Bønders rettigheter og matsuverenitet må ikke vike for private selskapers profitt. Foto: Linford Miles, via Unsplash Skrevet av Cari Anna Korshavn King, sentralstyremedlem i Spire og utvekslingdeltaker i SEED-prosjektet. Denne teksten ble først publisert i Nationen 9. mars 2023. I starten av februar møtte landbruk- og matministeren Sandra Borch og Kronprins Haakon tre norske bedrifter som har utviklet teknologi som skal bidra til global matsikkerhet. Det er etablert et landslag for eksportering av denne teknologien fra norske bedrifter; AgriFoodTech Norway. Teknologi er ikke alene løsninga på matkrisa eller klimakrisa, men om private selskaper skal fortsette å sette disse teknologiene ut i verden er det noen ting vi må prate om. Regjeringa løfter fram at landbruksteknologi, agritek, ikke bare har eksportpotensiale, men også kan bidra til langsiktige løsninger på matsikkerhets- og klimautfordringer. Regjeringa får det til å virke som at baktanken er bærekraftig matproduksjon, men nettsiden til AgriFoodTech Norway, viser et annet bilde, ett som har fokus på marked og profitt. Den første setningen man leser på nettsiden om AgriFoodTech er: “Landbruksteknologi har et stort markedspotensial globalt.” Ingen steder står det noe om at global matsikkerhet er den fremste tanken, eller en tanke i det hele tatt, til det teknologiske landslaget. Teknologi - av hvem, for hvem? Den globale matsikkerheten er trua av klima- og naturkrisa. Det som trengs er finansiering sånn at bønder skal kunne tilpasse seg det fort endrede klimaet som vasker bort og tørker inn avlingene. Er teknologi som er utviklet med profitt som mål virkelig den smarteste veien å gå? Småskala produsenter, inkludert småskala bønder står for 70% av maten som blir produsert i dag. Samtidig blir de først og hardest rammet av sult. Om vi skal øke matsikkerheten er det der det må legges inn en innsats. Småskala bønder befinner seg ofte på steder uten tilgang på rådgivning og de har heller ikke råd til dyre datainnsamlede teknologier. Slik teknologi er ofte utviklet for industrilandbruk. Teknologien må være utviklet sammen med bønder som skal ta den i bruk og den må komme fra et behov og ønske, ikke fra teknologiselskap som utvikler et produkt som kan presses inn i et nytt marked. Hvem eier dataen? Med teknologi kommer datainnsamling. Ved at målet for slik teknologi er eksport, fører dette til at disse norske selskapene får også tilgang til data fra bønder i flere land. Hvem skal da eie dataen som kommer inn fra landbruket? I det 21. århundre er data en av de mest verdifulle handelsvarene. Ved å få bønder til å ta i bruk deres digitale plattformer og utvinne verdifull data på gårdsnivå posisjonerer disse selskapene seg til å kunne holde øye på hele produksjonskjeden. En av de potensielle konsekvensene er at selskaper kan få enda mer makt over matsystemet. Dette svekker småbønder sin rett til å bestemme over sine egne mat- og jordbrukssystemer, som igjen bryter med deres rett til matsuverenitet. I stedet for at dataen fører til profitt for selskapene, burde den heller tilhøre fellesskapet og bidra til en demokratisk samfunnsutvikling. Å la småskala bønder sin data eies av teknologiselskaper bryter med prinsippene om matsuverenitet der bønder skal ha rett til å bestemme over sin egen matsystem og produksjon. Data skapes av bøndene og i likhet med maten de produserer, burde dataen også være en felles ressurs. Så jeg spør, hvordan skal regjeringa sikre at denne dataen bidrar til en demokratisk samfunnsutvikling ikke bare i Norge, men i resten av verden der norske interesser er involvert? SEED-deltakerne på gårdsbesøk i Malawi. Foto: SEED/Spire Udemokratisk digitalisering
I slutten av 2022 kom det ut en rapport fra ETC group om konsekvensene av denne utviklingen der stater gir støtte til digitalisering av landbruket. Mange stater går sammen med teknologiselskaper for å ekspandere og utvikle digitalisering gjennom insentiver og investeringer. I mange tilfeller blir digitaliseringen innført uten noe sikring rundt datarettigheter eller hensyn til påvirkning på miljø og menneskerettigheter. I Kenya har det vært jobbet med å fremme norske løsninger i markedet siden november 2019. I høst var statssekretær Wenche Westberg og Kronprins Haakon i Kenya. Der hadde de et møte med de fem norske selskapene som er aktive i Øst-Afrika, blant annet Yara. Når Norge står for eksportering av agritek må Norge også sikre at regulering av datainnsamlingen og -bruken er demokratisk forankret. Bønder i Kenya og Norge må ha eierskap til sin data. Teknologioptimisme er ingen bærekraftig løsning Teknologi alene er ikke løsningen på hverken klimakrisa eller matkrisa. Vi kan ikke la oss distrahere fra de skjeve maktstrukturene som befinner seg i matsystemet i dag og de helt omveltende endringene som må til for å sikre rettferdighet og bærekraft. Hvis regjeringas intensjon faktisk er økt matsikkerhet og bærekraftig matproduksjon, må de gå bort fra teknologi utviklet av de få som rammer de mange. I stedet må teknologien være utviklet sammen med småskalaprodusenter og ha tydelige og strenge reguleringer av datainnsamling, der data som hentes ut må tilhøre bonden og bidra til fellesskapet. Et stort antall organisasjoner møtte opp onsdag 1. mars utenfor Stortinget for å kreve en mer rettferdig maktfordeling i matsystemet. Samme dag som vi lanserte kampanjen vår “Makt over maten” ville vi vise at vi er mange som krever en solidarisk og demokratisk matpolitikk, og at vi er en bred bevegelse som kjemper for matsuverenitet. En av de største utfordringene verden står overfor i dag er en forverret sultkrise. Vi lever i en verden preget av enorm ulikhet. Mange lever i den ytterste nød, mens andre lever i overflod. Det er tydelig at vi har et fordelingsproblem i verden i dag, når det kommer til mat. Norge kan ikke kjøpe seg ut av matkrisa. Vi må føre en politikk som er solidarisk og ikke tar maten ut av hendene til bønder i det globale sør. For å gjøre noe med dagens situasjon, krever Spire matsuverenitet. Matsuverenitet er folk, lokalsamfunn og lands rett til å bestemme over egen landbruks- og matpolitikk som er økologisk, sosialt og økonomisk tilpasset deres spesielle betingelser. I dag blir Norges innsats for å sikre matsikkerhet internasjonalt undergravet av norsk handelspolitikk, fravær av norsk sjølforsyning samt urettferdige maktbalanser i matsystemet. Vi var også så heldige at vi fikk høre mange glimrende appeller fra flotte folk. Etter en innledende appell fra Spireleder Elise Åsnes, fikk vi høre fra Norges Bonde- og Småbrukarlags Vegard Vigdenes, som snakket om hvordan rettferdig matpolitikk handler om solidaritet. Vilde Haugsnes, fra Latin-Amerikagruppene i Norge, trakk også inn det uhyre viktige internasjonale solidaritetsperspektivet. Det er klinkende klart at matsuverenitet handler om solidaritet! Stortingspolitiker fra SV, Lars Haltbrekken, trakk fram parallellene mellom den felles kampen vi kjemper for matsuverenitet og reindrift på Fosen. Fra Handelskampanjen kom Henrik Årby for å poengtere hvordan matsuverenitet undergraves av dagens handels- og økonomiske system. Elin Cecilie Ranum fra Utviklingsfondet trakk fram det viktige arbeidet som gjøres for og med småbønder i det globale sør. Siste appell var det Bjørg Sandkjær, statssekretær i Utenriksdepartementet, som sto for. Hun trakk fram at regjeringa, gjennom sin nye matstrategi "Kraftsamling mot svolt - ein politikk for auka sjølvforsyning", øker sin satsing på lokal matproduksjon - både her hjemme og i land i sør. I tillegg til appeller bidro Johanna Seim og Sjur Nyvold med ypperlige musikalske bidrag. Både Johanna og Sjur er artister med hjerte for småbønder, rettferdighet og matsuverenitet.
Tusen takk til alle som bidro og til alle som kom. Er det en ting den siste uka har vist oss så er det at det nytter å kjempe for endring. Sammen kan vi skape et rettferdig og bærekraftig matsystem og finne solidariske løsninger på matkrisa! Verden står overfor en enorm sultkrise. Dette er en krise Norge ikke kan kjøpe seg ut av. Spires nye kampanje Makt over maten foreslår matsuverenitet som løsning på disse utfordringene.
Matpolitikken dras i alle retninger. En tredjedel av verdens mat kastes før den blir spist. Samtidig øker antall mennesker som lever i sult og vi er stadig lenger unna å nå bærekraftsmål 2. Her i Norge ser vi at matvarebaronene stadig øker matvareprisene, mens stadig flere ser seg nødt til å stille seg i matkø. Samtidig legger bønder ned gårdsdriften fordi de ikke lenger har råd til å drive gård. Spire lanserer derfor kampanjen Makt over maten - lokal matproduksjon løser globale problemer i dag, 1. mars. - Matsuverenitet handler om folk sin rett på nok, trygg og sunn mat. Det handler om å ta stilling til hvor maten kommer fra, hvem som produserer den, og under hvilke forhold maten har blitt produsert. Og det handler om folk og lokalsamfunn sin selvbestemmelsesrett over den maten de spiser og produserer. Ved å satse på småskala landbruk her i Norge og samtidig øke vår egen selvforsyningsgrad, unngår vi at andre land og folk sine ressurser blir brukt på å produsere mat til oss, i stedet for til seg selv, sier kampanjekoordinator Silje Victoria Sæther. Kampanjen krever at lokalsamfunn må ha makt over egen matproduksjon, og verdiene fra matproduksjonen må komme lokalsamfunnene selv til gode. I tillegg må regjeringa sikre en samstemt handels- og utviklingspolitikk, i tillegg til å følge opp sitt mål fra Hurdalsplattformen om en sjølforsyningsgrad på minst 50 %. - Denne kampanjen er spesielt relevant nå, fordi Norges handels- og utviklingspolitikk drar i to ulike retninger. Norge gir matbistand med den ene hånda og fører handelspolitikk som fratar bønder muligheter til å fø seg selv med den andre. Vi må produsere nok mat til alle, på en solidarisk og rettferdig måte som ivaretar hensyn til natur og miljø, sier Elise Åsnes, leder i Spire. Les mer om kampanjen på kampanjenettsiden her. For mer informasjon, ta kontakt med: Kampanjekoordinator Silje Victoria Sæther. Last ned pressebilde her. Tlf: 95972766 Leder i Spire, Elise Åsnes. Last ned pressebilder HER. Tlf: 980 54 866 Onsdag morgen 08:30-9:30 samles et bredt spekter av organisasjoner til en felles markering foran Stortinget for å vise solidaritet i matkrisa. Hovedkravet er å sikre en mer rettferdig maktfordeling i det nasjonale og internasjonale matsystemet. Initiativtaker bak markeringen er miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire. Vi lanserer vår kampanje “Makt over maten” og vil vise at vi er mange som krever en solidarisk og demokratisk matpolitikk, og at vi er en bred bevegelse som kjemper for matsuverenitet. - En av de største utfordringene verden står overfor i dag er en forverret sultkrise. Vi lever i en verden preget av enorm ulikhet. Mange lever i den ytterste nød, mens andre lever i overflod. Vi må føre en politikk som er solidarisk og ikke tar maten ut av hendene til bønder i det globale Sør, sier kampanjekoordinator Silje Victoria Sæther. For å gjøre noe med dagens situasjon, krever Spire matsuverenitet. Matsuverenitet er folk, lokalsamfunn og lands rett til å bestemme over egen landbruks- og matpolitikk som er økologisk, sosialt og økonomisk tilpasset deres spesielle betingelser. - I dag blir Norges innsats for å sikre matsikkerhet internasjonalt undergravet av norsk handelspolitikk, fravær av norsk sjølforsyning samt urettferdige maktbalanser i matsystemet. Derfor samles vi for å kreve en rettferdig og samstemt matpolitikk, sier Elise Åsnes, leder i Spire. For mer informasjon, ta kontakt med:
Kampanjekoordinator Silje Victoria Sæther. Last ned pressebilde her. Tlf: 95972766 E-post: silje@spireorg.no Leder i Spire, Elise Åsnes. Last ned pressebilder HER. Tlf: 980 54 866 E-post: elise@spireorg.no Det vi trenger er en inkluderende feminisme som ikke setter ulike marginaliserte grupper mot hverandre. Tekst: Elise Åsnes, leder i Spire På 8.marskomiteens parolemøte 1. februar i Oslo var det igjen duket for diskusjoner rundt hvem som er inkludert i kvinnekampen. Den problematiske innskrenkelsen av hvem som får ha stemmerett gjorde at ikke-binære ikke denne gangen heller fikk være med å stemme over paroleforslagene. Arbeidsutvalget har nemlig bestemt at vedtektene skal diskuteres to uker etter at parolene ble vedtatt.
En udemokratisk prosess Selv om vi til slutt fikk gjennomslag for parolene “Oppfyll transkvinners menneskerettigheter - stopp hets mot transkvinner!” og “Ingen er fri før alle er fri - internasjonal solidaritet med alle skeive kvinner!”, på forrige ukes parolemøte skjedde dette ikke uten hat og hets. Det var hårreisende å være vitne til at skeive, transkvinner, ikke-binære personer og flerminoriteter, igjen ble utsatt for transfobiske kommentarer og hatytringer under forrige ukes parolemøte i Oslo. I tillegg kan vi på ingen måte si oss fornøyde med prosessen. Å legge opp til et vedtektsmøte hvor ikke-binære kanskje kan få tilbake stemmeretten over to uker etter parolemøtet, vitner om en svært udemokratisk og ekskluderende prosess. Ekskluderende feminisme At ikke-binære og transpersoner ekskluderes i den feministiske bevegelsen er korttenkt og usolidarisk. Mange ikke-binære møter de samme hindringene i samfunnet som ciskvinner, som for eksempel knyttet til abort og prevensjon, men også vold og trakassering. Det siste halvåret har vi vært vitne til at menneskerettighetene ikke er trygge. Fra Afghanistan til USA har vi sett kraftige innskrenkninger av kvinners rettigheter. I solidaritet med kvinner i Iran har vi siden september ropt jin, jiyan, azadi - kvinne, liv, frihet. Likevel er det noen grupper som rammes hardere enn andre. Noen eksempler er kurdiske kvinner i Iran, melaninrike kvinner i USA, og transpersoner over store deler av verden - inkludert Norge. Transpersoner i Norge har nettopp opplevd nok et tilbakeslag. Professor emerit Esben Esther Pirelli Benestad, en foregangsperson for transpersoners rettigheter og helsetilbud, ble fratatt legeautorisasjonen. Det er derfor uforståelig at deler av den feministiske bevegelsen ekskluderer transpersoner, når vi på mange områder kjemper samme kamp mot de samme undertrykkende patriarkalske og kapitalistiske strukturene. Vi kan ikke akseptere en feminisme som bare er av og for hvite ciskvinner. Klimakamp er kvinnekamp Spires kampanje Klimakamp er kvinnekamp fra 2018 satte søkelyset på hvordan klimaendringene rammer de som har færrest ressurser hardest. I første omgang rammes kvinner og andre marginaliserte grupper ekstra hardt av klimaendringene, i andre omgang blir de samme gruppene glemt når det kommer til klimatilpasning, krisehåndtering og andre klimatiltak. Solidaritet og samhold Spire er derfor klare på at vi trenger en inkluderende feminisme som ikke setter marginaliserte grupper opp mot hverandre, men som i stedet kjemper sammen i solidaritet. Skal vi ta et reelt oppgjør med dagens urettferdige maktstrukturer, må vi stå samlet. Jeg håper derfor vi er mange som møter opp på parolemøter, demonstrasjoner, tog, og i kommentarfelt for å støtte opp om ikke-binære og transpersoners rettigheter videre. Neste mulighet er allerede torsdag 16. februar. Da skal vedtektene i 8. marskomiteen i Oslo opp til diskusjon igjen. Her trenger vi at allierte viser solidaritet og møter opp. Spire deltok i dag, 27. januar, på muntlig høring samt leverte inn skriftlige høringsinnspill til konsekvensutredning av mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel. Naturmangfold er under kraftig press, og utnyttelsen av naturen er allerede langt over naturens tålegrense. Likevel foreslår regjeringen å skrote havbunnen og ødelegge økosystemer, i kraft av “det grønne skiftet” og økonomisk gevinst. Dette er en kortsiktig tenkning, som vil ha negative langsiktige konsekvenser for natur og klima. Gruvedrift på havbunnen kan ikke tillates.
Helhetlig tilnærming til klima- og naturkrisa I dagens politiske diskurs havner naturmangfold i skyggen av klimaendringene, og klimatiltak har gjentatte ganger vist seg å gå på bekostning av natur. Til tross for at det er avgjørende at vi ser natur og klima i sammenheng dersom vi skal løse disse krisene. Gruvedrift på havbunnen er et tydelig eksempel på et tiltak som kan få dramatiske konsekvenser for natur. Det er også svært kritikkverdig å se at behov etter mineraler til teknologi som skal løse klimakrisen blir trukket frem som et sentralt argument for å starte denne prosessen. Samtidig som vi vet at denne type virksomhet vil sette sårbare arter og natur og vitale økosystem i fare og risikere at CO2 slippes ut fra sedimentene i havbunnen. Dette viser hvordan natur gjentatte ganger nedprioriteres i møte med økonomisk gevinst. De langsiktige fordelene av et rent hav burde prioriteres i mye høyere grad. Usikker teknologi Konsekvensutredningen viser også at det svært mye usikkerhet rundt teknologien som skal bli anvendt i utvinningen. Hvilken teknologi som tenkes å tas i bruk er ukjent, der rapporten Teknologirapport havbunnsmineraler tar for seg flere ulike teknologiløsninger som er svært umodne. Mange av de teknologiske løsningene er også designet for helt andre områder og farvann. Det er problematisk at klimapolitikken er styrt av en teknologioptimisme. Staten kan ikke fortsette å satse på teknologi som muligens kan gi mineraler til det “grønne skiftet” på bekostning av mennesker og natur. Istedenfor anskaffelse av mineraler fra gruvedrift på havbunnen må vi heller til å omstrukturere samfunnet og økonomien til mer innovative, sirkulære modeller, som reduserer forbruk og resirkulerer mineraler. – Det er hårreisende å se at Norge legger opp til en slik forhastet prosess der miljøfaglige råd blir ignorert. Konsekvensutredningen viser at det åpenbart ikke er nok kunnskap om hvordan gruvedrift på havbunnen påvirker sårbare økosystemer. Å satse på en usikker og svært ressurskrevende teknologi er helt uforsvarlig. Gruvedrift på havbunnen er ikke forenlig med en bærekraftig utvikling og Norges miljøforpliktelser, sier Elise Åsnes, leder i Spire. Koordinator i Spires Klima- og naturutvalg (KNU), Thea Birgitte Erfjord, legger til: - Å risikere å ødelegge vitale økosystemer som er millioner av år gamle i håp om å finne mineraler er skummelt kortsiktig tenkning. Regjeringen bør heller skaffe mineraler fra sirkulære modeller, i stedet for å brutalt nedprioritere naturen. Konsekvensutredningen viser tydelig at det ikke foreligger nok kunnskap om verken miljø- eller teknologi til å vurdere konsekvensene. Som en miljø- og utviklingsorganisasjon for unge er det hårreisende å se at Norge legger opp til en slik forhastet prosess der miljøfaglige råd blir ignorert. Basert på dette, er det tydelig for oss i Spire at gruvedrift på havbunnen ikke er forenlig med verken en bærekraftig utvikling eller Norges klima- og miljøforpliktelser. Denne type virksomhet vil sette sårbare arter og natur og vitale økosystem i fare. I tillegg risikeres det at CO2 slippes ut fra sedimentene i havbunnen, og at havmiljøet risikerer å bli forurenset. Les hele det felles høringsinnspillet vårt sammen med 11 andre miljøorganisasjoner her. Les Spires høringsinnspill her. Bærekraftige kostråd må ta utgangspunkt i arealressursene i det enkelte land og bidra til matsikkerhet i en urolig verden. Lyngheisenteret på Lygra, sommeren 2021. Foto: Aggie Handberg Dette er en felleskronikk som først kom på trykk i Klassekampen 20. januar 2023. Det virker i utgangspunktet klokt og viktig at bærekraft nå skal integreres i de nordiske kostholdsanbefalingene. De skal være klare i juni og vil ligge til grunn for nye nasjonale kostråd. Men de to «bærekraft»-artiklene som så langt er kommet på høring, gir grunn til bekymring: Nasjonal matsikkerhet ligger ikke til grunn for bærekraftforståelsen, og bærekraft er avgrenset til den miljømessige dimensjonen. Artikkelforfatterne beregner matens «livsløpsavtrykk» og vurderer om dette overskrider «planetære tålegrenser» for klimagassutslipp, arealbruk, ferskvann, nitrogen og fosfor. Det heter blant annet at noen land, som Norge og Finland, legger vekt på selvforsyning, men at dette ikke vil føre til miljømessig bærekraft. Videre at valget mellom import eller lokal matproduksjon primært må bestemmes av miljøavtrykket, dersom miljømessig bærekraft er målet. Men bærekraft kan ikke frakobles sosiale og økonomiske dimensjoner og nasjonal matsikkerhet. Dette må vurderes samlet, og ikke hver for seg. Skal arbeidet med bærekraftige kostråd resultere i reell bærekraft, er det helt avgjørende at FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) sin definisjon av bærekraftige matsystemer legges til grunn. FAO uttrykker dette som «…et matsystem som sikrer matsikkerhet og ernæring for alle på en slik måte at det økonomiske, sosiale og miljømessige grunnlaget for å sikre matsikkerhet og ernæring for kommende generasjoner ikke ødelegges». I artiklene dras en generell konklusjon om at et vegansk kosthold er det beste for miljøet, mens et kosthold med mye produkter fra drøvtyggere, altså ku, sau og geit, er det dårligste. Forfatterne peker også på intensiv produksjon som mer miljømessig bærekraftig enn et beitebasert, ekstensivt husdyrhold. Men for å sikre matsikkerhet og en demokratisk matproduksjon i verden er vi avhengig av at alle land bruker sine arealer best mulig til å brødfø sin befolkning. For de fleste land betyr dette drøvtyggere i ulikt omfang. Positive miljøeffekter ved beitedyr ses dessverre i stor grad bort i fra i artiklene. Drøvtyggerne har evne til å utnytte grasarealer der det ikke kan dyrkes menneskemat og de forsyner oss med husdyrgjødsel og god jordstruktur som fornybare innsatsfaktorer til planteproduksjonen. I tillegg er hele 29 % av rødlisteartene i Norge avhengig av beite og slått. Allikevel hevder artikkelforfatterne at det kan være bedre for det biologiske mangfoldet i Norge å la beiteområdene gro igjen med skog. Det er ingen motsetning mellom beitebasert kjøttproduksjon og å få folk til å spise mer norsk plantemat. I Norge er 45 % av landarealet egnet for utmarksbeite, men vi bruker under halvparten i dag – samtidig som importen av fôrråvare er stor. Det er ikke bærekraftig at Norge beslaglegger store landarealer i det globale sør for å produsere mer grønnsaker og belgvekster for å fø vår befolkning. Ei heller med en husdyrproduksjon som i stor grad er avhengig av importert fôrråvare. På deler av de 3 % vi har med dyrka jord, kan produksjonen av frukt, grønt og korn til menneskemat økes mye. Det betyr at vi må spise mer bygg og rotgrønnsaker. Det kan også dyrkes mer belgvekster i de klimatisk beste områdene av landet. Dette er helt avhengig av lønnsomme, norske verdikjeder som kan konkurrere mot import, mer norsk mat i offentlige innkjøp og forbrukere som faktisk støtter opp om disse produktene. Grunnleggende verdier i bærekraftige matsystemer er matsikkerhet og beredskap, tradisjonell kunnskap, solidaritet med andre land, bosetting og arbeidsplasser, kulturlandskap. biologisk mangfold, levende bygder og gode liv for mennesker og dyr. Men det er svært utfordrende, om ikke umulig, å tallfeste disse verdiene. Derfor er det krevende å ivareta disse verdiene gjennom metodikken med “planetære tålegrenser”. Vi som skriver under dette innlegget mener at norsk jordbruk i større grad enn i dag må baseres på lokale arealressurser og lokale kretsløp. Nye kostråd bør også bidra til dette. Men slik det fremstår nå, frykter vi at nye kostråd kan bidra til å øke importen og svekke norsk arealbruk og matsikkerhet. Det er ikke bærekraftig. Vilde Haarsaker, ass. generalsekretær i Norsk Bonde- og Småbrukarlag
Elise Åsnes, leder i miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire Siv Beate Eggen, leder i Norsk Seterkultur Larissa Avelar, leder av Latin-Amerikagruppene i Norge Markus Hustad, daglig leder i Økologisk Norge Turid Nordbø, leder i Norsk Gardsost Kjetil Marstrander, Alliansen ny landbrukspolitikk Sondre Dalen, leder i Attac Norge Gina Gylver, leder i Natur og Ungdom Onsdag 18. januar møtte over hundre studenter opp på Blindern for å være med på vårt arrangement om bistandsbudsjettet. Debatten ble arrangert i samarbeid med Kirkens Nødhjelp, SAIH, Changemaker, Redd Barna, Norsk folkehjelp, Caritas og Verdensseminaret. Under kan du lese Elises innlegg fra arrangementet. Elise Åsnes holder sitt åpningsinnlegg (t.v.). Panelet er midt i diskusjonen om norsk bistandspolitikk (t.h.). I september 2022 fikk verden en ny rapport om verdens utvikling i fanget: 9 av 10 land opplever en tilbakegang i egen utvikling for andre år på rad, og verdens utvikling er satt tilbake seks år. De mange krisene som har truffet verden de tre siste årene har hatt dramatiske konsekvenser for verdens fattige.
Flere av oss som er her i dag ble mildt sagt sjokkerte over det rekordlave bistandsbudsjettet som ble foreslått samme høst. Regjeringa foreslo å sette av kun skarve 0,75 prosent av statsbudsjettet til bistand. Og argumentet? Ifølge regjeringa, så forventer Norge visstnok å tjene altfor mye på energikrisa til å klare å opprettholde prosenten. I dag håver altså Norge inn på de høye energiprisene. I stedet for å bruke denne profitten til å føre en solidarisk og rettferdig politikk, bruker regjeringa heller den økte inntekten som et argument for hvor vanskelig det er å oppnå bistandmålet. Dette er særlig urettferdig når vi ser hvor utrolig urettferdig konsekvensene fra verdens kriser er. Vi er midt i en klimakrise som har urettferdige konsekvenser for verdens fattige; en sultkrise som stadig forverrer seg; og vi har bare såvidt kommet oss ut av en pandemi som verden enda sliter med konsekvensene av. Verden trenger at Norge fører en rettferdig og solidarisk politikk. Vi trenger en helt enorm oppskalering i klimafinansiering for at Norge skal ta sitt rettferdige ansvar, og det mangler enda mye midler til den oppskalere innsatsen for matsikkerhet som regjeringen har meldt. Alle krisene i verden kan heller ikke bli reddet med bistand alene. Norge må føre en solidarisk bistandspolitikk, og samtidig ta et reelt oppgjør med hvor lite samstemt norsk utviklingspolitikk er. I dag gir Norge bittelitt med den ene handa, og tjener oss samtidig søkkrike på de samme krisene selv med den andre handa. I dag er heldigvis en gyllen anledning til å gå enda mer i dybden på all denne tematikken. Jeg ser frem til masse spennende prat om bistand og kriser med dette gode panelet. Tusen takk til alle som møtte opp! Olje- og energidepartementet formidlet forrige uke at norsk sokkel skal opprettholde den høye gassleveransen til Europa i 2023. Aasland forventer altså at Norge skal fortsette å tjene seg styrtrike på energikrisa i det nye året også. Likevel har ikke regjeringa oppjustert bistandsmålet sitt. Dette er både usolidarisk og grådig. Skrevet av Elise Åsnes, leder i Spire Norsk olje- og klimapolitikk var like utdatert i 2019 også, her fra klimastreik i Bergen. Foto: Spire For rike til å gi 1 prosent I høst kritiserte jeg regjeringa for å være en kriseprofitør som ga bistand med den ene hånda og forårsaket klimakrisa med den andre. Dessverre er det lite som har endret seg siden den gang. I oktober lanserte regjeringa sitt statsbudsjettforslag for 2023. Her ønsket regjeringa å bare sette av skarve 0,75 prosent av statsbudsjettet til bistand. Begrunnelsen var at Norge kommer til å tjene så enormt med penger at vi ikke kan opprettholde prosentmålet. Vi er, ifølge regjeringa, rett og slett for rike til å kunne bistå verdens fattige. Olje- og energiminister Terje Aasland forklarte da at de høye inntektene primært skyldes det historiske høye prisnivået på gass. Anslaget for salgsgassen var 122 milliarder: en økning på 8 prosent fra 2021. Ikke nok med det, men gassprisen i 2023 forventes å være på det samme høye nivået som i 2022, ifølge oppdaterte anslag fra norske myndigheter. Likevel er det lite som tyder på en konkret oppjustering av bistandsmålet. Forverring av klimakrisa De høye energiprisene brukes også som et argument for å fortsette gassproduksjonen. I pressemeldinga forklares det at Olje- og energidepartementet forventer at de kan opprettholde dagens høye produksjonsnivå de neste 4-5 årene. Dette er i tråd med regjeringas ønske om å “utvikle”, ikke avvikle olje- og gassnæringen på norsk sokkel. Vi er altså i en situasjon der Norge tjener seg søkkrike på å forverre klimakrisa - en klimakrise som har voldsomme konsekvenser for mennesker i det globale Sør - men samtidig ikke vil opprettholde bistandsmålet. Oljepolitikken slår bein under klimapolitikken Samtidig som Norges inntekter økes på grunn av energikrisa, har Norge og det internasjonale samfunnet nylig forpliktet seg til å etablere et fond for tap og skade som følge av klimaendringene. Under klimatoppmøtet i Sharm el-Sheik i november 2022 ble det sett på som en stor seier at dette fondet skulle etableres, også av vår egen klima- og miljøminister Espen Barth Eide. Statsminister Støre proklamerte også stolt at Norge skulle bidra til å “holde 1,5 gradersmålet i live”. Vi vet at den største pådriveren for klima- og naturkrisa er fossil energi. Dette inkluderer olje og gass. Å utvikle, i stedet for å avvikle, olja er derfor dypt usolidarisk med de som rammes hardest av klimakrisa: Verdens fattigste. Å opprettholde bistandsprosenten må derfor være et minimumskrav, ikke en vag målsetning. Norge kan ikke fortsette å gi litt med den ene handa og samtidig gripe grådig til seg med den andre. Aasland, som olje- og energiminister, må derfor sette seg ned sammen med sine regjeringskollegaer for å komme fram til en helhetlig og samstemt politikk. Denne teksten ble først publisert i Dagsavisen 10. januar, under tittelen "Samme solidariske politikk".
I stedet for en olje- og energiminister som feirer svimlende oljeinvesteringer, trenger vi en regjering som fører en solidarisk klimapolitikk. Skrevet av Elise Åsnes, leder i Spire Illustrasjon: Aggie Handberg Tirsdag 3. januar kom det frem at det skal investeres rekordmye i olje- og gass på norsk sokkel - hele 270 milliarder kroner. Basert på olje- og energiministerens respons til utbyggingsplanene virker det som om regjeringa helt har glemt at vi er i en stadig forverrende klimakrise. Terje Aasland uttaler nemlig i en pressemelding samme dag at han ønsker å “berømme alle som står på for å videreutvikle olje- og gassnæringen”. Denne politikken er både kortsiktig og usolidarisk. Hvilket fellesskap? Aasland hevder at olje-og gassprosjektene “er ventet å gi god lønnsomhet og store inntekter til fellesskapet”. Hvilket fellesskap er det snakk om her? I følge Deloitte vil klimaendringene kunne koste verdensøkonomien 178 billioner amerikanske dollar de neste 50 årene. I 2022 så verden flere naturkatastrofer, deriblant flomkatastrofen i Pakistan og tørkekrisen på Afrikas Horn. Bare flommen i Pakistan er estimert å ha forårsaket skader til over 30 milliarder dollar. Norge - en internasjonal fossil Norge har, så nylig som i november under klimatoppmøtet i Sharm el-Sheik, forpliktet seg til å kutte 55 % av nasjonale klimagassutslipp innen 2030. Vi ligger milesvis unna å nå dette målet. Støre startet klimatoppmøtetalen sin med å stolt si at Norge skulle bidra til å “holde 1,5 gradersmålet i live”. Dagens nyheter er et bevis på at regjeringas klimapolitikk ikke bare motarbeider dette målet, men bidrar til å forverre klimakrisa. Ifølge Det internasjonale energibyrået kan verden ikke tillate nye investeringer i fossil energi, for å nå netto null klimagassutslipp i 2050. For å kutte utslipp og nå det stadig mer urealistiske 1,5-gradersmålet må oljenæringa avvikles, ikke utvikles. Norge må slutte å tale med to tunger. Ikke vanlige folks tur I september fikk verden en ny rapport om verdens utvikling i fanget: 9 av 10 land opplever en tilbakegang i egen utvikling for andre år på rad, og verdens utvikling er satt tilbake seks år. Mange i Norge sliter også. Gjennom desember flommet det over av historier fra personer i ulike livssituasjoner som strever enormt med prisøkningene vi har sett den siste tida. Noen som ikke sliter er den norske olje- og gassnæringa. Investeringsrekorden på 270 milliarder kroner er nemlig direkte knyttet til oljeskattepakka som ble lansert under pandemien, som var en regelrett gavepakke fra den norske stat. Verdens fattige sliter etter fjorårets mange kriser - men regjeringa har heldigvis fått olje- og gassnæringa ut av det Aasland i tirsdagens pressemelding kaller “den krevende tiden”. Regjeringa viser tydelig at det ikke er vanlige folks tur, verken i Norge eller internasjonalt. Avvikling - ikke utvikling For å kunne hanskes med klimakrisa må Norge føre en helhetlig og samstemt politikk for å sikre at Norge tar sitt klimaansvar. Å fortsette å satse på fossil energi midt i ei forverrende klimakrise er å fornekte virkeligheten. Verden trenger ikke mer norsk olje, ei heller at rike Norge beriker seg enda mer seg på de pågående krisene. Vi trenger en rettferdig politikk som tar hensyn til de som har minst, ikke en politikk basert på gavepakker til de som ødelegger verden mest. Denne teksten ble først trykket i Klassekampen 6. januar, under tittelen "Berømme alle som står på"?.
I virrvarret av alle podkaster som finnes, er det av og til vanskelig å finne gullkorn. Spirekontoret består av både arbeidsutvalget og sekretariatet, og til sammen hører vi mye på podkaster. Her er noen av episodene fra 2022 som vi satte ekstra stor pris på. I tillegg til episodene nevnt under, gir vi også en liten shoutout til podkasten Hvilken dag er din dommedag?, av tidligere leder i Spire Hege Skarrud samt Jonas Algers. Vi håper på nye episoder en vakker dag!
Alle land i verden bør ha handlingsrom til å produsere mat til eget folk. Verdens Handelsorganisasjon begrenser denne retten - men Stortinget har mer handlingsrom. Gjennom statsbudsjettet kan stortinget og regjeringen styrke norsk matsikkerhet uten å bryte WTO-regelverket. Prosenttoll på ost er effektivt. Foto: Zoe Schaeffer, via Unsplash. Krig, klimakrise og matkrise trenger at vi styrker politikk for matberedskap. Internasjonal handelspolitikk har lenge lagt begrensinger for lands rett til å bestemme over egen matproduksjon. Da den nåværende avtalen i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) ble vedtatt i 1994 ble det handlingsrommet for å produsere mat til egen befolkning særlig begrenset. Land verden over ble ilagt begrensinger for hvor mye og hvordan man kunne støtte egne bønder, og det ble åpnet for mer import av varer som kunne utkonkurrere norsk produksjon. Norge fikk samtidig rett til å velge om man ville legge toll på varer beregnet ut fra prosent eller et fast kronebeløp. Kronetoll ble valgt på de fleste varer da, siden dette ga god beskyttelse. Men ettersom årene gikk og man ikke fikk vedtatt en ny WTO-avtale, spiste inflasjonen gradvis opp verdien av kronebeløp-tollen. Ved å nå gå over til prosenttoll på flere landbruksprodukter kan beskyttelsen for norsk produksjon styrkes og matsikkerheten lokalt derfor bedres markant. Toll på jordbruksvarer som vi produserer selv, gjør at bøndene kan ha en viss sikkerhet for pris. Det kan sammenlignes med en tariffavtale for arbeidere. Endring til prosenttoll har også hatt god innvirkning tidligere. I 2012 tok den forrige rødgrønne regjeringen grep og innførte prosenttoll på noen oster og kjøttvarer. Dette har hatt god effekt og har økt muligheten for å produsere mer norske varer. Samtidig har importen av landbruksvarer mer enn doblet seg de siste 10 årene, og flere andre norske varer kunne derfor trengt et bedre tollvern. Regjeringen trekker i Hurdalsplattformen frem at regjeringen vil sikre importvernet for norsk jordbruk, og blant annet se på valget mellom prosent- og kronetoll. Dette er helt avgjørende for å sikre pris og gode rammevilkår for bonden og lokal matsikkerhet for hele samfunnet ikke bare nå, men i et langsiktig perspektiv. Vi hadde derfor store forventninger til forslaget til statsbudsjett, men dessverre så vi skuffende lite til dette i budsjettforslaget. Det kan likevel enda skje grep allerede i neste års budsjett. Stortinget har nemlig fortsatt mulighet til å rette dette opp i det endelige budsjettvedtaket. Prosenttollen er et av de få verktøyene Norge har for å styrke tollvernet, og er helt sentralt for å øke norsk lokal matsikkerhet. Prosenttollen må derfor innføres nå. Grip denne muligheten! Skrevet av: Helene Bank (Leder i Handelskampanjen), Elise Åsnes (Leder i Spire) Kjetil Marstrander (Arbeidsutvalget i Alliansen ny Landbrukspolitikk) Denne kronikken ble publisert i Klassekampen 29.11.22 og i Nationen 07.12.22
Da var 2022 nesten over. Dette var året hvor vi gradvis kunne løsrive oss fra Zoom og møte hverandre fysisk igjen. Etter flere år med pandemi var det sårt etterlengtet å endelig kunne samles, gi hverandre en klem og stå skulder til skulder i kampen for en bærekraftig og rettferdig verden. Endelig et høstseminar uten restriksjoner! Vårt aller viktigste våpen i kampen for en bedre verden er å organisere oss. I stedet for å lammes av individualiseringen av ansvaret for klimakrisa må vi finne løsninger sammen. Vi vil leve gode liv i gode samfunn – både lokalt og globalt – som ikke går på bekostning av miljøet. Sammen har Spire igjen bidratt til å skape debatt og fått gjennomslag for politikken vår. Tusen takk til alle våre frivillige og samarbeidspartnere for veldig god innsats i løpet av 2022. I løpet av 2022 har vi stelt i stand over 150 arrangementer rundt omkring i hele landet. I tillegg har vi vært på trykk over 170 ganger, samt nådd ut til over 11 000 skoleelever gjennom skoleprosjektet. Dette lover godt for neste år! Her er noen av de mange høydepunktene og gjennomslagene fra året som snart er omme: Nei til Wisting! Vi vant høstens store oljeslag, slaget om Wisting-feltet! Dette var en stor seier for hele miljøbevegelsen og et tydelig bevis på at organisering nytter. Gjennom langvarig mobilisering og massivt press, fra organisasjoner, ungdomspartier og engasjerte folk, ble utbyggingen av Wisting avblåst. Vi gir oss likevel ikke før Norge og resten verden avvikler olja. “Verden står midt i en klima- og naturkrise. At Wisting-feltet legges på is av økonomiske hensyn og ikke av hensyn til mennesker og miljø viser at Equinor og regjeringa ikke har skjønt hvor viktig det er at fossil energi, inkludert norsk olje og gass, fases ut kjapt. Verden har ikke råd til flere nye oljefelt,” sa Elise Åsnes da nyheten ble kjent. Les mer her. Årets kampanje I år var kampanjetemaet “Hvem har makta?”. Gjennom panelsamtaler, kampanjefilmen, kronikker og andre arrangementer har kampanjen jobbet for å øke bevisstheten rundt de skjeve maktstrukturene i samfunnet. Tusen takk til Juliane Thorbjørnsen og resten av kampanjeutvalget for en formidabel innsats. Bistandsbudsjett til besvær Antallet som sulter i verden har økt gjennom pandemien. Naturkatastrofer, som storflommen i Pakistan og tørkekrisa på Afrikas Horn, kombinert med Russlands invasjon av Ukraina, har ført til økt matusikkerhet over store deler av verden. Klima- og naturkrisa gjør framtida særdeles usikker for de mange småbøndene som jobber hardt for å brødfø seg selv og sine lokalsamfunn. I oktober kom det fram at regjeringas forslag til statsbudsjett var langt unna målet om 1 % av BNI til bistand. Derfor har Spire brukt høsten på å kjempe med nebb og klør for et rettferdig bistandsbudsjett. Les Spires innspill til statsbudsjettet her. Vi skal fortsette å jobbe for at regjeringa stilles til ansvar og bruker litt av den enorme oljerikdommen på å bidra til klimatilpasning, nødhjelp og annen bistand. Toppmøtetid Høsten 2022 var toppmøtenes tid. Spire har selvfølgelig vært representert under disse møtene. Rett etter WTOs Public Forum, hvor blant annet fiskerisubsidier og vaksinepatenter ble diskutert, startet CFS50, det årlige møtet til FNs komite for global matsikkerhet. I tillegg ble verdens land enige om et eget fond for tap og skade under COP27 i Sharm el-Sheik. I forbindelse med COP27, ble Spires egen informasjonsside om klimatoppmøter oppdatert. I desember under det forsinkede naturtoppmøtet COP15 kom en ny naturavtale endelig på plass. Spires representanter har vært med og kjempet for rettferdighet og for en verden der mennesker og miljø settes foran profitt. Matsikkerhet og -suverenitet i sentrum Regjeringa lanserte i november sin nye matstrategi hvor matsikkerhet er en sentral verdi. I tillegg ble matsuverenitet nevnt. Dette er prinsipper som Spire lenge har kjempet for. Nå må regjeringa sørge for en helhetlig og samstemt politikk som sikrer matsikkerhet og -suverenitet, både her til lands og internasjonalt. Husleielov I budsjettforliket i statsbudsjettet nå i november fikk vi også et gjennomslag på boligpolitikk. SV fikk gjennom et verbalforslag om at det skal komme en ny og forbedret husleielov. Dette er noe Spire har jobbet med over lengre tid blant annet gjennom boligoppropet. Rapport om urban bistand I november ble Byutvalgets rapport om urban bistand lansert. Rapporten, med undertittelen “En god utviklingspolitikk må inkludere byen”, setter søkelyset på hvorfor Norge må øke satsinga på urban utvikling i det globale Sør. Urbanisering er ikke et mål i seg selv, men er en realitet. Når over halvparten av verdens befolkning bor i urbane områder, ofte i uformelle bosetninger med begrenset tilgang til rettigheter og muligheter, må norsk og internasjonal utviklingspolitikk også inkludere disse menneskene. Les mer om lanseringen og last ned rapporten her. Åpenhetsloven I juli trådte endelig åpenhetsloven i kraft. Åpenhetsloven er en menneskerettighetslov for næringslivet. Spire, sammen med andre sivilsamfunnsorganisasjoner, har lenge kjempet for å få på plass denne loven. Loven sikrer at vi som forbrukere og samfunn får informasjon om hvordan virksomheter sikrer menneskerettighetene og rettferdige arbeidsforhold. Kampen er likevel ikke over - åpenhetsloven sikrer nemlig ikke miljømessig bærekraft. SEED - solidaritetsutveksling for miljø og utvikling Utvekslingsprogrammet vårt er endelig i gang! Deltakerne i solidaritetsutvekslingsprogrammet SEED har denne høsten vært i Malawi hos vår partnerorganisasjon NfYD. De har jobbet med klimarettferdighet, utviklingssamarbeid og landbruk. Klimaendringene rammer malawiske småbønder spesielt hardt. SEED-deltakerne skrev derfor denne kronikken i Bistandsaktuelt om klimahandling under COP27. Lokallagene Spires syv lokallag har hatt flust med aktiviteter dette året. Spire Ås har lansert en fantastisk kortdokumentar om Foodsharingprosjektet. I Bø har lokallaget stått iherdig på med byttebu og søppelplukking. Spire Tromsø og Trondheim har arrangert svært gode arrangementer i forbindelse med årets kampanje: Hvem har makta? Spire Bergen har gjennom høsten hatt filmvisninger som har åpnet opp for nye diskusjoner for hvordan vi skal få til en mer rettferdig verden. I Stavanger har de hatt engasjerende byttemarkeder og sofasamtaler. Hovedstadens lokallag har arrangert quiz og klimastreiker. Vi gleder oss til å se hva lokallagene finner på neste år! Spirenytt Innad i Spire har det også skjedd endringer. På årsmøtet i april ble Elise Åsnes valgt til ny leder av Spire, og Mari Jensen Aas og Lise Saga nye nestledere. Tusen takk til Julie Rødje og Cari Anna Korshavn King, avtroppende leder og nestleder, for en fantastisk innsats! I sekretariatet har det også vært flere endringer. Mari Kirsti Kaaen tok i august over som organisasjonsrådgiver etter Sigrid Elise Høeg. Aggie Handberg har tatt over stafettpinnen som kommunikasjonsrådgiver etter Johanne Hammersland. Aggie er nå både kommunikasjonsrådgiver og skoleprosjektkoordinator. I tillegg har generalsekretær Erlend Olafsrud sine siste dager på kontoret nå. Han skal videre til Utviklingsfondet på nyåret. Wilde Kjeverud Ekeland starter som ny generalsekretær i februar. Spire takker Sigrid, Johanne og Erlend for en suveren innsats og ønsker dem masse lykke til videre! Tusen takk til alle for et heidundrandes år! Bli med oss videre i kampen for et bærekraftig og rettferdig verden neste år også.
Bare noen få uker etter at verdens ledere kom til en halsende enighet, langt på overtid på klimatoppmøtet COP27 i Sharm el-Sheik, er det nå duket for enda et toppmøte. Denne gangen dreier det seg om naturtoppmøtet, eller mer presist, FN-konferansen om biologisk mangfold. Naturtoppmøtet, mer kjent som COP15, finner sted i Montreal - men er arrangert av Kina, der forhandlingene egentlig skulle foregå. Verden trenger en ny naturavtale - nå! For to år siden gikk den forrige naturavtalen, Aichi-avtalen, ut - og siden da har det hastet å få på plass et nytt rammeverk for å ta vare på naturen. Tap av naturområder og naturmangfold skjer i et forrykende tempo. WWF-rapporten “Living Planet Report 2022”, viste at verdens dyrebestand har stupt siden 1970. Naturkrisa vi nå befinner oss i, henger tett sammen med klimakrisa. Tap av naturområder og naturmangfold utover naturens tålegrenser bidrar til klimaendringene, og gjør det vanskeligere å tilpasse oss et nytt klima. På den andre siden truer også klimaendringene biologisk mangfold. Dette truer selve livsgrunnlaget vårt. Foto: Hendrik Cornelissen, via Unsplash Menneskerettigheter i sentrum På naturtoppmøtet må verden også ta stilling til store spørsmål om menneskerettigheter. Vern av natur kan nemlig også gå på bekostning av rettighetene til de menneskene som bor i områder som skal vernes. Urfolk blir kastet ut av hjemmet sitt for at verden skal verne mer natur. Dette blir særlig urettferdighet når vi ser hvordan land i det globale Nord ikke er gode nok til å ta vare på egne naturområder. Norge har også en lang historie med å prioritere økonomisk vekst over natur og urfolksrettigheter, både nasjonalt og internasjonalt.. Vern, samtidig som vi anerkjenner menneskets rett til å leve i takt med naturen og naturens egenverdi, er derfor det klart beste alternativet. Vi kan ikke vike fra urfolksrettigheter, og vi kan ikke putte naturen inn som en en økonomisk variabel man kan kjøpe seg ut av. Spire på COP15 Med andre ord er det mye som står på spill i Montreal. Heldigvis er Spire så heldige at vi har vår egen Ingeborg Sævik Heltne på plass i Canada. Hun er, i tillegg til å være Spires representant, Norges ungdomsdelegat til COP15.
Vil du bidra til å sikre Spire flere politiske gjennomslag, økt synlighet eller at Spire er en enda hyggeligere organisasjon? Da kan et tillitsverv være noe for deg! Valgkomiteens arbeid er nå i gang. Kontakt oss dersom du (eller noen du kjenner) er interessert i et verv eller bare vil høre mer om hva det innebærer! Arbeidet med å finne tillitsvalgte for neste periode har nå begynt! Du kan nominere deg selv eller andre innen 1. februar 2023.
Valgkomiteens oppgave er å innstille kandidater til alle Spires sentrale verv, som skal velges av Spires nasjonale årsmøte. Neste årsmøte avholdes 14.-16. april 2023. Som tillitsvalgt i Spire er du med på å lede og drive en organisasjon i enorm utvikling framover. Det betyr mange spennende og givende oppgaver, og en glimrende mulighet til å opparbeide seg viktig erfaring med alt fra politisk påvirkning, aktivisme og mediearbeid, til organisasjonsutvikling. I tillegg er det enorme muligheter til nye opplevelser, fellesskap og kunnskap. Valgkomiteen skal innstille følgende:
Vi oppfordrer alle som er interessert til å ta kontakt! Om du har vært med i Spire i lang tid, har vært med i andre organisasjoner eller vurderer om dette er tida for å engasjere seg for gang - ta kontakt for en helt uforpliktende samtale! Kontakt valgkomiteen om du vil nominere deg selv eller noen andre senest 1. februar! Julie Rødje (valgkomiteens leder): julie@spireorg.no Nora May Engeseth: nora@spireorg.no Louise Næss: louise@spireorg.no Verden står i en sultkrise med økende matusikkerhet. Når skal regjeringen konkretisere sine løfter om å satse på økt selvforsyning og matberedskap? I Hurdalsplattformen ble det slått fast at regjeringen vil "legge fram og gjennomføre en opptrappingsplan for trygg matproduksjon på norske ressurser og sette et mål for sjølforsyningsgrad av norske jordbruksmatvarer, korrigert for import av fôrråvarer, på 50 prosent." Det er over et år siden, og dagens selvforsyningsgrad er bare 40 %, men i tiden som har gått ser vi få tiltak for å nå målet om økt selvforsyningsgrad. Ikke engang en arbeidsgruppe er nedsatt for å jobbe med denne opptrappingsplanen. I løpet av dette året har krisene som truer matsikkerheten eskalert. Voldsomme flommer har rammet store deler av Vest- og Sentral- Afrika, mens de i Somalia opplever en av de kraftigste tørkene på mange år. Dette skjer samtidig som krigen i Ukraina bremser produksjon og eksport av korn. Klimakrise, krig og konflikter, og økende ulikhet blir til sammen en perfekt storm av kriser som fører verden ut i en global matkrise. Foto: Polina Rytova, via Unsplash Tidligere i høst ble norske gulrøtter pløyd ned i jorda på grunn av høye strømpriser. Vi har også hatt store kornavlinger i år, men vi har ikke beredskapslager for å lagre det til år med lavere avlinger. Vi har heller ikke eksportert dette kornet til sultrammede områder. Istedenfor går mye av dette kornet til dyrefôr. Samtidig gror utmarksarealene igjen og gårdsbruk legges ned. Det virker som det er fullstendig mangel på forståelse for de krisene vi står i. Hvordan kan vi rettferdiggjøre at vi i Norge sløser med matressurser på denne måten, mens verden sulter? Regjeringa nedprioriterer sitt kanskje viktigste oppdrag og løfte: Ansvaret for egen matproduksjon. Mens sulten øker i verden har vi et ansvar for å produsere mer mat på norske ressurser og redusere vårt beslag av areal, energi, vann og andre innsatsfaktorer i andre land. En viktig presisering i Hurdalsplatformen, som skiller denne regjeringen fra tidligere regjeringer, er at målet for selvforsyning skal være korrigert for import av fôrråvarer. Kraftfôrforbruket i husdyrproduksjonen har skutt i været, fra 350 000 tonn i år 2000 til 850 000 tonn i 2020. Dette består i stor grad av fullverdig menneskemat som soya, korn og oljefrø. I tillegg importeres store mengder fôrråvarer til å fore opp oppdrettslaks, kun 8 % av råvarene til fiskefôr produseres i Norge. Foto: Millie Olsen, via Unsplash I Norge har vi begrenset med dyrket mark, men store arealer med utmarksbeite. Vi må utnytte utmarka til beiting og redusere bruken av importert kraftôr. Dette er nøkkelen for å kunne øke selvforsyningsgraden i Norge. Å flytte husdyra fra innmark til utmark vil frigjøre arealer med god kvalitet til å dyrke mat som kan gå direkte til mennesker heller enn til dyrefôr. Dette vil dermed kunne øke selvforsyningsgraden på grønnsaker, matkorn, frukt og bær. Det haster med å starte arbeidet med en helhetlig plan for økning av selvforsyningsgraden i Norge. Alliansen ny landbrukspolitikk mener at dette vil kreve en omstilling av jordbruket og at arbeidet med inntektsutjevning i landbruket må sees i sammenheng med å øke selvforsyningsgraden. I dag er det mer lønnsomt for bonden å la utmarka vår gro igjen mens kua står på bås og spiser importert fôr. Vi må ha to tanker i hodet på en gang: å sikre lønnsomhet for bonden og samtidig øke selvforsyningsgraden. Inntektsutjevning er nødvendig, men det kan ikke skje på hvilken som helst måte. Utjevningen må henge sammen med en reell økning av selvforsyningsgraden. Hvis vi skal mate Norges befolkning på større andel norske ressurser på en bærekraftig måte kreves det en omstilling av hele matsystemet fra produksjon til konsum. Det vil kreve tydelig politisk styring og en helhetlig plan for økt selvforsyningsgrad. Nå må regjeringa komme på banen og legge fram og gjennomføre den opptrappingsplanen for matsikkerhet og selvforsyning som de har lovet oss! Signert av styremedlemmer i Alliansen ny landbrukspolitikk: Mari Jensen Aas, Spire Mari Beitnes, Latin- Amerikagruppene Benedicte Brun, Norsk permakulturforening Frøya Torvik, Ungdomsutvalget i Norsk bonde- og småbrukarlag Viktor Moe Hegerberg, Sosialistisk Ungdom Ulrikke Torgersen, Grønn Ungdom Elise Sørensen, Natur og ungdom Markus Lohne Hustad, Økologisk Norge (støttemedlem) Sondre Dalen, Attac (støttemedlem) Eric Brinkhof, Biodynamisk forening (støttemedlem) Anne Sofie Hovden, Arbeidsutvalget for Alliansen ny landbrukspolitikk Kjetil Marstrander, Arbeidsutvalget for Alliansen ny landbrukspolitikk 23. november, ble Byutvalgets rapport om urban bistand endelig lansert. F.v.: Edda Eline Fuhr, Sofie Ringdal og Frederik Stern Lanseringen fant sted på byMad i Oslo. ByMad er både en kafé/bar og “et samlingssted for alle med interesse for -og glede av byen, det urbane, design, arkitektur, mat og drikke.” ByMad var derfor det perfekte stedet for å lansere en rapport som handler nettopp om viktigheten av byer i en stadig mer urbanisert verden. Som seg anledningen hør og bør, fikk vi celebert besøk fra tre eminente gjester: Frederik Stern fra Røde Kors, snakket om erfaringene sine fra feltarbeid. Han har i en årrekke jobbet i humanitær sektor i DR Kongo, Uganda og Libanon. Han holdt et sterkt og interessant innlegg om sine erfaringer fra krig og konflikt i byer. En annen av kveldens gjester var Eilert Berre Ellefsen, samfunnsgeograf i Rodeo arkitekter. Han er også aktiv i styret til Habitat Norge, som jobber for å løfte urbanisering og by- og arkitekturspørsmål innen utenriks- og bistandspolitikk. Eilert fortalte salen om hvilke perspektiver som har preget Norges bistandsarbeid på det urbane feltet og hvilke oppfatninger som har hindret en tydelig norsk urban bistandspolitikk. I tillegg kom Asria Taleb Mohamed, som jobber i Støttekomiteen for Vest-Sahara, og gjennomførte et glimrende stand up-program. Urban bistand - underkommunisert og underprioritert En av rapportforfatterne, Sofie Ringdal, har lenge vært aktiv i Byutvalget. Hun forklarer hvorfor urbane områder ikke blir prioritert i bistands- og utviklingspolitikken: "Jeg tror Norge ikke prioriterer urban bistand fordi fattigdom ser annerledes ut i en urban kontekst, og fordi man fra et bistandsperspektiv gjerne har sett på urbanisering som et problem." Hvis Sofie hadde vært utviklingsminister for en dag, ville hun med en gang ha satt igang arbeidet for et nytt omfattende kunnskapsgrunnlag som ser bistand og byutvikling i sammenheng. Hun ville også gjennomopprettet støtte til de viktige internasjonale organisasjonene som jobber med dette feltet. Spire + urban bistand = sant Spire er nok en av få, om ikke den eneste, ungdomsorganisasjonen som har politikk på urban bistand. Faktisk har Spire hatt en politisk resolusjon på urban bistand siden 2018. Etter dette har Spire jobbet sporadisk med temaet, ofte i samarbeid med Habitat Norge. Urbanisering er ikke et mål i seg selv, men er en realitet. Når over halvparten av verdens befolkning bor i urbane områder, ofte i uformelle bosetninger med begrenset tilgang til rettigheter og muligheter, må norsk og internasjonal utviklingspolitikk også inkludere disse menneskene. Last ned og les hele rapporten her. Onsdag 23. november lanserer Byutvalget sin splitter nye rapport om urban bistand. Urban bistand er et tema som det snakkes alt for lite om. Norsk bistands- og utviklingspolitikk har over tid nedprioritert bistand til urbane områder. Spires byutvalg har derfor laget en rapport som både belyser utfordringene vi ser i dag, men også hvilke muligheter som finnes i urban bistand. "En god utviklingspolitikk må inkludere byen" Vi lever i en stadig mer urbanisert verden. I dag bor rett over halvparten av jordens mennesker i byer, og fram mot 2050 forventes det at 68 % av verdens befolkning bor i byer. Særlig fremtredende er urbaniseringen i det globale Sør. Byene er ansvarlige for 75 % av verdens klimagassutslipp. Vi kan derfor også bremse klimaendringene gjennom utslippskutt og klimatilpasning i byene. Byen har også blitt en arena for stor sosial ulikhet verden over. Spesielt sårbare er de en milliard menneskene som bor i uformelle bosetninger. Mange mangler muligheter til å få stemmen sin hørt, og til å påvirke lokale og statlige myndigheter. Det er derfor viktig at utviklingspolitikken også inkluderer verdens urbane områder. Last ned rapporten her.
Foto: Sabeer Darr, via Unsplash Klimatoppmøtet er over etter to intense uker. På et konferansesenter i Sharm el-Sheik i Egypt samlet verdens ledere seg for å diskutere løsninger på klimakrisa. Og dette haster å ta grep. FNs generalsekretær António Guterres understreket alvoret i dette med å si «We are on the highway to climate hell». Og dette med god grunn.
Dette året har vist oss hvor store konsekvenser klimaendringene allerede har. Tørken i Somalia og flommen i Pakistan er to av mange tragiske eksempler. FNs klimapanel har også på nytt vist oss hvor store konsekvenser klimaendringene vil få ved å overstige 1,5 grader og hvor skjevt klimaendringene rammer. Man skulle derfor tro verdens ledere gjorde alt i sin makt for å bremse klimaendringene, men dette er langt fra tilfellet. Like før klimatoppmøtet kom UNEP med en rapport som viser at vi går mot 2,8 graders oppvarming med dagens politikk. Dette toppmøtet har heller ikke vist at verdens ledere er klare for å handle. Ambisjonene for utslippsreduksjoner og utfasing av fossil energi er for lave, og dette vekker dyp uro. Rike land har heller ikke levert på klimafinansiering, noe som skaper en mistillit mellom nord og sør, og får enorme konsekvenser for de som blir rammet. Likevel finnes det lysglimt fra toppmøtet. På klimatoppmøtet har det vært mye fokus på klimarelatert tap og skade. Behovene for støtte til de som blir spesielt hardt rammet av klimaendringene er enorme, og dagens finansieringsordninger ikke har vært tilstrekkelige for å møte disse behovene. Det at man nå har blitt enige om å blant annet etablere et fond som skal hjelpe de som er spesielt rammet av klimarelatert tap og skade, er en stor seier! Samtidig gjenstår mye arbeid for å sørge for at midlene går til de som er i mest sårbare situasjoner, og sørge for nok finansiering. I tillegg ser vi at naturkrisa og klimakrisa blir sett mer i sammenheng enn tidligere, og fokuset på matsikkerhet og klimatilpasning i jordbruket er tydeligere. Er annet lysglimt er at mange land i det globale nord, inkludert Norge var villige til å inn for en slutterklæring som sier at vi må fase ut all fossil energi (som ikke har CCS). Dette er et skritt i riktig retning for å komme ut av fossilalderen. Klimatoppmøtet tar oss noen skritt i riktig retning, men de nye forpliktelsene og ambisjonene er langt fra nok for å unngå mer enn 1,5 graders oppvarming, og begrense skadene av klimakrisa. Og det er langt unna klimarettferdighet. Noe som gir håp etter klimaforhandlingene er likevel at vi er mange i denne kampen, og at vi ser at presset fra sivilsamfunn for klimahandling og klimarettferdighet fra hele verden har stor betydning. Teksten er skrevet av Amalie Erfjord. Hvilke avgjørelser som tas under COP27 vil få konsekvenser for både klimakrisa og matkrisa. Skrevet av: Grace Tapel Mwasi, Fedness Thole, Katinka Marcussen Fenre og Cari Anna Korshavn King fra solidaritetsutvekslingsprogrammet SEED. 6.-18. november setter verdens politikere seg ned i Sharm el-Sheikh for å snakke om hva vi skal gjøre for å reparere skadene klimaendringene fører til. Under møtet vil støtte til klimatilpasninger og ‘tap og skade’ til land som er spesielt sårbare for klimaendringene bli et viktig tema. I forkant av COP27 annonserte regjeringa at de skal øke klimafinansieringpotten og tredoble støtten til klimatilpasninger. Dette skjer samtidig som Norge nekter å stoppe nye oljefelt. Vi er to fra Malawi og to fra Norge som jobber med et solidaritetsprosjekt mellom organisasjonene Network for Youth Development og Spire. Prosjektet handler om klimarettferdighet. Siden august har vi reist rundt i Malawi og snakket med bønder om klimaendringer og klimarettferdighet. Her møter vi unge bønder som har mistet eller fått avlingene sine redusert. Regntiden er ikke lenger forutsigbar og nedbør kommer flere måneder senere enn forventet. Jorda er merkbart mindre fruktbar enn tidligere og det er vanskelig å få avlingene til å gro. Dette gjelder bønder som ikke har en minimumslønn, som mangler tilgang til et rettferdig marked, og som ikke får tak i gjødsel fordi prisene stadig stiger. Alt dette skjer samtidig som klimaendringene fører til økt matusikkerhet. SEED-deltakerne. Fra venstre: Katinka Marcussen Fenre, Fedness Thole, Grace Mwasi Tapel, Cari Anna Korshavn King. Foto: Imaan Smice Mbango Et Malawi i krise Malawi er et land der 80 prosent av befolkningen er bønder, samtidig som mer enn en fjerdedel av befolkningen lever i ekstrem matusikkerhet. Ved flere gårdsbesøk har vi stått i åkre med avlinger som ikke har overlevd økte temperaturer. Bønder forteller at de ikke kan gjøre mer enn å håpe at den neste veksten de velger klarer seg bedre enn den forrige. Tilpasning er utfordrende, spesielt fordi mange bønder ikke har tilgang til informasjon om klimaendringer. Fedness Thole, en av prosjektdeltakerne fra Malawi, forteller “Hvert år opplever bønder tørke og flom som ødelegger for matproduksjon som igjen resulterer i økt matusikkerhet. Klimaendringer i Malawi fører til økt fattigdom. Flommene fører til hjemløshet, høyere dødelighet og økning av kjønnsbasert vold. Når klimaendringer rammer landbruket, påvirkes hele Malawi sin utvikling.” Norge må ta klimaansvar Selv om Norge nå lover å bidra mer til klimatilpasning- og finansiering, vil dette likevel ikke være nok. FNs miljøpanel sier at støtten til klimatilpasning bør økes drastisk, og gjerne tidobles. Norge er den syvende største oljeeksportøren i verden og har tjent seg rike på en industri som har ført til klimakatastrofer i land i Sør, som Malawi. Tidligere i år ble Malawi truffet av syklonen Ana som førte til store skader på infrastrukturen, spesielt på strømtilførselen og tilgangen til rent vann. Bare i år har sykloner skylt vekk over hundre tusen hektar med avlinger. Samtidig har Norge håvet inn penger på salg av olje og gass. Equinor har også annonsert åpningen av Wisting-feltet, et oljefelt i Barentshavet. Grace Tapel Mwasi, den andre malawiske prosjektdeltakeren, har derfor en klar beskjed til Norge: “Norge må stå til ansvar for sitt bidrag til klimaendringene. Klimaendringene har alvorlige konsekvenser for Malawi. Det er ikke nok med finansiering til treplanting, for treplanting adresserer ikke de største urettferdighetene Norge har begått mot land som Malawi når det gjelder klima.” Den nyeste rapporten til FNs klimapanel viser nemlig at klimahandling aldri har vært mer kritisk enn nå. Det er menneskene som bidrar minst til global oppvarming som blir hardest rammet. Stemmer fra sivilsamfunnet i land i Sør får sjeldent stor plass under klimatoppmøter. Dette må endres, for det er nettopp unge mennesker i land som Malawi som føler klimaendringene på kroppen. Gjeldskrisa hindrer klimatilpasning For at malawiske bønder skal kunne fortsette å dyrke mat, må de få mulighet til å iverksette klimatilpasningstiltak. Klimatilpasning koster penger Malawi ikke har. Malawi er et av mange land som befinner seg i en gjeldskrise. I 2021 utgjorde gjeldsbetjeningen 31 % av statens inntekter og i 2022 gikk 72 % av nedbetalingene til private kreditorer. Gjeldssletting må være et større tema på COP27 enn det har vært tidligere år. Sletting av gjeld må ses i sammenheng med klimafinansiering. Så lenge land som Malawi sitter med høy gjeld, sliter de med å implementere tiltak for klimatilpasning. De har derfor få muligheter til å investere i den største og viktigste sektoren der hoveddelen av befolkningen jobber, nemlig landbruk. Thole forklarer “Når syklonen traff ødela det mye av infrastrukturen vår. Det har vært veldig vanskelig å bygge den opp igjen uten å måtte ta opp enda mer lån. Samtidig er grunnen til at politikk ikke blir implementert at en stor del av økonomien vår går til nedbetaling av gjeld. Med den gjelden Malawi står i nå, er klimatilpasning utrolig vanskelig. Gjeldssletting er essensielt for å oppnå klimarettferdighet”. Ikke tid til mer prat På COP27 må støtten til klimatilpasning og ‘tap og skade’ økes ytterligere. Klimafinansiering kan likevel ikke bli en hvilepute. Oljenasjonen Norge bør gå i bresjen for å kutte egne utslipp, i solidaritet med landene som rammes hardest av klimaendringene. Økt støtte til klimafinansiering- og tilpasning må komme i tillegg til gjeldssletting. Samtidig som politikere og andre aktører skal sitte på et møterom i Sharm el-Sheikh de neste ukene, skal bønder i Malawi vente på regnet. Om det er en ting som er sikkert her i Malawi er at det trengs handling. Det trengs nok finansiering. Og det trengs nå. En redigert versjon av denne teksten ble først publisert i Bistandsaktuelt, 04.11.22.
Denne høsten har Spire, sammen med andre miljøorganisasjoner, kjempet for at regjeringa skulle forkaste planene om utbyggingen av Wisting-feltet. I dag ble det kjent at vi har seiret. Equinor har nemlig kunngjort at de utsetter investeringsbeslutningen til 2026. Et Arktis uten oljevirksomhet. Illustrasjon: Clara Doupovec “Dette er en gledelig nyhet for klima og natur. Kampen mot Wisting denne høsten er også tydelig bevis på at organisering nytter,” sier Elise Åsnes, leder i Spire. Dette må bli starten på slutten for det norske - og internasjonale - oljeeventyret. IEA har vært tydelige på at ingen nye olje- eller gassfelt kan godkjennes, hvis verden skal ha et håp om å nå netto null utslipp innen 2050. “Verden står midt i en klima- og naturkrise. At Wisting-feltet legges på is av økonomiske hensyn og ikke av hensyn til mennesker og miljø viser at Equinor og regjeringa ikke har skjønt hvor viktig det er at fossil energi, inkludert norsk olje og gass, fases ut kjapt. Verden har ikke råd til flere nye oljefelt,” sier Elise Åsnes. “Denne seieren må bli en varig seier. Fram mot 2026 skal vi fortsette å jobbe for å sikre at mennesker og miljø prioriteres over mulig profitt,” avslutter Åsnes. Elise Åsnes på markeringen mot Wisting i Oslo, 28.10.22
Søndag 6. november starter COP27 i den egyptiske byen Sharm el-Sheik. Amalie og Thea Erfjord representerer Spire under klimaforhandlingene. Thea og Amalie Erfjord, som begge er sentralstyremedlemmer i Spire, var først med på mellomforhandlingene i Bonn i sommer. Nå skal de til Sharm el-Sheik, der verdens ledere skal forhandle om klimapolitikk under COP27. I dette intervjuet forteller de litt om sine forventninger til forhandlingene og om forhandlingsløpene de skal følge. Flere profilerte miljøaktivister, blant annet Greta Thunberg, har sagt at de ikke ønsker å dra til COP27. Hvorfor reiser dere til COP? Amalie forklarer at de reiser for å holde myndighetene, og spesielt norske myndigheter, til ansvar for å bremse klimaendringene. "Klimaendringene er en av de største truslene verden står overfor, men politikerne har så langt ikke klart å vise nok handlekraft. For å få til endringen vi trenger, tror jeg det er helt nødvendig at vi har et sivilsamfunn til stede som kan rette fokus på klimarettferdighet og solidaritet, og holde myndighetene ansvarlige," forteller hun. Selv om fjorårets COP i Glasgow ikke resulterte i de aller største endringene, fikk Norge likevel mye oppmerksomhet da de ble kåret til "dagens fossil" av Climate Action Network. Hva slags forventninger har dere til årets COP? "Jeg forventer at Norge er ambisiøse og tar sitt historiske og økonomiske ansvar for tap og skade som følge av klimaendringene på alvor. Det er bra at Norge vil doble klimafinansieringen, men behovene er så utrolig mye større. Vi trenger å komme frem til gode løsninger for finansiering på tap og skade. Men akkurat nå ser det ut til at Norge kjører på med sitt vanlige “dobbeltmoralske"-jeg. På den ene hånden sier de at tap og skade er viktig og at de vil kutte utslippene med 55 % innen 2030, men på den andre siden kommer de på forhandlingene med en ny “grå”-grønn industriavtale som legitimerer mer oljeleting, og olje- og gassforsyning til EU i lang tid fremover", oppsummerer Thea. Hva tror - eller håper - dere kommer til å skje på COP27? "Jeg tror internasjonale initiativer og forpliktelser er avgjørende for å få til en rettferdig omstilling fra fossil energi, og håper å se mer av dette på COP27. I og med at lands samlede planer for produksjon av olje, kull og gass, vil ta oss langt over global oppvarming på 1,5 grader, er vi nødt til å endre kurs raskt. Jeg har også et stort håp om klimaforhandlingene bidrar til at de som er spesielt sårbare i møte med klimaendringene, får støtten de trenger til klimatilpasning, samt støtte ved klimarelatert tap og skade," sier Amalie. Thea legger til at hun håper at det globale Sør står sterkt på sin sak om klimatilpasning og finansiering til tap og skade. "Uten fremgang på klimatilpasning og tap og skade tror jeg det blir veldig vanskelig å få fremgang på arbeidsprogrammet om utslippskutt. Dette tiåret gjelder, vi trenger handling fra alle parter," konstaterer hun. Dere skal følge hvert deres forhandlingsløp ekstra nøye i løpet av de to ukene COP27 foregår. Kan dere fortelle litt mer om hva disse løpene? Thea forteller at hun skal fokusere på tap og skade. "Tap og skade er uunngåelige konsekvenser av klimaendringene. Vi ser det tydeligere og tydeligere at klimaendringene ødelegger livsgrunnlag, rammer de mest sårbare og setter millioner av mennesker i umulige livssituasjoner - samtidig som vi mangler løsninger og finansiering til å håndtere det. Antonio Guterres var tydelig på FNs generalforsamling om at “polluters must pay”, vi trenger handling og at de stemmene som opplever tap og skade allerede blir lyttet til når vi diskuterer løsningene," forklarer hun. Amalie, på sin side, skal følge jordbruksløpet Koronivia. Hun forteller at hun spesielt skal følge med på forhandlingene som handler om klimatilpasning og utslippsreduksjon i jordbruket. Hun fortsette, "IPCC er tydelige på at klimaendringene allerede har fått negative følger for jordbruket og matsikkerhet, og spesielt i det globale sør, og at matsikkerheten er sterkt truet. Det er helt avgjørende at vi fører en samstemt politikk for bærekraftige og rettferdige matsystemer, som både reduserer utslipp, øker evnen til tilpasning, ivaretar matsikkerhet, og, hensyn til natur og sosial rettferdighet." Vil du lære mer om COP? Sjekk ut vår guide til klimaforhandlingene her.
Hva er COP? Hvordan foregår forhandlingene? Lær mer om COP og COP27 på vår oppdaterte COP-side. Bli kjent med klimaforhandlingene
Klimaforhandlingene, ofte kalt COP (Conference of the parties), er et årlig toppmøte hvor verdens ledere samles for å forhandle om klimapolitikk. Klimakrisa har allerede store konsekvenser for livsbetingelsene til den fattigste delen av verdens befolkning, og vil være en økende fare for oss alle framover. Klimaforhandlingene er en måte verden går sammen på for å prøve å begrense skadene av klimakrisa, og redusere framtidige utslipp. Medlemslandene i FN, eller «parter», møtes til årlige partskonferanser og mellommøter for å forhandle om videre forpliktelser og klimaavtaler. En jungel av begreper Selv om klimaforhandlingene er sentrale i kampen mot klimakrisa, er det likevel mange som sliter med å henge med i et virrvarr av forkortelser og gloser som NDC, fair share og mye mer. For å vise vei gjennom denne jungelen av forkortelser, prosedyrer og begreper, har Spire laget en guide til klimaforhandlingene. Inne på COP-nettsiden vår finner du blant annet informasjon om hva som skjer under forhandlingene, hva Parisavtalen er for noe, i tillegg til temaer som er spesielt aktuelle foran årets COP. Her finner du også mer om hvilke krav Spire har foran klimaforhandlingene. Spire på COP27 Følg med i våre kanaler for oppdateringer fra COP27. Spire er nemlig så heldige at vi i flere år har hatt mulighet til å sende observatører til klimatoppmøtene. I år er det Amalie og Thea Erfjord, som begge er sentralstyremedlemmer, som skal bidra til å holde Norge ansvarlige. De skal også følge to av forhandlingsløpene ekstra nøye, nemlig tap og skade og jordbruksløpet Koronivia. 22. oktober døde Aksel Nærstad etter noe tids sykdom. Med hans bortgang har utviklings- og solidaritetsbevegelsen mistet en viktig stemme og forkjemper. Aksel var utrettelig i sitt arbeid og kamp for en mer rettferdig og bedre verden, og var en bauta i solidaritetsbevegelsen både i Norge og internasjonalt. Han var også sentral i både Spire og Utviklingsfondet. Aksel jobbet i Utviklingsfondet i mer enn 20 år. Han var enormt viktig i arbeidet for å bygge opp og opprettholde Utviklingsfondets nasjonale og internasjonale nettverk. Aksel sto i bresjen for samarbeidet med blant andre De jordløses bevegelse i Brasil, den internasjonale bondeorganisasjonen La via Campesina og nettverket «More and Better». Han jobbet hardt for å styrke satsingen på landbruk og matsikkerhet i norsk utviklingspolitikk. Det var spesielt viktig for ham at satsingen skulle ha småbønder og et bærekraftig landbruk basert på agroøkologiske prinsipper, og ikke minst, småbøndenes egne premisser og behov, i fokus. Gjennom sitt engasjement og påvirkningsarbeid bidro Aksel til at Utviklingsfondet ble en anerkjent og respektert organisasjon i Norge og internasjonalt. Ikke minst var Aksel nytenkende og modig. Selv om mange trodde det var nytteløst, var ikke Aksel redd for å satse på nye prosjekter og tenke nytt om hvordan han kunne påvirke både motstandere og allierte til å slutte seg til hans ideer. Aksel var opptatt av å spre sitt engasjement og han hadde klokketro på ungdommen. Det kanskje mest konkrete eksempelet på dette var Aksels sentrale rolle i opprettelsen av Spire etter Utviklingsfondets Operasjon Dagsverk-kampanje i 2003. Siden den gang har han vært en enorm ressurs for Spire. Han holdt foredrag, deltok i panelsamtaler og møter. Han sa alltid ja, lyttet til ungdommen uten å være belærende, og støttet oss i vår felles kamp. Aksels fokus på småbønder, matsuverenitet, agroøkologi og internasjonale handelsstrukturer ble spesielt viktig. Han har bidratt til kunnskap, motivasjon og engasjement for mange aktivister gjennom hele Spires historie. Aksel er allerede savnet blant mange av oss. På bakgrunn av sin dedikasjon til Spire ble Aksel utnevnt som æresmedlem: en utmerkelse for å ha gjort en helt ekstraordinær innsats for organisasjonen. Aksel hadde en sterk og respektert stemme. Til tider kunne han også framstå som kompromissløs i debatter og uttalelser, og provoserte både meningsfeller og meningsmotstandere. Samtidig hadde han en beundringsverdig evne til å knytte bånd til mennesker, uavhengig av ståsted og bakgrunn. Det var nettopp denne evnen som gjorde Aksel til et så unikt og betydningsfullt menneske. Aksel mistet aldri troen på at en bedre verden var mulig. Han var en stor inspirasjonskilde for mange av oss som fikk jobbe sammen med ham. Gjennom lange samtaler med Aksel kunne vi få en historietime i hvordan handelspolitikken hadde utviklet seg gjennom årene, minner fra samlinger med småbønder og historier om hvordan FAO sakte men sikkert begynte å få opp øynene for agroøkologi. Og i de samme samtalene delte Aksel viktige øyeblikk fra sitt privatliv, som skiturer, oppussingsarbeid og ikke minst – turer og kvelder med barnebarn og familien som betydde så utrolig mye for ham. Og Aksel betydde så utrolig mye for oss også. Den beste måten vi kan hedre ham på er å aldri miste troen på at en bedre verden er mulig, og fortsette kampen for rettferdighet for de aller svakeste gruppene i samfunnet – og spesielt småbønder i utviklingsland. Det lover vi å gjøre. Tusen takk for alt du har gjort for Spire, Utviklingsfondet og for så store deler av sivilsamfunnet i Norge og internasjonalt. Tusen takk for at du har tent en gnist i så mange aktivister. Hilsen alle oss i Utviklingsfondet og Spire De siste ukene har Spire kommet med en rekke høringsinnspill og deltatt på flere høringer til Statsbudsjettet 2023. Spire er takknemlig for muligheten til å komme med innspill til næringskomiteen, energi- og miljøkomiteen, utenriks- og forsvarskomiteen, og kommunal- og forvaltningskomiteen. Herunder er en kort oppsummering av våre innspill til komiteene. UTENRIKS- OG FORSVARSKOMITEEN Norge har i en årrekke hatt en målsetning om å gi 1 prosent av BNI, men det foreslås nå å vike fra dette målet. I dagens forslag til statsbudsjett for 2023 legges det opp til at 0,75 prosent av budsjettet skal gå til bistand. Argumentet til regjeringa for å ikke nå prosentmålet er at veksten i BNI er så eksepsjonelt høy at regjeringen ikke kan legge opp til å øke tilsvarende. Den norske stat håver altså inn på olje, gass og strøm, uten å ta sitt internasjonale ansvar. Hele innspillet kan leses her. ENERGI- OG MILJØKOMITEEN Store deler av verden er rammet av klimaendringene, og da er det uhørt at Norge satser på enda mer olje og gass. Spire krever at regjeringa må si klart nei til åpning av nye oljefelt. Statsbudsjettet må være basert på en klimapolitikk hvor det er mulig å oppnå utslippskuttene og målene vi har satt oss. For at dette skal bli en realitet må man skrote planene om åpning av oljefeltet Wisting i statsbudsjettet. Hele innspillet kan leses her. NÆRINGSKOMITEEN Skal vi sikre at Norge bidrar positivt, må vi sikre at vi har en samstemt politikk for utvikling. Her er kapitlene som faller inn under næringskomiteens ansvar særlig relevante. I dag bruker Norge milliarder av bistandsbudsjettet vårt på regnskogsbevaring og løfter frem hvor opptatt vi er av urfolksrettigheter, og er samtidig i prosessen for å inngå en avtale som kan få store konsekvenser for nettopp miljø og menneskerettigheter. Spire foreslår derfor å legge til ett tilleggspunkt under hovedprioriteringer for 2023 som går generelt på Norges handelsavtaler, samt to konkrete merknader på EFTA-Mercosur. Hele innspillet kan leses her. KOMMUNAL- OG FORVALTNINGSKOMITEEN Det er et grunnleggende behov og en menneskerett å ha et sted å bo. Derfor må vi ha en rettferdig boligpolitikk som prioriterer menneskers behov for bolig over økonomiske interesser. Det er bra at utfordringer i boligmarkedet anerkjennes i statsbudsjettet, samtidig ser vi at løsningene er rettet mot enkeltpersoner heller enn strukturene som skaper problemene. Boligmarkedet trenger en helhetlig omlegging der leietakers rettigheter styrkes og bolig sikres som en rettighet, ikke et investeringsobjekt. Hele innspillet kan leses her. |