Utvekslingsdeltakerne i forløperen for SEED-solidaritetsutvekslingen, AYESE-prosjektet (Action for Youth Empowerment and Sustainable Environment), lagde en rapport som kom ut våren 2020. Dette var mildt sagt ikke det aller beste tidspunktet for en rapportlansering. Selv om rapporten nå er tre år gammel, er innholdet fremdeles brennende aktuelt. Denne våren retter vi derfor søkelyset på rapporten. Rapporten Rising to Malawi’s Unemployment Challenge: Norwegian-Malawian Cooperation for Youth Employment (2020) handler om ung arbeidsledighet i Malawi. Gjennom spørreundersøkelser og dybdeintervjuer undersøkte utvekslingsdeltagerne både bakenforliggende årsaker til, og konsekvenser av, den høye arbeidsledigheten blant unge i Malawi. Sammen utviklet vi også politiske anbefalinger til malawiske og norske myndigheter. Hvordan ser framtida ut for Malawis unge? Hvilke muligheter finnes det for unge? Denne uka ser vi på noen av utfordringene de møter. 80 % av befolkningen er under 35 år, en andel som er ventet å øke fram mot 2050. Samtidig er det en stor andel av landets unge som sliter med å komme seg inn og forbli på arbeidsmarkedet. Det er rett og slett ikke nok jobber til alle. Jordbrukssektoren, som er en uhyre viktig del av den malawiske økonomien og en viktig kilde til arbeidsmuligheter, trues av klimaendringene. Dette, sammen med urettferdige strukturelle utfordringer som eierskap og tilgang til jord, gjør at entreprenørskap kan virke som en god vei inn i arbeidslivet. Dessverre er det ikke så enkelt. - Å satse på entreprenørskap alene kaster unge ut i et system hvor de aller fleste vil mislykkes. Vi må endre de underliggende dominerende strukturene slik at tiltakene for å styrke ungdom ikke er forgjeves. I en verden hvor økonomisk vekst er målet, vil den økonomiske ulikheten og den skjeve maktfordelingen fortsette å øke. For å løse disse grunnleggende utfordringene trenger vi derfor politikk som ser alle utfordringene som en helhet, og som iverksetter samstemte tiltak, sier utvekslingsdeltaker Mari Jensen Aas. Les mer om hvorfor entreprenørskap ikke er løsningen i Panorama nyheter. Alle illustrasjonene er laget av Clara Doupovec. Les hele rapporten her. – Framfor å passiviserast av klimaangst eller dårleg samvit i møte med dagens tafatte miljø- og klimapolitikk, må vi unge organisere oss, skriv Elise Åsnes. Kronikkforfattar Elise Åsnes, leiar i Spire, under demonstrasjon utanfor Stortinget etter IPCCs synteserapport vart lansert i mars 2023. Foto: Rasmus Berg/Natur og Ungdom. I 2022 vedtok FNs generalforsamling at tilgang til eit sunt og berekraftig miljø er ein menneskerett. Samstundes ser vi at Norge og verdas land ikkje gjer nok for å stogge klima- og miljøkrisa. Framfor å passiviserast av klimaangst eller dårleg samvit i møte med dagens tafatte miljø- og klimapolitikk, må vi unge organisere oss. Felles utfordringar krev kollektive løysingar Ofte handlar klimatiltak om kva du som individ kan gjere for å redusera klimagassavtrykket ditt. Gjennom skremmande tal om den store norske miljøbelastninga vert vi fortalt at vi må gjera det vi kan for å redusera vår eigen negative påverknad og sikra at vi ikkje er ein del av problemet. Samstundes satsar framleis Noreg – og verda – på olje, auka forbruk og fortsatt økonomisk vekst. Verda har avgrensa ressursar og gitte grenser, og i dag tar Noreg ein alt for stor del av den felles kaka. Rapport på rapport har vist at den grunnleggande årsaka bak den stadige auken i bruk av ressursar er noko heilt anna enn einskilde individ. Årsaka er dagens økonomiske system. Skal vi få bukt på dette må vi tenkje – og handle – annleis. Vi kan ikkje løyse miljøkrisa gjennom å leggje skuld på enkeltpersonar. Vi må derfor ha eit oppgjer mot individualisering av miljøkrisa. For å få løfta miljødebatten frå individnivået må vi organisera oss. Vi må finna løysingar saman, leva gode liv i gode samfunn – både lokalt og globalt – som ikkje går på bekostning av miljøet. Systemendring kan starta i det små Sjølv om systemendring er det som må til for å sikre ei rettferdig og berekraftig verd, betyr ikkje det at vi som individ ikkje kan bidra til endring. Noko av det mest meningsfulle vi gjer er å verte del av noko som er større enn oss sjølve. Å verte del av eit kollektiv gjer at vi saman kan endre strukturane som er årsaka til notidas største problem. Spire har fleire lokallag og politiske utval. Dei arbeider for å endre dagens økonomiske system på ulike måtar. Dei jobbar med politisk påverknad, driver med informasjonsarbeid og planlegg aksjonar og arrangement der målet er å sjå heilskapen og endra systemet. Samstundes legg dei òg til rette for fleire tiltak som har store fordelar for lokalsamfunnet, som fikseverkstadar, bytekveldar, foodsharing og mange andre aktivitetar. Det alle desse aktivitetane har til felles er at dei er politiske handlingar. Å snu ryggen til kapitalkreftene som oppfordrar til overforbruk er å utfordra samfunnsstrukturane. Saman med politisk arbeid, både lokalt og nasjonalt, kan dei føra til systemendringar som skaper ei berekraftig og rettferdig verd. Initiativ som gjer at det blir meir deling og mindre forbruk i samfunnet er utruleg viktige. Dessverre held det berre ikkje at vi gjer det som eit individ. Vi må organisera oss, og saman krevje felles løysingar. Politiske rørsler, som til dømes kvinnerørsla, borgarrettsrørsla og arbeiderrørsla har sikra viktige sigrar gjennom historia. Om vi skal få utretta noko for å bøte på klima- og miljøkrisa må vi òg jobba saman. Det store behovet for desse kollektive handlingane er òg eit tydeleg teikn på at miljøkrisa ikkje vert løyst med dagens system. Lokallag og aktivistar rundt om i heile landet ser at dagens miljøpolitikk ikkje lukkast, og tek saka i eigne hender. Framfor å legga ansvaret på seg sjølv, samlast vi og vert organiserte for saman å krevja handling. Denne kronikken vart først publisert i Framtida i august 2022. Små redaksjonelle endringar er gjorde for å reflektera dette. 12. mai er nynorskdagen. Spire løftar derfor denne kronikken fram igjen, og ønskjer de alle ein riktig god nynorskdag.
At long last, our exchange participants in the SEED program, unveiled what they have been working on during their exchange period: The report Climate Justice for Malawi: Securing Climate Financing for the Global South. The report examines how climate change has already affected the lives and livelihoods of Malawian farmers, and some of the most important policy changes needed to achieve climate justice for Malawi and the Global South. Important tools include climate financing and aid. Additionally, steps are needed to ensure debt cancellation as Malawi and other countries struggle to adapt to climate change while being burdened with unsustainable debt. Read the report in its entirety here. The four overjoyed SEED participants after the successful launch party. Left to right: Katinka M. Fenre, Grace Tapel Mwasi (bottom), Fedness Thole (top), Cari Anna K. King. The report launch took place at Youngs in Oslo. The event kicked off with an engaging summary of the main takeaways from the report, courtesy of three of the SEED participants: Grace Tapel Mwasi, Katinka Marcussen Fenre, and Fedness Thole. After the crowd was well-informed about the key points from the report as well as some of the challenges and opportunities Malawi faces, it was time for an exciting panel discussion. The discussion was expertly moderated by the fourth SEED participant, Cari Anna Korshavn King. Fedness Thole engaging the audience. The panel consisted of Elin Cecilie Ranum, Head of policy and information Department at Spire’s parent organization, the Norwegian Development Fund, Julie Rødje, Director of SLUG: Debt Justice Norway, and Torgeir Fyhri, Special representative for Climate adaptation and food security, the Norwegian Ministry of Foreign Affairs. The three panelists contributed in various ways to an enlightening discussion about topics ranging from debt relief, how the climate crisis affects aid, food security and soil health. They all complimented the participants on their report, highlighting its comprehensive and ambitious scope and how it connects climate financing and debt. The panelists listening to Julie Rødje talk about the importance of debt justice in. Left to right: Torgeir Fyhri, Elin Cecilie Ranum, Julie Rødje, and Cari Anna K. King. After all this new information, the concert with the incomparable King George VIII and the King George Band provided us with a joyous experience.
Thank you to everyone who attended and as well to everyone who contributed in making this event a success. Verden skriker etter økt bistand og klimafinansiering. 54 land er i en alvorlig gjeldskrise og 820 millioner mennesker lever uten matsikkerhet. Utslippene øker samtidig som tap og skadene som følge av klimakatastrofene kommer hyppigere og er mer alvorlige. Ved å fortsette i gammelt spor, forsterker vi den systematiske urettferdigheten som er selve årsaken til dagens situasjon. Skrevet av Julie Rødje, daglig leder i SLUG - Nettverk for rettferdig gjeldspolitikk, og Den skjulte realiteten Verdens rike land oppfyller ikke sine moralske og økonomiske forpliktelser. Bistandsnivået, i Norge og globalt, er nedadgående. Norske regjeringer har gjennom skiftende perioder vært tydelige på at utviklingspolitikk skal tjene norske egeninteresser. Bak bistandspostene finner vi både tiltak i Norge og finansiering av globale fellesgoder. Resultatet er lavere nivå av bistand, men også en utvanning av kvaliteten og direkte triksing av tall. Diskusjonen blir ytterligere forvirrende når vi inkluderer klimafinansiering. Selv om vi vet hvem som har forårsaket de enorme utslippene, nemlig rike land, internasjonale selskap og den rikeste prosenten individer, er det verdens fattigste som betaler prisen. I 2015 ble verden enige om at de rike landene skulle betale 100 mrd USD i klimafinansiering til lav- og mellominntektsland innen 2020. Offisielt endte vi på 81 mrd. Men, bak disse tallene finner vi flere skjulte spøkelser. Først, behovet for ekstern finansiering er beregnet til 1000 mrd. Videre hevder Oxfam International at det reelle tallet for klimafinansiering i 2020 kun var på 21 - 24,5 mrd. Grunnen er at hele prosjektet regnes som klimafinansiering, selv når bistands- og næringsprosjekter bare har en liten klimakomponent. Vi er med andre ord milevis unna å dekke behovet. I tillegg var hele 71% av den rapporterte klimafinansieringen i form av lån. Verdens fattige må altså ta konsekvensene av vår utslippsfest, samtidig som vi tjener profitt på lån og renter. Gjeldskrisa fører igjen til at land ikke kan sikre egen befolkning grunnleggende behov som helse, mat eller utdanning, eller oppfylle egne klimaforpliktelser. En annen stor utfordring er menneskerettighetsbrudd. Mesteparten av klimafinansieringen går i dag til omlegging fra fossil til fornybar energi. Selv om verden trenger fornybar energi helliger ikke målet middelet. Solceller i Honduras, vannkraftanlegg i Chile, eller vindmøller på Fosen i Norge er tydelige eksempler på dette. Prosjektene som ødelegger mat- og vannforsyninger eller bryter med urfolks rettigheter, er direkte skadelige. Klimakrisa kan ikke løses ved å krenke menneskerettigheter. Norsk respons Norge har et særskilt klimaansvar. Gjennom flere tiår har vi bygget opp et av verdens største fond på olje- og gassproduksjon. Det siste året har vi også tjent enorme ekstraordinære inntekter grunnet krigen i Ukraina og økte oljepriser. I tillegg har det blitt nedsatt et offentlig utvalg som skal se på hvordan Norge kan bruke den kjente bistandsprosenten til en generell oppfyllelse av bærekraftsmålene. Det skremmer oss. En utviding av hva bistandsprosenten skal brukes på kan bety at Norge neglisjerer sitt ansvar, og setter en presedens der andre land kan forsvare å vanskjøtte sine forpliktelser. Det er derfor forståelig at seks av Norges største bistandsorganisasjoner satt ned et ekspertutvalg med mandat for å finne nye og innovative kilder til klimafinansiering. Utvalget kom med sin rapport mandag. Rapporten peker på mange av de ovennevnte utfordringene; Norges ansvar, at klimafinansieringen ikke går på bekostning av tradisjonell bistand, at samtlige prosjekt må være i tråd med menneskerettighetene og behovet for å bøte på den økende gjeldskrisa. Disse prinsippene må være ufravikelige før, under og i etterkant av ethvert tiltak. Nye systemer med folket ved roret Å “finne nye og innovative kilder” til finansiering virker å være verdens overskrift i møte med krisene. Det stod høyt på agendaen til vårmøtene til IMF og Verdensbanken, samt FNs finansiering for utvikling-konferanse i april. I juni arrangerer president Macron et klimafinansieringstoppmøte, og en av de største diskusjonene på FNs klimakonferanse i desember er ventet å være finansiering. For oss er det viktig å påpeke at innovasjon alene ikke vil kunne løse verdens urettferdige fordeling. Vi trenger penger, men enda mer trenger vi politisk vilje og omfordeling. Å fortsette dagens system der private selskap og rike land tjener på urettferdige lån med ekstreme renter til verdens fattige, gjør det umulig å sikre en rettferdig fordeling av goder og byrder. Det holder heller ikke å bare diskutere hvor nye midler skal komme fra. Vi må også diskutere kvaliteten. Om det er gavemidler til sivilsamfunn eller lån fra urettferdige institusjoner som IMF er helt avgjørende for resultatet. Sivilsamfunnsorganisasjoner spiller ofte en sentral rolle for å nå de fattigste og ivareta menneskerettighetene. De har ofte god lokalkunnskap, bidrar til lokal forankring og holder lokale myndigheter ansvarlige. Å sikre støtte til sivilsamfunn er derfor særlig viktig for å for å støtte deres rolle som vaktbikkje som sørger for at penger og andre prosjekt blir gjennomført på en god måte, men også for å nå de mest marginaliserte. Det er derfor avgjørende at Norge styrker sivilsamfunnsaktører. Til slutt må Norge støtte land i Sør sine krav om demokratiske og rettferdige endringer i det økonomiske systemet. Dette betyr å slette gjeld, sikre at handelsavtaler er rettferdige, kutte egne klimagassutslipp, demokratiske reformer av de globale utviklingsbankene og gi reell gavebasert bistand og klimafinansiering. Gjør vi ikke dette vil vi kun fortsette den nedadgående spiralen med nye og gjensidig forsterkende kriser. Politisk vilje er den største og viktigste innovasjonen verden trenger. La de politiske diskusjonene og kvaliteten i finansiering være overskriften framover, ikke falske summer og kvantitet. Denne kronikken, under tittelen "Det store klimaranet", var på trykk i Klassekampen 26.04.2023.
Helga 14.-16. april hadde Spire sitt årsmøte for 2023. Det ble tre kjempefine dager fullspekket med spennende diskusjoner, gode vedtak og valg av nye tillitsvalgte. Tusen takk til alle som deltok - vi setter så stor pris på alle dere medlemmer som bidrar til at Spires politikk videreutvikles og at vi fortsetter å vokse som organisasjon. I løpet av årsmøtet var vi så heldige å få hilsningstaler fra både kjære og kjente. En flott bukett av tidligere Spireledere og -nestledere hadde laget en digital hilsen som løftet fram hvor utrolig viktig Spire er for det norske sivilsamfunnet og for å skape endring. En annen digital hilsen kom fra utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim og hennes statssekretær, Bjørg Sandkjær. De løftet fram vårt felles arbeid for matsikkerhet og matsuverenitet, og skrøt ekstra mye av vårens kampanje, Makt over maten. Helt fra Malawi fikk vi en videohilsen fra Sekanawo Mwabitu som er prosjektkoordinator i vår partnerorganisasjon Point of Progress. Her i Oslo fikk vi også besøk fra flere prominente gjester. I tillegg til Elin Cecilie Rannum fra Utviklingsfondet, kom Margrete Bjørge Katanasho fra LNU innom for å ønske oss lykke til og for å snakke om ungt engasjement. Fra Natur og ungdom kom nestleder Gytis Blazevicius, og til slutt kom tidligere spireaktivist og nåværende stortingsrepresentant for MDG Lan Marie Nguyen Berg innom. Spire har kommet seg nokså helskinnet gjennom det som for mange føles som ørten år med pandemi og pandemirestriksjoner, og feiret dette med sosiale sammenkomster i løpet av helga. Vi spiste god mat, ble underholdt av profesjonelle og ikke fullt så profesjonelle stand-up-komikere, og hadde quiz. Halve moroa med årsmøter er jo tross alt å bli bedre kjent med spirer fra hele landet og få nye venner! En av de største begivenhetene på årsmøtet er å velge en ny kampanje. Spire årlige kampanje arrangeres i mars, og alle lokallag og utvalg er med på å gjennomføre kampanjen. Det var derfor stor spenning knyttet til hvilket av de tre gode kampanjeforslagene som skulle vedtas. Årsmøtet landet på kampanjen med arbeidstittelen “Systemendring - ikke klimaendring” og vi gleder oss masse til å følge kampanjeutvalgets arbeid. En annen viktig og tradisjonsrik årsmøtebegivenhet er valg av nye tillitsvalgte. Spireleder Elise Åsnes ble under fjorårets årsmøte valgt for en toårsperiode og var ikke på valg i år. Lise Saga ble gjenvalgt som nestleder, og Ingeborg Sævik Heltne ble valgt inn som ny nestleder. Tusen takk til avtroppende nestleder Mari Jensen Aas for en kolossal innsats for Spire gjennom mange år. Heldigvis for organisasjonen ble Mari valgt inn i redaksjonskomiteen for 2023-2024, så vi mister henne ikke helt. Avtroppende arbeidsutvalg t.v.: Mari Jensen Aas, Elise Åsnes og Lise Saga. T.h. det nye arbeidsutvalget bestående av Ingeborg Sævik Heltne (ikke til stede, derfor kjærlig limt inn i bildet), Elise Åsnes og Lise Saga. Tusen takk til alle som deltok på årsmøtet 2023! Vi gleder oss allerede til neste gang.
Er du ikke medlem i Spire fra før av, men har lyst til å bli det? Meld deg inn her. I ferien håper vi at så mange som mulig får tatt det med ro og koblet helt av, kanskje med en god bok? Vi på spirekontoret har derfor laget en liten liste med bøker vi anbefaler. Et hett tips, hvis du liker lydbøker, er å sette på lydboka mens du strikker spiresokker. Vil du heller høre på podcast? Sjekk ut våre podcastanbefalinger her. ![]() A History of the World in Seven Cheap Things: A Guide to Capitalism, Nature, and the Future of the Planet (2018) Raj Patel og Jason W. Moore Gjennom å se nærmere på syv ting, eller “ting”, setter Patel og Moore søkelyset på hvordan vi har havnet i en situasjon hvor vi står overfor de mange, overlappende krisene vi møter i dag. Jakten på å gjøre alt så billig som mulig, har gitt oss en ulikhetskrise, klima- og naturkrise og matkrise. I denne boka ser vi på hvordan verden har blitt så urettferdig - med fokus på at det er systemet vi mennesker har skapt som har skylda. Derfor er det også vi som kan gjøre noe med det. - Lise Saga, nestleder i Spire ![]() En hyllest til sauen: Fortellinga om det lille dyret som bygde landet (2018) Anna Blix Den norske sauen har en utrolig fascinerende historie som enda flere burde kjenne til. Biologen Anna Blix har skrevet en koselig, lærerik og lettlest bok om et av dyra vi dessverre tar for gitt. Vi må bruke arealet vårt her i Norge på en klokere måte, både for å ta vare på kulturlandskapet vårt og for å bruke de dyrebare ressursene vi har på en bærekraftig måte. Blix slår et solid slag for de gode gamle sauerasene og for utmarksbeite. Hurra for det! - Mari Jensen Aas, nestleder ![]() The Age of Surveillance Capitalism: The fight for a human future at the new frontier of power (2018) Shoshana Zuboff Jeg har synes at dette er en litt tung bok å lese, men jeg klarte aldri å legge den fra meg. Teknologigiganter som Google og Facebook har blitt en del av hverdagen vår og er så si uunngåelige, dette gjør at de får samlet inn helt enorme mengder data om oss. Zuboff tar oss gjennom det hun kaller overvåkningkapitalisme og hvordan det truer demokratiet og personlig frihet. Fordi jo mer vi forstår om hvorfor makta er skeivfordelt, jo sterkere kan vi kjempe for at maktfordelinga skal være rettferdig! - Cari Anna Korshavn King, sentralstyremedlem og SEED-utvekslingsdeltaker ![]() The Dawn of Everything: A new history of humanity (2021) David Graeber og David Wengrow Dette er en murstein av ei bok som det tok sin tid å komme seg gjennom. Undeveis og etter at jeg leste den har jeg likevel tenkt mye på den. Boka, som nylig også kom ut på norsk, utfordrer nemlig etablerte (vestlige) fortellinger om menneskers historie, om makt, samfunn og politikk. David’ene viser gjennom empiriske eksempler gjennom historien at den nyliberalistiske verdenen vi lever i i dag ikke er en uunngåelig nødvendighet, men heller en av mange muligheter. Folk har gjennom historien valgt og valgt bort styresett og måter å organisere seg selv på, og - når vi er mange og sterke nok, kan vi skape en annen, bedre verden for oss alle. Dette har blitt gjort gang på gang og kan gjøres igjen. En bærekraftig og rettferdig verden er mulig! - Aggie Handberg, kommunikasjonsrådgiver og skoleprosjektkoordinator På årsmøtet våren 2022 vedtok Spire en ny logo, og da må vi så klart også lage en ny strikkeoppskrift. I år falt valget på å lage sokker, men mønsteret kan fint brukes som en mal til å strikke eller brodere logoen vår på et annet plagg. Slik kan du lage akkurat det spire-merchet du sjøl ønsker. Den enkleste måten å “strikke” logoen på er å sy den på med maskesting. Strikk sokken i en hovedfarge, og sy så på mønsteret med maskesting når du er ferdig. (Søk på maskesting på Youtube for instruksjonsvideo). Det betyr også at du kan velge om du vil strikke etter en sokkeoppskrift du allerede kjenner eller følge oppskrifta nedenfor. Håper sokkene holder deg varme når du trosser kaldt vær for å demonstrere eller går på kalde hyttegulv på seminarer med Spire! ❤️🌱 Strikkeoppskrift av Mari Jensen Aas, nestleder i Spire og Spirekontorets strikkeekspert
Til venstre ser du mønsterdelen. Den kan du også laste ned her. Til høyre ser du hvordan resultatet blir. SOKKEOPPSKRIFT Legg opp 56(64) masker på pinne 2,5 mm i hovedfarge Strikk 1 cm vrangbord: "1r,1vr,1r, 1vr…" Strikk så videre i glattstrikk. (Hvis du velger å sy på mønster med maskesting så hopp over mønsterdelen her.) MØNSTER- strikk: Etter ca. 11 runder glattstrikk strikkes Spire logo i farge 2, følg mønster under. Strikk mønsteret på pinne 1 og 2 på den første sokken, og på pinne 3 og 4 på den andre sokken, slik at mønsteret kommer på yttersiden av foten. Du bruker kun farge to over en kort strekning - det enkleste er derfor å strikke med en ny bit garn i farge 2 hver omgang - selv om det blir mange tråder å feste. Alternativt: strikk ferdig sokken og sy på mønster med maskesting etterpå, hopp i såfall over denne delen. Strikk videre i glattstrikk til arbeidet måler ca 16cm(20 cm), eller så langt du sjøl ønsker. HÆL: Nå skal du kun strikke med halvparten av maskene for å lage hæl. Strikk 13(16) masker forbi starten av omgangen(hele pinne 1), snu arbeidet og strikk vrangt tilbake, og så videre 13(16) masker forbi(pinne 4) =26(32) masker. Snu arbeidet igjen og strikk videre slik frem og tilbake i glattstrikk i 5(6,5) cm. Vi skal nå felle av for å forme hælen. Start fra retten og strikk 4 masker forbi midten av hælen, strikk 2 m vridd rett sammen. Snu arbeidet strikk 8 m vr, strikk 2 m vr sammen. Snu arbeidet strikk 8 masker, strikk 2 masker vr sammen. Strikk videre slik med felling til du kun har igjen 8 masker. Plukk opp 13(16) m i hver side av hælen, og strikk glattstrikk rundt over alle maskene (=62/72 masker totalt). Omgangen starter nå midt på hælen. Videre skal det felles ved å strikke 2 m rett sammen i slutten av pinne 1 og strikke 2 m vridd rett sammen i starten av pinne 4. Gjenta felling annenhver omgang i hver side av sokken totalt 5 ganger = 52(62) masker Strikk videre i glattstrikk til sokken når ønsket lengde før tå, ca 20 (22) cm fra hæl. TÅ: Vi skal nå felle til tå jevnt gjennom omgangen. Fell ved å strikke 6 masker og så 2 rett sammen og gjenta ut omgangen. Strikk en omgang rett. Fell ved å strikke 5 masker, 2 rett sammen og gjenta ut omgangen. Strikk en omgang rett. Fell videre annenhver omgang, med en maske færre mellom fellinger. På siste omgang strikk 2 masker rett sammen uten noen masker mellom fellingene. Klipp tråden og trekk den igjennom alle maskene. Fest alle tråder og ta godt vare på sokkene dine! Tips 1: Du kan strikke vrangbord, hæl og tå i en annen farge, slik som de blå og gule sokkene over. Skift da farge i det du begynner å strikke bakflippen fram og tilbake på hæl, og skift tilbake til hovedfarge når du skal plukke opp masker i sida av hælen. Skift igjen til farge 2 når du skal felle av til tå. Tips 2: Bruk spælsaugarn eller dobbel tråd av garnet du strikker i som forsterkning på hæl og tå. Fås kjøpt hos husfliden. Se bildet til venstre under. Der har jeg valgt å strikke med både det hvite og det gule garnet, for å forsterke hælen. Tips 3: Sy/strikk på kamprop på undersida av sokken slik som jeg har gjort på bildet under til høyre. Da får du enda en grunn til å hvile føttene på stuebordet i påskeferien - gjerne mens du strikker enda et par spiresokker. Tirsdag 21. mars samlet en solid gjeng seg på Kulturhuset i Oslo for å diskutere to store spørsmål: Har Norge makt over maten i Brasil? Kan handelsavtaler sikre rettferdige matsystemer? Bakgrunnen for panelsamtalen er at Norge nå forhandler med EFTA-landene (Liechtenstein, Sveits og Island) om en ny frihandelsavtale med Mercosur-landene (Brasil, Argentina, Paraguay og Uruguay). Avtalen skal sikre økt import av soya og kjøtt til Norge og øke eksport av laks til Sør-Amerika. For å komme til bunns i spørsmålet, hadde Spires handelsutvalg invitert et heidundrandes godt panel bestående av to stortingsrepresentanter, Geir Jørgensen fra Rødt og Ola Elvestuen fra Venstre, i tillegg til solid representasjon fra sivilsamfunnet ved Attac-leder Diego Marin Rios og styreleder i Latin-Amerikagruppene i Norge, Larissa Avelar. Debatten ble trygt loset av vår egen Elise Åsnes, leder i Spire. Hvorfor bør vi snakke om EFTA-Mercosur-avtalen? Til å være en så viktig handelsavtale, snakker vi her i Norge alt for lite om EFTA-Mercosur-avtalen. Avtalen handler i stor grad om å øke en allerede eksisterende og lite bærekraftig handel mellom land i Europa og Sør-Amerika. Urfolk og småbønders rettigheter blir tilsidesatt i land som Brasil, for å favorisere produksjon fra storskala landbruk og industri. Det å arbeide for en friere handel som vektlegger Norges interesser, samsvarer ikke med behovene til land i det globale sør. I tillegg har importen av soya, kjøtt og andre varer fra Mercosur-landene en negativ innvirkning på norsk sjølforsyning. I tillegg til denne handelsavtalen, er Norge sterkt involvert i Sør-Amerika gjennom regnskogsatsingen. Kort oppsummert kan vi si at Norge gir bistand med en hånd og tar rettigheter og eierskap til land, ressurser og mat med den andre gjennom handelsavtalene vi inngår. Avskoging i Amazonas har stått i sentrum av diskusjonen om avtalen, men spørsmål om matsuverenitet og matsikkerhet er vel så viktig. Matsuverenitet er folk, lokalsamfunn og lands rett til å bestemme over egen landbruks- og matpolitikk som er økologisk, sosialt og økonomisk tilpasset deres spesielle betingelser. Kolonialisme forkledd i nye, grønne klær Det ble også påpekt av flere i panelet hvordan dagens handelsavtaler er med på å legge til rette for en videreføring av kolonialistiske og imperialistiske maktstrukturer. Et av eksemplene som ble trukket fram er Statkrafts undertrykkelse av urfolks rettigheter både på Fosen i Trøndelag og i Chile. Om det er vindkraft eller vannkraft spiller liten rolle, når menneskerettighetene til urfolk og lokalsamfunn krenkes. Makt over maten
Paneldebatten ga et tydelig bilde på hvordan dagens handelspolitikk undergraver bistands-, landbruks- og klimapolitikken her i Norge og i Mercosur-landene. Dette må endres, men hvordan? Allerede tilbake i 2019 da det ble jobbet med avtaleutkastet, fikk den hard medfart av sivilsamfunnet og bondeorganisasjoner i Norge. Denne kritikken ble gjentatt av både Larissa Avelar og Diego Marin Rios under tirsdagens debatt. I tillegg til avskoging, soya og miljøproblematikk, tok de opp hvor udemokratisk denne handelsavtalen er. De som rammes av avtalen, som for eksempel småbønder og sivilsamfunn, har ikke innsyn i avtalen og dens innhold. Rødts Geir Jørgensen påpekte også at heller ikke Stortinget er med i forhandlingsprosessen, men stemmer ja eller nei til hele avtalen - noe som ofte bare er en formalitet. For å oppnå matsuverenitet, både i Norge og Brasil, er det essensielt at makta over maten forflyttes fra de hemmelige forhandlingene om handelsavtalene og nærmere folk. Da kan vi ikke tillate udemokratiske forhandlingsprosesser som attpåtil hindrer lands og småbønders matsikkerhet og -suverenitet. Flertallet av panelistene var enige om at folkevalgte, sivilsamfunnsorganisasjoner og bondeorganisasjoner må få en plass ved forhandlingsbordet for å sikre at handelsavtalene som inngås er rettferdige og bærekraftige. Tusen takk til alle som kom på Litteraturhuset! Ta kontakt med Spires handelsutvalg om du er nysgjerrig på rettferdig handelspolitikk. Les mer om vår kampanje Makt over maten. Mandag denne uka lanserte FNs klimapanel sin sjette synteserapport. Dette er klimaforskningens nødskrik. Spire og en samlet ung miljøbevegelse var derfor med på markeringer utenfor Stortinget for å kreve politisk handling. Foto: Rasmus Berg, Natur og ungdom FNs klimapanel sin nyeste synteserapport er klinkende klar. Det må storstilt politisk handling til for å kunne nå klimamålene og sikre en levelig framtid - og det må skje så fort som mulig. António Guterres, FNs generalsekretær, beskriver rapporten som en "overlevelsesguide for menneskeheten". Elise Åsnes, leder i Spire, holdt denne appellen på Eidvolls plass mandag 20. mars: ![]() - Vi står i dag samlet for å kreve handling og klimarettferdighet. IPCC har sluppet enda en ny rapport som forteller oss mer av de vi allerede vet. Vi har funnet alt for mye fossil energi til å nå klimamålene. Klimakrisa kommer til å bli enda verre. Men vi nekter å gi opp håpet om en god framtid. Spire har et utvekslingsprogram i Malawi. De malawiske deltakerne er fortvila. Deres hjemland har nettopp blitt rammet av Freddy, den verste tropiske stormen noensinne. Flere hundre har dødd og stormen har skapt enorme ødeleggelser. Malawi er et land som rammes ekstremt hardt av klima- og naturkrisa, ei krise de i minimal grad har ansvar for. Gang på gang har FNs klimapanel fortalt oss at klimaendringene kommer til å bli verre hvis vi ikke gjør noe nå. I flere år har ungdom streika for klima, streika for rettferdighet og for en framtid vi vil ha. Og gang på gang har Norge og verdens land sagt at “ja, ja, dette skal vi fikse”. Hva skjer i stedet? Norge pumper opp olje og gass og håver inn som aldri før. Vi trenger en rettferdig grønn omstilling. Merk dere, en rettferdig omstilling. Å kolonisere Sápmi, krenke urfolks menneskerettigheter og valse over deres rett til å utøve egen kultur er ikke en del av et reelt grønt skifte. Vi krever systemendring. Dagens økonomiske system der profitt blir prioritert over alt annet ødelegger folks liv og ødelegger kloden vi bor på. Derfor må land som Norge, som har håvet inn profitt på å pumpe opp olje og gass, ta ansvar. Det vi trenger er ikke enda mer politikk som setter profitt foran mennesker og miljø. Vi trenger en rettferdig grønn omstilling. Det vi trenger, det vi krever, er rettferdighet. Rettferdighet for vår generasjon, som vokser opp i klimakrisa og for generasjonene etter oss - som også fortjener muligheten til å leve gode liv. Tusen takk til alle dere som stiller opp i dag. Sammen krever vi klimarettferdighet, sa Elise Åsnes. Vil du lese mer om markeringene og kravene vi stiller til regjeringa, les gjerne denne felleskronikken publisert på NRK Ytring mandag 20. mars. Politikerne er blinde for forskningen!
Foto t.v.: Rasmus Berg, Natur og ungdom. T.h. Spire Bønders rettigheter og matsuverenitet må ikke vike for private selskapers profitt. ![]() Foto: Linford Miles, via Unsplash Skrevet av Cari Anna Korshavn King, sentralstyremedlem i Spire og utvekslingdeltaker i SEED-prosjektet. Denne teksten ble først publisert i Nationen 9. mars 2023. ![]() I starten av februar møtte landbruk- og matministeren Sandra Borch og Kronprins Haakon tre norske bedrifter som har utviklet teknologi som skal bidra til global matsikkerhet. Det er etablert et landslag for eksportering av denne teknologien fra norske bedrifter; AgriFoodTech Norway. Teknologi er ikke alene løsninga på matkrisa eller klimakrisa, men om private selskaper skal fortsette å sette disse teknologiene ut i verden er det noen ting vi må prate om. Regjeringa løfter fram at landbruksteknologi, agritek, ikke bare har eksportpotensiale, men også kan bidra til langsiktige løsninger på matsikkerhets- og klimautfordringer. Regjeringa får det til å virke som at baktanken er bærekraftig matproduksjon, men nettsiden til AgriFoodTech Norway, viser et annet bilde, ett som har fokus på marked og profitt. Den første setningen man leser på nettsiden om AgriFoodTech er: “Landbruksteknologi har et stort markedspotensial globalt.” Ingen steder står det noe om at global matsikkerhet er den fremste tanken, eller en tanke i det hele tatt, til det teknologiske landslaget. Teknologi - av hvem, for hvem? Den globale matsikkerheten er trua av klima- og naturkrisa. Det som trengs er finansiering sånn at bønder skal kunne tilpasse seg det fort endrede klimaet som vasker bort og tørker inn avlingene. Er teknologi som er utviklet med profitt som mål virkelig den smarteste veien å gå? Småskala produsenter, inkludert småskala bønder står for 70% av maten som blir produsert i dag. Samtidig blir de først og hardest rammet av sult. Om vi skal øke matsikkerheten er det der det må legges inn en innsats. Småskala bønder befinner seg ofte på steder uten tilgang på rådgivning og de har heller ikke råd til dyre datainnsamlede teknologier. Slik teknologi er ofte utviklet for industrilandbruk. Teknologien må være utviklet sammen med bønder som skal ta den i bruk og den må komme fra et behov og ønske, ikke fra teknologiselskap som utvikler et produkt som kan presses inn i et nytt marked. Hvem eier dataen? Med teknologi kommer datainnsamling. Ved at målet for slik teknologi er eksport, fører dette til at disse norske selskapene får også tilgang til data fra bønder i flere land. Hvem skal da eie dataen som kommer inn fra landbruket? I det 21. århundre er data en av de mest verdifulle handelsvarene. Ved å få bønder til å ta i bruk deres digitale plattformer og utvinne verdifull data på gårdsnivå posisjonerer disse selskapene seg til å kunne holde øye på hele produksjonskjeden. En av de potensielle konsekvensene er at selskaper kan få enda mer makt over matsystemet. Dette svekker småbønder sin rett til å bestemme over sine egne mat- og jordbrukssystemer, som igjen bryter med deres rett til matsuverenitet. I stedet for at dataen fører til profitt for selskapene, burde den heller tilhøre fellesskapet og bidra til en demokratisk samfunnsutvikling. Å la småskala bønder sin data eies av teknologiselskaper bryter med prinsippene om matsuverenitet der bønder skal ha rett til å bestemme over sin egen matsystem og produksjon. Data skapes av bøndene og i likhet med maten de produserer, burde dataen også være en felles ressurs. Så jeg spør, hvordan skal regjeringa sikre at denne dataen bidrar til en demokratisk samfunnsutvikling ikke bare i Norge, men i resten av verden der norske interesser er involvert? SEED-deltakerne på gårdsbesøk i Malawi. Foto: SEED/Spire Udemokratisk digitalisering
I slutten av 2022 kom det ut en rapport fra ETC group om konsekvensene av denne utviklingen der stater gir støtte til digitalisering av landbruket. Mange stater går sammen med teknologiselskaper for å ekspandere og utvikle digitalisering gjennom insentiver og investeringer. I mange tilfeller blir digitaliseringen innført uten noe sikring rundt datarettigheter eller hensyn til påvirkning på miljø og menneskerettigheter. I Kenya har det vært jobbet med å fremme norske løsninger i markedet siden november 2019. I høst var statssekretær Wenche Westberg og Kronprins Haakon i Kenya. Der hadde de et møte med de fem norske selskapene som er aktive i Øst-Afrika, blant annet Yara. Når Norge står for eksportering av agritek må Norge også sikre at regulering av datainnsamlingen og -bruken er demokratisk forankret. Bønder i Kenya og Norge må ha eierskap til sin data. Teknologioptimisme er ingen bærekraftig løsning Teknologi alene er ikke løsningen på hverken klimakrisa eller matkrisa. Vi kan ikke la oss distrahere fra de skjeve maktstrukturene som befinner seg i matsystemet i dag og de helt omveltende endringene som må til for å sikre rettferdighet og bærekraft. Hvis regjeringas intensjon faktisk er økt matsikkerhet og bærekraftig matproduksjon, må de gå bort fra teknologi utviklet av de få som rammer de mange. I stedet må teknologien være utviklet sammen med småskalaprodusenter og ha tydelige og strenge reguleringer av datainnsamling, der data som hentes ut må tilhøre bonden og bidra til fellesskapet. Et stort antall organisasjoner møtte opp onsdag 1. mars utenfor Stortinget for å kreve en mer rettferdig maktfordeling i matsystemet. Samme dag som vi lanserte kampanjen vår “Makt over maten” ville vi vise at vi er mange som krever en solidarisk og demokratisk matpolitikk, og at vi er en bred bevegelse som kjemper for matsuverenitet. En av de største utfordringene verden står overfor i dag er en forverret sultkrise. Vi lever i en verden preget av enorm ulikhet. Mange lever i den ytterste nød, mens andre lever i overflod. Det er tydelig at vi har et fordelingsproblem i verden i dag, når det kommer til mat. Norge kan ikke kjøpe seg ut av matkrisa. Vi må føre en politikk som er solidarisk og ikke tar maten ut av hendene til bønder i det globale sør. For å gjøre noe med dagens situasjon, krever Spire matsuverenitet. Matsuverenitet er folk, lokalsamfunn og lands rett til å bestemme over egen landbruks- og matpolitikk som er økologisk, sosialt og økonomisk tilpasset deres spesielle betingelser. I dag blir Norges innsats for å sikre matsikkerhet internasjonalt undergravet av norsk handelspolitikk, fravær av norsk sjølforsyning samt urettferdige maktbalanser i matsystemet. Vi var også så heldige at vi fikk høre mange glimrende appeller fra flotte folk. Etter en innledende appell fra Spireleder Elise Åsnes, fikk vi høre fra Norges Bonde- og Småbrukarlags Vegard Vigdenes, som snakket om hvordan rettferdig matpolitikk handler om solidaritet. Vilde Haugsnes, fra Latin-Amerikagruppene i Norge, trakk også inn det uhyre viktige internasjonale solidaritetsperspektivet. Det er klinkende klart at matsuverenitet handler om solidaritet! Stortingspolitiker fra SV, Lars Haltbrekken, trakk fram parallellene mellom den felles kampen vi kjemper for matsuverenitet og reindrift på Fosen. Fra Handelskampanjen kom Henrik Årby for å poengtere hvordan matsuverenitet undergraves av dagens handels- og økonomiske system. Elin Cecilie Ranum fra Utviklingsfondet trakk fram det viktige arbeidet som gjøres for og med småbønder i det globale sør. Siste appell var det Bjørg Sandkjær, statssekretær i Utenriksdepartementet, som sto for. Hun trakk fram at regjeringa, gjennom sin nye matstrategi "Kraftsamling mot svolt - ein politikk for auka sjølvforsyning", øker sin satsing på lokal matproduksjon - både her hjemme og i land i sør. I tillegg til appeller bidro Johanna Seim og Sjur Nyvold med ypperlige musikalske bidrag. Både Johanna og Sjur er artister med hjerte for småbønder, rettferdighet og matsuverenitet.
Tusen takk til alle som bidro og til alle som kom. Er det en ting den siste uka har vist oss så er det at det nytter å kjempe for endring. Sammen kan vi skape et rettferdig og bærekraftig matsystem og finne solidariske løsninger på matkrisa! Verden står overfor en enorm sultkrise. Dette er en krise Norge ikke kan kjøpe seg ut av. Spires nye kampanje Makt over maten foreslår matsuverenitet som løsning på disse utfordringene.
Matpolitikken dras i alle retninger. En tredjedel av verdens mat kastes før den blir spist. Samtidig øker antall mennesker som lever i sult og vi er stadig lenger unna å nå bærekraftsmål 2. Her i Norge ser vi at matvarebaronene stadig øker matvareprisene, mens stadig flere ser seg nødt til å stille seg i matkø. Samtidig legger bønder ned gårdsdriften fordi de ikke lenger har råd til å drive gård. Spire lanserer derfor kampanjen Makt over maten - lokal matproduksjon løser globale problemer i dag, 1. mars. - Matsuverenitet handler om folk sin rett på nok, trygg og sunn mat. Det handler om å ta stilling til hvor maten kommer fra, hvem som produserer den, og under hvilke forhold maten har blitt produsert. Og det handler om folk og lokalsamfunn sin selvbestemmelsesrett over den maten de spiser og produserer. Ved å satse på småskala landbruk her i Norge og samtidig øke vår egen selvforsyningsgrad, unngår vi at andre land og folk sine ressurser blir brukt på å produsere mat til oss, i stedet for til seg selv, sier kampanjekoordinator Silje Victoria Sæther. Kampanjen krever at lokalsamfunn må ha makt over egen matproduksjon, og verdiene fra matproduksjonen må komme lokalsamfunnene selv til gode. I tillegg må regjeringa sikre en samstemt handels- og utviklingspolitikk, i tillegg til å følge opp sitt mål fra Hurdalsplattformen om en sjølforsyningsgrad på minst 50 %. - Denne kampanjen er spesielt relevant nå, fordi Norges handels- og utviklingspolitikk drar i to ulike retninger. Norge gir matbistand med den ene hånda og fører handelspolitikk som fratar bønder muligheter til å fø seg selv med den andre. Vi må produsere nok mat til alle, på en solidarisk og rettferdig måte som ivaretar hensyn til natur og miljø, sier Elise Åsnes, leder i Spire. Les mer om kampanjen på kampanjenettsiden her. For mer informasjon, ta kontakt med: Kampanjekoordinator Silje Victoria Sæther. Last ned pressebilde her. Tlf: 95972766 Leder i Spire, Elise Åsnes. Last ned pressebilder HER. Tlf: 980 54 866 Onsdag morgen 08:30-9:30 samles et bredt spekter av organisasjoner til en felles markering foran Stortinget for å vise solidaritet i matkrisa. Hovedkravet er å sikre en mer rettferdig maktfordeling i det nasjonale og internasjonale matsystemet. Initiativtaker bak markeringen er miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire. Vi lanserer vår kampanje “Makt over maten” og vil vise at vi er mange som krever en solidarisk og demokratisk matpolitikk, og at vi er en bred bevegelse som kjemper for matsuverenitet. - En av de største utfordringene verden står overfor i dag er en forverret sultkrise. Vi lever i en verden preget av enorm ulikhet. Mange lever i den ytterste nød, mens andre lever i overflod. Vi må føre en politikk som er solidarisk og ikke tar maten ut av hendene til bønder i det globale Sør, sier kampanjekoordinator Silje Victoria Sæther. For å gjøre noe med dagens situasjon, krever Spire matsuverenitet. Matsuverenitet er folk, lokalsamfunn og lands rett til å bestemme over egen landbruks- og matpolitikk som er økologisk, sosialt og økonomisk tilpasset deres spesielle betingelser. - I dag blir Norges innsats for å sikre matsikkerhet internasjonalt undergravet av norsk handelspolitikk, fravær av norsk sjølforsyning samt urettferdige maktbalanser i matsystemet. Derfor samles vi for å kreve en rettferdig og samstemt matpolitikk, sier Elise Åsnes, leder i Spire. For mer informasjon, ta kontakt med:
Kampanjekoordinator Silje Victoria Sæther. Last ned pressebilde her. Tlf: 95972766 E-post: [email protected] Leder i Spire, Elise Åsnes. Last ned pressebilder HER. Tlf: 980 54 866 E-post: [email protected] Det vi trenger er en inkluderende feminisme som ikke setter ulike marginaliserte grupper mot hverandre. Tekst: Elise Åsnes, leder i Spire På 8.marskomiteens parolemøte 1. februar i Oslo var det igjen duket for diskusjoner rundt hvem som er inkludert i kvinnekampen. Den problematiske innskrenkelsen av hvem som får ha stemmerett gjorde at ikke-binære ikke denne gangen heller fikk være med å stemme over paroleforslagene. Arbeidsutvalget har nemlig bestemt at vedtektene skal diskuteres to uker etter at parolene ble vedtatt.
En udemokratisk prosess Selv om vi til slutt fikk gjennomslag for parolene “Oppfyll transkvinners menneskerettigheter - stopp hets mot transkvinner!” og “Ingen er fri før alle er fri - internasjonal solidaritet med alle skeive kvinner!”, på forrige ukes parolemøte skjedde dette ikke uten hat og hets. Det var hårreisende å være vitne til at skeive, transkvinner, ikke-binære personer og flerminoriteter, igjen ble utsatt for transfobiske kommentarer og hatytringer under forrige ukes parolemøte i Oslo. I tillegg kan vi på ingen måte si oss fornøyde med prosessen. Å legge opp til et vedtektsmøte hvor ikke-binære kanskje kan få tilbake stemmeretten over to uker etter parolemøtet, vitner om en svært udemokratisk og ekskluderende prosess. Ekskluderende feminisme At ikke-binære og transpersoner ekskluderes i den feministiske bevegelsen er korttenkt og usolidarisk. Mange ikke-binære møter de samme hindringene i samfunnet som ciskvinner, som for eksempel knyttet til abort og prevensjon, men også vold og trakassering. Det siste halvåret har vi vært vitne til at menneskerettighetene ikke er trygge. Fra Afghanistan til USA har vi sett kraftige innskrenkninger av kvinners rettigheter. I solidaritet med kvinner i Iran har vi siden september ropt jin, jiyan, azadi - kvinne, liv, frihet. Likevel er det noen grupper som rammes hardere enn andre. Noen eksempler er kurdiske kvinner i Iran, melaninrike kvinner i USA, og transpersoner over store deler av verden - inkludert Norge. Transpersoner i Norge har nettopp opplevd nok et tilbakeslag. Professor emerit Esben Esther Pirelli Benestad, en foregangsperson for transpersoners rettigheter og helsetilbud, ble fratatt legeautorisasjonen. Det er derfor uforståelig at deler av den feministiske bevegelsen ekskluderer transpersoner, når vi på mange områder kjemper samme kamp mot de samme undertrykkende patriarkalske og kapitalistiske strukturene. Vi kan ikke akseptere en feminisme som bare er av og for hvite ciskvinner. Klimakamp er kvinnekamp Spires kampanje Klimakamp er kvinnekamp fra 2018 satte søkelyset på hvordan klimaendringene rammer de som har færrest ressurser hardest. I første omgang rammes kvinner og andre marginaliserte grupper ekstra hardt av klimaendringene, i andre omgang blir de samme gruppene glemt når det kommer til klimatilpasning, krisehåndtering og andre klimatiltak. Solidaritet og samhold Spire er derfor klare på at vi trenger en inkluderende feminisme som ikke setter marginaliserte grupper opp mot hverandre, men som i stedet kjemper sammen i solidaritet. Skal vi ta et reelt oppgjør med dagens urettferdige maktstrukturer, må vi stå samlet. Jeg håper derfor vi er mange som møter opp på parolemøter, demonstrasjoner, tog, og i kommentarfelt for å støtte opp om ikke-binære og transpersoners rettigheter videre. Neste mulighet er allerede torsdag 16. februar. Da skal vedtektene i 8. marskomiteen i Oslo opp til diskusjon igjen. Her trenger vi at allierte viser solidaritet og møter opp. Spire deltok i dag, 27. januar, på muntlig høring samt leverte inn skriftlige høringsinnspill til konsekvensutredning av mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel. Naturmangfold er under kraftig press, og utnyttelsen av naturen er allerede langt over naturens tålegrense. Likevel foreslår regjeringen å skrote havbunnen og ødelegge økosystemer, i kraft av “det grønne skiftet” og økonomisk gevinst. Dette er en kortsiktig tenkning, som vil ha negative langsiktige konsekvenser for natur og klima. Gruvedrift på havbunnen kan ikke tillates.
Helhetlig tilnærming til klima- og naturkrisa I dagens politiske diskurs havner naturmangfold i skyggen av klimaendringene, og klimatiltak har gjentatte ganger vist seg å gå på bekostning av natur. Til tross for at det er avgjørende at vi ser natur og klima i sammenheng dersom vi skal løse disse krisene. Gruvedrift på havbunnen er et tydelig eksempel på et tiltak som kan få dramatiske konsekvenser for natur. Det er også svært kritikkverdig å se at behov etter mineraler til teknologi som skal løse klimakrisen blir trukket frem som et sentralt argument for å starte denne prosessen. Samtidig som vi vet at denne type virksomhet vil sette sårbare arter og natur og vitale økosystem i fare og risikere at CO2 slippes ut fra sedimentene i havbunnen. Dette viser hvordan natur gjentatte ganger nedprioriteres i møte med økonomisk gevinst. De langsiktige fordelene av et rent hav burde prioriteres i mye høyere grad. Usikker teknologi Konsekvensutredningen viser også at det svært mye usikkerhet rundt teknologien som skal bli anvendt i utvinningen. Hvilken teknologi som tenkes å tas i bruk er ukjent, der rapporten Teknologirapport havbunnsmineraler tar for seg flere ulike teknologiløsninger som er svært umodne. Mange av de teknologiske løsningene er også designet for helt andre områder og farvann. Det er problematisk at klimapolitikken er styrt av en teknologioptimisme. Staten kan ikke fortsette å satse på teknologi som muligens kan gi mineraler til det “grønne skiftet” på bekostning av mennesker og natur. Istedenfor anskaffelse av mineraler fra gruvedrift på havbunnen må vi heller til å omstrukturere samfunnet og økonomien til mer innovative, sirkulære modeller, som reduserer forbruk og resirkulerer mineraler. – Det er hårreisende å se at Norge legger opp til en slik forhastet prosess der miljøfaglige råd blir ignorert. Konsekvensutredningen viser at det åpenbart ikke er nok kunnskap om hvordan gruvedrift på havbunnen påvirker sårbare økosystemer. Å satse på en usikker og svært ressurskrevende teknologi er helt uforsvarlig. Gruvedrift på havbunnen er ikke forenlig med en bærekraftig utvikling og Norges miljøforpliktelser, sier Elise Åsnes, leder i Spire. Koordinator i Spires Klima- og naturutvalg (KNU), Thea Birgitte Erfjord, legger til: - Å risikere å ødelegge vitale økosystemer som er millioner av år gamle i håp om å finne mineraler er skummelt kortsiktig tenkning. Regjeringen bør heller skaffe mineraler fra sirkulære modeller, i stedet for å brutalt nedprioritere naturen. Konsekvensutredningen viser tydelig at det ikke foreligger nok kunnskap om verken miljø- eller teknologi til å vurdere konsekvensene. Som en miljø- og utviklingsorganisasjon for unge er det hårreisende å se at Norge legger opp til en slik forhastet prosess der miljøfaglige råd blir ignorert. Basert på dette, er det tydelig for oss i Spire at gruvedrift på havbunnen ikke er forenlig med verken en bærekraftig utvikling eller Norges klima- og miljøforpliktelser. Denne type virksomhet vil sette sårbare arter og natur og vitale økosystem i fare. I tillegg risikeres det at CO2 slippes ut fra sedimentene i havbunnen, og at havmiljøet risikerer å bli forurenset. Les hele det felles høringsinnspillet vårt sammen med 11 andre miljøorganisasjoner her. Les Spires høringsinnspill her. Bærekraftige kostråd må ta utgangspunkt i arealressursene i det enkelte land og bidra til matsikkerhet i en urolig verden. Lyngheisenteret på Lygra, sommeren 2021. Foto: Aggie Handberg Dette er en felleskronikk som først kom på trykk i Klassekampen 20. januar 2023. Det virker i utgangspunktet klokt og viktig at bærekraft nå skal integreres i de nordiske kostholdsanbefalingene. De skal være klare i juni og vil ligge til grunn for nye nasjonale kostråd. Men de to «bærekraft»-artiklene som så langt er kommet på høring, gir grunn til bekymring: Nasjonal matsikkerhet ligger ikke til grunn for bærekraftforståelsen, og bærekraft er avgrenset til den miljømessige dimensjonen. Artikkelforfatterne beregner matens «livsløpsavtrykk» og vurderer om dette overskrider «planetære tålegrenser» for klimagassutslipp, arealbruk, ferskvann, nitrogen og fosfor. Det heter blant annet at noen land, som Norge og Finland, legger vekt på selvforsyning, men at dette ikke vil føre til miljømessig bærekraft. Videre at valget mellom import eller lokal matproduksjon primært må bestemmes av miljøavtrykket, dersom miljømessig bærekraft er målet. Men bærekraft kan ikke frakobles sosiale og økonomiske dimensjoner og nasjonal matsikkerhet. Dette må vurderes samlet, og ikke hver for seg. Skal arbeidet med bærekraftige kostråd resultere i reell bærekraft, er det helt avgjørende at FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) sin definisjon av bærekraftige matsystemer legges til grunn. FAO uttrykker dette som «…et matsystem som sikrer matsikkerhet og ernæring for alle på en slik måte at det økonomiske, sosiale og miljømessige grunnlaget for å sikre matsikkerhet og ernæring for kommende generasjoner ikke ødelegges». I artiklene dras en generell konklusjon om at et vegansk kosthold er det beste for miljøet, mens et kosthold med mye produkter fra drøvtyggere, altså ku, sau og geit, er det dårligste. Forfatterne peker også på intensiv produksjon som mer miljømessig bærekraftig enn et beitebasert, ekstensivt husdyrhold. Men for å sikre matsikkerhet og en demokratisk matproduksjon i verden er vi avhengig av at alle land bruker sine arealer best mulig til å brødfø sin befolkning. For de fleste land betyr dette drøvtyggere i ulikt omfang. Positive miljøeffekter ved beitedyr ses dessverre i stor grad bort i fra i artiklene. Drøvtyggerne har evne til å utnytte grasarealer der det ikke kan dyrkes menneskemat og de forsyner oss med husdyrgjødsel og god jordstruktur som fornybare innsatsfaktorer til planteproduksjonen. I tillegg er hele 29 % av rødlisteartene i Norge avhengig av beite og slått. Allikevel hevder artikkelforfatterne at det kan være bedre for det biologiske mangfoldet i Norge å la beiteområdene gro igjen med skog. Det er ingen motsetning mellom beitebasert kjøttproduksjon og å få folk til å spise mer norsk plantemat. I Norge er 45 % av landarealet egnet for utmarksbeite, men vi bruker under halvparten i dag – samtidig som importen av fôrråvare er stor. Det er ikke bærekraftig at Norge beslaglegger store landarealer i det globale sør for å produsere mer grønnsaker og belgvekster for å fø vår befolkning. Ei heller med en husdyrproduksjon som i stor grad er avhengig av importert fôrråvare. På deler av de 3 % vi har med dyrka jord, kan produksjonen av frukt, grønt og korn til menneskemat økes mye. Det betyr at vi må spise mer bygg og rotgrønnsaker. Det kan også dyrkes mer belgvekster i de klimatisk beste områdene av landet. Dette er helt avhengig av lønnsomme, norske verdikjeder som kan konkurrere mot import, mer norsk mat i offentlige innkjøp og forbrukere som faktisk støtter opp om disse produktene. Grunnleggende verdier i bærekraftige matsystemer er matsikkerhet og beredskap, tradisjonell kunnskap, solidaritet med andre land, bosetting og arbeidsplasser, kulturlandskap. biologisk mangfold, levende bygder og gode liv for mennesker og dyr. Men det er svært utfordrende, om ikke umulig, å tallfeste disse verdiene. Derfor er det krevende å ivareta disse verdiene gjennom metodikken med “planetære tålegrenser”. Vi som skriver under dette innlegget mener at norsk jordbruk i større grad enn i dag må baseres på lokale arealressurser og lokale kretsløp. Nye kostråd bør også bidra til dette. Men slik det fremstår nå, frykter vi at nye kostråd kan bidra til å øke importen og svekke norsk arealbruk og matsikkerhet. Det er ikke bærekraftig. Vilde Haarsaker, ass. generalsekretær i Norsk Bonde- og Småbrukarlag
Elise Åsnes, leder i miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire Siv Beate Eggen, leder i Norsk Seterkultur Larissa Avelar, leder av Latin-Amerikagruppene i Norge Markus Hustad, daglig leder i Økologisk Norge Turid Nordbø, leder i Norsk Gardsost Kjetil Marstrander, Alliansen ny landbrukspolitikk Sondre Dalen, leder i Attac Norge Gina Gylver, leder i Natur og Ungdom Onsdag 18. januar møtte over hundre studenter opp på Blindern for å være med på vårt arrangement om bistandsbudsjettet. Debatten ble arrangert i samarbeid med Kirkens Nødhjelp, SAIH, Changemaker, Redd Barna, Norsk folkehjelp, Caritas og Verdensseminaret. Under kan du lese Elises innlegg fra arrangementet. Elise Åsnes holder sitt åpningsinnlegg (t.v.). Panelet er midt i diskusjonen om norsk bistandspolitikk (t.h.). I september 2022 fikk verden en ny rapport om verdens utvikling i fanget: 9 av 10 land opplever en tilbakegang i egen utvikling for andre år på rad, og verdens utvikling er satt tilbake seks år. De mange krisene som har truffet verden de tre siste årene har hatt dramatiske konsekvenser for verdens fattige.
Flere av oss som er her i dag ble mildt sagt sjokkerte over det rekordlave bistandsbudsjettet som ble foreslått samme høst. Regjeringa foreslo å sette av kun skarve 0,75 prosent av statsbudsjettet til bistand. Og argumentet? Ifølge regjeringa, så forventer Norge visstnok å tjene altfor mye på energikrisa til å klare å opprettholde prosenten. I dag håver altså Norge inn på de høye energiprisene. I stedet for å bruke denne profitten til å føre en solidarisk og rettferdig politikk, bruker regjeringa heller den økte inntekten som et argument for hvor vanskelig det er å oppnå bistandmålet. Dette er særlig urettferdig når vi ser hvor utrolig urettferdig konsekvensene fra verdens kriser er. Vi er midt i en klimakrise som har urettferdige konsekvenser for verdens fattige; en sultkrise som stadig forverrer seg; og vi har bare såvidt kommet oss ut av en pandemi som verden enda sliter med konsekvensene av. Verden trenger at Norge fører en rettferdig og solidarisk politikk. Vi trenger en helt enorm oppskalering i klimafinansiering for at Norge skal ta sitt rettferdige ansvar, og det mangler enda mye midler til den oppskalere innsatsen for matsikkerhet som regjeringen har meldt. Alle krisene i verden kan heller ikke bli reddet med bistand alene. Norge må føre en solidarisk bistandspolitikk, og samtidig ta et reelt oppgjør med hvor lite samstemt norsk utviklingspolitikk er. I dag gir Norge bittelitt med den ene handa, og tjener oss samtidig søkkrike på de samme krisene selv med den andre handa. I dag er heldigvis en gyllen anledning til å gå enda mer i dybden på all denne tematikken. Jeg ser frem til masse spennende prat om bistand og kriser med dette gode panelet. Tusen takk til alle som møtte opp! Olje- og energidepartementet formidlet forrige uke at norsk sokkel skal opprettholde den høye gassleveransen til Europa i 2023. Aasland forventer altså at Norge skal fortsette å tjene seg styrtrike på energikrisa i det nye året også. Likevel har ikke regjeringa oppjustert bistandsmålet sitt. Dette er både usolidarisk og grådig. Skrevet av Elise Åsnes, leder i Spire Norsk olje- og klimapolitikk var like utdatert i 2019 også, her fra klimastreik i Bergen. Foto: Spire For rike til å gi 1 prosent I høst kritiserte jeg regjeringa for å være en kriseprofitør som ga bistand med den ene hånda og forårsaket klimakrisa med den andre. Dessverre er det lite som har endret seg siden den gang. I oktober lanserte regjeringa sitt statsbudsjettforslag for 2023. Her ønsket regjeringa å bare sette av skarve 0,75 prosent av statsbudsjettet til bistand. Begrunnelsen var at Norge kommer til å tjene så enormt med penger at vi ikke kan opprettholde prosentmålet. Vi er, ifølge regjeringa, rett og slett for rike til å kunne bistå verdens fattige. Olje- og energiminister Terje Aasland forklarte da at de høye inntektene primært skyldes det historiske høye prisnivået på gass. Anslaget for salgsgassen var 122 milliarder: en økning på 8 prosent fra 2021. Ikke nok med det, men gassprisen i 2023 forventes å være på det samme høye nivået som i 2022, ifølge oppdaterte anslag fra norske myndigheter. Likevel er det lite som tyder på en konkret oppjustering av bistandsmålet. Forverring av klimakrisa De høye energiprisene brukes også som et argument for å fortsette gassproduksjonen. I pressemeldinga forklares det at Olje- og energidepartementet forventer at de kan opprettholde dagens høye produksjonsnivå de neste 4-5 årene. Dette er i tråd med regjeringas ønske om å “utvikle”, ikke avvikle olje- og gassnæringen på norsk sokkel. Vi er altså i en situasjon der Norge tjener seg søkkrike på å forverre klimakrisa - en klimakrise som har voldsomme konsekvenser for mennesker i det globale Sør - men samtidig ikke vil opprettholde bistandsmålet. Oljepolitikken slår bein under klimapolitikken Samtidig som Norges inntekter økes på grunn av energikrisa, har Norge og det internasjonale samfunnet nylig forpliktet seg til å etablere et fond for tap og skade som følge av klimaendringene. Under klimatoppmøtet i Sharm el-Sheik i november 2022 ble det sett på som en stor seier at dette fondet skulle etableres, også av vår egen klima- og miljøminister Espen Barth Eide. Statsminister Støre proklamerte også stolt at Norge skulle bidra til å “holde 1,5 gradersmålet i live”. Vi vet at den største pådriveren for klima- og naturkrisa er fossil energi. Dette inkluderer olje og gass. Å utvikle, i stedet for å avvikle, olja er derfor dypt usolidarisk med de som rammes hardest av klimakrisa: Verdens fattigste. Å opprettholde bistandsprosenten må derfor være et minimumskrav, ikke en vag målsetning. Norge kan ikke fortsette å gi litt med den ene handa og samtidig gripe grådig til seg med den andre. Aasland, som olje- og energiminister, må derfor sette seg ned sammen med sine regjeringskollegaer for å komme fram til en helhetlig og samstemt politikk. Denne teksten ble først publisert i Dagsavisen 10. januar, under tittelen "Samme solidariske politikk".
I stedet for en olje- og energiminister som feirer svimlende oljeinvesteringer, trenger vi en regjering som fører en solidarisk klimapolitikk. Skrevet av Elise Åsnes, leder i Spire Illustrasjon: Aggie Handberg Tirsdag 3. januar kom det frem at det skal investeres rekordmye i olje- og gass på norsk sokkel - hele 270 milliarder kroner. Basert på olje- og energiministerens respons til utbyggingsplanene virker det som om regjeringa helt har glemt at vi er i en stadig forverrende klimakrise. Terje Aasland uttaler nemlig i en pressemelding samme dag at han ønsker å “berømme alle som står på for å videreutvikle olje- og gassnæringen”. Denne politikken er både kortsiktig og usolidarisk. Hvilket fellesskap? Aasland hevder at olje-og gassprosjektene “er ventet å gi god lønnsomhet og store inntekter til fellesskapet”. Hvilket fellesskap er det snakk om her? I følge Deloitte vil klimaendringene kunne koste verdensøkonomien 178 billioner amerikanske dollar de neste 50 årene. I 2022 så verden flere naturkatastrofer, deriblant flomkatastrofen i Pakistan og tørkekrisen på Afrikas Horn. Bare flommen i Pakistan er estimert å ha forårsaket skader til over 30 milliarder dollar. Norge - en internasjonal fossil Norge har, så nylig som i november under klimatoppmøtet i Sharm el-Sheik, forpliktet seg til å kutte 55 % av nasjonale klimagassutslipp innen 2030. Vi ligger milesvis unna å nå dette målet. Støre startet klimatoppmøtetalen sin med å stolt si at Norge skulle bidra til å “holde 1,5 gradersmålet i live”. Dagens nyheter er et bevis på at regjeringas klimapolitikk ikke bare motarbeider dette målet, men bidrar til å forverre klimakrisa. Ifølge Det internasjonale energibyrået kan verden ikke tillate nye investeringer i fossil energi, for å nå netto null klimagassutslipp i 2050. For å kutte utslipp og nå det stadig mer urealistiske 1,5-gradersmålet må oljenæringa avvikles, ikke utvikles. Norge må slutte å tale med to tunger. Ikke vanlige folks tur I september fikk verden en ny rapport om verdens utvikling i fanget: 9 av 10 land opplever en tilbakegang i egen utvikling for andre år på rad, og verdens utvikling er satt tilbake seks år. Mange i Norge sliter også. Gjennom desember flommet det over av historier fra personer i ulike livssituasjoner som strever enormt med prisøkningene vi har sett den siste tida. Noen som ikke sliter er den norske olje- og gassnæringa. Investeringsrekorden på 270 milliarder kroner er nemlig direkte knyttet til oljeskattepakka som ble lansert under pandemien, som var en regelrett gavepakke fra den norske stat. Verdens fattige sliter etter fjorårets mange kriser - men regjeringa har heldigvis fått olje- og gassnæringa ut av det Aasland i tirsdagens pressemelding kaller “den krevende tiden”. Regjeringa viser tydelig at det ikke er vanlige folks tur, verken i Norge eller internasjonalt. Avvikling - ikke utvikling For å kunne hanskes med klimakrisa må Norge føre en helhetlig og samstemt politikk for å sikre at Norge tar sitt klimaansvar. Å fortsette å satse på fossil energi midt i ei forverrende klimakrise er å fornekte virkeligheten. Verden trenger ikke mer norsk olje, ei heller at rike Norge beriker seg enda mer seg på de pågående krisene. Vi trenger en rettferdig politikk som tar hensyn til de som har minst, ikke en politikk basert på gavepakker til de som ødelegger verden mest. Denne teksten ble først trykket i Klassekampen 6. januar, under tittelen "Berømme alle som står på"?.
I virrvarret av alle podkaster som finnes, er det av og til vanskelig å finne gullkorn. Spirekontoret består av både arbeidsutvalget og sekretariatet, og til sammen hører vi mye på podkaster. Her er noen av episodene fra 2022 som vi satte ekstra stor pris på. I tillegg til episodene nevnt under, gir vi også en liten shoutout til podkasten Hvilken dag er din dommedag?, av tidligere leder i Spire Hege Skarrud samt Jonas Algers. Vi håper på nye episoder en vakker dag!
Alle land i verden bør ha handlingsrom til å produsere mat til eget folk. Verdens Handelsorganisasjon begrenser denne retten - men Stortinget har mer handlingsrom. Gjennom statsbudsjettet kan stortinget og regjeringen styrke norsk matsikkerhet uten å bryte WTO-regelverket. Prosenttoll på ost er effektivt. Foto: Zoe Schaeffer, via Unsplash. Krig, klimakrise og matkrise trenger at vi styrker politikk for matberedskap. Internasjonal handelspolitikk har lenge lagt begrensinger for lands rett til å bestemme over egen matproduksjon. Da den nåværende avtalen i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) ble vedtatt i 1994 ble det handlingsrommet for å produsere mat til egen befolkning særlig begrenset. Land verden over ble ilagt begrensinger for hvor mye og hvordan man kunne støtte egne bønder, og det ble åpnet for mer import av varer som kunne utkonkurrere norsk produksjon. Norge fikk samtidig rett til å velge om man ville legge toll på varer beregnet ut fra prosent eller et fast kronebeløp. Kronetoll ble valgt på de fleste varer da, siden dette ga god beskyttelse. Men ettersom årene gikk og man ikke fikk vedtatt en ny WTO-avtale, spiste inflasjonen gradvis opp verdien av kronebeløp-tollen. Ved å nå gå over til prosenttoll på flere landbruksprodukter kan beskyttelsen for norsk produksjon styrkes og matsikkerheten lokalt derfor bedres markant. Toll på jordbruksvarer som vi produserer selv, gjør at bøndene kan ha en viss sikkerhet for pris. Det kan sammenlignes med en tariffavtale for arbeidere. Endring til prosenttoll har også hatt god innvirkning tidligere. I 2012 tok den forrige rødgrønne regjeringen grep og innførte prosenttoll på noen oster og kjøttvarer. Dette har hatt god effekt og har økt muligheten for å produsere mer norske varer. Samtidig har importen av landbruksvarer mer enn doblet seg de siste 10 årene, og flere andre norske varer kunne derfor trengt et bedre tollvern. Regjeringen trekker i Hurdalsplattformen frem at regjeringen vil sikre importvernet for norsk jordbruk, og blant annet se på valget mellom prosent- og kronetoll. Dette er helt avgjørende for å sikre pris og gode rammevilkår for bonden og lokal matsikkerhet for hele samfunnet ikke bare nå, men i et langsiktig perspektiv. Vi hadde derfor store forventninger til forslaget til statsbudsjett, men dessverre så vi skuffende lite til dette i budsjettforslaget. Det kan likevel enda skje grep allerede i neste års budsjett. Stortinget har nemlig fortsatt mulighet til å rette dette opp i det endelige budsjettvedtaket. Prosenttollen er et av de få verktøyene Norge har for å styrke tollvernet, og er helt sentralt for å øke norsk lokal matsikkerhet. Prosenttollen må derfor innføres nå. Grip denne muligheten! Skrevet av: Helene Bank (Leder i Handelskampanjen), Elise Åsnes (Leder i Spire) Kjetil Marstrander (Arbeidsutvalget i Alliansen ny Landbrukspolitikk) Denne kronikken ble publisert i Klassekampen 29.11.22 og i Nationen 07.12.22
Da var 2022 nesten over. Dette var året hvor vi gradvis kunne løsrive oss fra Zoom og møte hverandre fysisk igjen. Etter flere år med pandemi var det sårt etterlengtet å endelig kunne samles, gi hverandre en klem og stå skulder til skulder i kampen for en bærekraftig og rettferdig verden. Endelig et høstseminar uten restriksjoner! Vårt aller viktigste våpen i kampen for en bedre verden er å organisere oss. I stedet for å lammes av individualiseringen av ansvaret for klimakrisa må vi finne løsninger sammen. Vi vil leve gode liv i gode samfunn – både lokalt og globalt – som ikke går på bekostning av miljøet. Sammen har Spire igjen bidratt til å skape debatt og fått gjennomslag for politikken vår. Tusen takk til alle våre frivillige og samarbeidspartnere for veldig god innsats i løpet av 2022. I løpet av 2022 har vi stelt i stand over 150 arrangementer rundt omkring i hele landet. I tillegg har vi vært på trykk over 170 ganger, samt nådd ut til over 11 000 skoleelever gjennom skoleprosjektet. Dette lover godt for neste år! Her er noen av de mange høydepunktene og gjennomslagene fra året som snart er omme: Nei til Wisting! Vi vant høstens store oljeslag, slaget om Wisting-feltet! Dette var en stor seier for hele miljøbevegelsen og et tydelig bevis på at organisering nytter. Gjennom langvarig mobilisering og massivt press, fra organisasjoner, ungdomspartier og engasjerte folk, ble utbyggingen av Wisting avblåst. Vi gir oss likevel ikke før Norge og resten verden avvikler olja. “Verden står midt i en klima- og naturkrise. At Wisting-feltet legges på is av økonomiske hensyn og ikke av hensyn til mennesker og miljø viser at Equinor og regjeringa ikke har skjønt hvor viktig det er at fossil energi, inkludert norsk olje og gass, fases ut kjapt. Verden har ikke råd til flere nye oljefelt,” sa Elise Åsnes da nyheten ble kjent. Les mer her. Årets kampanje I år var kampanjetemaet “Hvem har makta?”. Gjennom panelsamtaler, kampanjefilmen, kronikker og andre arrangementer har kampanjen jobbet for å øke bevisstheten rundt de skjeve maktstrukturene i samfunnet. Tusen takk til Juliane Thorbjørnsen og resten av kampanjeutvalget for en formidabel innsats. Bistandsbudsjett til besvær Antallet som sulter i verden har økt gjennom pandemien. Naturkatastrofer, som storflommen i Pakistan og tørkekrisa på Afrikas Horn, kombinert med Russlands invasjon av Ukraina, har ført til økt matusikkerhet over store deler av verden. Klima- og naturkrisa gjør framtida særdeles usikker for de mange småbøndene som jobber hardt for å brødfø seg selv og sine lokalsamfunn. I oktober kom det fram at regjeringas forslag til statsbudsjett var langt unna målet om 1 % av BNI til bistand. Derfor har Spire brukt høsten på å kjempe med nebb og klør for et rettferdig bistandsbudsjett. Les Spires innspill til statsbudsjettet her. Vi skal fortsette å jobbe for at regjeringa stilles til ansvar og bruker litt av den enorme oljerikdommen på å bidra til klimatilpasning, nødhjelp og annen bistand. Toppmøtetid Høsten 2022 var toppmøtenes tid. Spire har selvfølgelig vært representert under disse møtene. Rett etter WTOs Public Forum, hvor blant annet fiskerisubsidier og vaksinepatenter ble diskutert, startet CFS50, det årlige møtet til FNs komite for global matsikkerhet. I tillegg ble verdens land enige om et eget fond for tap og skade under COP27 i Sharm el-Sheik. I forbindelse med COP27, ble Spires egen informasjonsside om klimatoppmøter oppdatert. I desember under det forsinkede naturtoppmøtet COP15 kom en ny naturavtale endelig på plass. Spires representanter har vært med og kjempet for rettferdighet og for en verden der mennesker og miljø settes foran profitt. Matsikkerhet og -suverenitet i sentrum Regjeringa lanserte i november sin nye matstrategi hvor matsikkerhet er en sentral verdi. I tillegg ble matsuverenitet nevnt. Dette er prinsipper som Spire lenge har kjempet for. Nå må regjeringa sørge for en helhetlig og samstemt politikk som sikrer matsikkerhet og -suverenitet, både her til lands og internasjonalt. Husleielov I budsjettforliket i statsbudsjettet nå i november fikk vi også et gjennomslag på boligpolitikk. SV fikk gjennom et verbalforslag om at det skal komme en ny og forbedret husleielov. Dette er noe Spire har jobbet med over lengre tid blant annet gjennom boligoppropet. Rapport om urban bistand I november ble Byutvalgets rapport om urban bistand lansert. Rapporten, med undertittelen “En god utviklingspolitikk må inkludere byen”, setter søkelyset på hvorfor Norge må øke satsinga på urban utvikling i det globale Sør. Urbanisering er ikke et mål i seg selv, men er en realitet. Når over halvparten av verdens befolkning bor i urbane områder, ofte i uformelle bosetninger med begrenset tilgang til rettigheter og muligheter, må norsk og internasjonal utviklingspolitikk også inkludere disse menneskene. Les mer om lanseringen og last ned rapporten her. Åpenhetsloven I juli trådte endelig åpenhetsloven i kraft. Åpenhetsloven er en menneskerettighetslov for næringslivet. Spire, sammen med andre sivilsamfunnsorganisasjoner, har lenge kjempet for å få på plass denne loven. Loven sikrer at vi som forbrukere og samfunn får informasjon om hvordan virksomheter sikrer menneskerettighetene og rettferdige arbeidsforhold. Kampen er likevel ikke over - åpenhetsloven sikrer nemlig ikke miljømessig bærekraft. SEED - solidaritetsutveksling for miljø og utvikling Utvekslingsprogrammet vårt er endelig i gang! Deltakerne i solidaritetsutvekslingsprogrammet SEED har denne høsten vært i Malawi hos vår partnerorganisasjon NfYD. De har jobbet med klimarettferdighet, utviklingssamarbeid og landbruk. Klimaendringene rammer malawiske småbønder spesielt hardt. SEED-deltakerne skrev derfor denne kronikken i Bistandsaktuelt om klimahandling under COP27. Lokallagene Spires syv lokallag har hatt flust med aktiviteter dette året. Spire Ås har lansert en fantastisk kortdokumentar om Foodsharingprosjektet. I Bø har lokallaget stått iherdig på med byttebu og søppelplukking. Spire Tromsø og Trondheim har arrangert svært gode arrangementer i forbindelse med årets kampanje: Hvem har makta? Spire Bergen har gjennom høsten hatt filmvisninger som har åpnet opp for nye diskusjoner for hvordan vi skal få til en mer rettferdig verden. I Stavanger har de hatt engasjerende byttemarkeder og sofasamtaler. Hovedstadens lokallag har arrangert quiz og klimastreiker. Vi gleder oss til å se hva lokallagene finner på neste år! Spirenytt Innad i Spire har det også skjedd endringer. På årsmøtet i april ble Elise Åsnes valgt til ny leder av Spire, og Mari Jensen Aas og Lise Saga nye nestledere. Tusen takk til Julie Rødje og Cari Anna Korshavn King, avtroppende leder og nestleder, for en fantastisk innsats! I sekretariatet har det også vært flere endringer. Mari Kirsti Kaaen tok i august over som organisasjonsrådgiver etter Sigrid Elise Høeg. Aggie Handberg har tatt over stafettpinnen som kommunikasjonsrådgiver etter Johanne Hammersland. Aggie er nå både kommunikasjonsrådgiver og skoleprosjektkoordinator. I tillegg har generalsekretær Erlend Olafsrud sine siste dager på kontoret nå. Han skal videre til Utviklingsfondet på nyåret. Wilde Kjeverud Ekeland starter som ny generalsekretær i februar. Spire takker Sigrid, Johanne og Erlend for en suveren innsats og ønsker dem masse lykke til videre! Tusen takk til alle for et heidundrandes år! Bli med oss videre i kampen for et bærekraftig og rettferdig verden neste år også.
Bare noen få uker etter at verdens ledere kom til en halsende enighet, langt på overtid på klimatoppmøtet COP27 i Sharm el-Sheik, er det nå duket for enda et toppmøte. Denne gangen dreier det seg om naturtoppmøtet, eller mer presist, FN-konferansen om biologisk mangfold. Naturtoppmøtet, mer kjent som COP15, finner sted i Montreal - men er arrangert av Kina, der forhandlingene egentlig skulle foregå. Verden trenger en ny naturavtale - nå! For to år siden gikk den forrige naturavtalen, Aichi-avtalen, ut - og siden da har det hastet å få på plass et nytt rammeverk for å ta vare på naturen. Tap av naturområder og naturmangfold skjer i et forrykende tempo. WWF-rapporten “Living Planet Report 2022”, viste at verdens dyrebestand har stupt siden 1970. Naturkrisa vi nå befinner oss i, henger tett sammen med klimakrisa. Tap av naturområder og naturmangfold utover naturens tålegrenser bidrar til klimaendringene, og gjør det vanskeligere å tilpasse oss et nytt klima. På den andre siden truer også klimaendringene biologisk mangfold. Dette truer selve livsgrunnlaget vårt. Foto: Hendrik Cornelissen, via Unsplash Menneskerettigheter i sentrum På naturtoppmøtet må verden også ta stilling til store spørsmål om menneskerettigheter. Vern av natur kan nemlig også gå på bekostning av rettighetene til de menneskene som bor i områder som skal vernes. Urfolk blir kastet ut av hjemmet sitt for at verden skal verne mer natur. Dette blir særlig urettferdighet når vi ser hvordan land i det globale Nord ikke er gode nok til å ta vare på egne naturområder. Norge har også en lang historie med å prioritere økonomisk vekst over natur og urfolksrettigheter, både nasjonalt og internasjonalt.. Vern, samtidig som vi anerkjenner menneskets rett til å leve i takt med naturen og naturens egenverdi, er derfor det klart beste alternativet. Vi kan ikke vike fra urfolksrettigheter, og vi kan ikke putte naturen inn som en en økonomisk variabel man kan kjøpe seg ut av. Spire på COP15 Med andre ord er det mye som står på spill i Montreal. Heldigvis er Spire så heldige at vi har vår egen Ingeborg Sævik Heltne på plass i Canada. Hun er, i tillegg til å være Spires representant, Norges ungdomsdelegat til COP15.
Vil du bidra til å sikre Spire flere politiske gjennomslag, økt synlighet eller at Spire er en enda hyggeligere organisasjon? Da kan et tillitsverv være noe for deg! Valgkomiteens arbeid er nå i gang. Kontakt oss dersom du (eller noen du kjenner) er interessert i et verv eller bare vil høre mer om hva det innebærer! Arbeidet med å finne tillitsvalgte for neste periode har nå begynt! Du kan nominere deg selv eller andre innen 1. februar 2023.
Valgkomiteens oppgave er å innstille kandidater til alle Spires sentrale verv, som skal velges av Spires nasjonale årsmøte. Neste årsmøte avholdes 14.-16. april 2023. Som tillitsvalgt i Spire er du med på å lede og drive en organisasjon i enorm utvikling framover. Det betyr mange spennende og givende oppgaver, og en glimrende mulighet til å opparbeide seg viktig erfaring med alt fra politisk påvirkning, aktivisme og mediearbeid, til organisasjonsutvikling. I tillegg er det enorme muligheter til nye opplevelser, fellesskap og kunnskap. Valgkomiteen skal innstille følgende:
Vi oppfordrer alle som er interessert til å ta kontakt! Om du har vært med i Spire i lang tid, har vært med i andre organisasjoner eller vurderer om dette er tida for å engasjere seg for gang - ta kontakt for en helt uforpliktende samtale! Kontakt valgkomiteen om du vil nominere deg selv eller noen andre senest 1. februar! Julie Rødje (valgkomiteens leder): julie@spireorg.no Nora May Engeseth: [email protected] Louise Næss: [email protected] Verden står i en sultkrise med økende matusikkerhet. Når skal regjeringen konkretisere sine løfter om å satse på økt selvforsyning og matberedskap? I Hurdalsplattformen ble det slått fast at regjeringen vil "legge fram og gjennomføre en opptrappingsplan for trygg matproduksjon på norske ressurser og sette et mål for sjølforsyningsgrad av norske jordbruksmatvarer, korrigert for import av fôrråvarer, på 50 prosent." Det er over et år siden, og dagens selvforsyningsgrad er bare 40 %, men i tiden som har gått ser vi få tiltak for å nå målet om økt selvforsyningsgrad. Ikke engang en arbeidsgruppe er nedsatt for å jobbe med denne opptrappingsplanen. I løpet av dette året har krisene som truer matsikkerheten eskalert. Voldsomme flommer har rammet store deler av Vest- og Sentral- Afrika, mens de i Somalia opplever en av de kraftigste tørkene på mange år. Dette skjer samtidig som krigen i Ukraina bremser produksjon og eksport av korn. Klimakrise, krig og konflikter, og økende ulikhet blir til sammen en perfekt storm av kriser som fører verden ut i en global matkrise. Foto: Polina Rytova, via Unsplash Tidligere i høst ble norske gulrøtter pløyd ned i jorda på grunn av høye strømpriser. Vi har også hatt store kornavlinger i år, men vi har ikke beredskapslager for å lagre det til år med lavere avlinger. Vi har heller ikke eksportert dette kornet til sultrammede områder. Istedenfor går mye av dette kornet til dyrefôr. Samtidig gror utmarksarealene igjen og gårdsbruk legges ned. Det virker som det er fullstendig mangel på forståelse for de krisene vi står i. Hvordan kan vi rettferdiggjøre at vi i Norge sløser med matressurser på denne måten, mens verden sulter? Regjeringa nedprioriterer sitt kanskje viktigste oppdrag og løfte: Ansvaret for egen matproduksjon. Mens sulten øker i verden har vi et ansvar for å produsere mer mat på norske ressurser og redusere vårt beslag av areal, energi, vann og andre innsatsfaktorer i andre land. En viktig presisering i Hurdalsplatformen, som skiller denne regjeringen fra tidligere regjeringer, er at målet for selvforsyning skal være korrigert for import av fôrråvarer. Kraftfôrforbruket i husdyrproduksjonen har skutt i været, fra 350 000 tonn i år 2000 til 850 000 tonn i 2020. Dette består i stor grad av fullverdig menneskemat som soya, korn og oljefrø. I tillegg importeres store mengder fôrråvarer til å fore opp oppdrettslaks, kun 8 % av råvarene til fiskefôr produseres i Norge. Foto: Millie Olsen, via Unsplash I Norge har vi begrenset med dyrket mark, men store arealer med utmarksbeite. Vi må utnytte utmarka til beiting og redusere bruken av importert kraftôr. Dette er nøkkelen for å kunne øke selvforsyningsgraden i Norge. Å flytte husdyra fra innmark til utmark vil frigjøre arealer med god kvalitet til å dyrke mat som kan gå direkte til mennesker heller enn til dyrefôr. Dette vil dermed kunne øke selvforsyningsgraden på grønnsaker, matkorn, frukt og bær. Det haster med å starte arbeidet med en helhetlig plan for økning av selvforsyningsgraden i Norge. Alliansen ny landbrukspolitikk mener at dette vil kreve en omstilling av jordbruket og at arbeidet med inntektsutjevning i landbruket må sees i sammenheng med å øke selvforsyningsgraden. I dag er det mer lønnsomt for bonden å la utmarka vår gro igjen mens kua står på bås og spiser importert fôr. Vi må ha to tanker i hodet på en gang: å sikre lønnsomhet for bonden og samtidig øke selvforsyningsgraden. Inntektsutjevning er nødvendig, men det kan ikke skje på hvilken som helst måte. Utjevningen må henge sammen med en reell økning av selvforsyningsgraden. Hvis vi skal mate Norges befolkning på større andel norske ressurser på en bærekraftig måte kreves det en omstilling av hele matsystemet fra produksjon til konsum. Det vil kreve tydelig politisk styring og en helhetlig plan for økt selvforsyningsgrad. Nå må regjeringa komme på banen og legge fram og gjennomføre den opptrappingsplanen for matsikkerhet og selvforsyning som de har lovet oss! ![]() Signert av styremedlemmer i Alliansen ny landbrukspolitikk: Mari Jensen Aas, Spire Mari Beitnes, Latin- Amerikagruppene Benedicte Brun, Norsk permakulturforening Frøya Torvik, Ungdomsutvalget i Norsk bonde- og småbrukarlag Viktor Moe Hegerberg, Sosialistisk Ungdom Ulrikke Torgersen, Grønn Ungdom Elise Sørensen, Natur og ungdom Markus Lohne Hustad, Økologisk Norge (støttemedlem) Sondre Dalen, Attac (støttemedlem) Eric Brinkhof, Biodynamisk forening (støttemedlem) Anne Sofie Hovden, Arbeidsutvalget for Alliansen ny landbrukspolitikk Kjetil Marstrander, Arbeidsutvalget for Alliansen ny landbrukspolitikk |