfester konkrete mål om utslippskutt. Det er også bra at lovforslaget inneholder krav om karbonbudsjetter og redegjørelse for Stortinget, slik som Spire og andre organisasjoner har spilt inn tidligere i prosessen. Imidlertid må flere skjerpelser og endringer til for at en norsk klimalov virkelig skal ha noe for seg. Spire har sammen med en samlet fagbevegelse og miljøbevegelse sendt inn et felleskrav om tre viktige endringer til lovforslaget. For det første må loven slå fast at utslippsmålet for 2050 må gjelde for utslipp på norsk territorium, slik at den fører til faktiske utslipp og ikke kun offsetting og kvotekjøp. Det står i lovforslaget at klimamålene skal revideres hvert femte år. Det andre kravet handler om at Stortinget må definere et tak på hvor store utslipp Norge kan ha i hver femårsperiode, slik at utslippene faktisk går ned. For det tredje er det viktig at regjeringen hvert år må legge frem karbonbudsjetter og utslippsbaner for alle sektorer – også de sektorene der norske utslipp inngår i EUs felles kvotesystem. Men Spire vil gå enda lenger enn dette. - Vi må blant annet øke ambisjonene våre for utslippskutt, sier Are Skau, avtroppende koordinator i Spires klimautvalg. Hvis Norge skal ta sitt ansvar på alvor, må vi ha som mål å kutte våre utslipp med i hvert fall 50% i 2030, og 95% i 2050! Det er mer enn hva lovforslaget legger opp til, men mer i tråd med kunnskapen vi har om hvor raskt vi må ta grep for å oppnå målene i Parisavtalen om å begrense den globale oppvarmingen til godt under 2 grader. Are var på høringen for å legge frem Spires innspill sammen med Hege Skarrud og Matilde Clemetsen, som alle har vært delaktige i utarbeidelsen av innspillet. Ikke minst mener Spire at det må sikres at denne loven kan håndheves – slik at den ikke kun blir tomme ord. Andre organisasjoner har fremmet forslag om at loven må få et uavhengig kontrollorgan – et klimapolitisk råd – som skal sørge for faglig rådgivning om Norges klimainnsats og utarbeide anbefalinger. Spire mener at oppgavene til et slikt klimaråd bedre kan utføres av et framtidsombud. Et framtidsombud vil ha et bredere mandat og en mer tydelig koordinerende rolle for å følge opp ulike lover som griper inn i hverandre. En institusjon som har dette overblikket vil være langt mer effektivt og besparende enn om det opprettes egne råd for hver enkelt lov. - Et framtidsombud vil jobbe for en mer samstemt politikk og se på vår ressursforvaltning i et helhetlig perspektiv. Et framtidsombud skal snakke på vegne av framtidige generasjoner i dagens politikk. Dette er utrolig viktig ikke bare når det gjelder klima, men i alle deler av norsk politikk. Derfor vil vi ha et framtidsombud heller enn et klimaråd, sier Are. Et annet område som Spire har spilt inn forslag til er hvordan vi kan håndtere utslipp fra internasjonal sjø- og luftfart, det vil si fly og skip. I dag inkluderer mål for norske utslippskutt ikke de utslippene som er forbundet med import og eksport til og fra norsk territorium. Spire foreslår derfor at det på sikt utarbeides en forskrift til klimaloven, med formål å inkludere utslipp fra internasjonal skips- og luftfart. - Dersom Norge og verden skal nå klimamålene, må utslippene fra internasjonal sjø- og luftfart også regnes med i nasjonale klimabudsjetter, sier Hege Skarrud, politisk nestleder i Spire og kampanjeleder for Spires kampanje «Made in..?». Det gjøres ikke i dag, og det er et stort problem, fortsetter hun. Dersom land ikke tar ansvar for å redusere utslipp fra sjø- og luftfartsektoren, er disse utslippene estimert til å stå for 40 prosent av globale CO2-utslipp innen 2050. Spire foreslår at en forskrift om utslipp fra internasjonal sjø- og luftfart må ha som formål å overvåke utslipp fra norsk import og eksport, og sikre at informasjonen brukes til å kalkulere et helhetlig norsk klimabudsjett, og iverksette tiltak slik at nasjonale og internasjonale klimamål nås. Spire håper nå at Stortinget tar med seg disse innspillene i sin behandling av lovforslaget. Du kan lese Spires innspill, som er skrevet av Spires klimautvalg, ved å klikke på linken oppe til høyre. Du kan også se Spires innlegg på høringen på Stortingets nett-TV.  Desember er her, og julen nærmer seg med stormskritt. Hvorfor ikke tenke grønt, solidarisk og framtidsretta når du begir deg ut på årets julehandel?  Jula er tid for familiekos, idyll og smekkfulle kjøleskap, men det er også den tiden på året hvor vårt materielle forbruk sprenger alle grenser. Vi forbruker jorden, havet og atmosfæren i et urovekkende tempo, og den rådende «shop til you drop»-mentaliteten i desember er neppe særlig bærekraftig.
Spire har derfor en oppfordring til deg: Før du kaster deg ut i butikkene, tenk over hva du faktisk trenger. Ofte handler vi på impuls, og ender opp med ting vi strengt tatt kunne vært foruten. Det er selvsagt lov å unne seg litt ekstra i jula, men de færreste av oss trenger massevis av julegaver for tusenvis av kroner. I tilegg kan vi tenke over hvilke økologiske fotavtrykk vi legger igjen. Hvorfor ikke kjøpe produkter som er lokalproduserte, økologiske og fairtrade, eller gi bort opplevelser, tjenester eller gaver du har laget selv, med omtanke og kjærlighet? Eller bruk pengene på noe som er med på å forandre verden. Vi som er aktive i Spire prøver å gjøre denne verden til et litt bedre sted hver dag, men vi trenger flere på laget for å virkelig kunne gjøre en forskjell, og vi trenger flere stemmer som støtter arbeidet vårt og gir oss politisk slagkraft! Ved å gi en gave til Spire bidrar du til å styrke Spire sitt arbeid for en mer bærekraftig og rettferdig verden, og støtter indirekte det globale sør i deres kamp for en bedre og mer rettferdig hverdag. Slik gjør du Sett inn valgfritt beløp til kontonummer 1503.21.17683. Merk betalingen med «Julegave til Spire» + ditt navn og epost. Du vil da motta et digitalt takkekort som du kan gi videre til venner og familien. Du kan også sende kontaktopplysninger til vår organisasjonssekretær på mathias@spireorg.no. Fradrag på skatten Fra og med 2015 tilbyr Spire våre givere skattefradrag på gaver. Årlig gavebeløp mellom kr 500 og kr 16 800 gir rett til fradrag. For å få skattefradrag på gaven din må du sende personnummeret ditt til mathias@spireorg.no. Les mer om reglene for skattefradrag, på www.skatteetaten.no Vi i Spire ønsker alle en gledelig, fredelig og fremtidsrettet juletid. PS. Er du under 30 og ikke allerede medlem i Spire? I så fall vil vi gjerne oppfordre deg å bli medlem i Spire. Prisen er en femtilapp, men vil til gjengjeld generere langt større ringvirkninger enn prislappen skulle tilsi.  Foto: Morguefile / Dhester. Tekst: Are Skau, epost: areskau@gmail.com, Twitter: skauare  Are Skau og de andre klimaaktivistene i Spire er langt fra fornøyd med Norges klimaambisjoner I går signerte verdens klimaministere den ambisiøse Paris-avtalen. Samtidig styrer den norske regjeringen mot økte utslipp. Det er katastrofalt, mener Spire.
I går møttes verdens klimaministere i New York for å signere Paris-avtalen, som ble ferdigforhandlet i den franske hovedstaden i desember. Avtalen skal ta over for Kyoto-protokollen, og er langt mer omfattende og ambisiøs, selv om store deler av sivilsamfunnet mener den er for dårlig. De langsiktige målene er ikke altfor fjerne fra det vitenskapen sier må til, men kravene til landene, og da særlig de med størst ansvar for klimaendringene, er alt for svake, nærmest fraværende. De faktiske tiltakene for å nå ambisjonene i en svak avtale kan likevel heves ved hjelp av sterke politikere og ledere. Det kan dessverre ikke Norge skilte med, ihvertfall ikke på regjeringsnivå. Klimaminister Vidar Helgesen er sammen med sin regjering i ferd med å gjøre seg til den verste miljøkatastrofen i Norge i nyere historie. Vil du støtte Spire sitt arbeid for å presse på for en bedre klimapolitikk? Bli medlem (under 30) eller bli fastgiver (alle aldre). Helgesen har, som statsministeren, tidligere uttalt at det er lite sannsynlig at Norge vil nå våre klimamål innen 2020. Det er intet mindre enn en skandale. Videre ønsker regjeringen å vente på EU med å fastlegge videre klimatiltak, mens ny infrastruktur bygges ut, uten tanke på klimagassutslippene det medfører. Denne trangen til å vente på EU får det til å høres ut som at Helgesen mener det er en fare for at Norge kan komme til å gjøre for mye hvis vi legger strengere klimastrategier nå, uten å vite hva EU lander på. Det ville jo vært helt grusomt! Men det er det på ingen måte noen fare for, vi er så langt i fra å nå våre forpliktelser, at vi uten problem kan iverksette omtrent alle ideer for utslippskutt uten fare for å overoppfylle. Våre utslipp har økt siden 1990, selv om vi allerede i Kyoto-protokollen er forpliktet til å kutte med 5 prosent i forhold til 1990-nivå. Det finnes en lang rekke hurtige og enkle tiltak som må gjøres umiddelbart, og som ikke behøver å vente på EUs ferdige klimaregime: For eksempel:
Vi oppfordrer Helgesen og resten av regjeringen til å se til sivilsamfunnet for ideer og løsninger på sin egen manglende vilje og evne til å sette Norge på en ny og nødvendig kurs, når verken globale klimaavtaler eller varsko fra internasjonale forskerpaneler duger. Vi akter ikke å vente på verken handlingslammede statsråder eller EU-kommisærer, vår verden og vår fremtid er for dyrebare til å overlates til tørkeperioden Vidar og ekstremværet Erna. Skrevet av Are Skau, koordinator for klimautvalget i Spire  Jonathan og Anders fra Spire Ås lenker seg fast for å hindre prøveboringen i Engeebøfjellet. Foto: Matilda Lannebo  Clara og Helene stiller også opp. Den sivile ulydighetskampanjen ble startet av NU, men miljøengasjerte fra flere organisasjoner har stilt opp. Foto: Syvert Kråkenes Denne resolusjonen, som blant annet omhandler Nordric Mining sin drift på Engebøfjellet, ble vedtatt av Kjernegruppen 11.02.2016
Regjeringen ga i 2015 gruveselskapet Nordic Mining tillatelse til å utvinne granat, og mineralet rutil som blant annet brukes i titanproduksjon, fra Engebøfjellet i Sogn- og Fjordane. Selskapet har også fått klarsignal til å deponere 250 millioner tonn til dels giftig avgangsmateriale fra gruvedriften i Førdefjorden, over en periode på 50 år. Fjorden er til illustrasjon 300 meter dyp ved deponeringsstedet, men kommer kun til å være 150 meter dyp når alt avfallet er deponert. Norge er et av svært få land som fortsatt tillater sjødeponi, som er en foreldet metode for håndtering av avfall fra gruvedrift. Havforskningsinstituttet kaller dette den største planlagte forurensingen i nyere norsk historie, og hele prosjektet illustrerer en norsk mineralpolitikk på ville veier. Miljøødeleggelse Sjødeponiet vil ha særdeles ødeleggende konsekvenser for økosystemet i Førdefjorden. Fjorden er habitat til flere rødlistede arter som blålange, uer og pigghå, og er tilknyttet viktige gyte- og oppvekstområder for kysttorsk. Førdefjorden er også en nasjonal laksefjord, og beslutningen om å tillate fjorddeponiet vil ha særdeles dårlige konsekvenser for fiskeriet i fjorden. Tilfellet i Førdefjorden er et av mange eksempler på at norsk mineralpolitikk ligger flere tiår tilbake i utvikling. Uten å være ansvarlig for konsekvensene kan gruveselskaper utvinne mineralene som er mest lønnsomme på et tidspunkt, og dumpe resten uten ansvar for de reelle kostnadene. Aksjespekulanter sitter dermed igjen med fortjenesten, mens felleskapet og framtidige generasjoner sitter igjen med regningen. Denne politikken strider sterkt imot prinsippet om at forurenser betaler, og mot en mer rettferdig og bærekraftig verden, som Spire arbeider for. Ressurssløseri I en artikkel i Klassekampen 27. april 2015 kan Svein Lund opplyse om at Nordic Mining kun skal bruke 60 prosent av rutilen og 8 prosent av granaten i Engebøfjellet, som i hovedsak består av bergarten eklogitt. Rutil utgjør 4 prosent av eklogitten, og granaten 30 prosent, sammen med kvarts og jernmalm. Dermed skal kun 8 prosent av mineralene i Engebøfjellet utvinnes, mens resten skal deponeres i Førdefjorden. I Vestfold har selskapet Kodal Mining søkt om å utvinne fosfor og jern, og kvitte seg med resten av avgangsmaterialet. Dette avgangsmaterialet innholder dobbelt så mye titanmalm som eklogitten i Engebøfjellet. Den ene gruven skal altså utvinne titanråstoff og dumpe jernmalm, mens den andre gjør motsatt. Ved flere andre norske gruveprosjekter skal mindre enn én prosent av råstoffet utnyttes, mens resten skal deponeres. Disse eksemplene vitner om en enorm verdiforspillelse i gruvedriften i Norge, og et totalt fravær av helhetstenking og mål for effektivitet og ressursutnyttelse i norsk mineralpolitikk. Tillatelsen som er gitt til Nordic Mining i Engebøfjellet og Førdefjorden strider imot prinsippene for bærekraftig utvikling og en langsiktig miljøpolitikk, fastslått i grunnlovens §112. Dette er uholdbart, og med Lunds ord: Ikke verdiskaping, men verdivraking! Helhetlig, langsiktig og bærekraftig mineralpolitikk Eksemplene viser at det er på høy tid at det opprettes et Framtidsombud i Norge, som Spire har kjempet for i flere år. Framtidsombudet vil kunne påse at myndighetene blant annet utformer en helhetlig, langsiktig og bærekraftig mineralpolitikk. Spire krever at gruveindustrien pålegges å minimere miljøskader og sørge for maksimal ressursutnyttelse, og at ressursene kommer felleskapet til gode. Avgangsmateriale fra gruvedriften som ikke kan brukes til mineralutvinning kan brukes til utfylling av veier og havner, brukes i byggematerialer med mer. Resterende avfall må tilbakefylles i gruvene. Det finnes også store uutnyttede mineralressurser i deponier fra tidligere gruveindustri som kan utvinnes, hvor man samtidig kan rydde opp i gamle miljøsynder. Samtidig må mer forskningsmidler brukes til å utvikle effektive og bærekraftige metoder for mineralutvinning, uten giftige kjemikalier. Flere prosesser er her under utvikling. Med disse tiltakene kan man unngå de svært negative konsekvensene av en gruveindustri som kun ønsker å utvinne de mineralene som gir størst avkastning på et gitt tidspunkt, mens resten av våre felles ressurser gjøres utilgjengelige for all framtid på fjordbunnen, og samtidig utrydder hele økosystemer. Når myndighetene ikke evner å ta ansvar, må sivilsamfunnet trå til. Med beslutningen om å tillate sjødeponi i Førdefjorden har regjeringen overkjørt miljøfaglige råd og sterke protester fra sivilsamfunnet. Den fører en politikk langt fra den kunnskapsbaserte forvaltningen den påstår å legge til grunn for sine beslutninger, og ofrer uerstattelige, men fornybare naturverdier for gruveselskapenes kortsiktige fortjeneste. Norge er en stat bygd av sterke sosiale bevegelser, med et stort, organisert sivilsamfunn som en viktig komponent. Når våre myndigheter og folkevalgte ikke evner å forvalte verken våre naturverdier eller effektivt utnytte våre mineralressurser på en forsvarlig og rettferdig måte, må sivilsamfunnet nok en gang ta ansvar. Vi akter ikke å sitte og se på at våre felles verdier og vår felles framtid settes på spill! Spire støtter derfor bruken av sivil ulydighet i aksjonene mot Nordic Mining og regjeringens mineralpolitikk, og oppfordrer til å støtte eller delta i aksjonene, såfremt dette skjer på eget ansvar og etter egen moralsk overbevisning. Ekstraordinære tiltak må til for å bekjempe en usedvanlig dårlig ressurs- og miljøpolitikk.  Kisilu ble intervjuet i Urix sin klimaspesial. Han reiser til klimaforhandlingene for å representere bøndene som kjenner klimaendringene hardest. Spires norgesturne med Kisilu ble avsluttet med stil! På onsdag ble Kisilu intervjuet på Urix før hele dokumentaren ble vist på NRK. De siste to ukene har Spire reist rundt i Norge for å vise fram dokumentaren "Kisilu: The Climate Diaries" som portretterer småbonden Kisilu og hans families kamp for å overleve på landsbygden i Kenya mens klimaendringene herjer.
Mens det siste kampanjearrangementet i norgesturneen "Klimadagbøkene" ble sparket i gang for en fullsatt sal på Litteraturhuset i Oslo, var Kisilu på Marienlyst og ble intervjuet i Urix-studioet. Se Urix sin klimaspesial og intervjuet med Kisilu her! På Litteraturhuset ble filmen vist for om lag 70 mennesker i Litteraturhusets kjeller. Kisilu kom direkte dit fra NRK på Marienlyst for å svare på noen spørsmål om hvordan det er å være bonde og merke klimaendringene på kroppen. Kisilu er brennende engasjert i kampen mot klimaendringer, og mobiliserer sine naboer i lokalsamfunnet til å iverksette tiltak for å bekjempe endringene og tilpasse seg. Det å plante trær som binder Co2 og holder på vannet i jorden, å ha både forskjellige vekster og husdyr sammen, og å utnytte vannressursene bedre, er viktige tiltak som virker. Spire kjemper for at stemmene til dem som blir hardest rammet av klimaendringer og urettferdighet blir hørt. Vi trenger din støtte for å kunne gjøre enda mer. Les mer her om hvordan du kan bli medlem eller fastgiver for å støtte vårt arbeid. Arrangementet ble avsluttet med en politisk samtale mellom forsker Jennifer Joy West fra Cicero, Mari Gjengedal fra Spire, Kjell Roland fra Norfund, Ola Elvestuen fra Venstre og Oskar Grimstad fra FrP. Panelet var enig om at det var flere ting Norge kunne gjøre for å bidra til global matsikkerhet. Mer og bedre landbruksbistand, en god internasjonal klimapolitikk og mer rettferdige handelsavtaler ble nevnt. Det var enighet blant panelet om at landbruksutvikling var viktig og at Norge kunne gjøre mer av dette, men ha et helhetlig perspektiv og satse på prosjektene som har en effekt for de fattigste. Det var også enighet om at klimaforhandlingene i Paris var svært viktige og at vi må få på plass en ambisiøs avtale med konkrete tiltak som må igangsettes raskt. Hva slags tiltak som burde prioriteres, var det mer uenighet om. Mens Oskar Grimstad fra FrP mente Norge burde prioritere tiltak som virker (kutte utslipp der det er billigst, altså i utlandet) framfor å drive med symbolpolitikk (som å elektrifisere sokkelen), mente Spires leder Mari Gjengedal at rike land må ta sitt klimaansvar og kutte hjemme, og at dette er avgjørende for å bygge opp tilliten i forhandlingene mellom rike og fattige land. "Det viktigste Norge kan gjøre for å bidra til global matsikkerhet, er å slutte å bidra til klimaendringene. Da må vi kutte på hjemmebane", var hennes beskjed. Etter at arrangementet var ferdig, var det duket for Kisilus store TV-debut! I intervjuet på Urix fortalte han om hordan han blir påvirket av klimaendringene, og hva han ønsker å oppnå på klimaforhandlingene i Paris. Der skal han delta sammen med Spires klimadelegasjon for å spre budskapet om hvordan klimaendringer påvirker de fattigste hardest. Han og Spire håper han blir lyttet til, og at hans historie kan bidra til at rike land tar mer klimaansvar! Etter Urix ble dokumentaren vist i sin helhet. Du kan se den på nytt her på NRK nett-TV! Spire har bidratt til produksjonen av filmen, som er laget av den tidligere Spirelederen Julia Dahr i samarbeid med Differ media. Britiske Banyak films er produsent.  Tekst: Johanne Solum Ness (Spires Klimautvalg) FN fyller 70 år, og i dag markeres hendelsen med feiring av FN og de nye bærekraftsmålene. Erna Solberg deltar på FN-organisasjonenes arrangement der tema blir hvordan bærekraftsmålene kan gjennomføres internasjonalt og nasjonalt.
17 nye mål skal erstatte tusenårsmålene fra 1. januar 2016 og frem mot 2030. Verdens land skal sammen klare å utrydde fattigdom og sult, stoppe klimaendringer, og redusere ulikhet og vannmangel. Spire tar godt imot de nye målene, og vil fortsette å jobbe for å oppnå en bærekraftig utvikling og en mer rettferdig fordeling av jordens ressurser. Vi mener at målene må sees som en helhet og prioriteres likt for å kunne oppnå maksimal effekt. FNs nye bærekraftsmål «Sustainable Development Goals» ble vedtatt av verdens ledere under FNs toppmøte i New York 25. september. Bærekraftsmålene skiller seg fra tusenårsmålene «Millennium Development Goals» ved å i større grad involvere alle land, ikke kun ”utviklingsland”, ha en gjennomgående vekt på klima og miljø, og ved å presentere globale partnerskap mellom aktører, sektorer og sivilsamfunn som en essensiell del av løsningen. En norsk versjon av målene ble lansert av en rekke FN-organisasjoner og FAFO fredag 25. september i et fullpakket lokale. Den store interessen for målene blant norske aktører er et godt tegn og gir optimisme for videre arbeid. Det er avgjørende at bærekraftsmålene likestilles og holdes samlet, da det ikke vil være mulig å oppnå ett uten å samtidig arbeide med å oppnå de andre. Arbeidet må være koordinert. En samlet innsats av alle statlige og ikke-statlige aktører er derfor viktig for å oppnå bærekraftig og inkluderende utvikling i alle verdens land. Vi trenger en håndfast handlingsplan for hvordan Norge kan bidra til å løse utfordringene vi står ovenfor frem mot 2030. Det er statene som har det største ansvaret for å fremme ansvarlig politikk og tiltak for at verdensbefolkningen får en mer verdig hverdag, og de må tørre å regulere og investere for å oppnå endring. Landene må inkludere det sivile samfunnet i de politiske prosessene. Sivilsamfunnsorganisasjoner sitter på viktige kunnskaper og ferdigheter, og utelukkelsen av dem fører til ekskludering av nettopp de menneskene som blir hardest rammet av blant annet klimaendringer og som trenger tiltakene i bærekraftsmålene mest. Myndigheter, også de norske, må ta det politiske ansvaret og ikke overlate det til bedrifter å regulere seg selv. Det må stilles krav til at bedrifter tar ansvar, respekterer menneskerettighetene og implementerer bærekraftsmålene i sine strategier slik at de virker positivt på utviklingen, ikke hindrende. Global Compact, et samarbeidsinitiativ mellom FN og bedrifter, har utviklet «SDG Compass», et verktøy som veileder bedrifter i hvordan de kan jobbe for å integrere bærekraftsmålene i sitt arbeid og forstå hvilken rolle de kan spille for å bidra til å oppnå målene. Slike initiativer er viktige for å skape forståelse for bedrifters eget ansvar, og må støttes opp av statlige reguleringer og insentiver. I forbindelse med FNs 70-årsjublieum foreslår Spire også et siste mål, som glimrer med sitt fravær: Utrydding av ekstrem rikdom. Siden tusenårsmålene ble vedtatt, har forskjellene i verden økt. Mange vil snakke om de fattige, men få om de rikeste som har blitt enda rikere. Det ventes at verdens 1% rikeste snart eier like mye som de resterende 99 %. Dette er en ressursfordeling som er ekstremt urettferdig, hvor noen få tjener seg uforsvarlig rike på ressursran og arbeid gjort av masser av mennesker under umenneskelige arbeidsforhold og ekstrem fattigdom. Det gjør også noen få mennesker svært mektige på udemokratisk vis, og disse bruker gjerne denne makta til å påvirke nasjonal og internasjonal politikk i en retning som verken ganger folket eller jordas miljø. Spire oppfordrer til samarbeid om de 17 vedtatte målene mellom de forskjellige sektorene i Norge og internasjonalt, til å inkludere vårt 18. mål, og til å spre budskapet bak dem: Verden trenger ambisiøse mål, politikere og mennesker for å skape et sårt trengt skifte til en bærekraftig og rettferdig verden der vi kan holde den globale temperaturøkningen under 1.5 C, og la folk få makt over eget liv og fremtid!  Torsdag 1. oktober var det høring i Stortingets Næringskomite om regjeringens nasjonale jordvernstrategi som ble lagt frem før sommeren. Spire var der for å gi innspill til strategien.
Regjeringen la frem strategien sin før sommeren, og den er nå på behandling i Stortingets næringskomite. Strategien sikter på å ta vare på Norges jordbruksarealer, og gir noen forslag på hvordan regjeringen vil jobbe med dette fremover. I Norge er det ca 3% av landets overflate som er dyrkbar, noe som er lite sammenlignet med andre land. Den beste matjorden er lokalisert rundt de store byene, og hvert år er det tusenvis av dekar som blir bygget ned, det vil si lagt omgjort til boligområder, næringsbygg eller brukt til utbygging av veier og jernbane. Dette er jord som aldri mer vil bli brukt til matproduksjon. Bortsett fra Spire så var også representanter fra Bondelaget, Norges bygdeungdomslag, Jordvernforeningen i Oslo og Akershus, Naturvernforbundet og Natur og ungdom der og ga sine innspill. Flere av organisasjonene hadde lignende krav, for eksempel om en nullvisjon når det gjelder nedbygging av jord, og at det juridiske vernet av jord må styrkes i form av en egen jordvernlov. Du kan lese Spires innspill ved å trykke på linken oppe til høyre. I regjeringens strategi er målet for nedbygging av jord satt til maksimum 6000 dekar per år. Når det i 2014 ble omdisponert mindre enn dette, legger denne strategien faktisk opp til at vi kan øke nedbyggingen av jord. Dette er ikke bra, mener Spire. - I et langsiktig perspektiv så er en nullvisjon det eneste akseptable målet, sier Anna Karlsson i Spires matutvalg, som presenterte Spires innspill på dagens høring. I Norge har vi et svært lite dyrkbart areal, og med en økende befolkning er det viktig at vi tar vare på dette slik at vi kan produsere mat her også i framtiden. Når vi bygger ned matjord her, må vi legge beslag på andre lands jordbruksarealer gjennom økt import. Dette er ikke greit i et internasjonalt perspektiv, fordi alle land har rett og plikt å sørge for mat til sin egen befolkning først og fremst. I tillegg er det svært usolidarisk å legge fruktbar jord under asfalt når det i fremtiden kan bli gunstigere forhold for å produsere mat i et land som Norge, mens det kan bli mye vanskeligere andre plasser. Spires andre konkrete innspill til regjeringens strategi var at Norge burde opprette et framtidsombud. Jordvern er akkurat en slik sak som ville vært aktuelt for et framtidsombud å ta tak i. Du kan lese mer om Spires arbeid med et framtidsombud her. - Her er det definitivt langsiktige hensyn som får gi vike for kortsiktige interesser. Når varehus bygges på de beste kornåkrene, er det ikke med hensyn til framtidige generasjoners matsikkerhet, sier Anna. Når det gjelder bygging av nye boligområder vil vi heller se fortetting og et effektivt arealbruk enn at det bygges på nye arealer. Men dette er ikke en enkel sak, og det er mange hensyn som skal veies opp mot hverandre. Samtidig som vi ikke ønsker å bygge ut byene på bekostning av matjorden som ligger rundt, må byen være et hyggelig sted å bo på med nok plass for grønnområder. Derfor kreves det helhetlig planlegging. Og et framtidsombud, som kan sette ned foten når politikerne glemmer at de har ansvar også for de som kommer etter oss. Vi håper Stortinget tar med seg innspillet og følger våre anbefalinger! I mellomtiden fortsetter vi å jobbe for et norsk framtidsombud, og for å øke kunnskapen om hvorfor matjorden vår er så uhyre viktig. 
 Vil de nye klimamålene bli en sovepute for politikerne?
EUs nye klimamål ble nylig presentert og innebærer blant annet 40 % kutt i CO2-utslipp fra 1990-nivået innen 2030. Regjeringen foreslo at Norge skulle følge EUs mål, og Stortinget vedtok natt til onsdag forslaget. Ifølge FNs klimapanel må vi ha kutt på minst 60 %. Utgangspunktet med 40 % kutt er derfor ikke bra nok, men er likevel et sted å starte, og EU har tidligere vært flinke til å oppfylle egne klimakrav. Kuttene skal være på EU-nivå, hvilket betyr at det er EUs totale CO2-utslipp som skal kuttes. "Hjemme" blir altså nå definert som EU som helhet. Målene kommer med fleksible mekanismer, blant annet kvotehandel mellom land. I EUs klimakvotesystem (EU ETS) gir en utslippskvote rett til å slippe ut ett tonn CO2, og hensikten er at kuttene skjer der det er mest økonomisk lønnsomt. Det er kritisert at målene ikke fører til konkrete nok mål for Norge, da det som sagt er utslipp på EU-nivå og ikke innad i hvert land. Norge kan altså fremdeles kjøpe seg fri gjennom å bidra til kutt andre steder i EU, eksempelvis i Slovakia, hvor kutt er mer "kostnadseffektivt". Dette kvotehandelssystemet (ETS) er en av de viktigste virkemidlene i EU for å nå målet. Norge har et stort ansvar for å være blant verdens mest ambisiøse når det gjelder å kutte klimagasser, og dette bør selvsagt skje innenfor våre egne grenser. Symboleffekten det gir til fattige land at vi kjøper oss en enkel utvei gjennom kvoter, er veldig negativ og bidrar ikke til å komme oss nærmere en god og forpliktende internasjonal avtale. Spire har derfor i mange år jobbet for at Norges kutt må skje på hjemmebane. Vi har et stort historisk ansvar og også de beste forutsetningene for å kutte. Vi vet hvilke tiltak vi kan gjennomføre, og vi vet hva forskningen forteller oss. Den største utfordringen for klimahandling er handlingslammede politikere. Kuttene Norge må gjennomføre, må samsvare med klimapanelets anbefalinger. 40% kutt er en start, men det er viktig å være klar over at det kun er en start. Vi må dytte ambisjonene høyere. Aller viktigst er det at vi viser verden at oljenasjonen Norge tar ansvaret på alvor ved å kutte betydelig hjemme. Etter COP21 i Paris vil Regjeringen presentere hvor stor del av kuttene som vil gjøres nasjonalt. Press fra EU vil forhåpentligvis motivere og engasjere norske politikere til å innføre tiltak her i landet. En åpenbar fordel med å gå sammen med EU om å nå målene er at de blir juridisk bindene for Norge, noe som åpner for sanksjoner ved manglende gjennomføring. At Regjeringen vil ha Norge med på disse målene gir også norske bedrifter samme utgangspunkt som konkurrentene i EU når det kommer til krav om utslipp. Det er verdt å nevne at 40% kutt gjelder fra 1990-nivå. Siden 1990 har Norges utslipp økt mer enn EU sine, og Norge må dermed kutte med 44%. Noe av det viktigste er at klimamålene ikke blir en sovepute for politikerne. Med felles mål kan miljøbevegelsen i Norge i større grad samarbeide med tilsvarende organisasjoner i EU og dermed ha en sterkere og tydeligere stemme når det kommer til å påvirke på EU-nivå. Vi i Spire vil være med på arbeidet for en sterk, samlet miljøbevegelse, på tvers av landegrenser, som holder politikerne ansvarlige for de forpliktelsene de har påtatt seg, både fram til COP21 i Paris, men også etterpå.  Verdens regnskoger er utrolig viktig for klimaet og livet på jorden. Norge jobber med regnskogbevaring gjennom REDD, men hva er egentlig det, og hvor bra er det?
De er kanskje den viktigste livsformen på jorden. De filtrerer karbon fra luften og gjør det om til oksygen. De huser millioner av arter, inkludert mennesker, og de stabiliserer klimaet. De har vært her mye lenger enn oss, men deres eksistens er truet på grunn av vårt umettelige behov for mat og land. De er regnskogene i verden, og de må beskyttes.
Avskoging utgjør om lag 20% av karbonutslippene våre og mindre trær fører til raskere klimaforandringer ved minsket karbonfiltrering. Det er derfor essensielt at vi stopper avskoging. Som et tiltak for å redusere avskoging og forringelse har REDD blitt opprettet. REDD – ‘Reducing emissions from Deforestation and forest Degredation’ har som mål å gjøre levende skoger mer verdt enn nedkuttet ved å sette en pris på dem. Norge har i flere år gått fremst som et godt eksempel ved å gi opptil 3 milliarder hvert år til land som beviser at de har redusert avskogingen sin. Brasil har mottatt mange av disse milliardene og har bevist en solid reduksjon i avskogingen. Rundt 70% mindre skog ble jevnet med jorda i fjor enn da prosjektet startet for ti år siden. Det tilsvarer at rundt 3 milliarder tonn CO2 ikke har blitt sluppet ut. Prosjektet har hatt en tydelig positiv effekt i Brasil, men det er fortsatt ikke enighet om REDD er den beste løsningen for resten av regnskoglandene. Et hovedargument som ofte høres her i Lima er at REDD bare er et tiltak for utviklede land til å øke sine utslipp og ha god samvittighet for det. Per dags dato har ikke Norge fått noen karbonutslippskvoter for sine REDD bidrag, men det fryktes fra både professorer og Peruvianere at det kan forandre seg. Da vil i tilfelle regnskogens fremtid avhenge av at markedet kjøper karbonkreditt. Når regnskogene blir gjort om til en markedsvare vil det føre til konflikter mellom de som vil tjene penger på den, såkalte carbon-cowboys og de som bor der. Urbefolkningenes rettigheter har vært et stort tema på COP. I Peru og Sør-Amerikas skoger er det mange folkegrupper som bor i regnskogene. Urbefolkningen har en egen kultur og levemåte som gjør at de tar vare på naturen rundt seg. De sier at territoriene deres er en del av dem og at de lever i harmoni med skogen. Det viser seg å være troverdig ettersom bare 2% av områdene deres er avskoget. Dessverre er det juridisk sett ikke mye som er deres territorium. Urbefolkning i Sør-Amerika er de med færrest landrettigheter i verden og det skaper konflikter. Det koster penger å eie land sier de, men penger er det ikke alle som bruker. Som følge av få rettigheter har det forekommet utkastelser, korrupsjon og menneskerettighetsbrudd ifølge gruppen NO-REDD. De mener at REDD er en skam mot menneskeheten, en ny type kolonialisme de kaller Co2lonialisme. Jeg møtte mange mennesker i forbindelse med denne artikkelen men denne gruppen skrek definitivt høyest. De mente at representantene fra urbefolkningen var korrupte, at oljeselskaper styrer REDD skuta og at det må finnes en bedre løsning på avskoging. De mener at alt fokus skal være på rettigheter og selvfølgelig at all avskoging i regnskog må forbys umiddelbart. Nevnte problemer har blitt anerkjent av FN. På COP har de nå jobbet hardt for å få plass det som kalles sikkerhetsregler, eller ‘Safeguards’. De skal minimere de negative effektene ved å inkludere lokalbefolkningen i beslutningene. Det skal opprettes ett system som rapporterer om rettigheter, fremgang og at pengene blir brukt på lokale behov. Elementene som har blitt diskutert i år har vært detaljer rundt hva slags safeguards skal inkluderes og hvor mange må egentlig være delaktig i avtalen for at alle blir fornøyde. Det ble dessverre ikke noen god avtale rundt safeguards i år, derfor må vi vente til neste år før de blir satt i gang for fullt. Personlig ser jeg visse problemer med at skogen skal være en del av et økonomisk system. Det betyr at noen tjener penger på en skog der det i tusenvis av år har vært fritt frem. Men vi må selvsagt beskytte skogen fra store selskaper og kriminelle som bare skal tjene penger fortest mulig. Etter utallige foredrag og diskusjoner kommer det klart frem at vi må samarbeide om å beskytte skogene, men at det er veldig vanskelig. Det handler om mer enn bare skog, det er også hele systemet rundt skogene som må forandres. Vi kan ikke fortsette å ødsle bort ressursene våre for en rask profitt. Vi må tenke langsiktig og planlegge for fremtiden. Skogene kommer til å fortsette med karbonfiltrering og andre økosystemtjenester så lenge vi passer på å gir litt omsorg tilbake. Jeg mener vi må se på REDD som et ledd i dette arbeidet, men at vi også må lære av urbefolkningen og fokusere på å skape et system som harmoniserer bedre med naturen. Jonathan Grevstad Lindholt, klimadelegat for Spire i Lima  Min feltreise til Brasil; møtet med en skadelig industri og menneskene den berører.
Nå er det vinter i Norge og det går mot jul og nyttår. For et halvt år siden opplevde jeg en varmere vinter i Mato Grosso i Brasil, som ligger på andre siden av ekvator. Da var nemlig Maria, Aurora og jeg på feltarbeid til delstaten i forbindelse med Spires kampanje ”Soyalandet”, for å utforske de sosiale og miljømessige konsekvensene av soyaindustrien – en industri det norske landbruket er avhengig av.
På feltarbeid til varmens hjemland Det var to hektiske uker i intens hete – en hete du venner deg til, akkurat som du venner deg til den litt annerledes flørtekulturen, med tuting og sleipe blikk, noe som kanskje ikke er rart når det kommer tre utenlandske jenter, to av dem modellhøye (jeg er den tredje), vandrende gjennom byen med dyrt kamerautstyr på skuldrene på jakt etter nye intervjuofre og på leting etter godt skjulte NGO-kontorer. Da blir man ganske het, skal jeg si deg! Kvinnene her liker den formen for oppmerksomhet, blir vi fortalt når vi ytrer våre holdninger for en fyr vi kommer i snakk med. "De drar på treningssenteret for å bli fine for gutta." Du tror ikke heller de drar for å komme i god form?! spør jeg tilbake. Neida, kvinnene her er kjøttstykker. De skal være trofeer for solide mannfolk, er svaret (sånn noenlunde). Men de brasilianske kvinnene vi møter er ikke sånn. De har bein i nesa, et bredt smil om munnen og åpne armer. De er vakre og sensuelle, men på ingen måte pynteobjekter. Her er det personlighet i massevis. Og varmen er slående. Moder jord, der soyaen gror Uansett. Jeg husker en dag helt mot slutten da vi bestemte oss for å ta en pustepause fra det intensive feltarbeidet. Jeg dro på joggetur gjennom byen og kjente lukten av varm asfalt og stekt kjøtt (av en eller annen grunn, men det er jo tross alt Brasil det er snakk om), mens jeg kjente en ørkenspredning i halsen fordi halvliteren med vann jeg hadde til frokost ikke var nok drivstoff i de nære 40 gradene. Kanskje ut av hallusinasjon, begynte jeg å trekke paralleller til regnskoghogst og soyaspredning på Cerradoen i Brasil. Intensiv plantasjeindustri har jo som kjent, alvorlige miljøkonsekvenser som tørke, flom, erosjon av jorda og mer hete i nærmiljøet (røtter binder vann, tretoppene hindrer sollys, og trærne regulerer dessuten temperaturen i lufta, kort fortalt). Soya produseres på denne måten: I enorme plantasjer, med monokultur, tungt maskineri og tonnevis av sterke sprøytemidler – så sterke at de fleste landene i verden forbyr dem. Om man skal være kritisk, kan man dermed påstå at soyaindustrien og moder jord ikke er bestevenner. Og moder jord er kanskje mer til stede her i Brasil enn i de fleste andre land i verden. Her er det våtmarker, savanne og regnskog. Med et bredt spekter av økosystemer, er Brasil også det landet med mest biodiversitet i verden. En industri helt på jordet I Brasil bor det altså et mangfold av ulike arter, men også mange mennesker og mange selskaper. Det er ingen dum ting i seg selv, men her er menneskene – urfolk, jordløse, fattige, og andre – små i møtet med selskapene. Her er alt soya, soya, soya, forteller den ene informanten oss. Vel, her er alt penger, penger, penger, tenker jeg. Og så lenge noen vil kjøpe, er det alltid noen som vil selge. Da er det ikke lenger plass til alle, og bevegelser som MST (De jordløses bevegelse) må kjempe hardt for å sørge for at jorda blir brukt til å dyrke mat og gitt til folket i stedet for å ligge brakk i vente på å bli oppslukt av en gigant. De små sine stemmer skal høres og de manges munner mettes. Og det står i grunn svart på hvitt i den brasilianske grunnloven: jorda skal ha en sosial funksjon, hvis ikke skal den eksproprieres av staten og brukes til jordreform. Dagens praksis er en annen: I Mato Grosso har det totale arealet dekket av soyaplantasjer ekspandert med 400 prosent de siste 10 åra. I et land der under tre prosent av befolkningen eier to tredeler av landarealet er det bekymringsverdig. For det er ikke småbrukere som dyrker soya, det er agroselskaper – store jordbruksaktører som sprøyter inn masse penger (til politikere som svarer med skattekutt) og enormt mye sprøytemidler i en industri som verken skaper arbeidsplasser eller menneskemat. Og kanskje er det like greit at brasilianerne ikke spiser soya, for sprøytemidlene får de uansett i seg gjennom grunnvannet, noe som blant annet vises av forskning der man fant sprøytemiddelrester i morsmelka til kvinner som bodde i nærheten av soyaplantasjer. Har dere ikke gress i Norge? Det rare er at dyra heller ikke spiser det. Da vi spurte en brasilianer om dette, fniste han litt av det teite spørsmålet. Nei, kuene spiser vel ikke soya! De spiser gress. Har dere ikke gress i Norge? Jo, vi har jo det, men dyra i Norge spiser seg likevel mette på soya, og vel så det. Dagros proppes så full av soya at det tyter 7500(!) liter melk ut av henne i året. 95 prosent av Dagrosene i Norge er faktisk NRF eller NRF-krysninger, og disse trenger store mengder protein for å prestere (nesten) maksimalt, som vil si å produsere masse melk og kjøtt. Og Dagros har virkelig hatt en læringskurve, fra ”kun” å produsere 2500liter i året i 1959, til dagens nivå, som altså er en tredobling. Men hun skal ikke ha all rosen, for dette krever enorme mengder soya. Vi importerer nå faktisk hele 900 000 tonn soya i året, der omtrent halvparten går til husdyrproduksjon og resten til oppdrettsnæringa. Selv om soya er billig, innebærer dette selvsagt betydelige kostnader. Da snakker jeg ikke om miljøkostnadene og de sosiale kostnadene i Brasil, for disse er selvsagt utelatt fra regnskapet, altså såkalte eksterne kostnader, eller eksternaliteter om du vil. Nei, da snakker vi om rene økonomiske kostnader. Slike folk er opptatt av. En av de mest arbeidsintensive industriene i Norge blir altså mer og mer kapitalintensiv, der det er antallet kyr, investeringer i dyre driftsbygg (og med dette en gjeldsøkning) og input av innsatsfaktorer fra utlandet som kjører produktivitetsveksten, mens det blir plass til færre og færre bønder; der det blir dyrt å sende dyra ut på beite; og der bruk etter bruk legges ned. Det må en god samfunnsøkonom til for å skjønne nytteeffekten av denne utviklingen, eller kanskje en politiker. Jeg forstår det i alle fall ikke. Bønder eller bønner? Alt dette tatt i betraktning er spørsmålet vi må stille oss – kanskje det viktigste spørsmålet landbruket står overfor: vil vi ha bønder eller vil vi ha bønner? Jeg vet om visse høyrepolitikere som ikke klarer å uttale forskjellen, men man bør likevel kunne forskjellen på et jordbruk der det er menneskene, dyrene og naturen som står i sentrum, og et landbruk der det hele drives av innsatsfaktorer fra Brasil og storkapital, slik vår USA-frelste landbruksminister ønsker. Men kanskje vi skal snu om og finne alternativer her hjemme? Om ikke for vår egen matsikkerhet og selvforsyning, så kanskje ut av solidaritet med et folk som gjerne vil få beholde jorda si selv så de kan dyrke mat – mat som ikke gis til norsk storfe, fjærfe, svin og oppdrettslaks, men til Brasilianere. For som ordspråket jeg leste på en hyggelig café i jordbrukskommunen Gjerdrum i dag uttrykker det: ”Kunsten er å dyrke sin egen hage, selv om naboen har bedre jord.” Så la oss benytte beitene og utmarka i stedet for å presse ned kornprisen så den blir lav nok til at kornet kan brukes i kraftfôr til dyra våre. La oss beholde de små og mellomstore gårdsbrukene som kan drives på en måte som ikke uttarmer jorda. La oss dyrke et mangfold av arter som opprettholder mikrobalansen i jorda og øker selvforsyningsgraden vår, og dermed også matsikkerheten. Jeg er sikker på at Norge kan finne mange gode måter å fø seg selv på med utgangspunkt i det rike ressursgrunnlaget vi har. Så kan verdens rikeste land kanskje se seg for god for å røve landområder fra utviklingsland, smørkrise eller ei. Kampanjehøsten går mot slutten, men det er nå det begynner Feltarbeidet i Brasil måtte etter hvert ta slutt. Etter to hektiske uker, der vi ringte rundt, mailet, banket på dører, busset, tok lange taxiturer dit det ikke gikk fornuftige bussruter og vandret hit og dit i vintervarmen, hadde vi en rekke gode intervjuer, bilder, videoklipp, sitater og ikke minst, mange sterke inntrykk å ta med oss hjem igjen. Brasil er et land som fester seg i hjertet ditt. Det er vakkert og vanskelig å dra fra, men vi hadde jo en jobb å gjøre her hjemme, og dessuten var vi tomme for penger. Hjemme i Norge ventet kampanjegruppa, som er verdens hyggeligste samling engasjerte mennesker fra ulike ledd av Spire. Disse vil alle gjøre sitt for å bidra til at denne kampanjen ender i økt bevissthet om soyaproblematikken blant befolkningen, og aller helst i noen politiske endringer som gjør soya til en mindre viktig innsatsfaktor i det norske landbruket – som vi jo gjerne vil at skal være nettopp det: norsk. I januar kommer rapporten som sammenfatter våre funn. Følg med ! Skrevet av Nora Hougen, Spire |
Categories
All
Arkiv
February 2021
|
|||||||||||||||||||||||||
Photos used under Creative Commons from Aircaft @ Gloucestershire Airport By James, School Strike 4 Climate, katerha
