Spire reagerer på at Miljødirektoratet, som syns maisen er for miljøskadelig til å dyrkes i Norge, samtidig syns det er helt greit at den kan dyrkes i andre land.

 - Inkonsistensen og ansvarsfraskrivelsen er hårreisende. Er det liksom greit at vi skal bidra til å skade miljøet så lenge det ikke er i vårt eget land? Norge har ifølge genteknologiloven et ansvar for å vurdere miljø, bærekraft og samfunnsnytte når vi tar stilling til GMO-er. Dette ansvaret slutter ikke ved norskegrensen, sier Spires leder Mari Gjengedal.

Tine Sundtoft overrasket i fjor et samlet Norge ved å påstå om at flere sorter GMO har vært tillatt i Norge "i lengre tid", uten at hverken andre politikere, næringen, organisasjonsmiljøet, kontrollmyndighetene eller mannen i gata hadde fått det med seg. Årsaken var at Norge ikke hadde lagt ned noe formelt forbud mot GMO-ene, som var blitt godkjent i EU. Dermed ble de etter Sundtofts tolkning automatisk godkjent også i Norge.

Deretter ble det bestemt at det skulle "ryddes opp" ved at GMO-ene det gjaldt skulle få en grundig vurdering slik at Norge kunne ta stilling til hvorvidt de faktisk skulle forbys eller ikke.

 - Det slår meg som om Sundtoft, departementet og direktoratet fører en lite fordekt pro-GMO-politikk, hvor de først sier at flere GMO-er er tillatt i Norge, og deretter gjennomfører vurderinger som er i tråd med dette, sier Gjengedal.

Nå vil Spire minne Klima- og miljødepartementet om at vi har en lov som sier at en GMO både skal bidra til bærekraftig utvikling og ha reell samfunnsnytte. I tillegg står det i miljødirektoratet sine veiledninger at man skal ta forholdene i produksjonslandet i beregning ved vurderinger.

Spire mener det er flere problemer knyttet til GMO-ene på dagens marked. De fleste GMO-ene er enten modifisert til å tåle store mengder sprøytemidler, eller produserer sin egen gift. Dette har negative miljøkonsekvenser. I tillegg er det problemer med spredning til resten av økosystemet, noe som har vist seg for eksempel i Spania, som er et av få land som dyrker GMO i EU. Maktkonsentrasjon er et annet element, sier Gjengedal.

 - Spire er ikke motstandere av GMO på et prinsipielt grunnlag, men ser mange problemer knyttet til bruk av dagens GMO-er. Vi ser blant annet at rike selskaper stadig får mer makt over det globale matsystemet. Enhver maktsentralisering på matmarkedet er en trussel for matsikkerheten, og patentlovgivningen med GMO i spissen bidrar til dette. Dagens kommersielle GMO-er er også produsert for å dyrkes innenfor et intensivt, industrielt landbruk som i seg selv ikke er bærekraftig.

I diskusjonen om hvilket landbruk som kan mette verden i framtiden, mener Spirelederen at GMO er en avsporing:

- GMO er et forsøk på å fikse symptomene framfor å gjøre noe med selve sykdommen. Det som trengs er en helomvending til et globalt bærekraftig system, og da har ikke GMO eller det intensive industrielle landbruket kommet med noen reelle løsninger.

Nå er Spire bekymret for at dette vil åpne opp for en løsere tolking av genteknologiloven vår.


Mer om Spires meninger om GMO:
Det hevdes at GMO kan være med på å utrydde sulten i verden. Dette stiller seg Spire skeptisk til, særlig av tre grunner. For det første er matsikkerhet ikke først og fremst et spørsmål om volum men om fordeling, fattigdomsbekjempelse og smart ressursbruk. For det andre er mesteparten av verdens sultende selv matprodusenter. Disse er småskala landbrukere som produserer langt mindre enn hva de ville gjort med riktig tilgang til innsatsfaktorer, markeder og sosiale beskyttelsesnett. For dem vil ikke GMO bidra til økte avlinger. For det tredje er det stor usikkerhet knyttet til hvorvidt GMO egentlig bidrar til produksjonsøkning på lang sikt. Andre, mer bærekraftige metoder kan være mer effektive.

Et grunnleggende problem er at GMO-ene som lages for dagens kommersielle marked er laget for en storskala landbruksmodell som i seg selv ikke er bærekraftig. Et slikt landbruk baseres på kjemikalier, fossilt brensel, kapitalintensive investeringer, er med på å ødelegge jordsmonn og biologisk mangfold verden over, og er ikke en del av et framtidsretta landbruk som ivaretar framtidige generasjoners behov. Problematikken knyttet til patentering av frø er ikke begrenset til bruken av GMO, men er likevel svært urovekkende. Dette konsentrerer makt og kontroll over innsatsfaktorene i landbruket til store selskaper, og vekk fra bøndene. GMO er på denne måten også med på å begrense mangfoldet blant matplanter. Dette vil få store konsekvenser i framtida siden vi ennå ikke vet hvilke egenskaper som vil være nødvendig hos plantene vi dyrker.

Spire er ikke kategorisk negativ til GMO, og anerkjenner muligheten for at genmodifisering kan være en nyttig teknologi for å løse noen av framtidens problemer. Men da er det en forutsetning at utviklingen baseres på hva som er storsamfunnets behov og ikke ut fra storselskapenes profittønske. GMO-er må bidra til positive effekter for mennesker og miljø, utvikles etter et føre-var-prinsipp, bidra beviselig til bærekraftig utvikling og være en folkelig fellesressurs.

Les mer om temaet i dette blogginnlegget fra september 2014


Miljødirektoratet anbefaler at Norge tillater import av den genmodifiserte maisen med det klingende navnet MON810. Men direktoratet mener ikke sorten bør kunne dyrkes her til lands - av miljøhensyn.

Spires matutvalg trenger DEG for å planlegge og gjennomføre nye og spennende prosjekter i 2015. Grip muligheten - engasjer deg!

Er du interessert i matsikkerhet, klima eller miljøvennlig matproduksjon? Bor du i eller rundt Oslo og vil gjøre en forskjell for å gjøre verden mer rettferdig og bærekraftig? Da er Spires matutvalg noe for deg! Vi trenger nå flere aktive frivillige til å hjelpe oss med å planlegge og gjennomføre spennende prosjekter i 2015.

Spires matutvalg er Spires kompetansegruppe for matrelaterte saker. Vi jobber med å utvikle og påvirke politikk, gjennomføre aktiviteter, spre informasjon og bygge kompetanse i og utenfor Spire. Vi jobber kontinuerlig med ulike aktiviteter, men akkurat nå er det spesielt to prosjekter vi trenger din hjelp til!

1. Bærekraftig kokebok
Spire har fått midler til å utvikle og produsere en bærekraftig kokebok! Kokeboken skal kombinere gode matoppskrifter og miljøvennlige råvarer med informasjon om Nord-Sør-spørsmål og tips til hvordan forbukere kan ta mer bærekraftige matvalg i hverdagen. Kokeboken skal inneholde informasjon om blant annet matsvinn, miljøbelastning og klimautslipp fra matproduksjon, bærekraftige produksjonsmetoder, verdikjeder, rettferdig mathandel, og sesongbasert og kortreist mat. Vi vil samarbeide med kjente kokker og matbloggere i produksjonen og markedsføringen av boken. Vi utarbeider også et foredrag som vi tar med ut på foredragsturne til skoler og/eller universiteter i august/september.

2. MatBeat 2015 med fokus på matjord
To år tidligere har Spire, sammen med Utviklingsfondet og FIAN, arrangert MatBeat - en helaftens kveld med konserter, appeller, installasjoner m.m. for å feire retten til mat og sette søkelys på matrelaterte spørsmål. I år satser vi større enn noen gang, og skal arrangere årets viktigste fest for matsikkerhet! I forbindelse med FNs internasjonale år for jordsmonn vil fokuset i år være på hvor viktig matjord er for matsikkerhet - og hvordan vi kan forvalte jorden på en bærekraftig måte. Visste du for eksempel at blant annet industrielt jordbruk og tunge maskiner bidrar til å ødelegge fruktbarheten i jorden? Eller at naturen bruker 1000 år på å lage én centimeter mer matjord? Eller at god matjord kan bidra til å motvirke klimaendringer? Vi trenger deg for å være med å arrangere et knallarrangement på verdens matdag 16. oktober!  

Alle i utvalget bidrar med det de har kapasitet til og jobber med de det har mest interesse for. Arbeidsoppgaver kan innebære for eksempel:

• Produksjon av faglige artikler, mediesaker og annet materiell         
• Artistkontakt eller kontakt med kjendiskokker         
• Design eller fotografi         
• Mediekontakt eller PR-ansvarlig       
• Utforming og/eller formidling av foredrag       
• Praktisk arrangering

I tillegg kan alle utvalgsmedlemmene bidra til ordinære, løpende oppgaver som å skrive politiske innspill eller drive påvirkningsarbeid, skrive kronikker eller saker til media, blogg og nettsider, følge opp Spires lokallag eller planlegge og gjennomføre andre mindre aktiviteter.

Hvem er du?

• Du er gjerne mellom 18-30 år, og bor i tilknytning til Oslo
• Du trenger ikke ha noen forhåndskunnskaper, men må være interessert i å lære
• Du brenner for bærekraftig mat og en verden uten sult
• Du har kapasitet til å bli med i et utvalg som møtes cirka en gang i uken, og gjøre litt arbeid på egenhånd innimellom
• Du er initiativrik og liker å jobbe i et ungt og kunnskapsrikt miljø

 Du får:                   

• Organisasjonserfaring og annen nyttig arbeidserfaring
• Ta del i et kunnskapsrikt, spennende og inkluderende miljø
• Utfordret deg selv i en organisasjon med mange spennende oppgaver, lav terskel for å kunne ta på seg ansvar tidlig, og stor medbestemmelsesrett
• Stort handlingsrom til å bestemme egne oppgaver og mulighet til å gjennomføre dine ideer
• Gode venner og gode minner fra et sosialt utvalg
• Ny kunnskap og nye perspektiver på verden.
• Rett til å dra nytte av muligheter for Spires aktive medlemmer, slik som skolering, representasjonsarbeid, seminarer, kontakt med et bredt organisasjonsnettverk, og mulighet for å søke om å delta på internasjonale konferanser

Høres dette ut som noe for deg? Kom på vårt neste møte!

Matutvalget møtes hver mandag ettermiddag på Spire og Utviklingsfondets kontor i Oslo i Mariboes gate 8, 4. etasje klokken 18. Det er helt uforpliktende å komme på et møte, og det er åpent for alle. 

Følg Matutvalget på Facebook for nyheter og mulige endringer i møtetidspunkt. Ta kontakt med koordinator Solveig på solveiglygre@gmail.com om du har spørsmål!
Gutter oppfordres spesielt til å bli med :)

Spire er aktuell med rapporten ”Soyalandet - den norske soyaavhengigheten - og veien ut”. Rapporten tar for seg politiske løsninger for å øke bruken av norske ressurser og dreie norsk matproduksjon i en mer bærekraftig retning.

2015 er av FN utnevnt til året for jord og Matutvalget i Spire vil i forbindelse med dette sette fokus på det komplekse næringsvevet av organismer i jorda som legger grunnlag for hele vår eksistens - og viser at vi trenger en bærekraftig forvalting av jorda.

«En nasjon som ødelegger sin jord ødelegger seg selv», skal tidligere amerikansk president Franklin D. Roosevelt ha sagt. I tråd med dette har FN utpekt 2015 som året for jord, og målet er å øke folks kunnskap om jord og dens betydning, øke beskyttelsen av matjord og promotere en bærekraftig forvalting av jorda.

Det er faktisk slik at jord ofte blir neglisjert, til tross for at den er helt essensiell for vår overlevelse. Sola regnes visstnok som kilden til alt liv, men det er planter som gjennom fotosyntesen og et komplekst samarbeid med jorda og livet i jorda skaper næringsstoffer og kalorier til oss, enten som mat direkte eller via andre organismer i næringskjeden. Dr. Elaine Ingham er en jordmikrobiolog som har gjort mye for å fremme en mer helhetlig tilnærming til forståelsen av livet i jorda. I jorda finnes det milliarder av organismer som alle er avhengige av hverandre, sammenlenket i et komplekst næringsvev, på engelsk «the soil food web». I dag driver Elaine Ingham og hennes forskerteam et konsulentfirma som gjør mikroskopanalyser av jord og gir råd til folk som ønsker å legge om til mer bærekraftige dyrkingsmetoder. I begynnelsen av januar holdt Elaine Ingham en workshop i Oxford, England, hvor Spire var til stede.

Hva er jord?
Jord består av mineraler, organisk materiale, organismer og abiotiske faktorer. Berggrunnen brytes ned av kulde, varme og mikroorganismer til sand, silt og leirpartikler rike på mineraler. Det organiske materialet (herav mye karbon) er rester fra døde planter og dyr, i tillegg til karbohydrater som utsondres av planter, såkalte roteksudater. Organismene er alt levende, slik som bakterier, sopp, mark og nematoder, for å nevne et fåtall. Det abiotiske, ikke-levende, er kjemiske og fysiske faktorer slik som pH, lys og temperatur.

Livet i jorda – et komplekst næringsvev
Mikroorganismene på det laveste «nivået», bakterier og sopp, danner enzymer som trekker ut mineraler fra sand, silt og leirpartiklene for eget bruk. Disse bakteriene og soppene blir så spist av mikroorganismer på høyere nivåer, og disse blir i sin tur spist av andre. Overflødige mineraler, som organismene på høyere nivå ikke trenger, slippes ut i jorda som avfall, i en løselig form tilgjengelig for plantene. Men det er ikke bare mikroorganismene som forsyner plantene med mineraler; plantene gir noe tilbake til mikroorganismene. All energi en plante behøver, dannes over jorda ved hjelp av fotosyntesen. Det som planten ikke bruker til å vokse, går ned i røttene. Der går en del av denne energien, i form av roteksudater (sukker, aminosyrer og karbohydrater), ut i den omkringliggende jorden, hvor de fôrer bakteriene og soppene nærmest røttene. Det foregår altså en kontinuerlig bytteprosess, hvor planten forsyner mikroorganismene med energi, og mikroorganismene gjennom livssyklusen forsyner planten med livsviktige næringsstoffer.

Bakterier limer seg fast til små partikler, røtter og hverandre. Soppene danner tråder som binder sammen disse klumpene til større klumper. Dette, sammen med det organiske materialet, bygger jordas struktur.

Organisk materiale
Strukturen er viktig for at oksygen og vann skal kunne komme ned i jorda. Organisk materiale, som kan være både dødt plantemateriale og roteksudater, kan holde opp til ti ganger sin egen vekt i vann! Det organiske materialet inneholder som nevnt mye karbon, som blir nedbrutt av bakterier og sopp. En del brukes til formering av mer bakterier og sopp, en del blir sluppet ut i atmosfæren som CO 2 og noe blir igjen i jorda som avfall. Bakterier og sopp bruker ulik mengde med karbon for å formere seg. Omgjort til en enhet sukker, bruker bakterier 20 % til å formere seg, de slipper ut 60 % som CO 2 , og 20 % blir igjen som avfall. Sopp, på den andre siden, bruker 60 % til å formere seg og slipper ut kun 20 % som CO 2 . Dette betyr at der sopp dominerer blir mye karbon bundet i jorda. Dette sammenfaller også med det faktum at skoger er sopp-dominerte økosystem, mens dyrket jord som oftest er bakterie-dominerte.

Riktig biologi betyr friske planter og sunn, fruktbar jord
Mikroorganismene som omgir planterøttene danner en tjukk «vegg», som helt dekker alle plantens overflater. Denne veggen av mikroorganismer beskytter plantene mot patogenere og andre skadelige organismer, som blir utkonkurrerte eller spist opp før de i det hele tatt er i nærheten. I tillegg til å forhindre sykdommer, vil riktig biologi i jorda også kunne bryte ned giftstoffer, holde på vann og se til at næringsstoffer ikke lekker ut av jorda men blir hvor vi vil ha dem – nær røttene. Men det er ofte ikke sånn det ser ut i dagens dyrkede jorder.

Hva gjør mineralgjødsel og plantevernmidler med livet i jorda?
Enkelt forklart består kunstgjødsel, eller mineralgjødsel, av noen av de aller viktigste næringsstoffene plantene trenger. I hovedsak nitrogen (N), fosfor (P) og kalium (K) – såkalt NPK-gjødsel. Plantene trenger derimot langt flere næringsstoffer enn dette. All mineralgjødsel klassifiseres som salter, og salter dreper de minste organismene som lever tett innpå plantene. Med færre «små hjelpere» blir planten mye lettere utsatt for skadelige organismer, og plantevernmidler blir en nødvendighet. Bruk av mineralgjødsel fører også til at en del av jordens struktur og evne å holde på vann med mikroorganismer reduseres, noe som resulterer i at næringsstoffer i jorda blir vasket bort og ender opp i vassdrag og andre steder. Elanie Ingham mener at bare 20 % av næringsstoffene tilført gjennom kunstgjødsel faktisk blir igjen og brukes opp, mens resten lekker ut i vassdrag og lignende. En annen ting som bidrar til dette er bar mark. Hvis du ikke har planter i jorda finnes det ingenting som holder på næringsstoffene – slik at bar mark aldri er bra. I tillegg vil bruken av plantevernmiddel alltid ha konsekvenser for ikkemålorganismer, det vil si andre organismer enn skadedyrene de er rettet mot. Det er faktisk slik at mer enn 99 % av alle sopparter som lever i jorda ikke lar seg dyrke i et laboratorium. Dette begrenser naturligvis hva man kan teste av sprøytemidlers konsekvenser for ikkemålorganismer. I tillegg gir det en pekepinn på hvor lite vi egentlig vet om livet i jorda og om konsekvensene av våre inngrep i den.

Elaines budskap er først og fremst at man må ha en holistisk tilnærming og forstå systemet som en helhet. Tar man vekk en del, har det konsekvenser for resten. Alle organismer har sin plass i økosystemet, og sin rolle, fra de minste organismene hele veien opp til oss. Vi mennesker er på toppen av næringsvevet, og gjennom å sørge for å opprettholde balansen i systemet kan vi dyrke de plantene vi ønsker. På så måte danner det sammenlenkede næringsvevet i jorda grunnlag for hele vår eksistens.

Skrevet av Anna Karlsson

Til jul ønsker vi i Spire at vi snart skal kunne spise juleribbe laget fullstendig på norske ressurser, og uten usolidarisk soyabismak. Les vårt leserinnlegg i julaftens Klassekampen!

Eivind, en av Spires landraneksperter og leder for Spires #StoppNorskLandran-kampanje i 2013, har skrevet en artikkel om konsekvensene av EUs biodrivstoffpolitikk. Les og bli klok!

Denne artikkelen er skrevet av Eivind Breidlid for Nei til EU sitt tidsskrift Premiss 2014. Tidsskriftet, med temaet handel og migrasjon, kan lastes ned i sin helhet her.

I 2008 var det store protester og opptøyer i mange utviklingsland grunnet en kraftig økning i matvareprisene. Verden var i en matvarekrise. Mellom 2006 og 2008 hadde prisen på ris globalt økt med 217 %, hvete med 136 %, mais med 125 % og soyabønner med 107 %. En av de viktigste årsakene til prisveksten var en kraftig økning i etterspørsel og produksjon av biodrivstoff. Dette skyldtes en rekke politiske tiltak i EU og USA for å fremme biodrivstoffproduksjon. En konsekvens av matvarekrisen var økt etterspørsel etter jord. Høyere priser har gjort tilgang og kontroll over jord mer lukrativt og har ført til en kraftig økning i oppkjøp og leie av landområder i utviklingsland. Mye av jorda ble tatt fra småbønder som produserte for sin egen familie og det lokale markedet. Denne overføringen av jord har redusert den lokale matsikkerheten. Et i utgangspunktet solidarisk ønske om å redusere klimagassutslipp har altså bidratt til å redusere matsikkerhet i utviklingsland.

Hva er biodrivstoff?
Biodrivstoff er drivstoff produsert av biologisk materiale. De fleste moderne biler kan kjøres med en blanding petroleumsbasert drivstoff og biodrivstoff. Førstegenerasjons biodrivstoff består av bioetanol og biodiesel. Bioetanol er produsert av sukker og stivelsesrike jordbruksvekster som sukkerrør, mais, hvete og poteter. Biodiesel produseres hovedsakelig av oljebaserte råvarer som raps, soya og palmeolje. Andre- og tredjegenerasjons biodrivstoff bruker råstoff som verken er mat eller konkurrerer med matproduksjon, som f.eks. cellulose fra trevirke, jordbruksavfall og tare. Dessverre er andre- og tredjegenerasjons biodrivstoff i en tidlig utviklingsfase og står per i dag for en svært liten del av biodrivstoffproduksjonen.

EUs biodrivstoffpolitikk
Brasil, USA og EU har den mest velutviklede biodrivstoffpolitikken i verden, men det er kun EU som har klima som en begrunnelse for politikken. Gjennom et EU-direktiv i 2003 satte EU et krav om at 5,75 % av transportsektorens energiforbruk skulle komme fra fornybare energikilder innen 2010. I 2009 kom et nytt direktiv med krav om minimum 10% fornybar energi i transportsektoren innen 2020. Biodrivstoff har vært den viktigste energikilden for å oppfylle dette kravet. Direktivene førte til en stor økning i etterspørsel etter biodrivstoff i EU, og siden unionen ikke hadde kapasitet til å møte denne økte etterspørselen med egen produksjon, økte importen av biodrivstoff kraftig. Brasil og USA har i motsetning til EU produksjonskapasitet til å dekke sin egen etterspørsel. Brasiliansk og amerikansk biodrivstoff er hovedsakelig basert på bioetanol som de to landene har gode forutsetninger for å være selvforsynte med. EU baserer sitt biodrivstoff hovedsakelig på biodiesel laget av rapsolje og palmeolje, som tradisjonelt blir importert fra utviklingsland i Latin-Amerika, Afrika og Asia, i tillegg til Øst-Europa.

Biodrivstoff og matvarepriser
Produksjon av førstegenerasjons biodrivstoff konkurrerer med mat på markedet, om jord og om vann. Dette har svært negative konsekvenser for matsikkerheten i utviklingsland, og hadde altså mye av skylden for matvarekrisen i 2008. Selv om økte oljepriser, tørke og spekulasjon også spilte en rolle, peker de fleste studier på økt etterspørsel etter biodrivstoff som den viktigste eller nest viktigste faktoren bak prisøkningen. Det totale arealet brukt til jordbruksformål har blitt redusert siden 1980, men var i 2004 tilstrekkelig for å møte etterspørselen etter mat. Da USAs og EUs biodrivstoffpolitikk startet for fullt, og avlinger for biodrivstoff for alvor begynte å konkurrere med avlinger for mat, kunne ikke lenger produksjonen møte etterspørselen. Matvareprisene økte enormt, noe som var spesielt katastrofalt for urbane fattige i utviklingsland. Bruken av biodrivstoff kobler også matvareprisene og oljeprisen sammen på en uheldig måte, noe som ble svært tydelig i 2008. Dette året var preget av en kraftig prisstigning på olje, som førte til økning i biodrivstoffprisen som igjen førte til økte matvarepriser. Oljeprisen er generelt svært utsatt både for spekulative og realpolitiske svingninger, og disse svingningene blir nå altså overført til matvareprisene. Sterke prissvingninger er spesielt alvorlig for urbane fattige som bruker en stor andel av inntekten sin på mat, og for småbønder som er avhengige av stabile produksjonsforhold.

Biodrivstoffpolitikken fører til landran 
Etterspørselen etter biodrivstoff fører også til redusert matsikkerhet gjennom økt etterspørsel etter jord. Den store økningen i matvareprisene gjorde jordbruksjord mer attraktivt for investorer. Investorer fra Europa, USA, Midtøsten og Øst-Asia kjøpte opp eller leide jord i utviklingsland for å dyrke mat eller biodrivstoff for eksport, eller rett og slett for å spekulere i økende priser. Slike landinvesteringer er preget av mye hemmelighold og usikre estimater. Verdensbankens rapport om landran fra 2011, Rising global demand for farmland, anslo at 56 millioner hektar jord ble rapportert solgt eller utleid bare i perioden 2008-2009. 2/3 av denne jorda lå i Afrika. Biodrivstoff er både en indirekte og direkte pådriver av denne trenden. Indirekte bidrar biodrivstoff til det globale kappløpet om jord ved å drive opp matvareprisene. Biodrivstoff bidrar også direkte til landinvesteringer ved at en stor andel av prosjektene produserer biodrivstoff for eksport til EU. Databasen Land Portal estimerte i 2011 at mellom 1/3 og ½ av alle landinvesteringer i utviklingsland er relatert til biodrivstoff. Ikke alle landinvesteringer innebærer landran, og forkjempere for landinvesteringer hevder at de tar med seg kapital og jordbruksteknikker som forbedrer produktiviteten i landbruket. Dette skaper arbeidsplasser for lokalbefolkningen og skatteinntekter for myndighetene. Økt matproduksjon kan også føre til mer matsikkerhet. Noen hevder også at Afrika er fullt av marginaliserte jordområder der selskaper kan etablere produksjon uten å fordrive småbønder. Det er imidlertid flere problemer med disse argumentene. Påstander om marginaliserte landområder i Afrika er særdeles overdrevne, ofte er de såkalte marginaliserte områdene i bruk, både av småbønder og nomader. Landinvestorer velger heller ikke å investere i marginale områder, det er de mest fruktbare områdene som er mest attraktive, og det er også de som er tettest befolket av småbønder. Storskala plantasjedrift kan muligens skape noen arbeidsplasser, men som regel er det arbeidere utenfor lokalsamfunnet som får jobbene. Mens storskala jordbruk er kapitalintensivt, er småskala jordbruk arbeidsintensivt og krever flere arbeidere per hektar. Flere jobber går dermed tapt enn dem som skapes. Storskala jordbruk er heller ikke alltid mer produktivt enn småskala. Generelt produserer storskala landbruk mer per arbeider, mens småskala jordbruk produserer mer per areal. Studier har også vist at opplæring i agroøkologiske metoder kan øke småbønders produktivitet med 79 %. Matsikkerhet handler uansett ikke bare om produksjon av mat, men om tilgang til mat. Småbønder som produserer mat til sin egen familie og lokalmarkedet har direkte tilgang til mat. Selv om overgangen til storskala eksportrettet jordbruk skulle øke produksjonen, kan likevel den lokale matsikkerheten svekkes fordi tilgangen til mat reduseres. Landinvesteringer inkluderer også bruken av grunnvann, noe som sjeldent er tatt hensyn til i når avtalene om landovertakelse inngås. Landinvestorene har ofte ikke noen grense på hvor mye vann de kan bruke. Siden vann er flytende har overforbruk av vann negative konsekvenser langt utover jordområdene som er overtatt, for eksempel for lokalt drikkevann og jordbruksproduksjon. Sist, men ikke minst er skatteinntektene ofte ikke hva myndighetene hadde håpet på. Afrikanske land var i en periode desperate etter å tiltrekke seg landinvestorer og tilbød svært gunstige skattebetingelser. Kombinert med bruken av skatteparadis har skatteinntekter fra landinvesteringer vært skuffende. Ikke minst har mange av prosjektene kun vært av spekulativ karakter, noe som aldri førte til økt produksjon eller skatteinntekter. Mislykkede prosjekter er en dobbel tragedie. Småbønder blir drevet fra jorda uten at noen av de positive konsekvensene en utenlandsinvestering kan generere blir realisert.

Miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire definerer landran som landinvesteringer som fratar lokalbefolkningen tilgang til jord uten deres frivillige og informerte forhåndssamtykke (Free, prior and informed consent: FPIC). FPIC sikrer at lokalbefolkningen ikke gir fra seg jord ufrivillig, blir lurt av falske lovnader eller kun blir involvert etter at prosjektet allerede er i gang. FPIC er et internasjonalt anerkjent prinsipp, men institusjonelle investorer som Verdensbankens investeringsfond (IFC) og Norges fond for investeringer i utviklingsland (Norfund) anvender prinsippet bare ovenfor urfolk. Urfolk har behov for sterk beskyttelse, men det finnes mange marginaliserte grupper som har behov for like sterk beskyttelse. I Etiopia er for eksempel mesteparten av jorda som er gjort tilgjengelig for utenlandske investorer i områdene til etniske minoritetsgrupper som har vært i konflikt med sentralmyndighetene.

Ikke alle landinvesteringer er landran, og det kan finnes tilfeller av landinvesteringer som skjer med lokalbefolkningens informerte samtykke og gagner den lokale økonomien. Problemet er at landinvesteringer i Afrika skjer i en kontekst av usikre og uformelle landrettigheter. Som er arv fra kolonitiden eier staten i de fleste afrikanske land formelt sett all jord. Lokalbefolkningen har tradisjonelle bruksrettigheter til jorda, som i ulik grad er beskyttet av grunnloven. Selv der grunnloven på papiret gir lokalbefolkningen sterk beskyttelse, blir dette ignorert av nasjonale og regionale myndigheter som blir fristet av den potensielle økonomiske veksten og skatteinntekter en overgang fra uformell til formell jordbruksøkonomi kan gi. Noen politikere får også en personlig økonomisk gevinst av en landtransaksjon, og da blir de samfunnsmessige negative konsekvensene ofte ignorert. Verdensbankens landranrapport fra 2011 viste også at det finnes en sterk korrelasjon mellom høy grad av landinvesteringer og svak beskyttelse av lokale landrettigheter. I denne konteksten er det få insentiver for investorer til å gå gjennom en grundig FPIC prosess, som i mange tilfeller ville ført til økte kostnader eller ingen investering. Mange investorer har imidlertid lært at et godt samarbeid med lokalbefolkningen ofte er nødvendig for et vellykket prosjekt, og flere har måtte gi opp grunnet motstand hos lokalbefolkningen, blant annet et norsk biodrivstoffprosjekt i Sierra Leone. Et forlatt prosjekt fører imidlertid ikke alltid til at jorda blir tilbakeført til lokalbefolkningen. Jorda blir ofte overført til staten og gror igjen mens myndighetene forsøker å tiltrekke seg nye investorer. Dette er en enorm alternativkostnad for lokalbefolkningen.

Endringer i politikken?
Siden disse negative effektene på matsikkerhet har kommet fram i lyset, har det kommet krav om å endre biodrivstoffpolitikken. Støtte til etanolproduksjon har funnet sted siden 1970-tallet og er nå tilnærmet konkurransedyktig på markedet selv uten offentlig støtte. Biodiesel er imidlertid avhengig av offentlige subsidier og mandater for å kunne konkurrere. Problemet kan dermed også løses politisk. FNs spesialrapportør for retten til mat Olivier de Schutter har anbefalt at EU bør redusere offentlige insentiver for produksjon av biodrivstoff som konkurrer med mat og på sikt eliminere dem. FNs landbruksorganisasjons (FAO) ekspertpanel anbefalte alle land til å revurdere sin biodrivstoffpolitikk i lys av effektene på matsikkerhet. Men biodrivstoffpolitikken har skapt en ny industri som motarbeider ethvert tiltak som kan true deres profitt. Lobbymakten til biodrivstoffpolitikken reduserer muligheten til å gjennomføre radikale politiske endringer. EU kommisjonen foreslo et tak på 5 % avlingsbasert biodrivstoff innenfor EUs fornybarmål på 10 %, noe som kunne ha stabilisert veksten i etterspørsel og matvarepriser. EUs energiministere ble i juni 2014 enige om et tak på 7 % avlingsbasert biodrivstoff, en avgjørelse som tillater fortsatt sterk vekst. Et tak kan imidlertid stabilisere matvareprisene og dempe de spekulative effektene noe, men etterspørselen etter jord i utviklingsland vil fortsette å stige. Beslutningen er likevel et steg i riktig retning, og den økende oppmerksomheten på de negative effektene av biodrivstoff kan kanskje føre til kraftigere virkemidler i fremtiden.

Framtiden til biodrivstoff
Politisk støtte til produksjon av biodrivstoff var i utgangspunktet en sympatisk idé for å redusere klimagassutslipp. Dessverre er de negative effektene på matsikkerhet større enn den eventuelle klimagevinsten. Det stilles også spørsmålstegn ved den reelle klimaeffekten av førstegenerasjons biodrivstoff. Det industrialisert står bak en stor andel av verdens klimagassutslipp. Eksportrettet biodrivstoffproduksjon innebærer et mekanisert jordbruk med høy bruk av kunstgjødsel og utslipp fra transport. Mye biodrivstoffproduksjon, særlig palmeoljeplantasjer, bidrar til avskoging av regnskogen både direkte og indirekte gjennom å presse småbønder ut i marginale områder. Bruken av jordbruksareal går opp sammen med klimagassutslipp. Disse effekten opphever i stor grad den positive klimagevinsten. En OECD-studie fra 2008 fant at amerikansk og europeisk biodrivstoffpolitikk bare ville redusere klimagassutslipp i transportsektoren med 0,8 %.

I følge FAO vil verden måtte øke matproduksjonen med minst 60 % innen 2050 for å dekke den forventede befolknings- og forbruksveksten. Selv med forventet produktivitetsvekst i jordbruket vil dette kreve opp mot 30 % økning i jordbruksareal og 30 % økning i beiteareal. Framtidens matforsyning er en enorm utfordring, og kan ikke løses dersom store deler av jordbruksarealet brukes for å produsere drivstoff. Småskala lokal bruk av bioenergi kan ha positive fattigdomsreduserende effekter, men storskala biodrivstoffeksport vil fortrenge lokal matproduksjon og matsikkerhet. Et håp for framtida er storskala produksjon av andre- og tredjegenerasjons biodrivstoff som ikke konkurrerer med mat. Ruter har blant annet et mål om at 51 busser i Oslo skal gå på flytende biogass laget av matavfall innen 2020. Den teknologiske utviklingen for andre- og tredjegenerasjons biodrivstoff har imidlertid gått saktere enn forventet, og det er fortsatt en lang vei å gå før de kan erstatte førstegenerasjons biodrivstoff. Det krever tunge investeringer i forskning og nye teknologiske gjennombrudd. Dessverre er heller  ikke biodrivstoff en enkel løsning på klimaproblemet.

Min feltreise til Brasil; møtet med en skadelig industri og menneskene den berører.

Nå er det vinter i Norge og det går mot jul og nyttår. For et halvt år siden opplevde jeg en varmere vinter i Mato Grosso i Brasil, som ligger på andre siden av ekvator. Da var nemlig Maria, Aurora og jeg på feltarbeid til delstaten i forbindelse med Spires kampanje ”Soyalandet”, for å utforske de sosiale og miljømessige konsekvensene av soyaindustrien – en industri det norske landbruket er avhengig av.

På feltarbeid til varmens hjemland
Det var to hektiske uker i intens hete – en hete du venner deg til, akkurat som du venner deg til den litt annerledes flørtekulturen, med tuting og sleipe blikk, noe som kanskje ikke er rart når det kommer tre utenlandske jenter, to av dem modellhøye (jeg er den tredje), vandrende gjennom byen med dyrt kamerautstyr på skuldrene på jakt etter nye intervjuofre og på leting etter godt skjulte NGO-kontorer. Da blir man ganske het, skal jeg si deg! Kvinnene her liker den formen for oppmerksomhet, blir vi fortalt når vi ytrer våre holdninger for en fyr vi kommer i snakk med. "De drar på treningssenteret for å bli fine for gutta." Du tror ikke heller de drar for å komme i god form?! spør jeg tilbake. Neida, kvinnene her er kjøttstykker. De skal være trofeer for solide mannfolk, er svaret (sånn noenlunde). Men de brasilianske kvinnene vi møter er ikke sånn. De har bein i nesa, et bredt smil om munnen og åpne armer. De er vakre og sensuelle, men på ingen måte pynteobjekter. Her er det personlighet i massevis. Og varmen er slående.

Moder jord, der soyaen gror
Uansett. Jeg husker en dag helt mot slutten da vi bestemte oss for å ta en pustepause fra det intensive feltarbeidet. Jeg dro på joggetur gjennom byen og kjente lukten av varm asfalt og stekt kjøtt (av en eller annen grunn, men det er jo tross alt Brasil det er snakk om), mens jeg kjente en ørkenspredning i halsen fordi halvliteren med vann jeg hadde til frokost ikke var nok drivstoff i de nære 40 gradene. Kanskje ut av hallusinasjon, begynte jeg å trekke paralleller til regnskoghogst og soyaspredning på Cerradoen i Brasil. Intensiv plantasjeindustri har jo som kjent, alvorlige miljøkonsekvenser som tørke, flom, erosjon av jorda og mer hete i nærmiljøet (røtter binder vann, tretoppene hindrer sollys, og trærne regulerer dessuten temperaturen i lufta, kort fortalt). Soya produseres på denne måten: I enorme plantasjer, med monokultur, tungt maskineri og tonnevis av sterke sprøytemidler – så sterke at de fleste landene i verden forbyr dem. Om man skal være kritisk, kan man dermed påstå at soyaindustrien og moder jord ikke er bestevenner. Og moder jord er kanskje mer til stede her i Brasil enn i de fleste andre land i verden. Her er det våtmarker, savanne og regnskog. Med et bredt spekter av økosystemer, er Brasil også det landet med mest biodiversitet i verden.

En industri helt på jordet
I Brasil bor det altså et mangfold av ulike arter, men også mange mennesker og mange selskaper. Det er ingen dum ting i seg selv, men her er menneskene – urfolk, jordløse, fattige, og andre – små i møtet med selskapene. Her er alt soya, soya, soya, forteller den ene informanten oss. Vel, her er alt penger, penger, penger, tenker jeg. Og så lenge noen vil kjøpe, er det alltid noen som vil selge. Da er det ikke lenger plass til alle, og bevegelser som MST (De jordløses bevegelse) må kjempe hardt for å sørge for at jorda blir brukt til å dyrke mat og gitt til folket i stedet for å ligge brakk i vente på å bli oppslukt av en gigant. De små sine stemmer skal høres og de manges munner mettes. Og det står i grunn svart på hvitt i den brasilianske grunnloven: jorda skal ha en sosial funksjon, hvis ikke skal den eksproprieres av staten og brukes til jordreform.

Dagens praksis er en annen: I Mato Grosso har det totale arealet dekket av soyaplantasjer ekspandert med 400 prosent de siste 10 åra. I et land der under tre prosent av befolkningen eier to tredeler av landarealet er det bekymringsverdig. For det er ikke småbrukere som dyrker soya, det er agroselskaper – store jordbruksaktører som sprøyter inn masse penger (til politikere som svarer med skattekutt) og enormt mye sprøytemidler i en industri som verken skaper arbeidsplasser eller menneskemat. Og kanskje er det like greit at brasilianerne ikke spiser soya, for sprøytemidlene får de uansett i seg gjennom grunnvannet, noe som blant annet vises av forskning der man fant sprøytemiddelrester i morsmelka til kvinner som bodde i nærheten av soyaplantasjer.

Har dere ikke gress i Norge?
Det rare er at dyra heller ikke spiser det. Da vi spurte en brasilianer om dette, fniste han litt av det teite spørsmålet. Nei, kuene spiser vel ikke soya! De spiser gress. Har dere ikke gress i Norge? Jo, vi har jo det, men dyra i Norge spiser seg likevel mette på soya, og vel så det. Dagros proppes så full av soya at det tyter 7500(!) liter melk ut av henne i året. 95 prosent av Dagrosene i Norge er faktisk NRF eller NRF-krysninger, og disse trenger store mengder protein for å prestere (nesten) maksimalt, som vil si å produsere masse melk og kjøtt. Og Dagros har virkelig hatt en læringskurve, fra ”kun” å produsere 2500liter i året i 1959, til dagens nivå, som altså er en tredobling.

Men hun skal ikke ha all rosen, for dette krever enorme mengder soya. Vi importerer nå faktisk hele 900 000 tonn soya i året, der omtrent halvparten går til husdyrproduksjon og resten til oppdrettsnæringa. Selv om soya er billig, innebærer dette selvsagt betydelige kostnader. Da snakker jeg ikke om miljøkostnadene og de sosiale kostnadene i Brasil, for disse er selvsagt utelatt fra regnskapet, altså såkalte eksterne kostnader, eller eksternaliteter om du vil. Nei, da snakker vi om rene økonomiske kostnader. Slike folk er opptatt av. En av de mest arbeidsintensive industriene i Norge blir altså mer og mer kapitalintensiv, der det er antallet kyr, investeringer i dyre driftsbygg (og med dette en gjeldsøkning) og input av innsatsfaktorer fra utlandet som kjører produktivitetsveksten, mens det blir plass til færre og færre bønder; der det blir dyrt å sende dyra ut på beite; og der bruk etter bruk legges ned. Det må en god samfunnsøkonom til for å skjønne nytteeffekten av denne utviklingen, eller kanskje en politiker. Jeg forstår det i alle fall ikke.

Bønder eller bønner?
Alt dette tatt i betraktning er spørsmålet vi må stille oss – kanskje det viktigste spørsmålet landbruket står overfor: vil vi ha bønder eller vil vi ha bønner? Jeg vet om visse høyrepolitikere som ikke klarer å uttale forskjellen, men man bør likevel kunne forskjellen på et jordbruk der det er menneskene, dyrene og naturen som står i sentrum, og et landbruk der det hele drives av innsatsfaktorer fra Brasil og storkapital, slik vår USA-frelste landbruksminister ønsker. Men kanskje vi skal snu om og finne alternativer her hjemme? Om ikke for vår egen matsikkerhet og selvforsyning, så kanskje ut av solidaritet med et folk som gjerne vil få beholde jorda si selv så de kan dyrke mat – mat som ikke gis til norsk storfe, fjærfe, svin og oppdrettslaks, men til Brasilianere. For som ordspråket jeg leste på en hyggelig café i jordbrukskommunen Gjerdrum i dag uttrykker det: ”Kunsten er å dyrke sin egen hage, selv om naboen har bedre jord.” Så la oss benytte beitene og utmarka i stedet for å presse ned kornprisen så den blir lav nok til at kornet kan brukes i kraftfôr til dyra våre. La oss beholde de små og mellomstore gårdsbrukene som kan drives på en måte som ikke uttarmer jorda. La oss dyrke et mangfold av arter som opprettholder mikrobalansen i jorda og øker selvforsyningsgraden vår, og dermed også matsikkerheten. Jeg er sikker på at Norge kan finne mange gode måter å fø seg selv på med utgangspunkt i det rike ressursgrunnlaget vi har. Så kan verdens rikeste land kanskje se seg for god for å røve landområder fra utviklingsland, smørkrise eller ei.

Kampanjehøsten går mot slutten, men det er nå det begynner
Feltarbeidet i Brasil måtte etter hvert ta slutt. Etter to hektiske uker, der vi ringte rundt, mailet, banket på dører, busset, tok lange taxiturer dit det ikke gikk fornuftige bussruter og vandret hit og dit i vintervarmen, hadde vi en rekke gode intervjuer, bilder, videoklipp, sitater og ikke minst, mange sterke inntrykk å ta med oss hjem igjen. Brasil er et land som fester seg i hjertet ditt. Det er vakkert og vanskelig å dra fra, men vi hadde jo en jobb å gjøre her hjemme, og dessuten var vi tomme for penger. Hjemme i Norge ventet kampanjegruppa, som er verdens hyggeligste samling engasjerte mennesker fra ulike ledd av Spire. Disse vil alle gjøre sitt for å bidra til at denne kampanjen ender i økt bevissthet om soyaproblematikken blant befolkningen, og aller helst i noen politiske endringer som gjør soya til en mindre viktig innsatsfaktor i det norske landbruket – som vi jo gjerne vil at skal være nettopp det: norsk.

I januar kommer rapporten som sammenfatter våre funn. Følg med !

Skrevet av Nora Hougen, Spire

Soya er kanskje ikke det første du forbinder med Norge. Men visste du at det det norske kjøttet, melka, eggene og fisken du spiser ikke ville blitt produsert uten?

En fersk rapport fra Framtiden i Våre Hender viser at det går med nesten en halv kilo soya for å produsere en kilo svinekjøtt, og 350 gram soya per kilo kyllingkjøtt. Den norske matproduksjonen er altså avhengig av store mengder soyaprotein i kraftfôr og fiskefôr for å kunne opprettholde effektiviteten.

Soyaindustrien har imidlertid mange uheldige konsekvenser, både for lokalbefolkning og miljø i Brasil, hvor mesteparten av den norske soyaen importeres fra. I tillegg utfordrer soyaavhengigheten den norske matsikkerheten. Våren 2015 lanserer Spire kampanjen Soyalandet, som vil fremme alternativer til soya. Som en del av forarbeidet til Soyalandet har Spire denne høsten reist på gårdsbesøk til ulike gårder rundt om i Norge. Vi ville høre hva bøndene selv tenker om soyaproblematikken.

Økt bruk av grovfôrressurser
- Hadde det vært et økologisk alternativ, uten [soya], hadde jeg valgt det, forteller en av bøndene vi besøkte. Sammen med kona si driver han et gårdsbruk utenfor Trondheim med 70 kyr, og dyrker flere gamle kornsorter. For å stimulere bønder til å legge om driften foreslår kvegbonden å øke prisene på kraftfôr slik at bønder baserer seg mer på grovfôrressursene. Dette er et argument helt i tråd med det Spire vil oppnå. For å dreie kraftfôr-bruken vekk fra soya og mot andre proteinkilder vil vi se en langsiktig omstilling der vi tar i bruk flere av Norges ressurser samtidig som bøndenes inntekt ivaretas. Soyaprisen må økes ettersom man bygger opp andre alternativer.

Norsk gras <3
En sauebonde vi besøkte på Ringerike mener beite er den beste løsningen. Han og kona har sauene ute på beite året rundt, fordi de gjennom å beite riktig kan oppnå samme resultater som ved kraftfôrbruk. – Vi må jobbe med naturen, ikke mot den, forteller han. Spire mener at Norge har et stort potensiale, for vi kan doble antall dyr på utmarksbeite. Om vi utnytter utmarksbeiteressursene bedre kan vi spare innmarksarealer for beiting, og dermed få økt produksjon av vinterfôr.

Fôrfirmaene sitter med nøkkelen
Soyaen er viktig fordi den på en billig og enkel måte gir effektiv energi, forteller en hønsebonde på Røros. Men dersom det finnes et miljøvennlig fôralternativ er det ingenting i veien for å bytte den ut. Fôrfirmaene sitter med nøkkelen, de må finne alternativer for at norsk landbruk skal kunne bli mindre avhengig av soya, mener bonden. Tilgang til informasjon om gode alternativer er noe Spire vil gjøre lettere. I forbindelse med Soyalandet-kampanjen vil vi lansere en rapport der vi samler og legger frem gode forslag til hvilke alternative proteinkilder norske bønder kan benytte seg av.

At norsk mat er dyr er en myte
En av gårdene i Stange kommune er stolte av å klare seg uten eksterne innkjøp. De har mellom 60-80 høner, over 20 melkekuer, en liten flokk sauer og et par griser. Av fôret som brukes er ca. 10-15 prosent kraftfôr – men dette er helt fritt for soyaprotein. Driften er lagt opp slik at de kan forsyne alle dyrene med fôr de dyrker og produserer selv. Å produsere mat på en slik bærekraftig måte gjør at man nødvendigvis må betale litt ekstra, men prisnivået på kjøtt og fisk i dag er kunstig lavt og bidrar til en usunn utvikling der vi stadig vil betale mindre for mer. Med tanke på de eksterne kostnadene som ikke er inkludert i salgsprisen er det helt feil å hevde at norsk mat er dyr.

"Jorda er fremtiden"
Det forteller en bonde vi besøkte utenfor Bergen. Han driver med villsau og spælsau, og har ikke gjort seg så mange tanker om soyabruk - rett og slett fordi det ikke er noe man bruker mye av når man driver med villsauer. Kraftfôr bruker han mest når han skal lokke sauene til seg når han skal samle dem. Han forteller at han mener vi må gå tilbake til mindre småbruk, til et mindre-skala-landbruk. Den norske landbrukspolitikken legger til rette for en sentralisering av landbruket med færre og større bruk i sentrale strøk, der det er dårligere beiteforhold og derfor et større behov for soya.

Bevisste forbrukere
- Man kan ikke drive jordbruk etter bedriftsøkonomiske prinsipper, forteller et ektepar i Gudbrandsdalen. De driver gård med melkekyr og høner. - Det handler også om forbrukerne. Når du står foran varen i butikken må du spørre deg selv hvordan og hvor den er produsert, og om det kommer noe godt eller vondt ut av at du kjøper den. Spire er enig, og vil at Norge skal få en haug med bevisste forbrukere som ikke kjøper mat som er produsert på en ikke-bærekraftig måte.

Spires feltarbeid for å kartlegge norske bønders holdning til soyabruk er ennå ikke avsluttet. Du vil kunne lese flere historier i rapporten som lanseres i februar.

Dei siste hundre åra har matvanane våre endra seg på ein måte me ikkje har sett maken til sidan menneskja byrja å dyrke jorda, og for vanlege forbrukarar er det ikkje berre lett å forstå dei globale konsekvensane av vala ein tek framfor hyllene i matbutikken.

Dette problemet vert ikkje lettare ved at ei handfull multinasjonale selskap kontrollerer store delar av den globale landbrukssektoren. Desse selskapa gjer det dei kan for å skjule dei negative effektane ved storskalaproduksjon, eller ”factory farming,” som er den rådande forma for landbruk over størsteparten av verda. Som forbrukar er det difor viktig å ta i betraktning at kvart måltid me et har globale konsekvensar, og at det er opp til oss sjølv å velje om desse konsekvensane skal vera positive eller negative for klima, miljø, dyr og menneskjer.

Ein ekspanderande økonomi som gir større kjøpekraft over store delar av verda fører til at fleire og fleire endrar kosthaldet sitt til ein måte som går hardt ut over blant anna jord- og vassresursar, biodiversitet og det globale klima. I følgje ein rapport frå den Europeiske kommisjon har maten me et større innverknad på klimaendringar enn noko anna aspekt av dagleglivet. Matproduksjonen står for 31 prosent av den globale oppvarminga, og kjøttproduksjonen utgjer 18 prosent av klimagassutsleppa. Ein britisk studie finn at utslepp frå oksekjøtt er så høgt som 16 kg CO2 per kg kjøtt. Til samanlikning er utslepp frå kveite 0.8 kg CO2 per kilo. Den effektive måten ein i dag produserer kjøtt på, har gjort kjøtt til eit kvardagsprodukt for fleire og fleire folk over heile verda, og etterspurnad etter kjøtt vert stadig  større på grunn av høgare inntekter og folkevekst.

Den stadig aukande etterspurnaden etter kjøtt har gitt opphav til det som vert kalla ”Factory Farms”. På slike ”fabrikkar” er målet å produsere mest mogleg kjøtt til lavast mogleg pris. Resultatet er at dyra vert stua saman så tett som mogleg, og den største kjøttprodusenten i USA har 700.000 kyr. Desse vert avla på kraftfôr som inneheld soya eller mais, som i stor grad er produsert på store gardar i Argentina og Brasil. På slike gardar er stikkorda for produksjonsmetoden monokultur, mykje sprøytemiddel og kunstgjødsel; metodar som fører til øydelegging av jord og grunnvatn.

Største parten av desse avlingane er også genmodifiserte (GMO), noko som fører til endå meir bruk av sprøytemiddel. Det mest brukte sprøytemiddelet består av glyfosat, og restar av dette vert funne i produkt frå dyr som et fôr med GMO-planter, blant anna kjøtt, egg og mjølk. I områda der slike planter vert dyrka har biodiversiteten sunke dramatisk, og kjemikalie kan også søkke ned i grunnvatnet. Krefttilfella har det siste tiåret tredobla seg der dette sprøytemiddelet vert brukt, og mødrer som bur i ein omkrins på ein kilometer rundt plantasjar der dei bruker glyfosat har dobbel så stor risiko for å føde barn med misdanningar.

Det norske landbruket er svert avhengig av soyaimport frå Brasil. Kvart år importerer norsk landbruk over ein halv milliard tonn soya til kraftfôrproduksjon frå dette landet på andre sida av jorda.

I Noreg er GMO-fôr forbode ved genteknologilova, men oppdrettsnæringa har dispensasjon til å bruke slikt fôr. Det er også eit stadig aukande press på norske myndigheiter om å opne opp for import av GMO-produkt.

I tillegg til å øydeleggje grunnvatn med blant anna gjødsel og sprøytemiddel, er storskalaproduksjon forbunde med intensivt vassforbruk. Landbruk er hovudkjelda for den globale vasskrisa, og konsumerer 70% av ferskvatnet som er tilgjengeleg på verdsbasis. Ein tredjedel av vatnet som vert brukt i landbruksproduksjon går til husdyrbestanden, hovudsakleg indirekte gjennom fôr. I følgje WWF trengst det 15.500 liter vatn for å produsere 1 kg oksekjøtt. Når ein tredjedel av verdas befolkning ikkje har nok drikkevatn og 1.1 milliardar menneskjer ikkje har tilgang til reint drikkevatn seier det seg sjølv at dette er ei urettvis fordeling av jordas vassresursar; for at folk i den vestlige verda skal få ete kjøtt i store mengder må folk i Sør svelte og tørste. Det er langt i frå gitt at folk ikkje hadde vore svoltne og tørste om me hadde ete mindre kjøtt. Det er derimot sikkert at fordelinga ville vorte jamnare då mykje av det som vert dyrka til dyrefôr vert dyrka i allereie vassfattige land, og det vatnet som fins er i fare for å bli utsatt for forureining.

Dersom kjøttforbruket fortset å auke i det tempoet det gjer i dag, vil vassmengda som trengst til kraftfôrproduksjon doblast innan midten av dette hundreåret hevdar Worldwatch Institute. I tillegg vil klimaendringar som følgje av global oppvarming truleg redusere vassmengda endå meir. 2.5 milliardar menneskjer lev allereie i områder med ustabil vassforsyning, og innan 2025 vil dette talet vera over halvparten av verdas befolkning. Dette kan føre til konfliktar i desse områda.

At matvanane våre fører til klimaendringar er eit stort problem for den globale matsikkerheita, og problemet vert størst for dei som er mest matusikre frå før. Klimaendringane fører til dårlegare avlingar av viktige matvarer i Sør, og FAO antar at dette problemet vil bli større etter kvart som jorda vert varmare. Ekstremvær og tørke vil førekoma oftare, og dette går hardt ut over matsikkerheita både på lokalt og globalt nivå.

Dersom forbrukarar over heile verda vert gjort meir merksame på problema med eigne matvanar, vil mange truleg få eit anna forhold til kva dei kjøper i butikken. Ein bevisst forbrukar vil krevje meir berekraftige produksjonsmåtar som blant anna småskalalandbruk representerer. Denne forma for landbruk vert utøvd i pakt med naturen og økosystemet, og utnyttar jord og vatn meir effektivt enn storskalalandbruk. Dyra får beite ute, og slik vert det mindre trong for kraftfôr basert på soya som er produsert på andre sida av jorda. Denne måten å drive landbruk på er også med på å redusere CO2 utslepp, då graset fangar opp mykje av denne gassen.

Det er også trong for å kutte ned på kjøttforbruket. I store delar av den vestlige verda er dette ein trend som byrja å vise seg for nokre år sidan. I mange land har kjøttforbruket stagnert, og i nokre land har det gått litt ned, men i land med voksande økonomiar er trenden den motsette. For å snu denne trenden trengst det bevisstgjering og politisk mot og vilje. Likevel er det forbrukarane som til sjuande og sist har det siste ordet; det er vala me tek i butikken som kan hjelpe oss til å få ei betre verd å leve i.

Skrevet av Solveig Lygre, Spire

Denne artikkelen er publisert i Tvergastein, Utgave 5 “Food Rights and Food Fights” (12. november 2014)

Lørdag 22. november var Spire på trykk i Bergensavisen for å fortelle om postkortaksjonen og hvorfor Tine Sundtoft bør si nei til GMO-maisene.

Dette leserinnlegget var på trykk i Bergensavisen 22. november 2014.

Klima- og miljøminister Tine Sundtoft har skapt stor forvirring med sine uttalelser om at to genmodifiserte maissorter har vært tillatt for salg i Norge i "lengre tid" uten at noen har visst om det. Hun fortolker lovverket på en måte ingen før henne har gjort, men det er etter hvert blitt klart at Sundtoft ikke nødvendigvis mener at disse maissortene bør være tillatt likevel. Regjeringen vil nå vurdere maistypene med hensyn til om de tilfredsstiller kravene i genteknologiloven.

Vi i miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire er blant dem som er redd for at en lang tradisjon med restriktiv GMO-politikk kan ta slutt.  For å være sikker på at Sundtoft skal være godt rustet til å ta en endelig vurdering, sender vi henne for tiden postkort med argumenter for hvorfor vi mener det er en dårlig ide å bryte med den strenge GMO-linjen.

Folk lurer ofte på hva som er argumentene mot GMO, men det virkelige spørsmålet bør være hva som er argumentene for. GM-industrien har så langt ikke oppfylt noen av forventningene verden har hatt til den, og gjør ingenting for å endre strukturene som forårsaker dagens problemer. GMO-ene på dagens marked bidrar verken til bærekraft eller samfunnsnytte.

Sprøytemiddelresistente GMO-er har i mange tilfeller ført til økt sprøyting og problemer med resistent ugras. Maissorten T25 er eksempelvis laget for å tåle et sprøytemiddel som er så giftig at det er blitt forbudt både i Norge og i EU. Hvorfor da importere det fra andre deler av verden? GMO fører heller ikke til nedgang i sult og fattigdom. Tvert imot bidrar de til en markedskonsentrasjon hvor de store selskapene får stadig mer makt og penger. Det trenger ikke Norge å støtte.

Å skulle åpne for omsetning av GMO i Norge vil være veldig kortsiktig. Departementet kan derfor ha godt av å få postkort fra flere enn bare Spire i disse dager.

Mari Gjengedal, leder for Spire

Spire har sendt brev til Utenriksdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet med spørsmål om hvordan regjeringen vil forhindre rasering av etikk- og miljøstandarder for mat som følge av en eventuell TTIP-avtale mellom EU og USA.

Pressemelding fra Spire, 21. november 2014
Frihandelsavtalen TTIP, som framforhandles mellom EU og USA, kan svekke mattryggheten i Norge. Formålet med frihandelsavtalen er å øke handelen mellom EU og USA og “harmonisere regelverkene” mellom landene. Siden tollbarrierene mellom de to områdene allerede er relativt lave, gjenstår det å gjøre regler og standarder så like som mulig for å hindre handelsbarrierer. Blir regelverket endret i EU, blir det innført i Norge gjennom EØS-avtalen. Avtalen kan dermed åpne for at klorkylling, GMO og veksthormoner i kjøttproduksjonen kan bli tillatt her hjemme uten at norske myndigheter får et ord med i laget.

• Vi står overfor en situasjon hvor norske standarder for mattrygghet, etikk og miljø kan bli fullstendig radbrekket som følge av en avtale vi ikke selv har vært med å forhandle fram. Norges suverenitet over eget marked står på spill, og det vil være fullstendig uholdbart. Norske forbrukere ønsker ikke dårligere produkter, sier Mari Gjengedal, leder i Spire.

Spesielt sensitive temaer i forhandlingene er veksthormoner og genmodifiserte organismer (GMO). EU har hatt importforbud på hormonbasert kjøtt, mens USA har ønsket å eksportere det. EU har også et restriktivt regelverk for GMO med forbud i flere land, mens GMO dyrkes i stor skala i USA. Det er ingen merking av GM-produkter i USA, mens det i EU er påbudt. Dette er noen av eksemplene hvor EU, og dermed også Norge, kan risikere å måtte senke sine standarder som følge av TTIP-avtalen.

• Det er direkte utrygt å forhandle om matstandarder med et land som anser GMO-forbud som et handelshinder, sier Anniken Storbakk, Spires handelsutvalg.

Spire er bekymret for at standarder som beskytter helse, mattrygghet og miljø skal kunne fires på for at handelen skal økes. I henvendelsen til regjeringen etterlyser de dermed konkrete tiltak for å sikre at standardene ikke svekkes til fordel for harmonisering av regelverk og økt handel.

For kontakt:
Mari Gjengedal, leder for Spire                      Anniken Storbakk, Spires handelsutvalg
970 45 683                                                     95 97 71 04
mari.gjengedal@gmail.com                          astorbakk@gmail.com

Miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire har gått til postkortaksjon etter at en samlet miljøbevegelse har reagert på regjeringens signaler om å tillate omstridt genmanipulert mat for salg i Norge.

Denne pressemeldingen ble sendt ut 14.11.2014

Klima- og miljøminister Tine Sundtoft har den siste tiden skapt stor forvirring med sine uttalelser om å tillate de omstridte genmodifiserte maissortene NK603 og T25 for salg i Norge. Ungdomsorganisasjonen Spire er blant dem som er redd for at en lang tradisjon med restriktiv GMO-politikk nå kan ta slutt. Organisasjonen arbeider blant annet med temaer knyttet til matproduksjon og miljø.

 - Vi er vitne til et bekymringsverdig taktskifte fra regjeringens side. Å plutselig skulle åpne for omsetning av GMO på det norske matmarkedet tyder på en veldig kortsiktig tankegang, sier Spires leder Mari Gjengedal.

Organisasjonen sender for tiden postkort til Tine Sundtoft som forklarer noen av argumentene for  hvorfor de synes det er en dårlig ide å godkjenne maissortene. Svekket biologisk mangfold, økt maktkonsentrasjon i matmarkedet og økt bruk av sprøytemidler er noen av dem. Eksempelvis er maissorten T25 laget for å tåle sprøytemiddelet glufosinat-ammonium, som er så giftig at det er forbudt i norsk landbruk, og skal fases ut i EU innen 2017.

 - Det er hårreisende at vi skal tillate en maistype som blir sprøytet med et middel som er så giftig at det er ulovlig både i Norge og EU. Hvis vi ikke syns det er greit å dyrke det, hvorfor skal vi da synes det er greit å importere det? Spør Gjengedal, som påpeker at alle GMO-er i Norge skal vurderes i et etikk-, bærekrafts- og samfunnsnytteperspektiv.

Spire mener at GMO verken er i forbrukernes eller miljøets interesser, og oppfordrer Tine Sundtoft til å holde på den restriktive linja og forby import av GM-mais. Gjengedal oppfordrer også andre til å ta del i postkortaksjonen, og sier det er mange argumenter å ta av:

 - Folk lurer ofte på hva som er argumentene mot å tillate salg av GMO, men det virkelige spørsmålet bør være hva som er argumentene for. GM-industrien har så langt ikke oppfylt de høye forventningene. GMO utrydder ikke sult, de har ikke positive økologiske effekter og bidrar ikke til global samfunnsnytte. Tvert imot bidrar de til en mindre bærekraftig matproduksjon hvor de store selskapene får stadig mer makt og penger. Det trenger ikke Norge å bidra til.

For kontakt:
Mari Gjengedal, leder for Spire                Solveig Lygre, leder for Spires matutvalg
970 45 683                                                              93261050
mari.gjengedal@gmail.com                              solveiglygre@gmail.com

Altfor sjelden trekkes arbeidet for grunnleggende rettigheter til mat og vann frem som nødvendig sikkerhetspolitikk, skriver Spire, Utviklingsfondet og FIAN i denne kronikken på trykk i Vårt Land.

Denne kronikken stod på trykk i Vårt Land den 29. oktober 2014, og er skrevet av Mari Gjengedal (leder for Spire), Kari Helene Partapuoli (daglig leder i Utviklingsfondet) og Lovise Ribe (daglig leder i FIAN Norge).

I kampen mot terror, ekstremisme og voldelige konflikter bruker verdenssamfunnet militær makt og debatterer ideologiske og religiøse skillelinjer. Altfor sjelden trekkes arbeidet for grunnleggende rettigheter til mat og vann frem som nødvendig sikkerhetspolitikk.

Vi representerer utviklings­organisasjoner som jobber for global matsikkerhet, er opptatt av fattigdomsbekjempelse og bedre kår for fattige matprodusenter. Næringsrik mat og rent vann er grunnleggende menneskerettigheter, og det er nok ressurser i verden til at alle kan nyte disse rettighetene.

Investeringer i bærekraftig landbruksutvikling er et ­effektivt middel for å bekjempe­ fattigdom og redusere antall mennesker­ som lider av sult og underernæring. Bærekraftig landbruksutvikling er også helt nødvendig for å møte de store utfordringene­ klimaendringene utgjør for verdens matproduksjon – spesielt i utviklingsland.

Retten til mat. Men arbeidet med matsikkerhet handler ikke bare om fattigdomsbekjempelse. Matsikkerhet er en forutsetning for stabil samfunnsutvikling og fredelig sameksistens. Arbeidet for retten til mat er derfor også i høyeste grad sikkerhetspolitikk.

Det er mange grunner til at kriger og terrorisme oppstår. En viktig årsak til at gnisten kan ­utvikle seg til en storbrann, er ofte fattigdom, sult og mangel på livsmuligheter.

Globalisering innebærer ikke bare økte ulikheter mellom fattig og rik, men også at stadig flere ved hjelp av moderne kommunikasjonsteknologi har kunnskap om den ulikheten og urettferdigheten de opplever.

Å se mennesker i den rike delen­ av verden leve i overflod mens en selv ikke har nok mat til å mette sin egen familie, gir gode­ grunner til sinne og frustrasjon. Klimaendringene har gjort matproduksjonen enda mer sårbar og vil i fremtiden ytter­ligere kunne øke konfliktnivået­ på lokalt, nasjonalt og globalt plan.

Matmangel. Opp gjennom verdenshistorien har matmangel og fordeling av matressurser ført til mange konflikter. Sjef for avdeling for Beskyttelse og samfunnssikkerhet ved Forsvarets forskningsinstitutt uttalte tidligere i høst: «Tilgang til mat og vann er blant menneskers aller mest grunnleggende behov, og dermed viktige forutsetninger for samfunnssikkerheten.»

Det er etter hvert mange som har påpekt sammenhengen mellom høye matpriser og den arabiske våren. De første demonstrasjonene i Tunisia var protester mot høye priser på brød, og både i Bahrain, Marokko, Yemen, Egypt og Jordan var det såkalte brødprotester i tiden før den arabiske våren.

De store endringene i Midt­østen handler selvfølgelig ikke bare om mat. Det er allikevel stor enighet om at det er en sammenheng mellom opp­rørene, matvareprisene og ­landenes sårbarhet for inflasjon på verdens matmarked.

Mat er også et kjent våpen i krig. Al-Shabab i Somalia har holdt nødhjelp tilbake fra befolkningen og til tider bevisst tatt kontroll over matressursene. Dette har vært en av metodene deres for å rekruttere krigere og kontrollere befolkningen.

Mot dette historiske bakteppet­ er det innlysende at retten til mat bør være en integrert del av Norges og andre lands sikkerhetspolitikk. Men i den snart 13 år lange krigen mot terror, som store deler av verden er dratt inn i, hører vi lite om viktigheten av retten til mat og bekjempelse av sult og underernæring. Arbeidet med matsikkerhet, spesielt med retten til mat, er stort sett forbeholdt utviklingsorganisasjoner.

Norge er sterkt integrert i ­internasjonal økonomi og politikk, og dermed også sårbare overfor internasjonale omveltninger. Det er ikke utenkelig at vi selv kan ende opp som et direkte mål for voldelige grupper, og vi må gjøre det vi kan for å bygge opp en fredelig verden på lang sikt.

Vi skjønner at det er litt for drøyt å sette direkte likhetstegn mellom verdens fattigdom og de sikkerhetsmessige truslene mot vårt eget land. Derimot er det ikke for drøyt å påstå at mennesker som får innfridd sine grunnleggende menneskerettigheter sannsynligvis utgjør en mindre trussel mot omverdenen enn hvis det motsatte er tilfelle.

Økte matpriser. Hva mener vi norske myndigheter bør gjøre? Jo, bidra enda mer til matsikkerhet over bistandsbudsjettet og rette søkelyset spesielt mot grunnleggende rettigheter som mat og vann. Ofte ser vi at økte matpriser og manglende mat­tilgang kan være nok til å skubbe en ustabil situasjon ut av kontroll.

Samtidig vet vi at landbruket utgjør den sektoren som vil bidra til størst utviklingseffekt dersom den investeres i. Gi derfor mer støtte til landbruksutvikling som har de aller fattigste og mest sårbare som målgruppe.­ Slik kan de selv skape seg et bedre­ liv og få muligheten til å forsørge seg selv. Økt levestandard for de aller fattigste i verden er god sikkerhetspolitikk, også for Norge.

Torsdag 16. oktober ønsket Utviklingsfondet, FIAN og Spire velkommen til Matbeat - en markering av verdens matvaredag!

Feiringen satte fokus på retten til mat og stilte spørsmålene hva innebærer retten til mat? Hva hindrer oss i å sikre alle mennesker nok mat? Og hva slags produksjonssystem for mat trenger vi for å brødfø alle mennesker på en bærekraftig måte? 

Mat er en grunnleggende menneskerettighet som vi ikke kan leve uten, og selv om det produseres nok mat til alle i verden er det om lag 800 millioner mennesker som sulter. Tilgangen på mat er ikke jevnt fordelt, og derfor dør noen av sult - mens andre lever i overflod. Dette er et stadig viktigere tema som engasjerer - og svært mange hadde møtt opp for både å diskutere og reflektere. 

Appellantene delte inspirerende ord og John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty International Norge, innledet med at antall sultne mennesker er altfor mange og situasjonen blir naturligvis vanskeligere i takt med en økende verdensbefolkning. Retten til mat er ikke veldedighet - det er en menneskerett sa Egenæs. Arild Hermstad leder for Framtiden i våre hender påpekte blant annet hvor effektivt investeringer i landbruk er for bekjempelse av fattigdom, det er hele fire ganger så effektivt som å investere i andre sektorer når det gjelder fattigdomsbekjempelse. Aina Bartman daglig leder for Bondens marked, fremmet et ansvar som pålegges ved handel; handelsinteresser må ha vikeplikt når de møter ikke-kommersielle interesser. Bartman møtte også stort engasjement fra salen med uttalelser som "målet er ikke billigst mulig - men riktig pris på maten" og "man kan ikke drive et landbruk der vi tror vi kan presisjonsbombe naturen og at naturen ikke tar hevn".  

Mellom engasjerende appeller spilte tre ulike band; At Your Leisure, Mio og Gatas Parlament. 

I tillegg til gode konserter og engasjerende appeller bød MatBeat på to utstillinger. Elisabeth Medbøe presenterte sitt kunstprosjekt «Dialogbord». Installasjonene vakte oppsikt og lyktes i å skapte diskusjon og samtale blant publikum. Fotoutstillingen "Frihet til å drømme" er en del av kampanjen til Utviklingsfondet #MerEnnMat og viser menneskers personlige erfaringer som illustrer hvor effektivt investering i landbruk kan være i redusering av global fattigdom. Bærekraftig landbruk bidrar til bedre levekår for fattige familier; det skaper inntekter, det reduserer sårbarhet for klimaendringer og bønder får også mulighet til å velge som de vil fortsette å være bønder eller ei. Det handler om mye mer enn mat - det handler også om drømmer. Fotografiene til fotoutstillingen er tatt av Julie Lunde Lillesæter.

Skrevet av Maria Elisabeth Lausund

Ungdomsorganisasjonen Spire arrangerer kurs i containerdykking. Hvorfor har det blitt så populært å plukke mat fra søpla?

• Drømmen er at det skal bli normalt å være miljøbevisst, sier Spireleder Mette Hafskjold.

Gamle og nye dykkere møtte opp til kurs 3. september. Containerdykking, populært kalt dumpstring, har blitt populært da det gir mulighet til å bruke maten folk har kastet som fortsatt kan spises. Hafskjold mener hvis flere og flere folk spiser ”søppelmat” vil det på lang sikt føre til en mer bærekraftig og rettferdig verden.

Spire er en ungdomsorganisasjon med fokus på miljø, matsikkerhet og internasjonal handel. De jobber for å påvirke politikerne i Norge og internasjonalt for å skape endring rundt akkurat dette.

Erfaren dumpstrer
Under kurset får vi besøk av en som har vært i spillet lenge. Ruben Lundstrøm har holdt på med konteinerdykking i flere år. Det startet for å holde økonomien i sjakk, og utviklet seg senere som et engasjement for miljøet

• Etter hvert blir det en stolthetsfølelse av å spise den kasta maten som faktisk kan spises, sier Lundstrøm.

Det er ikke ulovlig å lete etter mat i butikkens containere, med mindre du bryter deg inn eller gjør skade på området.

Når mørket har lagt seg og butikkene er stengt, er det klart for nattens dykk. Det er enkelte ting du må tenke på når du skal dumpstre. For det første: det er søppel du skal lete gjennom, så det gjelder å kle seg etter forholdene.

• Ikke kle deg i det du er mest redd for. Ta med hodelys og poser, og pass på å velge en plass det ikke er så folksomt. Det kan bli en del bråk, forklarer den erfarne dumpstreren.

Det tar ikke lang tid før vi finner noe i containerne. Frukt og grønt, meieriprodukter, fisk og potetstappe. Alt er spiselig selv om det har blitt kastet. Kun noen flekker her og der er grunnen til at maten er gått i søpla.

Kan være helsefarlig
Rema 1000 jobber for å kaste mindre mat, men fortsatt går mye i søpla. Miljø- og innkjøpsansvarlig, Havva Kara, forstår at folk synes de har strenge retningslinjer rundt mat som er utgått på dato.

• Det er viktig at våre kunder ikke blir syke eller opplever ubehagelige reaksjoner. Mat som kastes bør ikke spises. Dette kan være helsefarlig, sier Kara.

Det kastes mye
Bunnpris har ofte sjekker for å redusere svinn. Når de oppdager mat som ikke selger, kan utfallet være at de slutter å ta det inn i butikk. Likevel kastes det mye, sier Tore Bjørnebo, driftsdirektør hos Bunnpris. Nordmenn vil ikke kjøpe mat som har skavanker. 

• Mat som ligger for lenge i butikk blir ikke solgt. Da kastes det, sier driftsdirektøren.

Bruk sansene dine!
Hvert år kastes det over 250 000 tonn mat i Norge. Utgått på dato trenger ikke bety at maten er dårlig. Matvett.no oppfordrer oss til å bruke sansene for å finne ut om maten er dårlig, ikke datoen som står oppført på varen.

Skrevet av Emma Dahle Moe, Norges Kreative Høyskole

I år er FNs år for familielandbruk. Spire og ti andre organisasjoner arrangerer seminar i Oslo den 21. oktober.

Er familielandbruket utgått på dato eller nøkkelen til matsikkerhet? FNs generalforsamling har utnevnt 2014 til det internasjonale året for familielandbruk, og det vil markerer vi med å invitere til konferanse om matsikkerhet, landran og familielandbruk.Det blir filmvisning, politikerdebatt og foredrag ved internasjonale og nasjonale aktører. Hvor går veien for det norske familielandbruket under sittende regjering? Hvilke rammebetingelser har ulike land erfart at er nødvendige for å sikre familielandbruket? Dette vil det også bli snakk om på seminaret. Arrangementet finner sted på Røde Kors konferansesenter i Oslo, i Hausmannsgate 7.

 - Familielandbruket er tradisjonelt sett hovedsaklig småskala landbruk, og det er denne formen for landbruk som metter mesteparten av verdens befolkning i dag. Vi er opptatt av å sette søkelys på hvilken rolle familielandbruket har, og hvilke utfordringer landbruket møter på både i fattige land, og i rike land som Norge, sier Spires leder Mari Gjengedal.

FAO har meldt sin ankomst for å fortelle hvorfor de mener familielandbruk er viktig. Det blir også søkelys på verdien av samvirkeorganisering og på jussens bidrag til sikker matforsyning gjennom eiendomsrettigheter.

 - Landbruk har en enormt viktig rolle å spille for utvikling i mange fattige land, hvor mesteparten av de fattige er småskala bønder. Men det er ikke irrelevant hva slags investeringer som fører til utvikling. Det er avgjørende at fattige bønder både får eierskap over land- og landbruksressurser, at de får verktøy og kunnskap for å øke produktiviteten, at infrastrukturen er på plass slik at man kan handle med maten på lokale markeder, og at bøndene har en sterk forhandlingsmakt gjennom organisering. Om disse tingene er på plass, vil det ha enorme effekter for fattige land og bygge robuste lokalsamfunn nedenfra, og dette ønsker vi å sette søkelys på, sier Gjengedal.

Konferansen den 21. oktober er gratis for alle, og du kan melde deg på her. NB: Påmeldingsfristen er 1. oktober!

10 organisasjoner står bak arrangementet:
4H Norge, Det kongelige selskap for Norges Vel, FIAN Norge, Norges Bondelag, Norges Bygdekvinnelag, Norges Bygdeungdomslag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norsk Landbrukssamvirke, Spire og Utviklingsfondet. Oslo Dokumentarkino er samarbeidspartner og FOKUS for kvinner og utvikling har bidratt økonomisk.

Tekst: Maria Skaare og Nora Hougen
Tre spirer er på feltarbeid i Brasil for lære mer om konsekvensene av soyaproduksjonen i landet. Beskjeden de har fått så langt: "Ikke kjøp soya fra Brasil. Den er giftig!"

 - Informasjonen finnes, men de som har makt ønsker ikke at vi skal få tilgang til den, sier Mario.

Vi befinner oss i CIMIs regionale kontorlokaler like ved bussterminalen i Cuiabá, Mato Grosso. Kordinatoren, Mario Bordignon, har tatt oss imot med et stort smil idet vi var i ferd med å haste svette og forvirrede forbi den nedslitte, uunnseelige bygningen. Han bød oss på kaldt vann, og det var akkurat det vi trengte på den varmeste tiden av døgnet midt på det Sør-Amerikanske kontinentet. I omtrent en time har han forklart oss om sitt samarbeid med ulike urfolksgrupper i Brasil og deres felles kamp for å få anerkjent sine rettigheter til land, kultur og selvstyre.

Historisk urett 
Det er den samme historien som vi kjenner fra så mange andre steder i verden. Menneskegrupper som i århundrer hadde levd i harmoni i naturen og dyrket sine egne levesett, sine religioner og sine lover, helt til fremmede stormakter «oppdaget» deres land og kalte det sitt. Jordens rikdommer, skogene, dyrene og menneskene ble gjort krav på, utnyttet, fordrevet eller utryddet. De som ikke ble ofre for massedrap, menneskejakt, slaveri eller ukjente sykdommer, ble tvunget til å innrette seg etter nye samfunnsordninger, nye skikker og nye lover. Deres sosiale strukturer kollapset, livsgrunnlaget forvitret på grunn av frarøving av landområder, industriselskapenes jakt på tømmer, gummi, gull og edle metaller. Enorme områder ble ryddet for å gjøre rom for beiteområder for kveg og plantasjer for sukker eller bomull ment for eksport. Mange flyttet inn til byene eller solgte sin arbeidskraft i de hurtig voksende hogstsamfunnene og gruvene. Bare de siste tiårene har urfolk verden over blitt hørt og sett på den internasjonale agenda. Det er anslått at det levde om lag fem millioner mennesker i Brasil før portugiserne ankom med sine skip, våpen, sykdommer og maskiner. I dag er tallet i følge Regnskogsfondet 180.000 indianere, fordelt på 170 etniske grupper.

CIMI (Conselho Indigeno Misionario) er en katolsk organisasjon som mener de driver en ny og mer tolerant form for misjonsvirksomhet. De kjemper med urfolkene om jord, kultur, autonomi og en gjensidig religiøs forståelse. Siden CIMI ble grunnlagt i 1972, mens det fremdeles var et militært diktaturstyre i Brasil, har Mario mistet tre venner som arbeidet på urfolkenes side for retten til land. De ble alle ofre for storbøndenes pistoleiros – menn som leies inn for å tie aktivister som står i veien for produksjon og profitt.

Mye har skjedd siden den gang. For 26 år siden, med den nye grunnloven av 1988, ble Brasils urbefolkning anerkjent som folk og fikk eksklusive rettigheter til sine territorier. Den nye grunnloven, sammen med ILO-konvensjon 169 om urfolks rettigheter, beskytter urfolksgruppenes bruksrett til sine områder og sier at urfolksgrupper skal konsulteres når beslutninger skal tas som vil angå dem. Likevel, sier Mario, blir urfolkenes rettigheter ikke respektert av myndighetene, og dette er den største utfordringen de står overfor i dag. Storproduksjon av Soya, mais, sukker og bomull krever store landområder, og urfolks tilstedeværelse er en stor belastning myndighetene på urfolkene som et hinder for utvikling. Dessuten finnes det store forekomster av gull og edle metaller under føttene på urfolkene, som må vike når gruver skal bygges og rikdommene skal hentes ut. Dette betyr også en massiv utbygging av veier, jernbane og elektriske anlegg i områdene som tidligere var dekket av skoger og savanner og som huset et av verdens største artsmangfold. Fremdeles oppstår voldelige møter mellom urfolk og jordbrukere. Nå er det soya som er den viktigste industrien. Monokulturen opptar enorme landområder på den ellers så artsrike brasilianske cerradoen, og øker presset på regnskogsområdene og de fantastiske økosystemene som finnes der.

«Det er de små mot de store. Vi kjemper en kamp for med­menneskelighet i en verden av penger og kapitalisme. Det kan se ut som en utopi, men det er mulig: Respekt for naturen, respekt for menneskene og respekt for skogen. For indianerne er ikke naturen penger, naturen er mor.»

Giftige elver
Mens vi sitter på det lille kontoret og lytter, stiller spørsmål, noterer og krangler med opptaksutstyret, kommer en dame inn i rommet. Hun er lav og er kledd i vestlige klær, men hennes indianske opprinnelse røpes av en spennende trekantmønstret tatovering på venste overarm. Hun har smale mørke øyne og høye kinnben i et mildt, men alvorlig ansikt. Hun presenterer seg som Dineva María Kayabi. Hun er innom Cuiaba på vei hjem fra en konferanse i Brasilia, men driver en skole i sitt hjemsted, Terra Indigena Apiaka Kayabí. Hun forteller at for inntil et år siden var reservatet der hennes folk lever omringet av skoger. For et år siden ble skogene hugget ned for tømmer, og for å gi plass til enorme soyaplantasjer. Hogsten var ulovlig og Instituto Brasileiro de Meio Ambiente kom og fengslet de som drev den, men nå er de tilbake.

 - Det er Amaggi som produserer i det området, skyter Mario inn. Amaggi er en av landets største soyaprodusenter og -eksportører, og de eksporterer til Norge. Dinveva forteller at de ser døde fisk i elvene, de dør på grunn av sprøytemidler kjemikalier som slippes ut fra fly over åkrene i store mengder og som havner i grunnvannet og i vassdragene. Jordsmonnet tørker og plantene dør ut. Drikkevannet forurenset av giftstoffene, noen av dem er ulovlige i Norge og i EU på grunn av helsefare for dyr og mennesker. Dinevas territorier er oppstrøms, så de kan fortsatt drikke vannet. Det er verre for folkene som holder til nedstrøms for plantasjene. Men de som bor der drikker vannet likevel, forteller Dineva. Hva annet kan de gjøre? 

Top secret information!
Mens Dineva forteller sin historie, får jeg (Nora) en geografileksjon av Mario. Fra historiker til samfunnsgeograf, forteller han meg hvordan soyaproduksjonen har ført til stadig mer avskoging av delstaten Mato Grosso – en utvikling jordbruksindustrien nekter miljødirektoratet i Mato Grosso å vise omverdenen.
  - De avskogede områdene tok form av en halvmåne, forklarer Mario, mens han peker på de gule flekkene på kartet. Det er på disse områdene det produseres soya.

Etter hvert har soyaprodusentene gjort krav på stadig flere områder og nå er store deler av Mato Grosso farget gult. Halvmånen er ikke lenger så lett å få øye på. Selv om denne realiteten er sporbar på kartene, får man ikke noe oppdatert bilde over situasjonen. Det siste kartet er fra 2004 og etter det har ikke miljødirektoratet (Secretaria do Meio Ambiente) i Mato Grosso publisert flere kart.

 - De får ikke lov av selskapene for det ser for stygt ut, sier Mario. Han har selv besøkt miljødirektoratet mange ganger for å få oppdaterte kart over Mato Grosso, men svaret har vært det samme siden 2004: «Top secret information!» Når vi sammenligner kartet fra 2004 med et fra 1997 forstår vi hvorfor. Tross den grønne revolusjonen, kunne man fremdeles – så vidt det var – skimte halvmånen som Mario snakker om. I løpet av syv år er den helt forsvunnet fra kartet. Selvsagt er ikke det noe selskapene ønsker en offentlig debatt om.

Palmeolje og soya: ett fett?
Også denne historien er kjent. Historien om hvordan selskapene og myndighetene har makt til å forme representasjonene av virkeligheten slik de vil ha den ved hjelp av penger, trusler, bekjentskap og vold. Jeg kjenner denne historien fra mitt eget feltarbeid sist sommer i Sarawak, en delstat i Malaysia som er sterkt preget av palmeoljeindustrien, og der kartene over virkeligheten er enda vanskeligere å oppdrive. Store regnskogsarealer har blitt avskoget for å gjøre plass til enorme palmeoljeplantasjer og urfolk presses inn til byene. Blant urfolksgruppene som er berørt er virkeligheten til å ta og kjenne på: Dyrene er borte, jorda er ikke lenger fruktbar og drikkevannet er forurensa av sprøytemidler fra palmeoljeindustrien. Kort sagt, mat er erstattet med olje, og regnskog er erstattet med plantasjer. Sakte men sikkert blir også urfolks kultur og levesett erstattet med en altomfattende kapitalisme som legger urfolksterritorier ut for salg. Marios geografiundervisning minner oss om at i dagens kapitalisme kan mye kjøpes for penger – også muligheten til å forme representasjonen av virkeligheten.

I Sarawak, som i Mato Grosso, flytter flere og flere inn til byene siden man ikke lenger kan produsere mat på jorda. I Sarawak skyldes dette ofte at jordlappene man hadde har blitt solgt til selskapene av myndighetene, eller at boligen har blitt omringa av plantasjer som gjør det umulig å leve av naturen rundt. Som urfolk flest har ikke urolk i Sararwak eierskap over jorda, men bruksrett. Dette er noe myndigheter verden over vet å gjøre seg tjent med ved å dele ut lisenser til selskaper som kan gi statsledere og byråkrater i systemet penger under bordet og noen aksjer i bytte mot muligheten til å drive storskala eksportjordbruk. Da er det ikke så rart at det offisielle tallet på avskoging i Sarawak er 30 prosent, mens det i realiteten er snakk om en avskoging på rundt 80 prosent. Det er mye penger å hente på pynte litt på sannheten – for hvem vil vel kjøpe palmeolje som svir av regnskog? Når bevisene ikke finnes er det lettere å gjøre som man vil. Dette har også jordbruksselskapene i Mato Grosso skjønt. Oppfølgingsspørmålene blir da: Hvorfor tør man ikke vise virkeligheten i Mato Grosso slik den er? Hva er det man ønsker å skjule? Ville forbrukerne og politikerne i andre land ha handlet annerledes dersom de fikk se at det ikke er de jordløse som okkuperer landområdene i Mato Grosso, men derimot soyaprodusentene? Ville du ha sluttet å kjøpe soya og kjøtt av kuer som er fôret på soya dersom vi fortalte deg at både bildet av Mato Grosso, og virkeligheten på bakken, er formet av de samme som tjener på at du spiser norsk storfe? 

Gift til folket?
Etter tre timer på CIMIs kontor føler vi oss små overfor de store selskapene og i møtet med deres makt til å bestemme hva jorda skal brukes til og hvem den skal tjene. Hva kan egentlig vi gjøre i møtet med agroindustrien og deres vilje og evne til å forme både virkeligheten og vårt bilde av den? I det vi pakker sammen og takker for oss, kommer svaret fra en ekte indianerhøvding: Cacique José María Paratsé haster inn i rommet og nærmest roper ut:
 - Si til det norske folk: Ikke kjøp soya fra Brasil. Den er giftig!
Vi lovet ham å formidle budskapet til dere.

Er det etisk av Norge varig å kutte vår egen evne til å dyrke mat? Det spør Ruth Davey Eig fra Spire Trondheim om i dette innlegget i Aftenposten

Dette innlegget var på trykk i Aftenposten lørdag 26. april.

Nylig vedtok Trondheim bystyre å omdisponere 1050 mål av Norges beste matjord til boligbygging, en beslutning som ble godkjent av landbruksministeren.

Hensynet til byens boligbehov gikk foran hensynet til jordvern - et tilfelle som dessverre ikke er unikt. Over hele landet treffes det daglig beslutninger om nedbygging av matjord.

Slike avveininger er vanskelige. Politikk er ikke lett - man må fordele litt for knappe ressurser til litt for mange gode formål. Desto viktigere er det da å ta helheten med i beregningen når man skal treffe de rette slutningene. Hva er viktigst?

Rent vann, frisk luft og mat
Menneskets mest basale behov er behov for rent vann, frisk luft og mat. Til syvende og sist er all mat et resultat av at planter dyrket i matjord har omdannet energi fra solen (eller fra ikke-fornybare kilder via kunstgjødsel) til næring som vi kan fordøye, enten direkte eller via kjøtt fra planteetende dyr.

Debatten om jordvern må ned på dette absolutt basale nivået, for det er dette det handler om. Matjord = mat. I Norge er bare 3 prosent av arealet egnet til bruk i matproduksjon. I 1955 var det 5 prosent, men siden da er store arealer lagt under asfalt og betong - om få tiår risikerer vi å ha svært lite igjen. Matjord som bygges ned, er tapt og kan aldri dyrkes på ny. Jord nydannes heller ikke i vår tid - det tar flere hundre år før kompliserte biologiske prosesser har skapt få centimeter ny jord.

Norge er avhengig av matimport - en nødvendighet, siden andre land har bedre forhold for matproduksjonen enn vi. Likevel, mulighetene for handel er prisgitt samfunnsforhold forøvrig. Menneskeskapte klimaendringer er i sving, noe som utgjør en stor trussel mot verdens matvaresikkerhet. Eksperter spår at fremtidens kriger vil utkjempes over noe så enkelt som brød og vann.

Nasjoner som Kina og Sør-Korea har kjøpt opp enorme arealer i andre land for å sikre seg tilgang til jord for matproduksjon for egen befolkning i fremtiden - en prosess kalt «landran» på norsk. Samfunnsetisk sett er dette forkastelig, men like fullt symptomatisk for en globalt sett truet matvaresikkerhet.

Bare stole på andre
Er det etisk av Norge varig å kutte vår egen evne til å dyrke mat? Er det lurt å stole fullt på at andre matproduserende nasjoner ikke «skrur igjen kranen» og reserverer maten til egen befolkning når kampen om matfatet blir bitrere? Hvis den dagen kommer og sulten river, var det da så klokt å ha lagt vår eneste mulighet til å dyrke mat til egen befolkning under metervis med pukk og betong? Enkle løsninger i politiske prioriteringsspørsmål finnes ikke. Med så lite som 3 prosent dyrkbar mark igjen i Norge, bør all matjord vernes for all fremtid. Et slikt vern vil i sin tur tvinge frem i debatten alternativer til nedbygging. Det vil kanskje bli vanskelig, men vi vil i det minste ikke bo midt i det eneste matfatet vi hadde her til lands.

Skrevet av Ruth Davey Eig, medlem av Spire Trondheim
Følg Spire Trondheim på Facebook!

Rissa kommune i Sør-Trøndelag planlegger å bygge vei som vil sluke 70 til 100 dekar av kremen av norsk matjord. Mette Bjørnsdatter Hafskjold, leder for Spire Trondheim, skriver i Adresseavisen om hvorfor det er en veldig dårlig ide.

Dette leserinnlegget var på trykk i Adresseavisen onsdag 23. april.

I disse dager er forbedring av veitilbudet på Stadsbygd i Rissa kommune oppe til høring, med frist 25 april. Et flott tiltak dersom kommunen, med visjonen jordnær lykke, hadde utbedret den eksisterende veien. Dessverre er det foreslått å gjøre inngrep i et meget verdifullt naturområde med en unik flora, utrydningstruede dyrearter, gravhauger og 6000 år gamle helleristninger.

Det foreslåtte tiltaket vil også sluke med seg over 70 dekar med kremen av norsk matjord, ca. 60% bedre kvalitet enn landsgjennomsnittet. Nedbygging av matjord betyr dårligere matvaresikkerhet, ikke bare for Trøndelag, men for hele Norge. Når bare litt over 3% av norsk areal er dyrkbar jord, og tusenvis av mål omdisponeres hvert år, er det på høy tid med et nasjonalt forbud mot å fortsette dette sjansespillet.

I følge den ferske delrapporten til FNs Klimapanel, vil klimaendringene utgjøre en betydelig trussel mot verdens matvaresikkerhet. I tillegg til dette vil en kontinuerlig nedbygging av norsk matjord også øke befolkningens sårbarhet i møte med andre globale kriser. Som vi kunne se under matvarekrisa i 2008, vil ikke matproduserende land nøle to ganger med å innføre forbud mot eksport for å sikre mat til sin egen befolkning. Med all sin rett og matsuverenitetsprinsippet i ryggen.

Som en konsekvens av eksportstoppen i 2008 innførte rike importavhengige land og internasjonale selskaper en ny strategi for å sikre mat til egen befolkning. Fenomenet går under navnet landran og er en moderne versjon av kolonitidens Scramble for Africa. I dette tilfellet, et kappløp om store landområder med matjord. Dette blir betegnet som et ran fordi fattige småbønder blir fratatt sitt levebrød uten tilstrekkelig samtykke, konsultasjon og kompensasjon.

Hvem skal vi ta matjord fra etter at vi har bygget ned vår egen? Hvor mange flere klimagasser vil frigis når maten vår må transporteres over lengre avstander? Er det riktig å ta sjansen på at matproduserende nasjoner skal prioritere de rike i Nord når befolkningspress, fosformangel, tørke og jorderosjon blir for stor?

Foreløpig mangler vi en nasjonal strategi som sørger for et ambisiøst og helhetlig jordvern. Politiske avveininger er ofte vanskelig og beslutningstakere har en lei tendens til å prioritere umiddelbare behov framfor langsiktige hensyn. Derfor behøves det sårt en ekstern instans som taler på vegne av rettighetene til våre barnebarn, slik at også de får sikret sin tilgang på mat.

37 organisasjoner, med Spire i spissen, står bak forslaget om å opprette et Framtidsombud som vil kunne være en viktig og nødvendig bidragsyter i slike beslutninger. Inntil videre ligger mye av ansvaret på de lokale myndigheter.
Rissa kommune, grip sjansen til å framstå som handlekraftige forbilder, for en jordnær lykke, også i framtida. Bevar den dyrebare matjorda!
Mette Bjørnsdatter Hafskjold, leder for Spire Trondheim

Syns du et framtidsombud er en god ide? Skriv under oppropet vårt!

Utfasing av palmeolje i norsk landbruk kan bane vei for økt bruk av soya. Det vil være erstatte en dårlig løsning med en annen. Hele matproduksjonssystemet må legges om og baseres mer på egne ressurser, sier Mari Gjengedal i dette innlegget i Nationen den 1. april.

Forbrukere raser over bruken av regnskogsødeleggende palmeolje i norsk kraftfôr. Med god grunn. Omfattende informasjonskampanjer har gjort nordmenn bevisst på hvilke konsekvenser palmeplantasjene har for miljøet og for helsen vår. Det har ført til et massivt press på å utradere bruken av palmeolje i norsk mat.

Det norske landbruket skjønner godt at palmeolje i dyrefôret ikke er populært. Derfor gir Felleskjøpet beskjed om at oljen skal fases ut. Det er bra! Spørsmålet som melder seg er imidlertid hva som vil være alternativet når palmeoljen skal erstattes. I Nationen henvises det til andre typer kraftfôr, slik som FK Agris palmeoljefrie Favør-serie. Problemet med palmeoljefritt kraftfôr er at det inneholder desto mer soyaolje istedenfor. La meg gjøre det klinkende klart: soyaolje er ikke et sunt og bærekraftig alternativ.

Gjennom vår soyaimport legger Norge beslag på store områder med landjord i Brasil. I 2010 tilsvarte denne importen 350 000 fotballbaner. Soyaproduksjonen utgjør den største trusselen mot brasiliansk regnskog, lik trusselen palmeoljen utgjør for regnskogen i Asia. Soya er heller ikke sunt. Soya i kylling- og fiskefôr har ført til en ugunstig sammensetning av omega 3- og 6-fettsyrer i kjøttet, som igjen gir en ugunstig sammensetning av fettsyrene i vår egen kropp. Faktisk lider både klima, miljø, helse, brasilianske småbønder og den norske matsikkerheten under vår stadig økende soyaimport. Det er med andre ord all grunn til skepsis dersom soya nå skal presenteres som palmeoljens bærekraftige alternativ. Vi risikerer å erstatte én dårlig løsning med en annen.

Men verken soya- eller palmeoljen er det egentlige problemet i norsk landbruk. Snarere er det heller et symptom. Det virkelige problemet er rasjonaliseringspresset som har preget utviklingen i landbruket i flere tiår: Forventningen om at landbruket skal levere stadig mer mat med stadig færre bønder og dyr. Denne utviklingen er langt fra rasjonell sett fra et bærekraftsperspektiv, og medfører uunngåelig behov for billige kraftfôrråvarer for å holde prisene nede. Råvareprisene er kunstig lave siden Norge ikke betaler for regnskogsødeleggelsen vi forårsaker.

Altså er ikke Norges problem importvarene. Problemet er at vi har skapt oss et system som er så irrasjonelt at det nå lønner seg å importere dårlige råvarer framfor å bruke de gode ressursene vi har rett foran nesen vår. Kuer er ikke skapt for å spise verken soya eller palme. De er skapt for å spise gras. Gras som nå råtner på rot i Norge fordi vi tvinger landbruket inn i produksjonsmåter som ikke er bærekraftig. Det er på tide å la ku være ku, og gjøre som FN anbefaler: Kreve en landbrukspolitisk helomvending. Vi vil ha et landbruk i Norge, og vi vil at den lages på norske ressurser. Da må vi gjøre det lønnsomt å bruke beiteressurser og dyrke korn, og det må bli dyrt å importere råvarer til fôr vi kan produsere selv. Vi må også bestemme at det skal være grenser for hvor ”høytytende” dyrene våre kan være. En bærekraftig framtid er ikke fabrikkfjøs hvor miserable dyr står som sild i tønne og bondens arbeid er erstattet med maskiner. En bærekraftig framtid innebærer at vi lager god mat basert på naturens og dyrenes forutsetninger. Ikke minst innebærer det at vi erkjenner at ordentlig mat koster penger å produsere. Mat er den viktigste varen vi bruker penger på, og den skal ikke være urealistisk billig. Man får det man betaler for. Ja til dyrere, sunnere og mer miljøvennlig mat!

Mari Gjengedal,
leder for miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire

Det var fullt hus da Spire arrangerte debatt på Litteraturhuset i Oslo om bruken av soya i norsk landbruk.

Kor mykje soya et eigentleg dyra våre? Kva har den store soyaimporten å seie for det økologiske fotavtrykket til norsk landbruk? Korleis påverkar dette helsa vår? Og er norsk soyaimport usolidarisk overfor urfolk og jordlause i Brasil? I panelet deltok Sindre Flø (Felleskjøpet), Jessica Kathle (Norsk Landbrukssamvirke), Anna Haug (professor i ernæring ved NMBU), Helene Lind Jensen (Natur og Ungdom) og ordstyrar var Heidi Lundeberg (Latin-Amerikagruppene i Norge).

Norsk landbrukspolitikk har senka ambisjonsnivået
Noreg har hatt ein ambisiøs landbrukspolitikk, kunne Flø fortelja. I etterkrigstida ynskte regjeringa å auka matproduksjonen som ein del av gjenoppbyggingsstrategien. Over ein 30-40-årsperiode vart det innført ei fordeling som auka arealbruken og gjorde det lettare å driva landbruk i bygdene. Enkelt sagt, i alle fall frå ein vestlending sitt perspektiv, ville det seie at kornbøndene på Austlandet fekk meir pengar for å produsera korn. Når korn vart meir lønsamt slutta kornbøndene å produsera andre ting, men konsentrerte seg fullt og heilt om korn. Dette auka produksjonen av korn, som deretter vart frakta rundt til bygder i resten av landet og nytta som fôr.

Dagens kraftfôr inneheld òg korn, men dyra får ikkje like mykje korn i dag som dei fekk før. Kraftfôr kan eigentleg innehelda kva som helst (så lenge det er billeg), men er sjølvsagt samansett slik at dyra kan yta mest mogleg. Protein er viktig for at svin og kylling skal veksa raskt, og for at kyr skal produsera mest mogleg melk. Soya er den vanlegaste proteinkjelde for husdyr, etterfulgt av raps. Det meste av soyaen som vert nytta i norsk landbruk kjem frå Brasil, medan ein mindre del kjem frå Canada.

Soya og økologisk fotavtrykk
Helene frå Natur og Ungdom var fyrste kvinne ut til å kommentera effektane av soyaimport på det økologiske fotavtrykket til norsk landbruk. Ho forklarte at importen påverkar det økologiske foravtrykket på fleire måtar, og ein av dei er transport. 500 000 tonn soya (årsforbruket til norsk landbruk) er mykje. Det må eit lasteskip til kvar månad for å frakta dette frå Mato Grosso til Fredrikstad. Deretter må det ferdige kraftfôret fraktast rundt frå Fredrikstad til alle landets gardar og FK-butikkar. Til saman utgjer dette ekstremt mykje transport og dermed store CO2-utslepp.

Norsk kjøttforbruk har auka mykje dei siste åra, og då særleg forbruket av svin og kylling. Me vert meir avhengige av importert fôrråstoff, og mindre og mindre sjølvforsynte. Utmarksbeite går ut av bruk og mykje land vert liggjande brakk. Kulturlandskapet gror etter kvart igjen og me taper biologisk mangfald når plantesortane knytt til kulturlandskapet forsvinn. I følge Helene er det altså heilt feil å kalla kulturlandskapsforkjemparane for estetikarar, for det er meir enn vakkert landskap som står på spel.

I tillegg legg me beslag på land tilsvarande 350 000 fotballbanar i Brasil. Presset på regnskogen og cerrados aukar. Det er eit paradoks at den Norske stat investerer millionar i den brasilianske regnskogen, men samtidig har ein ladbrukspolitikk som tillèt at me legg beslag på brasiliansk landbruksjord.

Du blir det husdyra har ete
“Husdyra blir også det de eter!” Anna Haug, professor i ernæring, har stor entusiasme for fôr. På spørsmål om kva soyabruk har å seie for dyra sin ernæring, så vel som for helsa vår, starta Haug med å fortelja om soyaolje, omega-3 og omega-6. På NMBU vart det gjennomført forsøk der kylling i kontrollgruppa fekk fôr med 4% soyaolje medan testgruppa fekk fôr med 4% lin- og rapsolje. Det viste seg at dette verkeleg påverka fettsyresamansetninga i kjøtet. Soyaoljekyllingen hadde høgdare omega-6-innhald, medan lin- og rapsoljekyllingen hadde høgare omega-3-innhald. Desse kyllingane hadde deretter vorte etne av to grupper studentar i to veker, og funnet var enkelt og greit at lin- og rapsoljekyllingen var sunnare enn soyaoljekyllingen.

Det er ikkje naturleg for kylling og gris å eta soya. Soyaprotein er helsemessig greit for dyra, men ernæringsmessig bør soyaolja idéelt sett bytast ut med andre planteoljer. Anna framheva at det er forbrukarpress som skal til for å få næringa til å ta i bruk andre fôrtypar. Bønder og fôrprodusentar er som alle andre; Dei legg opp drifta slik det lønner seg mest. Sindre, som på sett og vis representerte fôrprodusentane, var einig i dette, og la til at forbrukarpress verkeleg kan nytta. Berre tenk på palmeolje!

Eit naturleg spørsmål er då om raps og lin kan produserast i Noreg. Og ja, sa Jessica, det kan det forsåvidt.

Kosthaldsråd basert på amerikanske tilstandar
Ordstyrar Heidi var svært skeptisk til kylling, og lurte på kvifor me ikkje heller et sau. Er ikkje sauar fine dyr, spurde ho. Og jo, det kunne ernæringsfysiologen vera einig i. “Sau er eit kjempealternativ. Den går mykje ute og beiter. Det er veldig uheldig med dei nye anbefalingane om kunn 500g raudt kjøtt i veka, som òg inkluderer lam. Dette er basert på amerikanske studier med raudt kjøt. Amerikansk kjøt kan ikkje samanliknast med norsk! Dyra et svært ulike ting.

Når det gjeld kylling er eg derimot ikkje heilt einig. Det som er fint i Noreg er at me har svært lite sjukdommar. Me slepp salmonella, har lavt smittepress og sunnare dyr. Me er heldige som kan eta blautkokt egg!”

Kvifor kan me ikkje produsera meir av denne flotte sauen? “Om det hadde vore meir lønsamt, hadde me hatt større produksjon,” sa Kathle. “Men det er det ikkje berre bøndene som bestemmer. Eg er for såvidt einig: Bruk utmarksressursane, bruk beite! Me kan ha dobbelt så mange dyr på beitejord som det me har i dag. Det er ein uutnytta ressurs!”

Usolidarisk å ikkje bruka eiga matjord?
“Kvart land som har evne til det burde ha plikt til å brødfø eiga befolkning. Me må brødfø vår eiga befolkning på eigne ressursar.” For representant frå Natur og Ungdom var det viktig å legga til at denne plikta særleg bør følgast no, for med klimaendringane vert avlingar øydelagde både her og andre stader i verda. Klimaendringane er urettferdige, særleg overfor folk i fatige land, og me raner i tillegg til oss deira ressursar!

Det var ingen tvil i panelet om at det er usolidarisk å legga beslag på 350 000 fotballbanar i Brasil, men kva skal til for å få slutt på dette? Det enkle svaret er at det må bli meir lønsamt å nytta gras, beite og korn, og mindre lønsamt å nytta soyabasert kraftfôr. Det lange svaret finst kanskje ikkje enno, for det måtte i såfall vera svaret på korleis gras igjen kan bli billegare enn kraftfôr.

Matjorda trenger et juridisk vern, sier Spire, Bygdeungdomslaget og flere andre organisasjoner i denne felleskronikken som var på trykk i Stavanger Aftenblad 27. februar.

Bare tre prosent av Norge brukes til matproduksjon, og bare en tredjedel av dette arealet er egnet til å produsere matkorn. For hvert eneste dekar matkornjord som dekkes av asfalt har vi mistet muligheten til årlig å produsere tusen brød, i all fremtid. Matjord er en forutsetning for all matproduksjon, og er en ikke-fornybar ressurs. I en verden med stadig flere munner å mette må vi verne om det produksjonsgrunnlaget vi har.

Norge trenger en jordvernpolitikk som av hensyn til framtidige generasjoner sikrer disse viktige produksjonsressursene. Den brutale sannheten er at vi har bygd ned over 310 000 dekar matjord de siste 20 åra, noe som tilsvarer 48 500 fotballbaner. Denne utviklingen kan ikke fortsette.

Landets befolkningsvekst innebærer at stadig flere trenger korn på bordet og tak over hodet. Mye av denne veksten skjer i og rundt byene. Landets beste jordbruksarealer er under stadig press på grunn av bygging av veier, boliger, næringsbygg og så videre. Dette kan vi bygge mange steder, men det fulldyrka jordbruksarealet vårt utgjør kun 1,6 dekar per innbygger. Dette er et historisk lavt tall. Til syvende og sist er mat vårt mest grunnleggende behov.  Tendensen med at jordvernet viker for andre interesser må snu - nå er det på tide å styrke jordvernet.

Det er ikke bare i Norge vi får flere munner å mette. Norge må ta sin del av ansvaret med å produsere mat til en økende befolkning i hele verden og der en milliard mennesker lever på, eller under, sultgrensa i dag. Klimaendringene truer verdens matproduksjon og et styrket jordvern er både solidarisk og god beredskapspolitikk.

Venstre har i Stortinget fremmet et forslag om en helhetlig jordvernplan. Dette er et viktig steg i riktig retning. Kunnskapsgrunnlaget må forbedres, blant annet gjennom bedre kartlegging av matjordas kvalitet. Kommunene må ta hensyn til faglige råd tidlig i planleggingsprosessen. Det er stortingspolitikernes ansvar og regjeringens plikt å se på jordvernet fra et nasjonalt perspektiv, og å ta det helhetlige samfunnsansvaret som matforsyning er. Dette kan en helhetlig jordvernplan bidra til.

Matjorda trenger et juridisk vern, og myndighetene må gi klare føringer, slik at fornuftig og langsiktig forvaltning av matjorda vinner over kortsiktig økonomisk gevinst. Dyrket og dyrkbar jord bør gis et juridisk vern som i utgangspunktet forbyr nedbygging, og behandling av dispensasjonssøknader bør ligge hos landets sentrale myndigheter. Rom for dispensasjon bør kun gis i tilfeller der arealene utnyttes svært effektiv, og hvor det hele er ledd i en helhetlig plan som reduserer arealinngrep totalt sett.

Våre knappe jordressurser må forvaltes og bevares for framtidige generasjoner. Vi står sammen for å styrke jordvernet.
Gunn Jorunn Sørum, leder i Norges Bygdeungdomslag
Mari Gjengedal, leder i Spire
Lars Haltbrekken, leder i Naturvernforbundet
Nils T. Bjørke, leder i Norges Bondelag
Olaf Godli, generalsekretær i Norsk Bonde- og Småbrukarlag
Cesilie Aurbakken, generalsekretær i Norges Bygdekvinnelag
Christina Beck Jørgensen, leder i Fagforbundet Ungdom
Einar Enger, styreleder i Norske Felleskjøp
Arnstein Vestre, leder i Natur og ungdom
Ola Hedstein, administrerende direktør i Norsk Landbrukssamvirke

Representantar frå Venstre har fremja eit forslag om å utarbeida ein heilskapleg jordvernplan. Me stilte, i likskap med fleire andre organisasjonar, til open høyring i dag for å møta politikarane og fortelja dei kor viktig jordvernet er.

Den nye regjeringen har endret på målsetningene angående vår matjord. Hvor det før stod at man skulle halvere tapet av matjord innen 2010, ønsker nåværende regjering å “ta vare på god matjord, men balansere jordvernet mot storsamfunnets behov”.

ølge de siste vedtektene til vår nye landbruksminister virker det som regjeringen mener at det er storsamfunnets behov å bygge flere IKEA-varehus på god matjord. Ministeren argumenterer med at lokal befolkningsvekst nødvendiggjør denne typen utbygging, men dette er en lite overbevisende argumentasjon. Befolkningsvekst er heller et sterkt argument for å verne om den matjorden våre forfedre har kultivert for oss. Om lag 3 % av Norges areal er egnet til å dyrke mat på, mens kun 1 % er velegnet til å dyrke høykvalitets korn på. Det jordet som nå erstattes av en IKEA utenfor Trondheim er av den siste typen.

Dersom denne utviklingen fortsetter vil det føre til færre ressurser på hjemmebane og et økende importbehov. Dette vil gjøre oss mer avhengige av det internasjonale markedet, med dets uforutsigbare svingninger. Det totale risikobildet økes, både med tanke på økonomi, klimaendringer og helse. Politikerne er valgt med et ansvar for sine velgere, men hensynet til framtidige generasjoner må også med. Det er ikke unikt for matjord-saken at behovene til fremtidige generasjoner blir kraftig nedprioritert.

Forvaltningen trenger visjoner og løsninger som også gagner våre barnebarn. Derfor foreslår Spire opprettelsen av et Framtidsombud. Et Framtidsombud vil kunne helhetlig belyse konsekvenser av vedtekter som gjelder ressursforvaltning. Det kan etterspørre fakta der debatten kun polariserer det vi allerede vet. Med fakta på bordet har man et bedre beslutningsgrunnlag, og dette vil også berørte næringer kunne benytte seg av.

I forrige uke konstaterte IKEA at de ikke ønsker å bygge i Vestby dersom det forhindrer matproduksjon. For videre råd, går IKEA til forskningsinstituttet Bioforsk i Ås for å utforme alternative løsninger. På samme måte vil et Framtidsombud kunne samarbeide med slike institutter for å belyse fakta og komme med alternative løsninger både før, under og etter kontroversielle saker. Framtidsombudet er en konkret løsning som balanserer vanskelige avgjørelser innenfor ressursforvaltning.

Mat er en menneskerett, og matsikkerheten beror på dyrkbar jord. Ifølge Bondelaget bygges det årlig ned 10 000 dekar norsk matjord i Norge, noe som utgjør 1550 fotballbaner hvert år. Å bygge ned matjorder virker isolert sett ikke som de store inngrepene, men over tid har det negative konsekvenser for de som kommer etter oss. Et Framtidsombud representerer et langsiktig, fornuftig og etisk perspektiv, som kan hjelpe våre etablerte systemer til å forvalte ressursene på en rettferdig måte.

Les mer om kampanjen for et framtidsombud, her.

Hva skjer?
Land blir en stadig mer verdifull ressurs på grunn av befolkningsvekst, ustabile matvarepriser og klimaendringer. Investorer og store multinasjonale selskaper gjør strategiske oppkjøp eller leier store landområder i utviklingsland for å sikre seg kontroll over produksjon av mat, biodrivstoff og karbonkvoter. Millioner av hektar land blir overført til investorer.

Investorer velger som regel å tilegne seg de mest fruktbare jordområdene, hvor lokale mennesker allerede kultiverer jorda. Dette kan de gjøre fordi landrettigheter i mange afrikanske land er uformelle, og offisielt tilhører staten. Jordområder blir ofte overført på bekostning av lokalsamfunn som allerede er fattige og marginaliserte, og tatt uten bøndenes samtykke eller tilstrekkelig kompensasjon. Slike investeringer kalles med rette for landran.
 
Investeringer til fordel for lokalsamfunnet
Landbruk i utviklingsland har vært nedprioritert av myndigheter, bistandsorganisasjoner og privat sektor i flere tiår, og det er et stort behov for investeringer i denne sektoren. Spørsmålet her er hvilke type investeringer som trengs.
Flere studier viser at investeringer i småbønder er den mest effektive måten å bekjempe sult og redusere fattigdom på. Investeringer i kunnskapsutveksling, frøbanker, infrastruktur og lagringsanlegg kan mangedoble produksjonen og inntektene til verdens fattige bønder, samtidig som de beholder eierskapet over sin viktigste ressurs; jorda.

Investeringer i storskala landbruksplantasjer på den andre siden, kan føre til konflikter og marginalisering av lokalbefolkningen. Jord blir omfordelt fra småbønder som produserer for seg selv og lokalsamfunnet deres, til store selskaper som i stor grad produserer for eksport. Jobbene som eventuelt kommer med plantasjene er ikke nok til å kompensere for antall bønder som mister levebrødet sitt.

Norges rolle
Studier har dokumentert at Norge gjennom private selskaper er den fjerde største landinvestoren i Afrika. Statlige investeringsfond bidrar også til landran, noe som er spesielt ille siden de investerer på vegne av hele det norske folk. Spire har undersøkt offentlige investeringer gjennom Oljefondet og utviklingsfondet Norfund. Det viser seg at Oljefondet gjennom investeringer i selskaper som Sime Darby og Bolloré finansierer landran. Disse selskapene eier palmeoljeplantasjer i Vest-Afrika og har fratatt lokalbefolkningen jord uten informert samtykke. Dette svekker lokalbefolkningens matsikkerhet og har ført til konflikter mellom lokalbefolkningen og selskapene.

Norfund har investert i selskapet New Forest Company, som har etablert skogplantasjer i Uganda. Dette har ført til tvangsflytting av lokalbefolkningen uten kompensasjon. Eksempelet viser at Norfund, på tross av strenge retningslinjer, mangler gode nok mekanismer til å forhindre at de bidrar til landran og isteden bidrar til bærekraftig utvikling.

Med bakgrunn i disse funnene setter Spire søkelyset på landran finansiert av Norske offentlige investeringer. Vi trekker fram følgende konkrete grep den norske stat bør gjennomføre for å hindre vår deltakelse i landran: Spire krever at den etiske forvaltningen av Oljefondet styrkes, blant annet gjennom å vurdere selskapenes etiske praksis før det investeres. Etikkrådets ressurser og myndighet bør også styrkes. Vi mener i tillegg at offentlige investeringer i storskala prosjekter, som har en økt risiko for å medføre landran, bør reduseres til fordel for investeringer som inkluderer småbønder på deres premisser. Norfund bør på få plass egnede og uavhengige klagemekanismer.

Gode investeringer forutsetter at en tar hensyn til lokalsamfunnet og menneskers behov. Det norske folk bør ikke akseptere at norske offentlige fond tjener penger på at fattige bønder mister livsgrunnlaget sitt.

Tar regjeringen utfordringen?
Regjeringen vektlegger i sin plattform viktigheten av åpenhet og etisk bevissthet i forvaltningen av Oljefondet. Det er positivt at etikk og menneskerettigheter blir framhevet. Samtidig har Regjeringen gitt klare signaler om at de ønsker tettere bånd mellom handel og utvikling. Dette innebærer økt risiko for landran. De fleste av verdens fattige er småskala matprodusenter, og effektive utviklingstiltak forutsetter dermed at deres behov blir satt i sentrum. For å sikre fattigdomsreduksjon og menneskeretten til mat, bør Regjeringen ta til orde for at all norsk finansiering av landran må opphøre.

Skrevet av: Mari Gjengedal og Maria Underdal

Denne kronikken stod på trykk i Klassekampen 22.11.2013
Les om Spires kampanjen #StoppNorskLandran.

Forestill deg at et selskap en dag kommer hjem til deg og ber familien din om å flytte. Jorda du bor på er nemlig blitt solgt, uten at du er blitt involvert i avgjørelsen. Du står tomhendt igjen uten rettigheter, et sted å bo eller land å dyrke mat på. Dette ville heldigvis aldri skjedd i Norge. Dessverre er dette realiteten for mange mennesker i utviklingsland; en realitet Norge i dag er med på å bidra til.