|
I helga 7.-9. oktober ble det årlige høstseminaret arrangert, denne gang på Studenterhytta i Nordmarka. Helga 7.-9. oktober ble vårt årlige høstseminar arrangert. En stor gjeng Spirer tok turen opp til Studenterhytta i Nordmarka hvor vi tilbrakte hele helga. Noe av det aller beste med å være en del av en organisasjon er å kunne samles for å utveksle erfaringer, diskutere politikk og bli inspirert til å kjempe enda mer for en bærekraftig og rettferdig verden!  Programmet var fullspekket med foredrag, workshoper og skoleringer. Det var også rikelig med tid til å bli bedre kjent. I løpet av helga fikk vi besøk av Tuva Ressem fra Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG), Caroline Herlofson som er nestleder i Attac og Margit Fausko fra Norsk Bonde- og Småbrukarlag. I tillegg fikk vi besøk fra Jan Thomas Odegard, generalsekretær i Utviklingsfondet. Tusen takk for at dere tok dere tid til å holde workshoper og foredrag for oss! Det var også flere interne skoleringer og workshoper. Spire Ås hadde en økt om foodsharingprosjektet sitt Foodsharing Ås. Utvalgene holdt noen veldig underholdende lynforedrag om hva de holder på med. Ellers var det satt av mye tid til å bli bedre kjent med kampanjen og Spires satsingsområder.
Tusen hjertelig takk til alle som bidro til å skape en knallfin helg! Vi i arrangementskomiteen gleder oss allerede til vinterseminaret. Regjeringa fører en usolidarisk bistandspolitikk som svikter verdens fattigste. Regjeringen har nå foreslått i statsbudsjettet for 2023 at skarve 0,75 prosent av statsbudsjettet skal gå til bistand. Miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire anser dette som et svik mot verdens fattigste. Spires leder, Elise Åsnes, mener at dette er nok et eksempel på at Norge og denne regjeringa fører en usolidarisk politikk som rammer verdens fattigste. Elise Åsnes sier “Jeg er ekstremt skuffet over at regjeringas budsjettforslag er så langt bort fra målet om 1%. Dette er ikke tiden for å krympe bistandsprosenten. Verden er midt i flere kriser akkurat nå, og vi har bare så vidt kommet oss ut av en pandemi som verden enda sliter med konsekvensene av.” Hun legger til at det er særlig usolidarisk at regjeringa foreslår kutt samtidig som vi selv tjener så mye på krisene: “I dag håver Norge inn på de høye energiprisene. I stedet for å bruke denne profitten til å føre en solidarisk og rettferdig politikk, bruker regjeringa heller den økte inntekten som et argument for hvor vanskelig det er å oppnå bistandmålet.” Innenfor prosenten er det også store omstruktureringer som går på bekostning av verdens fattige: “Det er riktig og viktig at Norge hjelper flyktninger i Ukraina og bevilger penger til klimafinansiering - men i dag går det på bekostning av annen bistand. Midlene må komme som friske midler i tillegg til den tradisjonelle bistanden”. Åsnes legger til: “Norge kan ikke forbli en kriseprofitør. Spire forventer at SV, som regjeringas budsjettpartner, forhandler fram et statsbudsjett hvor verdens fattigste og mest utsatte ikke blir skadelidende for regjeringas nedprioritering av bistanden. Å øke bistandspotten til minst 1% av BNI burde være en av SVs høyest prioriterte saker.”  Foto: Markus Spiske via Unsplash
Spire er skuffet over regjeringas forslag til statsbudsjett for 2023. Regjeringa har nå lagt fram et statsbudsjettutkast som hverken er rettferdig eller bærekraftig. Miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire er skuffet over at regjeringa prioriterer profitt over mennesker og miljø. Regjeringen har nå foreslått i statsbudsjettet for 2023 at skarve 0,75 prosent av statsbudsjettet skal gå til bistand. Spire anser dette som et svik mot verdens fattigste. Spires leder, Elise Åsnes, mener at dette er nok et eksempel på at Norge og denne regjeringa fører en usolidarisk politikk som rammer verdens fattigste. Elise Åsnes sier “Jeg er ekstremt skuffet over at regjeringas budsjettforslag er så langt bort fra målet om 1%. Dette er ikke tiden for å krympe bistandsprosenten. Verden er midt i flere kriser akkurat nå, og vi har bare så vidt kommet oss ut av en pandemi som verden enda sliter med konsekvensene av. Hvor er den storstilte satsingen for de som rammes hardest av klimakrisa?” Åsnes er skuffet over at regjeringen legger opp til fortsatt utvikling - og ikke avvikling - av oljesektoren: “Det er svært skuffende at regjeringa legger opp til stadig nye oljefelt. Høstens store oljekrav nå er å stoppe utbyggingen av Wisting. Dette må være SVs høyest prioriterte klimasak nå i budsjettforhandlingene.” Hun poengterer også: “Økte eller fortsatte bevilgninger til leting etter og utbygging av olje og gass løser ikke energikrisa Europa er i nå. Investeringer i nye oljefelt nå, står i motsetning til IEA og FNs prognoser og anbefalinger for at verden skal ha noe som helst håp om å nå 2-gradersmålet.” Hun fortsetter: “Norge - og verden - har ikke råd til å investere mer i fossil energi. Naturkatastrofer som flomkatastrofen i Pakistan og ekstremtørken i Afrikas Horn kommer til å skje hyppigere og være enda mer alvorlige de neste årene og tiårene. Regjeringa må derfor ta klimakrisa på alvor.” Åsnes oppsummerer: “Spire krever et statsbudsjett der Norge ikke profitterer enda mer på energikrisa gjennom å forverre klimakrisa. Jeg forventer et statsbudsjett som er solidarisk og bærekraftig, og som anerkjenner Norges historiske ansvar for klimakrisa.”  Foto: Guillame de Germain, via Unsplash.
Høye forventninger - men klarer regjeringa å innfri? Torsdag 6. oktober, legger regjeringa fram sitt utkast til statsbudsjettet for 2023. Spire har mange forventninger til Støre og co. Regjeringa har gitt tydelige indikasjoner på at dette kommer til å bli et stramt statsbudsjett, men statsminister Støre har også sagt at det skal være “stramt og rettferdig”. Spire håper derfor på en helhetlig og samstemt politikk som er sosialt og miljømessig rettferdig. Mye av mediefokuset den siste tida har vært på energikrisa, på krigen i Europa og på den økende inflasjonen. Samtidig pågår det flere andre kriser som må vektlegges i statsbudsjettet: Klima- og naturkrisa er ei krise som allerede har rammet mange, og som kommer til å ramme enda hardere framover - med mindre store grep blir tatt. Det er også en global makt- og ulikhetskrise, hvor de som har minst makt og kapital i enda mindre grad blir hørt. For å bøte på alle disse krisene må regjeringa legge fram et utkast til statsbudsjett som vektlegger menneskerettigheter og miljø framfor økonomisk vekst. Statsbudsjettet må legge til rette for en helhetlig og samstemt politikk hvor også utilsiktede konsekvenser i andre sektorer av politiske tiltak blir nøye vurdert.  Guidet tur av en småbonde utenfor Lilongwe, Malawi. Foto: Spire Bistand og utvikling Vi forventer blant annet at regjeringa bruker minst 1% av bruttonasjonalinntekt (BNI) på bistand. Vi forventer også at midler til klimatilpasning og andre klimatiltak kommer i tillegg til, og ikke på bekostning av, disse midlene. Spire minner om at bistand ikke er inflasjonsdrivende. Det er derfor ingen grunn til å kutte i denne posten. På grunn av økte inntekter fra strøm, olje og gass, vil regjeringa kunne bruke mer penger på utvikling og bistand. De bør derfor også prioritere økt bistand til utviklingsland, og da spesielt i urbane områder og i småskala jordbrukssamfunn. Bistanden må også være rettet mot de som i dag har minst makt og kapital. Med andre ord, de som trenger den mest. Spire har også forhåpninger om at Norge tar sitt historiske ansvar for klimakrisa gjennom å følge i Danmark sine fotspor gjennom å øremerke midler til tap og skade.  Foto: Grant Durr via Unsplash Klima og miljø Spire forventer at regjeringa tar klima- og naturkrisa på alvor. I stedet for å satse enda flere milliarder kroner på oljefelt som sikrer at Norge kommer til å fortsette å pumpe opp fossil energi lenge etter at verden skal ha nådd netto null i 2050, må regjeringa bremse helt opp. Spire krever at regjeringa sier nei til Wisting, avskaffer oljeskattepakker og sier stopp til nye letelisenser. I tillegg bør regjeringa kutte drastisk i store motorveiprosjekter som raserer natur og som fører til enda mer klimagassutslipp. Energikrisa gir oss også nye muligheter til å tenke annerledes om strøm og energi. Spire forventer derfor at regjeringa bevilger mer penger til energieffektivisering, slik at Norge ikke lenger kommer til å trenge like mye energi.  Foto: Rasa Kasparaviciene via Unsplash Matsikkerhet Regjeringa, og da særlig utviklingsminister Tvinnereim fra Senterpartiet, har vært tydelige på hvor viktig det er med landbrukspolitikk. Tvinnereim har også lovet oss en ny plan for hvordan regjeringa skal jobbe med matsikkerhet relatert i forbindelse med dette. Spire forventer derfor en helhetlig og samstemt matpolitikk som vektlegger matsikkerhet og matsuverenitet. Norge må satse på bøndene våre, på jordbruk drevet etter agroøkologiske prinsipper og sikre at selvforsyningsgraden går opp. Bare slik kan vi sikre at Norge ikke legger beslag på landområder i det globale Sør. Samtidig må vi også sikre at handelspolitikken vår ikke går på bekostning av matsuvereniteten i andre land, og at ikke oljepolitikken vår undergraver matsikkerheten i land. Vi trenger en samstemt politikk for matsikkerhet. Spire forventer at regjeringa legger fram et statsbudsjettutkast som sikrer at Norge gjør sin del i kampen for en bærekraftig og rettferdig verden.
Elise og Marie har vært på WTO Public Forum 2022 og utfordret narrativene til storselskaper og rike land. Denne uka har Spire vært representert i Genève hos Verdens Handelsorganisasjon (WTO) på konferansen Public Forum. Elise Åsnes, leder i Spire, og Marie Vhile Røisum fra Spires handelsutvalg har vært på plass for å løfte fram vårt syn på dagens urettferdige handelssystem. Public Forum skal være sivilsamfunnets mulighet til å delta i diskusjoner om verdens handelspolitikk. Elise forklarer at dette ikke alltid er tilfelle: “Forhandlinger i WTO skjer i stor grad bak lukkede dører, der sivilsamfunnet og land fra Sør ofte blir utestengt fra sentrale prosesser. Dette bar beslutningene som ble tatt på det forrige ministermøtet tydelig preg av.” På ministermøtet i WTO i juni (MC12) ble ble det enighet om avtaler på fiskerisubsidier og patenter på COVID-vaksine. Dette er forhandlingstemaer som Spire har fulgt de siste årene. Elise forklarer at dette var sentrale temaer på ukas konferanse også: “Agendaen på Public Forum i år bar tydelig preg av WTOs forsøk på å fremstille avtalene fra ministermøtet om fiskeri og vaksinepatenter som historiske, der sekretariatet og storselskaper inviterte til flere arrangementer som hyllet avtalene. Heldigvis var også sivilsamfunnet tilstede på møtene. Sivilsamfunnet hadde også flere egne møter med andre innledere som fremmet hvor lite rettferdige disse avtalene er.” Foto: Frankie Rød. Det norske sivilsamfunnet var godt representert på WTO Public Forum. Til tross for at det skal være mye rom for sivilsamfunnet på konferansen, har også storselskapene og WTO i svært stor grad formet agendaen og debatten. Marie fra handelsutvalget i Spire forklarer at det var det var særlig spennende å følge med på de ulike narrativene om avtalene fra ministermøtet: “Det å gå på forskjellige panelsamtaler med ulik innfallsvinkel har vært veldig interessant. Marie legger til at det er provoserende, men også veldig viktig å være tilstede: “Man blir fort frustrert og sint over måten saker vi er uenige i blir fremstilt på. Samtidig er det fint å kunne være tilstede når WTO hyller den nye fiskeriavtalen sin som en «historical achievement», og kunne stille kritiske spørsmål til, og føle at stemningen i rommet endrer seg.” WTOs mandat er å legge til rette for at handel “flyter så problemfritt, forutsigbart og fritt som mulig.” Elise forklarer at dette kommer tydelig frem i agendaen: “Agendaen WTO og storindustrien legger opp til er sentrert rundt hvor viktig såkalt frihandel er, mens sivilsamfunnet på den andre siden løfter frem de urettferdige konsekvensene dagens handelssystem har. Heldigvis har vi et utrolig godt koordinert internasjonalt sivilsamfunn der vi har fått løftet frem vårt syn i nesten samtlige møter.” Det er viktig for sivilsamfunn å være til stede på Public Forum for å sikre at diskusjonen rundt handelspolitikk ikke blir dominert av storselskapenes interesser. Det er også en plattform som Spire som organisasjon bruker for å diskutere og lære fra internasjonalt sivilsamfunn, og tar med dette tilbake til arbeidet vårt med handelspolitikk hjemme i Norge.  Elise Åsnes og Mari Vhile Røisum på plass i Genève. Det er likevel mye arbeid som gjenstår. Flere land jobber nå for at avtalen om fiskeri skal bli ratifisert. Denne avtalen bommer fullstendig på mandatet fra bærekraftsmålene. I tillegg vil avtalen ramme småskala-fiskere i det globale Sør sine muligheter til å kunne livnære seg. Spire kommer derfor til å jobbe for at Norge ikke skal ratifisere avtalen slik den er i dag - den er ikke god nok. Les mer om avtalen og Spires krav til denne her. Spire mener at handel ikke er et mål i seg selv, men et av mange virkemidler i utvikling av et lands produksjonsstruktur, sysselsetting og uavhengighet. Spire er ikke mot handel, men mener dagens spilleregler er urettferdige. Derfor jobber vi for å endre de økonomiske strukturene som fører til dette. Økonomisk profitt til de rikeste kan ikke gå på bekostning av mennesker og miljø. Les mer om WTO her og hvordan Spire jobber med handel her.  Tekst: Ida Marie Grønnestad og Cari Anna Korshavn King, hhv. Spires matutvalg og prosjektansvarlig i Spires sentralstyre Den siste tiden har vi sett hvor sårbart matsystemet vårt er. Russlands krig i Ukraina, effektene av pandemien, de høye strømprisene og mangel på kunstgjødsel har hatt store konsekvenser for lands matforsyning.  Foto: Raphael Rychetsky via Unsplash Disse krisene har vist oss viktigheten av å øke selvforsyningsgraden her i Norge. Likevel fortsetter vi å bygge ned matjord, importere mat og legge ned gård etter gård. Vi er helt avhengig av et bærekraftig matsystem, også i Norge, og da kan vi ikke ha evig økonomisk vekst som mål. Dagens industrialiserte matsystem er prega av privat eierskap, urettferdig fordeling, overproduksjon og naturødeleggelser, på grunn av et økonomisk system som setter vekst og profitt over mennesker og miljø. Det vi trenger er et matsystem som respekterer jordas tålegrenser, og da kan ikke pengene styre. I dag bidrar det industrielle matsystemet sjenerøst til global oppvarming, og står for omtrent én tredjedel av globale klimagassutslipp. I tillegg fører den intensive landbruksdriften til en utarma jord, mens kunstgjødsel og sterke sprøytemidler fra kjemikalier forurenser elver og innsjøer. I møte med hyppigere naturkatastrofer og uforutsigbare konsekvenser av klimaendringene trenger vi sunn matjord som er tilpasningsdyktig i møte med klimaendringene som vi vet kommer, og som kan lagre karbon for å kutte klimagassutslipp og forhindre videre klimaendringer. Så lenge det økonomiske systemet setter rammene for landbrukspolitikken vil vi kun se ytterligere intensivering og effektivisering av jordbruket i årene som kommer. Store landbrukskonsern har lenge trodd at sult vil forsvinne med industrialiseringen av jordbruket, men tvert imot har sulten steget de siste årene. Etter koronapandemien er antallet mennesker i sult estimert til å bli nærmere én milliard mennesker. Det er tre ganger så mange mennesker som hele USAs befolkning! Det viser seg at det industrielle landbruket ikke er så effektivt som man først trodde. Faktisk bruker industrialisert landbruk 70 prosent av jordas landbruksressurser for å sette mat på bordet til kun 30 prosent av verdens befolkning. De resterende 70 prosentene av befolkningen brødføs av småskalaprodusenter som forvalter kun 25 prosent av landbruksressursene. Dette viser hvor ekstremt skjevt verdens ressurser er fordelt, og viktigheten av å satse mer på småskalaprodusentene som får til mer med mye mindre. I dag er det kjedebutikkene og storselskapene som sitter med makta over maten. Det ser vi tydelig når bønder så vidt klarer seg økonomisk, samtidig som prisene på mat i butikkene stiger.  Foto: Thomas Hertogh via Unsplash Dagligvare-omsetninga i Norge for 2021 var i overkant av 208 milliarder kroner – samme året som bønder har møtt på krise etter krise uten den minste økning i inntekt. Det må da være mulig å gjøre noe med denne skjeve maktfordelingen? Det er ikke bare produksjonen av mat som påvirkes av det økonomiske systemet. Også fordelingen av mat reguleres av penger og makt. Kjøpesterke land og storselskaper en enorm markedsmakt i distribueringen av mat. Som et kjøpesterkt land, beslaglegger norsk matforbruk enorme arealer i andre land. Norge importerer fra land som selv er preget av matmangel og underernæring. I 2022 kan Norge importere 2.700.000 kg utbeinet storfekjøtt fra Botswana og Namibia helt tollfritt. I Botswana er omtrent én tredjedel av befolkningen underernært, ifølge FN-sambandet. Å importere kjøtt fra et land hvor befolkningen selv sliter med å få tak i mat er usolidarisk. Det er viktig at Norge tar i bruk egne beiteområder over hele landet og bevarer den norske matjorden. På den måten styrker vi sjølforsyningsgraden vår, slik at vi ikke tar ressursene fra land som trenger dem sårt selv. Vi må se landbruket vårt i sammenheng med resten av verden. Fordi den skjeve maktfordelingen i norsk landbruk preger ikke bare matsikkerheten i Norge, men også den globale matsikkerheten.  Ung bonde fra utenfor Lilongwe i Malawi, foto: Spire Dagens økonomiske system evner ikke å adressere verken sultproblematikken eller det industrielle landbrukets del av skylden for klima- og naturkrisa. Vi er nødt til å skifte kurs. Vi er nødt til å endre systemet.
Markedskapitalismens jag etter jord, landareal og naturressurser har ført til at noen lands overflod veier tyngre enn andre lands råderett over egen matjord. Matsystemet vil ikke respektere jordas tålegrense om det økonomiske systemet ikke gjør det. Vi må bevege oss bort fra en økonomi hvor vekst er premisset, slik at vi kan sette et nytt mål for økonomien; å bevare jorda og dermed også alt – og alle – som lever på den. Denne teksten ble først publisert i Nationen, 20.03.2022  Spire har nå en ledig stilling som generalsekretær.
Generalsekretæren leder sekretariatet og har hovedansvaret for administrasjonen. Oppgavene innebærer, men er ikke begrenset til: budsjett og regnskap, lønnsutbetalinger og personaloppfølging. Generalsekretær er sekretær for Spires arbeidsutvalg og sentralstyre, og deltar på alle deres møter. I tillegg har generalsekretær hovedansvar for å skrive søknader og rapportere på prosjekter. Som generalsekretær spiller du en viktig rolle i å tilrettelegge for både ansatte og frivillige i organisasjonen. Du vil også ha en del kontakt med vår partnerorganisasjon i Malawi. Generalsekretæren må være strukturert og hjelpsom i sitt arbeid med svært varierte oppgaver. Noe kvelds- og helgearbeid må påregnes. Tilbake får man en haug med erfaring, spennende utfordringer, store påvirkningsmuligheter og gleden av å jobbe i et ungt miljø med engasjerte og kunnskapsrike frivillige! Ønskede kvalifikasjoner:
Personlige egenskaper:
Vi kan tilby:
For mer informasjon, kontakt generalsekretær Erlend Olafsrud (erlend@spireorg.no) eller leder Elise Åsnes (elise@spireorg.no). Skriftlig søknad med CV sendes til elise@spireorg.no senest 6. november. Oppstart er fortrinnsvis i desember, men vi kan vise noe fleksibilitet. Spire jobber med informasjonsarbeid og politisk påvirkning for å skape endring. Derfor samarbeider vi med ungdom i Sør og er opptatt av å formidle Sør-perspektiver i arbeidet vårt. Mesteparten av vår aktivitet dreier seg om å skape større oppmerksomhet og økt kunnskap blant folk i Norge om hvordan vi kan skape en bærekraftig verden. Vi har både fokus på Nord/Sør-spørsmål, og hvordan norsk politikk er med å påvirke hele verden. Vårt mål er at flere kan engasjere seg og presse på for å endre politikken og de urettferdige strukturene i verden. Vi har et spesielt fokus på klima og natur, handel, matsikkerhet og byutvikling. Tekst: Elise Åsnes, leder i Spire Olje- og energiminister Aaslands besøk hos NTNU i august viser at fortsatt økonomisk vekst for Norge er bærebjelken for regjeringas satsing. Dette skjer samtidig som vi lever midt i en klima- og naturkrise, og store deler av verden rammes av ekstremtørke mens andre deler opplever voldsomme flommer. Som et av verdens rikeste land må Norge gå i spissen for å satse på mennesker og miljø foran profitt. Vekst på bekostning av verden Under ministerens besøk snakket han om hvor viktig det er å etablere batterifabrikker i Norge, og at det er nok studenter som spesialiserer seg i det, samt i ulike former for energi. Det er absolutt både viktig og riktig å satse på ulike former for energi for å erstatte olje og gass. I tillegg vil batteriindustrien være en nøkkelfaktor for å sikre et grønt skifte. Likevel er det flere urovekkende sider ved denne politikken. Det Aasland - og mange andre - ikke ser ut til å ta innover seg er at vårt forbruk av energi, mineraler og andre ressurser allerede overskrider jordas tåleevne. Earth overshoot day, dagen da vi har brukt alle jordas ressurser for i år, var allerede 28. juli. Hvis alle i verden levde som oss i Norge, ville alle ressursene være oppbrukt 12. april. Det sier seg selv at dette forbruket ikke er forenelig med en bærekraftig og rettferdig framtid. Det som er nøkkelen her er hvorfor dette forbruket fortsetter å øke. I 2019 publiserte FNs naturpanel en banebrytende rapport. Her slo de fast hva som var årsaken bak det stadige ødeleggelsen av natur - nemlig vekst. Det stadige fokuset på mer økonomisk vekst er selve årsaken bak miljøødeleggelse. Dette blir ikke reflektert i norsk politikk på noen måte. I dag, derimot, blir ansvaret for overforbruket og miljøkrisa lagt på individet. Regjeringa fortsetter å legge opp til fortsatt vekst, med “løsninger” på klimakrisa som legger opp til enda mer forbruk og naturødeleggelse. Samtidig blir du og jeg fortalt at vi må gjøre det vi kan for å redusere vår egen negative påvirkning. Det er helt supert at folk vil redusere eget forbruk, men dette må komme i tillegg til og ikke i stedet for politiske løsninger.  Foto: Warner, via Unsplash En trygg framtid
Aasland trekker også fram viktigheten av olje og “spesielt gass” når han skulle gi noen råd til studentene om hva de burde vurdere å studere for å “trygge framtida” si på besøket sitt hos NTNU. Hverken olje eller gass bør være satsingsområder for regjeringa, for NTNU eller for NTNU-studentene. Aasland, som olje- og energiminister, burde forstå at vi enten kan satse på mer olje og gass eller sikre en trygg framtid for oss alle. Klimakrisa er allerede her. Afrikas Horn har ikke hatt en ordentlig regnsesong på fire år og over 20 millioner mennesker står i akutt fare for å rammes av en sultkrise. Her i Europa tørker flere av kontinentets største elver opp og i Kina er tørkekrisen den største i nedfelt historie. Samtidig er store deler av Pakistan rammet av en flomkatastrofe. FNs klimapanel anslår at naturkatastrofer kommer til å skje oftere og ramme enda hardere i tida framover på grunn av menneskeskapte klimaendringer. Dette er ikke tiden for å satse mer på fossilenergi. FNs generalsekretær Antonio Guterres kritiserte nylig fossilindustrien for deres “groteske grådighet” som rammer verdens mest sårbare mennesker og planeten vi bor på da det ble kjent hvor mye fossilselskapene tjener på energisituasjonen i Europa. Guterres sa videre at det er “umoralsk” at oljeselskapene profitterer på denne krisa. Norge er et av landene som har tjent mye på den nåværende energikrisa og på olje og gass siden 70-tallet. Dette kommer et år etter at samme generalsekretær erklærte “kode rød for menneskeheten” fordi vi neppe klarer å nå 1,5-gradersmålet fra Parisavtalen. Med andre ord, å jobbe for mer fossilutvinning er å motarbeide vår egen framtid. Mennesker og miljø Samtidig som regjeringa prioriterer profitt over alt annet, sitter flere av oss unge og kjenner på et ansvar. I stedet for å følge Aaslands oppfordring til NTNU-studentene om å satse på olje og gass - i tillegg til andre energiformer, bør vi unge heller jobbe for sikre en framtid som er både rettferdig og bærekraftig. En slik framtid er mulig - men da må vi organisere oss og sammen kreve endring som bidrar til klimarettferdighet: Løsninger som både gagner de som i dag har minst og som bremser klimaendringene. Vi som er unge i dag og våre etterkommere er de som kommer til å merke klimakrisa mest. De neste årene kommer vi til å i enda større grad se den enorme globale ulikheten som har ført til at de som har bidratt minst til klimakrisa er de som rammes hardest. I stedet for å prioritere økonomisk vekst her i Norge, bør vi prioritere mennesker og miljø. Noe annet ville vært, for å låne noen velvalgte ord fra Guterres, både umoralsk og groteskt. En kortere versjon av denne teksten ble først publisert i Under Dusken Tekst: Juliane Thorbjørnsen, kampanjeleder for Hvem har makta? Kampen for rettferdighet og bærekraft er overkommelig hvis mange nok står sammen. Den siste tiden har nyhetene vært sterkt preget av Russlands invasjon i Ukraina: Skremmende bilder og grufulle fortellinger om folk som må flykte for livet, familier som splittes, mennesker som dør og byer som bombes sønder og sammen. I møte med kriser blir det fort slik at vi som enkeltpersoner føler oss maktesløse. Likevel finnes det et lite tall som gir store håp om de betydelige endringene som kan komme fra fredelige folkebevegelser – tallet 3,5 prosent.  Foto: Li An Lim, via Unsplash Når vi tenker på hvordan vi kan hjelpe folk i nød og sterkt urettferdige situasjoner så er det ofte de samme virkemidlene man tar i bruk. Ja, vi kan donere penger, spre gode budskap på sosiale medier, eller møte opp på støttemarkering og demonstrasjoner. Men for mange av oss er det vanskelig å vite hvordan vi kan utgjøre en forskjell ut over dette. Og uansett hvor mange ganger vi samles utenfor Stortinget er det til sjuende og sist myndigheter og næringsliv som bestemmer – og de fortsetter som regel slik de alltid har gjort uansett. Det er lett å føle på avmakten. Men å føle seg hjelpeløs hjelper ingen. Vi må våge å håpe på en bedre verden. Mens klimaangst og framtidsuro sprer seg i befolkningen, er det viktig ikke å gi opp håpet om en rettferdig og bærekraftig verden. Faktisk kan fredelige demonstrasjoner ha enorme følger om bare en stor nok andel av befolkningen engasjerer seg. Det er vist at for å få gjennomslag for store politiske forandringer må rundt 3,5 prosent av befolkningen delta aktivt i en fredelig folkebevegelse. Tallet er basert på en gjennomgang av 323 voldelige og fredelige kampanjer fra 1900 til 2006 og er omtalt i en artikkel publisert av BBC Future. Mange kriser og mye urettferdighet har utspring i dagens skjeve maktfordeling. Urettferdige maktstrukturer gjennomsyrer alle deler av samfunnet. Uansett hvordan man definerer makt – om det så er tilgang på ressurser, medlemskap i en majoritetsgruppe, kunnskap eller innflytelsesevne – så ser vi at makten påvirker enhver sektor eller sosial samfunnsgruppe: Hvem som får tilgang på den utdanningen de ønsker seg, tilgang på ren luft, vann og naturområder, økonomi for å livnære seg og sin familie, eller lån fra banken – alle disse utfallene er påvirket av samfunnets maktstrukturer.  Vi lever i et system som legger mye makt hos veldig få mennesker, og som er en del av grunnen til denne urettferdige fordelingen. Maktsentreringen finner vi hos alt fra beslutningstagere og myndigheter til hvem som eier mediehus, hvem som har definisjonsmakt, eller hvem som bestemmer premissene for debatt. Dagens skeive maktstrukturer eksisterer på grunn av det politiske og økonomiske systemet vi lever i – i tillegg til den friheten store selskaper har til å prioritere sin egen økonomiske vekst og handlingsevne over andre hensyn som menneskerettigheter, klima og natur. Når problemer er veldig store, virker det som om vi og våre bidrag er veldig små. Å handle i møte med en annen stor krise – klimakrisen – føles som å kaste et glass vann på en ti-etasjes boligblokk som står i brann. Men hvis mange nok står sammen kan branner slokkes. I Norge vil «3,5 prosent-regelen» tilsi at man trenger nesten 190.000 mennesker til å handle aktivt. Det vil si at om alle innbyggerne i Stavanger og Sarpsborg hadde slått seg sammen ville de kunne fått gjennomslag for nasjonale politiske endringer. Eller om befolkningen i bydelene Grorud, Grünerløkka, Nordre Aker og Nordstrand i Oslo hadde samlet seg for en felles sak, ville de kunne fått til det samme.  3,5 prosent-regelen gjør at kampen for en rettferdig og bærekraftig verden føles overkommelig. Spesielt i et land som Norge med lavt innbyggertall og stor politisk og økonomisk handleevne – både nasjonalt og internasjonalt. Men det krever at vi som befolkning engasjerer oss og står samlet i møte med kriser og urettferdighet.
Folk med mye makt vil som oftest gå langt for å beholde den, og samfunnet er strukturert slik at det er lettere nå enn før å gjøre nettopp det. Vi må bryte ned den strukturelle makten som favoriserer en veldig liten gruppe mennesker til fordel for det store flertallet. Én måte å gjøre dette på er å organisere oss og stå samlet for de verdiene vi tror på og den verden vi ønsker oss. Først da vil vi gå fra avmakt til handling. Om vi er mange nok – hvem vet hva slags endringer vi kan få gjennomslag for? Denne teksten ble først publisert i Dagsavisen, 19.04.2022  Foto: Yoda Adaman, via Unsplash Tekst: Elise Åsnes, leder i Spire Store deler av verden opplever nå tørke som struper matproduksjonen. Samtidig som norsk bistand prioriterer matsikkerhet, bidrar norsk klima- og oljepolitikk til økte klimaendringer. Norge må få på plass en samstemt og rettferdig klima- og utviklingspolitikk som ivaretar mennesker og miljø. Tørke og sultkrise I Afrikas Horn står over 22 millioner mennesker i fare for å rammes av en katastrofal sultkrise på grunn av langvarig tørke (WFP). I tillegg er det tørke flere andre steder i verden: I Kina tørker landets største elv, Yangtze, opp. Her i Europa ser vi også nyhetsoppslag om at flere av kontinentets største elver er tilnærmet knusktørre (VG, Naturpress). FNs klimapanel rapporterer at tørke kommer til å skje oftere og være kraftigere i årene framover på grunn av klimaendringene. Dette kommer i tillegg til at Russlands invasjon av Ukraina har ført til en drastisk reduksjon i hveteproduksjon, mye av dette til WFP sitt nødhjelpsprogram. Med andre ord: der sult og matusikkerhet i dag kommer av en skjevfordeling av hvordan mat fordeles, risikerer vi nå å havne i en situasjon der det faktisk ikke produseres nok mat. Kombinert med inflasjon og økende energipriser, blir det igjen verdens fattigste som rammes hardest. Matsikkerhet i fokus Regjeringa har vært tydelige på at matsikkerhet skal få en høy prioritering i utviklingspolitikken. Dette er både riktig og viktig. Tilgang til mat er en menneskerett, og de ulike krisene vi møter i dag utfordrer stadig dette. Matsikkerhet henger også tett sammen med klimakrisa. I en ny rapport fra Miljødirektoratet vises det igjen hvordan klimakrisa skader produksjonen av matvarer over hele verden, Norge inkludert. Her er også tørke trukket frem. Hetebølger og vannknapphet svekker, og vil fortsette å svekke, både avlinger og kvalitet. Klimaendringene fører til mer tørke, mer flom og mer ustabile forhold å dyrke i. Dette får igjen negative konsekvenser for produksjonen av mat. Det er ubestridelig viktig å se klima og utvikling i sammenheng. Klimakrisa har allerede store konsekvenser for de fattigste, og særlig småskala bønder i det globale Sør. Dette er også en av hovedgrunnene til at regjeringa vil forene klima- og utviklingspolitikken. Det regjeringa likevel mangler er en samstemt tilnærming til matsikkerhet som også ser på Norges rolle som pådriver for klimakrisa.  Foto: Ben Wicks, via Unsplash Profitt på krisene
Klimaendringene fører til flere og kraftigere sultkriser i verden. Samtidig har regjeringa nylig kuttet 1,5 milliarder kroner av pengene som skulle gå til verdens fattige i bistandsbudsjettet. Dette skurrer veldig, særlig etter Arendalsuka hvor utviklingsminister Tvinnereim og klima- og miljøminister Barth Eide snakket om hvordan regjeringa jobber for å forene nettopp klima- og utviklingspolitikken under Den store utviklingsdebatten. Når klima- og utviklingspolitikken nå skal forenes kan flere klimatiltak gå fra bistandsbudsjettet. Dersom dette blir gjennomført uten nye midler, risikere vi dermed at klimatiltak kan gå på bekostning av andre utviklingsprosjekt og fattigdomsreduksjon på samme måte som kuttet tidligere i år. I Arendal var heldigvis begge ministrene tydelige på at denne foreningen ikke skulle gå på bekostning av fattigdomsreduksjon. Dette kan love godt for statsbudsjettet. Barth Eide løftet også frem i samme panelsamtale at bistandsbudsjettet alltid øker ettersom norsk økonomi «bugner av oljepenger». Regjeringa er altså åpne om at vi tjener oss rike på olja, men anerkjenner ikke hvordan disse oljepengene også kan undergrave prosjekt som skal gå til nettopp klimatiltak som fremmer matsikkerhet. Rike land som Norge har et historisk ansvar for klimakrisa. Det at Norge gir penger til klimatiltak skulle derfor bare mangle. Norge skiller seg også særlig ut her med profitten fra gass - en profitt som på ingen måte har minket selv i disse krisetider. Som netto eksportør av olje, gass og strøm er Norge er et av landene som har profittert på energikrisa. Norge har også en klar egeninteresse av å dele ut bistandsmidler til klimatiltak. Dette sikrer oss innflytelse, og legitimerer at vi tjener oss rikere på selve årsaken bak klimakrisa: petroleumsindustrien. Samtidig er Norge en del av det globale matsystemet. Dette gjør at Norge også bør ha en interesse av at klimakrisa ikke forverres. Uten å ta ansvar for klimakrisa vil bistandspengene til matsikkerhet kun være et plaster på såret: Norge gir matbistand med den ene hånda og forårsaker klimakrisa med den andre. Dette er ikke rettferdig. Vi kan ikke akseptere at Norge forblir en kriseprofitør. Mennesker og miljø foran profitt Land i det globale Nord må ta et mye større ansvar enn det de gjør i dag. Dette ansvaret kan ikke bare handle om å øke bistanden, men må også løse årsaken til situasjonen vi står i: Klimagassutslippene må kuttes for at disse krisene ikke skal bli den nye normalen. Skal vi sikre en rettferdig løsning må vi sikre en samstemt politikk for klima og utvikling. For å oppnå dette må vi ta problemet ved rota: Norsk olje- og klimapolitikk undergraver bistandspolitikken. Norge må la olja ligge, og samtidig øke bistandspotten for å finansiere skadene norsk olje har vært med på å forårsake. Å gjøre noe annet vil være usolidarisk og uetisk. For Spire er det klinkende klart at verden ikke har råd til å fortsette å ha mål om økonomisk vekst for land som Norge. Vi må tørre å sette solidaritet med mennesker og miljø foran fortsatt profitt. En kortere versjon av denne teksten ble først publisert i Bistandsaktuelt 01.09.22  1. til 2. oktober arrangeres Norges mest spennende politiske og sosiale konferanse - Globaliseringskonferansen! Bli med på to dager fylt med politiske arrangement og debatter i regi av Norges Sosiale Forum. Dette er et viktig møtested for engasjerte aktivister, både nye og gamle. Årets tema er Strategier for en bedre verden, og Spire er så klart med - både som arrangør og deltaker! Møtene finner sted i Oslo på DOGA. Herunder finner du en oversikt over arrangementene Spire er involvert i.  Vi lever under nyliberalismen. Det er et politisk og økonomisk system, som også påvirker den sosiale hverdagen vår. Måten vi blir strukturert som individer gjør noe med hvordan vi har det, hva vi tenker og hva vi gjør. Vi blir forventet å være uavhengige og sterke, samtidig som vi får stadig større følelse av avmakt. Vi opplever problemene våre med økonomi, helse, utdanning og sosiale relasjoner som personlige og individualiserte. På dette møtet spør vi oss selv: hvordan kan vi som folk i sosiale bevegelser ta bedre vare på hverandre i kampen? I en tid der mange terapeutiske virkemiddel, som mindfulness, har blitt integrert i nyliberalismen, er det på tide å finne motsvar. Tid: Lørdag 1. oktober kl. 11:45-13:45 Sted: Lavvoen (DOGA).  For å produsere det meste av maten vår er frø et helt elementært element; alt som spirer og gror stammer fra et lite frø. Uten de beste tilgjengelige såvarene får du en dårligere avling som er mer utsatt for vær og sykdom. Gode frø er livsnødvendig. Derfor er kontrollen over frøene også kontrollen over hele livsgrunnlaget vårt. De som har makta over frøene bestemmer hva som skal dyrkes og hvor mye det skal koste. Det medfører også en svært skjev maktbalanse. Bøndene som har tatt vare på plantemangfoldet og utviklet matplantene vi kjenner i dag opplever i økende grad at deres rettigheter til såfrø, mens såfrøselskapenes makt styrkes. Hva betyr dette for bonden og matproduksjonen i framtida? Og hvorfor er det viktig å utfordre såfrøselskapenes makt og styrke bøndenes rettigheter? Tid: Lørdag 1. oktober kl. 14:30 til 15:30 Sted: Formlab (DOGA).  Matberedskap og matsikkerhet er mer aktuelt enn noensinne. Men hvordan kan vi sikre dette? Vi inviterer til et møte for å diskutere den internasjonale kampen for et rettferdig og bærekraftig matsystem.
Uavhengighet fra storindustri henger nøye sammen med kampen for bøndenes rettigheter. I 2019 ble FNs deklarasjon om bønders rettigheter vedtatt. Dette er en deklarasjon som kan gi oss økt matvareberedskap på verdensbasis. Hvordan kan en internasjonal bevegelse komme sammen for å sikre verdens matproduksjon? Hvordan kan agroøkologi løftes som en løsning for bedre matsikkerhet både her hjemme og i det globale Nord og det globale Sør? Hvordan kan vi arbeide for å øke bondens selvråderett og muligheter for å drive på agroøkologiske prinsipper? Tid: Søndag 2. oktober, kl. 10:00-11:30 Sted: Mezzaninen (DOGA).  Foto: Matt Palmer, via Unsplash Tekst: Sigrunn Johanna Thorkildsen, leder i Spire Trondheim 4. april lanserte FNs klimapanel (IPCC) tredje delrapport i sin sjette hovedrapport om klima. Den sier at vi ikke er i rute til å begrense global oppvarming til 1,5 grader. Vi har allerede nådd 1,1 grader oppvarming i gjennomsnitt, og uten forsterket klimapolitikk er vi på vei mot 3,2 grader global oppvarming. Rapporten sier heldigvis også at utslippene kan halveres innen 2030, men da må tiltak være flere, mer ambisiøse og gjennomføres raskere. Rapporten er en fortsettelse av første del som kom i august 2021 og andre del som kom i februar 2022. Denne gangen retter IPCC søkelyset mot løsninger, og legger fram hvordan vi på en bærekraftig måte kan begrense klimaendringene - helt elementær kunnskap dersom vi skal ha sjans til å løse klimakrisa. Vi har lenge blitt advart mot klimakrisa, og verdens ledere er fullt klar over at handlingsrommet minker for hver dag som går. Så hvorfor gjør de ikke noe? Kanskje de ikke vet hva de kan gjøre? Heldigvis for dem viser IPCCs tredje delrapport til løsningene for å begrense klimaendringene; kutte utslipp, investere i fornybar energi og verne natur og biomangfoldet. Denne rapporten er veldig viktig og politisk ansvarsfraskrivelse er ikke lenger en mulighet. Løsningene finnes - nå må de bare gjennomføres! Klimaendringene og tapet av biologisk mangfold som vi ser i dag, og vil se mer av i framtiden, har kritiske konsekvenser for menneskers liv og helse. Allerede ved forrige delrapport-lansering 28. februar sa forskerne at vi «har et kortvarig mulighetsrom for å sikre en levelig og bærekraftig framtid for alle», og dette mulighetsrommet blir bare mindre og mindre. Forhåpentligvis tar verdens ledere innover seg løsningsforslagene presentert i den tredje delrapporten, slik at vi kan endre kurs før det er for sent. Foto: Markus Spiske, via Unsplash Vi har alle et ansvar, men i ulik grad. Det er ikke bare verdens ledere som har ansvar for å snu skuta som er i full fart mot klimakatastrofe. Vi må alle ta i et tak. Likevel er det viktig å huske at noen har mer ansvar enn andre - slik som maktinnehavere og utslippsgiganter. Maktinnehavere som politiske ledere, bedriftsledere, næringslivstopper og andre mennesker med enorme påvirkningsmuligheter er nødt til å stå i bresjen av omstillingen. «Vanlige folk» har ikke sjans til å skape ekte endring om ikke de med makta tilrettelegger for det. Tog må bli billigere, kortreist mat og økt selvforsyning må prioriteres, reparasjon og gjenbruk må belønnes, og miljøvennlige alternativ må bli mer tilgjengelige - for å nevne noe. Det er også helt nødvendig at klimaløsningene er rettferdige, i form av fordeling av goder og byrder. Utslippsgiganter, både på individnivå og landsbasis, er nødt til å ta det største ansvaret. I dag er det slik at 10 prosent av verdens rikeste slipper ut 40 av verdens utslipp. Norge som en av verdens største utslippsnasjoner har et stort ansvar for å kutte utslipp og finansiere for klimatilpasningen i særlig utsatte land. Det er bare rett og rimelig at de som har bidratt mest til klimaendringene tar størst del av ansvaret for å løse dem. Det er nå eller aldri. Det er ingen tvil om at klimaendringene kommer, og de vil ramme oss alle - noen mer enn andre. Spire følger spent med på hvilke tiltak politikerne nå legger frem etter rapportlanseringen og forventer intet mindre enn en helomvendende og ambisiøs klimapolitikk i et stadig kortere mulighetsrom. Denne teksten ble først publisert i Adresseavisen, 6. april 2022. Redaksjonelle endringer er gjort for å reflektere at IPCCs tredje delrapport ble lansert 4. april 2022.  Spires høstseminar avholdes 7.-9. oktober på OSI Studenterhytta i Oslo.
Høstseminar er et av to nasjonale seminarer Spire vanligvis arrangerer hvert år. Her vil du møte medlemmer fra hele Norge, lære mer om Spires politikk, og delta i spennende diskusjoner og skoleringer. Gjennom å dele erfaringer mellom lokallag, utvalg og medlemmer skal vi lære sammen. Seminaret passer utmerket for både gamle og nye medlemmer i Spire. Seminaret koster 150 kroner. Dette dekker reise, kost og losji. Det er begrenset med plasser, så førstemann til mølla! Meld deg på her seinest 23. september: Påmeldingsskjema Programmet kommer etterhvert. Sjekk gjerne ut facebookarrangementet for flere oppdateringer. For spørsmål, ta gjerne kontakt med nestleder, Mari Jensen Aas på mari@spireorg.no eller 97641517. Behovet for nødhjelp og bistand har aldri vært større. Likevel velger Norge å kutte i bistandsbudsjettet. Det vil få store konsekvenser. Tekst: Elise Åsnes, leder i Spire 7. juni lanserte den humanitære organisasjonen Oxfam en rapport som fastslår at behovet for nødhjelp til klimakatastrofer har økt med 800 prosent, og at rike land kun har bidratt med halvparten av pengene FN har etterspurt for å møte disse behovene. Behovet for nødhjelp og bistand har med andre ord aldri vært større. Likevel velger Norge å kutte i bistandsbudsjettet. Du fikk det sikkert med deg. I det reviderte budsjettet foreslo regjeringen å ta 4 milliarder kroner fra utdanning, helse, menneskerettigheter og bekjempelse av vold mot kvinner og jenter i fattige land for å dekke egne utgifter tilknyttet flyktningrespons. Som om ikke Norge har råd til begge deler. 1,5 milliarder i kutt Det norske sivilsamfunnet har i flere uker kritisert det bistandskuttet, og heldigvis vedtok regjeringen denne uken å nedjustere kuttet med 2,5 milliarder kroner. Etter ukesvis med politisk påvirkningsarbeid kjentes det som et viktig gjennomslag, men vi må ikke glemme at bistandsbudsjettet fortsatt går 1,5 milliarder kroner i minus – og det er mye penger. Det syns også Gift Numeri fra Malawi - en av de mange millioner menneskene som er helt avhengig av Norges støtte. “Malawi er i en kritisk tilstand, på lik linje med så mange andre land i det globale Sør. Å ta penger fra bistandsbudsjettet i en tid som dette vil bare forverre situasjonen. Jeg håper den norske regjeringen vil finne andre midler til sin flyktningrespons. Hvis ikke vil de tilbakeslagene vi ser i utviklingsarbeidet bli enda vanskeligere å håndtere i framtiden,” sier Gift. Kriser henger sammen Det er helt åpenbart at Norge må ta imot ukrainske flyktninger. Men, Norge er mer enn rike nok til å finansiere dette uten å ta penger fra bistandsbudsjettet. Det blir i realiteten som å sende regninga for krigen i Ukraina til verdens fattigste, som allerede sliter med klimaendringer, sult, korona, krig og konflikt. Når flere kriser inntreffer er ikke løsningen å velge en av dem - alle må håndteres samtidig, fordi de venter ikke på tur. Vi må ikke glemme de andre krisene. I Burkina Faso er nærmere 2 millioner mennesker på drevet på flukt – en tiendedel av landets befolkning. 3,4 millioner trues av sult. I Kongo går så mange som 27 millioner mennesker sultne - hver tredje innbygger - og rundt 6 millioner er fordrevet. Vi kan ikke sette sårbare mennesker opp mot hverandre. Det er et svik at rike Norge lar kriserammede familier i Afrika ta støyten for flyktningsituasjonen i Europa. De har allerede nok å stri med. Malawi, som allerede sliter med klimaendringer som tørke og ekstrem nedbør, har blitt sterkt påvirket av krigen i Ukraina. Blant annet har prisen på brød steget med 50 prosent siden krigens start. Dette har dramatiske konsekvenser for de mest sårbare i landet.  Spire og NfYD på gårdsbesøk utenfor Lilongwe Ikke tiden for bistandskutt
Gift Numeri, som bor i Malawi, ser med bekymring på “bakover-stegene” i utviklingsarbeidet verden over. “Effektene av koronapandemien er fortsatt synlige i Malawi. Mange sosiale tjenester og tilbud har forsvunnet helt, på et tidspunkt hvor folk trenger det som mest. Og mens landet forsøker å håndtere situasjonen har krigen mellom Ukraina og Russland lagt ytterligere press på den allerede ustabile økonomien,” forklarer Gift. Dette er ikke tiden for å kutte i bistanden. Bistandsbudsjettet er ikke en salderingspost som Norge kan bruke til å dekke egne utgifter. Vi ber om at regjeringen reverserer kuttet i revidert nasjonalbudsjett fullstendig. En årrekke med fremskritt innen utvikling er truet av klimaendringer, sultkatastrofer, pandemi, krig og konflikt. Norge må være en stødig forkjemper for rettferdig og bærekraftig utvikling - ikke forsterke krisene som verden står overfor. En redigert versjon av denne teksten ble først publisert i Bistandsaktuelt. Hvem er vår nye organisasjonsrådgiver? Jeg satte meg ned med Mari Kirsti Kaaen, som nettopp har begynt som organisasjonsrådgiver her hos oss på Spirekontoret. Hun har en bachelorgrad i utviklingsstudier og en mastergrad i sosialantropologi ved UiO. I tillegg har hun vært aktiv i flere organisasjoner, blant annet LAG.  Hei Mari Kirsti, og velkommen til Spire!
Tusen takk! Veldig kort oppsummert, hvem er du? Jeg heter Mari Kirsti Kaaen, 27 år, kommer fra Rakkestad, men har jo bodd i Oslo de siste 5-6 åra. Jeg har gått utviklingsstudier og så ble jeg nettopp ferdig med masteren i sosialantropologi. Er veldig gira og glad for at jeg får være med i Spire og jobbe her. Gleder meg til å møte alle frivillige og besøke lokallaga! Hva gleder du deg mest til med å starte som organisasjonsrådgiver i Spire? Jeg tror det er å møte alle frivillige i organisasjonen egentlig, og bli kjent og dra på hyttetur sammen og få være engasjert sammen med alle de frivillige. Og å være rundt engasjerte folk som jobber for en mer rettferdig verden, jeg tror det kanskje er det jeg ser mest fram til. Hva er dine hjertesaker? Oi, det er mange ting! Jeg tror måten jorda og jordas ressurser brukes på i veldig stor grad ikke fungerer. Dette noe jeg er helt sikker på at mange i Spire er helt enige i. Måten vi mennesker som bor på jorda bruker og relaterer oss til verden vi har rundt oss fungerer jo ikke. Det er noe som jeg mener er viktig å ta tak i. Det høres ut som om du er i riktig organisasjon da! Hva liker du å gjøre når du ikke er på jobb? Jeg liker å bake, bade og klatring. Har også vært med i andre organisasjoner tidligere. I tillegg danser jeg litt salsa innimellom, har en del grønne planter, syns det er spennende å reise. Surfing hvis jeg får muligheten, men det er jo ikke så ofte. Ja, du fikk jo surfa litt på feltarbeid i forbindelse med masteren. Kunne du surfe før du starta med det? Det var jo egentlig det som var bakgrunnen for valg av tema på masteren siden jeg måtte være i Norge på feltarbeidet. Jeg har surfa litt på folkehøyskole, på utveksling, og når jeg har vært på plasser der det har vært mulig å surfe. Sist, men ikke minst: Din favorittkake? Oi, oi, oi, for et vanskelig spørsmål! Nei, jeg tror nok det må bli snickerskake som er peanøtter, marengs, litt kjeks, sjokolade, krem, smør. Det er den beste kaken! Tekst: Elise Åsnes, leder i Spire Nå er det semesterstart og både Spires lokallag og politiske utvalg er i full gang med mange spennende arrangementer. Nylig vedtok FNs generalforsamling at tilgang til et sunt og bærekraftig miljø er en menneskerett. Samtidig ser vi at Norge og verdens land ikke gjør nok for å bremse klima- og miljøkrisa. For å konfrontere dette må vi unge organisere oss for å sikre en bærekraftig og rettferdig framtid. Kollektive utfordringer krever kollektive løsninger Veldig ofte fokuserer klimatiltak på hva du som individ gjør for å redusere ditt klimagassavtrykk. Vi blir presentert skremmende tall om hvor stor miljøbelastning Norge har, og fortalt at må gjøre det vi kan for å redusere vår egen negative påvirkning og sikre at vi ikke er en del av problemet. Dette skjer samtidig som Norge - og verden - fortsatt satser på olje, økt forbruk og stadig økonomisk vekst. Vi lever i en verden som har begrensede ressurser og gitte grenser, og i dag tar Norge en alt for stor del av denne kaka. Rapport på rapport har vist at den grunnleggende årsaken bak den stadige økningen i bruk av ressurser er noe helt annet enn enkeltindivider: det er dagens økonomiske system. Skal vi få bukt på dette må vi tenke annerledes. Miljøkrisa kan ikke bli løst av å fortsette å legge ansvaret på individet. Vi må ta et oppgjør mot denne individualiseringen av miljøkrisa. For å få løfta miljødebatten fra å legge ansvaret på individet må vi organisere oss. Vi må finne løsninger sammen, leve gode liv i gode samfunn - både lokalt og globalt - som ikke går på bekostning av miljøet.  Systemendring kan starte i det små Selv om systemendring er det som må til, betyr det ikke at vi som individer ikke kan bidra til endring av dagens systemer. Noe av det mest meningsfulle vi gjør er å bli en del av noe som er større enn oss selv. Å bli en del av et kollektiv, gjør at vi sammen kan endre strukturene som forårsaker nåtidens største problemer. Derfor oppfordrer jeg alltid alle til å bli aktive i sitt lokallag eller i et av utvalgene våre. Lokallagene våre er uvurderlige i kampen for å endre dagens urettferdige samfunnsstrukturer. De kjenner lokalsamfunnet sitt, og er gode på å se sammenhengene mellom lokalpolitikk og systemendring. De jobber med politisk påvirkning, informasjonsarbeid og planlegger aksjoner og arrangement. Samtidig legger de også til rette for flere tiltak som har store fordeler for lokalsamfunnet, som fikseverksteder, byttekvelder, foodsharing og mange andre aktiviteter. Det alle disse aktivitetene har til felles er at de er politiske handlinger. Det å snu ryggen til kapitalkreftene som oppfordrer til overforbruk er å utfordre samfunnsstrukturene. Sammen med politisk arbeid, både lokalt og nasjonalt, kan de føre til systemendringer for en bærekraftig og rettferdig verden. Det er mange gode eksempler fra hva lokallagene har fått til de siste årene av slike tiltak. Et eksempel er fra Spire Ås som satte i gang et lite initiativ som har ført til store endringer. Spire Ås satte opp en mathylle hvor studenter på universitetet kunne sette fra seg og hente mat som de ikke fikk spist opp selv. I dag er dette matdelingsinitiativet blitt et stort samarbeid som gagner hele lokalsamfunnet. Overskuddsmat spises i stedet for å kastes. I tillegg har Spire Ås laget en dokumentarfilm slik at andre lokallag og lokalsamfunn kan inspireres til å sette i gang lignende tiltak. Matdelingen fungerer også som en sosial møteplass hvor frivillige møtes, lager og spiser mat sammen - samtidig som de også diskuterer hvordan vi kan få gjennomslag for politikken vår. Dette er noe jeg tror er ekstra viktig nå etter to år med pandemi. Endelig kan vi faktisk møtes fysisk for å gjøre hyggelige og betydningsfulle ting sammen med andre som også vil skape en bærekraftig og rettferdig verden. I Oslo er lokallaget opptatt av urbant landbruk og stiller opp på dugnader på Losæter. Vi har også lokallag i Bergen, Stavanger og Bø som har fått på plass verdifulle bytteboder i sin by, samt i Trondheim og Tromsø som har arrangert gode fikseverksted og søppelplukking kombinert med informasjonsarbeid om systemendring. Selv om foodsharing eller bytteboder i seg selv ikke er en løsning på miljøkrisa, har disse initiativene likevel ført til positive endringer i lokalsamfunnet. I tillegg bruker Spire disse eksemplene når vi jobber for nasjonale og globale politiske endringer. Lokallaga våre får til mange gode tiltak - da må det også være mulig å få til lignende tiltak i større skala. Sammen er vi sterke!
Vi i Spire vet at det ikke holder at enkeltpersoner reduserer sitt forbruk. Vi må organisere oss, og sammen kreve politiske løsninger som ikke er basert på at vi som enkeltindivider må bære hele ansvaret for å løse miljøkrisa. Det at det er et så stort behov for disse kollektive handlingene er også et tydelig tegn på at miljøkrisa ikke løses med dagens system. Våre lokallag og aktivister rundt om i hele landet ser at dagens miljøpolitikk ikke lykkes, og tar saken i egne hender. Istedenfor å legge ansvaret på seg selv, samles og organiseres vi for å kreve handling sammen. Regjeringas nye veikart for grønn industri er gjennomsyret av teknologioptimisme, og unngår å ta tak i den grunnleggende årsaken bak klima- og naturkrisa: Vi slipper ut for mye klimagasser. Grønn oljenasjon? 23. juni lanserte regjeringa en ny satsing for å nå klimamålene, nemlig et veikart for grønn industri. Denne planen skal, ifølge regjeringa, peke ut kursen for “tidenes grønne industriløft”. Men også denne gangen virker hovedmotivasjonen å være økonomisk vekst og kostnadseffektivitet. I stedet for å redusere mengden klimagasser som slippes ut i atmosfæren i utgangspunktet, vil det grønne industriløftet gjøre det mulig for oss å fortsette med oljeutvinning og naturinngrep som før - bare denne gangen i det grønne skiftets navn. Gir og tar med samme hånd Veikartet, slik det fremstilles i regjeringas satsing, svikter i å ta oppgjør med den grunnleggende årsaken til hvorfor vi er i denne klima- og naturkrisa. Land som Norge har, gjennom mange tiår med olje- og gassutvinning, et historisk ansvar for krisa vi er i idag. Nå skal Norge satse på å bli “en grønn industrikjempe” som skal sikre “verdiskaping og velferd for framtida,” som næringsminister Jan Christian Vestre selv uttrykker. Og det hele skal gjøres i kombinasjon med fortsatt oljeutvinning og naturødeleggelse. Hvem var det som sa at menn ikke kan ha to tanker i hodet på en gang?  Foto: Shane McLendon via Unsplash Naturinngrep er aldri “grønne”
Det er vel og bra at regjeringa ønsker å satse mer på fornybar energi. Det er et viktig steg i riktig retning, og kan også bidra til at vi får flere grønne arbeidsplasser. Men det er urovekkende at regjeringa ikke synliggjør industriens grønnvaskingsutfordringer. For å kunne igangsette det grønne industrieventyret, som Vestre uttrykker det, må produksjonen av fornybar energi både effektiviseres og økes. For å oppnå det ønsker regjeringa å redusere konsesjonsbehandlingstiden kraftig. Faren er at det gjerne fører til forhastede vedtak som går ut over natur, lokalbefolkning og marginaliserte grupper. Næringsminister Vestre understreker viktigheten at “det tas hensyn til naturmangfold og matjord,” men sier ikke noe om hensyn til samers rettigheter og reindrift. Det er under et år siden Høyesteretts dom i Fosen-saken hvor konsesjonen til den massive vindmølleparken ble kjent ugyldig fordi den stred mot menneskerettighetene til samiske reindriftsgrupper i området. Bare en dag etter regjeringas annonsering av dette veikartet, fikk sametinget svar på henvendelsen sin på hvordan departementet ville respondere på Fosendommen. Svaret var at departementet ikke mener at det foreligger noen plikt til å sørge for umiddelbar stans av driften av vindkraftverkene eller at vedtaket oppheves. De vil heller jobbe for å finne en løsning der driften av vindkraftverkene kan opprettholdes samtidig som reindriftens rettigheter ivaretas. Dette er ikke godt nok. Problemet er at naturinngrepene allerede har hatt dramatiske konsekvenser for reindrifta. Å redusere konsesjonsbehandlingstiden vil ikke gagne verken mennesker eller natur. Vi risikerer heller at vi får enda flere tilfeller som Fosen. For å sikre at det grønne industriløftet faktisk er grønt kan regjeringa begynne med å skrinlegge planene om gruvedrift til sjøs og sjødeponi, fordi det medfører alvorlige konsekvenser for både natur og klima. En viktig del av nå klimamålene er å ivareta naturen og naturmangfold. Skal regjeringa faktisk gjøre det, må de inkludere naturhensyn i alle sine syv innsatsområder - også i utbyggingen av kraftnett og annen nødvendig infrastruktur. Batteriproduksjon, et av innsatsområdene som regjeringa trekker fram i veikartet, krever metaller og mineraler som vi vet utvinnes på vis som hverken er miljømessig eller sosialt bærekraftige. I tillegg krever batteriproduksjon store mengder energi, og kan derfor ikke kalles en grønn industri. Oljebasert grønn omstilling Hele satsingen på det grønne industrieventyret begynner å skurre ganske bra når regjeringa ikke er villig til å fase ut oljenæringen - den virkelige synderen i klimaregnskapet. Det grønne industriløftet må skje i kombinasjon med en nedtrapping av norsk oljevirksomhet. Og det ser vi lite til i dag. Norge bruker titalls milliarder kroner på oljeleting hvert eneste år. Dette er penger som heller burde brukes på klimatilpasning og en bærekraftig grønn omstilling. I år delte regjeringa ut 53 nye oljelisenser. Det tar vanligvis 10-15 år fra nye oljelisenser deles ut til oljeproduksjonen starter. Det betyr at oljelisensene som blir delt ut i dag innebærer oljeproduksjon i 2032-2037, eller senere. Norge skal ha redusert sine klimagassutslipp med 50% innen 2030, men planlegger altså å produsere enda mer olje i årene etter 2030. Dette henger ikke på greip. Det er ikke uten grunn at vi i Spire kategoriserer det grønne industriløftet som et storskala grønnvaskingsprosjekt. Grønn industri er symptomlindrende tiltak Regjeringa stoler altfor mye på at teknologien skal redde oss fra klimakrisa. De gjør ingen forebyggende tiltak, men fokuserer utelukkende på symptomlindring. Dermed svikter veikartet i å ta oppgjør med den grunnleggende årsaken til hvorfor vi er i denne klima- og naturkrisa. Skal Norge ta sitt historiske ansvar for klimaendringene må regjeringa anerkjenne at videre vekst for Norge ikke kan forbli premisset i det “grønne skiftet”. Vekst er så mye mer enn økonomisk vinning - det er frisk luft, rene hav, sosial rettferdighet og bærekraftige samfunn. Nå må regjeringa kjenne hvor skoen virkelig trykker og fase ut oljenæringen. En kortere versjon av denne teksten ble publisert i Dagsavisen 30.06.22 med overskriften "En grønn oljenasjon?" Noe av det viktigste vi gjør i Spire er å møte andre unge og snakke om bærekraft og rettferdighet. Denne sommeren har Spirer reist land og strand for å gjøre nettopp dette. Vi har vært så heldige at vi har fått muligheten til å delta på flere sommerleirer og festivaler. I tillegg til å stå på stand har vi også blant annet holdt foredrag om hvordan kvinnekamp og klimakamp henger sammen. Vi har også ledet en workshop om kaffeproduksjon og klimatilpasning.
|
   |    |   |    |
Foto: Amanda Iversen Orlich
I 2015 fikk selskapet Nordic Mining driftskonsesjon, altså tillatelse til å drive en titangruve i Engebøfjellet. Selskapet skal utvinne rutil og granat som brukes til å framstille hvitfarge til blant annet maling og tannkrem. Tillatelsen innebærer også å dumpe hele 250 millioner tonn avfall i Førdefjorden.
Gruveavfallet inneholder stein, miljøgifter, mikroplast og kjemikalier som ikke hører hjemme i naturen. Dette vil ødelegge livet i fjorden som har status som nasjonal laksefjord. Området er viktig for den allerede trua kysttorsken, og for flere rødlista og freda arter.
I sju år har miljøbevegelsen ropt, lenket seg og demonstrert. Likevel har næringsminister Jan Christian Vestre vedtatt å opprettholde driftkonsesjonen til Nordic Mining. Han hevder å ha lyttet til protestene og strammet inn miljøkravene. Likevel; utslippstillatelsen består.
De siste ukene har unge, modige aktivister aksjonert mot prosjektet i Førde. Forrige uke fikk aktivistene til sammen 80.000 kroner i bot som straff for sitt arbeid for å beskytte naturen. En av dem er spiremedlem Nora Elise Røstgård fra Tromsø:
«Jeg har valgt å ikke akseptere boten, men aksepterer likevel de forholdene jeg ble arrestert for. Sivil ulydighet er et viktig demokratisk virkemiddel. Det krever en sterk personlig overbevisning, så dette er noe jeg har tenkt mye på».
Gruveavfallet inneholder stein, miljøgifter, mikroplast og kjemikalier som ikke hører hjemme i naturen. Dette vil ødelegge livet i fjorden som har status som nasjonal laksefjord. Området er viktig for den allerede trua kysttorsken, og for flere rødlista og freda arter.
I sju år har miljøbevegelsen ropt, lenket seg og demonstrert. Likevel har næringsminister Jan Christian Vestre vedtatt å opprettholde driftkonsesjonen til Nordic Mining. Han hevder å ha lyttet til protestene og strammet inn miljøkravene. Likevel; utslippstillatelsen består.
De siste ukene har unge, modige aktivister aksjonert mot prosjektet i Førde. Forrige uke fikk aktivistene til sammen 80.000 kroner i bot som straff for sitt arbeid for å beskytte naturen. En av dem er spiremedlem Nora Elise Røstgård fra Tromsø:
«Jeg har valgt å ikke akseptere boten, men aksepterer likevel de forholdene jeg ble arrestert for. Sivil ulydighet er et viktig demokratisk virkemiddel. Det krever en sterk personlig overbevisning, så dette er noe jeg har tenkt mye på».
Foto: Amanda Iversen Orlich
Nora mener at den miljøkriminaliteten som er i fred med å skje i Førde er enormt mye verre en aksjonistenes lovbrudd:
«Jeg har lenket meg fordi kortsiktig profitt ikke er mer verdt enn norske fjorder».
Alvorlige, ødeleggende og irreversible naturinngrep krever ekstraordinære tiltak - og vi takker aktivistene for sin innsats for å ivareta miljøet.
Tillatelsene må trekkes tilbake. Det er, tro det eller ei, grenser for hva naturen kan tåle. Disse grensene må vi, næringslivet og politikerne respektere.
Førdefjorden må bevares for fisken, fjorden, folka og framtida!
«Jeg har lenket meg fordi kortsiktig profitt ikke er mer verdt enn norske fjorder».
Alvorlige, ødeleggende og irreversible naturinngrep krever ekstraordinære tiltak - og vi takker aktivistene for sin innsats for å ivareta miljøet.
Tillatelsene må trekkes tilbake. Det er, tro det eller ei, grenser for hva naturen kan tåle. Disse grensene må vi, næringslivet og politikerne respektere.
Førdefjorden må bevares for fisken, fjorden, folka og framtida!
Foto: Amanda Iversen Orlich
Spire leter etter noen som ønsker å jobbe fulltid som vår organisasjonsrådgiver.
Oppgavene innebærer, men er ikke begrenset til; veiledning av lokallag, utvikling og gjennomføring av kurs, rekruttering av medlemmer, koordinering av semesterstart, samt planlegging og gjennomføring av større møter og seminarer. Å sørge for økt aktivitetsnivå lokalt og sentralt vil være viktig.
Organisasjonsrådgiver koordinerer også Spire sitt internasjonale prosjekt med vår partnerorganisasjon i Malawi, Network for Youth Development (NfYD). Dette arbeidet inkluderer søknadsskriving, rapportering, oppfølging av deltakere, partnerkommunikasjon og å lage aktivitetsplaner for utvekslingsprogrammet vårt.
Organisasjonsrådgiveren må være fleksibel og ansvarsbevisst, jobbe selvstendig og planmessig, og ha stor arbeidskapasitet. Du må kunne tilrettelegge for bærekraftig frivillig engasjement og veilede unge aktivister som ønsker å utgjøre en forskjell. Tilbake får du verdifulle erfaringer, spennende utfordringer, stor frihet i arbeidshverdagen og gleden av å jobbe tett med engasjerte frivillige.
Ønskede kvalifikasjoner:
Personlige egenskaper:
Vi kan tilby:
For mer informasjon, kontakt Spire ved generalsekretær Erlend Olafsrud (erlend@spireorg.no) eller leder Elise Åsnes (elise@spireorg.no). Stillingen innebærer noe reisevirksomhet og møter utenfor kjernetiden.
Skriftlig søknad med CV sendes til erlend@spireorg.no innen søndag 29.mai.
Tiltredelse etter avtale. Fortrinnsvis i august.
Mer informasjon om Spire finner du på våre nettsider: www.spireorg.no
Oppgavene innebærer, men er ikke begrenset til; veiledning av lokallag, utvikling og gjennomføring av kurs, rekruttering av medlemmer, koordinering av semesterstart, samt planlegging og gjennomføring av større møter og seminarer. Å sørge for økt aktivitetsnivå lokalt og sentralt vil være viktig.
Organisasjonsrådgiver koordinerer også Spire sitt internasjonale prosjekt med vår partnerorganisasjon i Malawi, Network for Youth Development (NfYD). Dette arbeidet inkluderer søknadsskriving, rapportering, oppfølging av deltakere, partnerkommunikasjon og å lage aktivitetsplaner for utvekslingsprogrammet vårt.
Organisasjonsrådgiveren må være fleksibel og ansvarsbevisst, jobbe selvstendig og planmessig, og ha stor arbeidskapasitet. Du må kunne tilrettelegge for bærekraftig frivillig engasjement og veilede unge aktivister som ønsker å utgjøre en forskjell. Tilbake får du verdifulle erfaringer, spennende utfordringer, stor frihet i arbeidshverdagen og gleden av å jobbe tett med engasjerte frivillige.
Ønskede kvalifikasjoner:
- Erfaring med veiledning av frivillige
- God forståelse for demokratiske og organisatoriske prosesser
- Erfaring med internasjonalt samarbeid
- Grunnleggende budsjettstyring
- God muntlig og skriftlig formuleringsevne i norsk og engelsk
- Kjennskap til Spires arbeid er en fordel
Personlige egenskaper:
- Selvstendig
- Strukturert
- Initiativrik
- Omsorgsfull
- Løsningsorientert
- God på samarbeid
- Gode kommunikasjonsevner
Vi kan tilby:
- Tariffestet lønn
- Arbeidsplass i sentrum av Oslo
- Ungt arbeidsmiljø
- Spennende og meningsfylt arbeid
- En fleksibel arbeidshverdag
- Muligheten til å følge en kunnskapsrik organisasjon i stadig utvikling
For mer informasjon, kontakt Spire ved generalsekretær Erlend Olafsrud (erlend@spireorg.no) eller leder Elise Åsnes (elise@spireorg.no). Stillingen innebærer noe reisevirksomhet og møter utenfor kjernetiden.
Skriftlig søknad med CV sendes til erlend@spireorg.no innen søndag 29.mai.
Tiltredelse etter avtale. Fortrinnsvis i august.
Mer informasjon om Spire finner du på våre nettsider: www.spireorg.no
Helgen 22.-24. april hadde Spire sitt årsmøte for 2022. Det ble tre kjempefine dager fullspekket med gode diskusjoner, gode vedtak, ny logo og nye tillitsvalgte. Tusen takk til alle som deltok - vi setter så stor pris på alle medlemmer som bidrar til at Spires politikk videreutvikles og at vi fortsetter å vokse som organisasjon. Leder Julie Rødje åpnet møtet med en inspirerende og engasjerende tale om Spires viktige rolle. Du kan høre deler av talen hennes her:
I løpet av årsmøtet var vi så heldig å få hilsningstaler fra både kjære og kjente. Grace Tapel fra Network for Youth Development (NfYD), vår søsterorganisasjon i Malawi, sendte en digital hilsen og ønsket oss lykke til med årsmøtet. I Oslo fikk vi også besøk og oppmuntrende tale fra Elin Cecilie Ranum i Utviklingsfondet, vår moderorganisasjon, samt tidligere Sametingspresident Aili Keskitalo fra Amnesty International Norge, Changemakers leder Naja Amanda Lynge Møretrø, og leder i Attac Hege Skarrud.
Hege Skarrud, som også har vært leder i Spire, ble kåret til Spires æresmedlem etter sin hilsningstale. Hun har i mange år gjort enormt mye for Spire og er en viktig ressurs for organisasjonen. Tusen takk, Hege!
Spires medlemmer og tillitsvalgte debatterte, forhandlet og vedtok ny og spennende politikk i løpet årsmøtet. Vi har blant annet fått ny logo og bestemt tema for kampanjen vi skal ha i 2023. Vi gleder oss enormt mye til å dele det med dere.
Spires medlemmer og tillitsvalgte debatterte, forhandlet og vedtok ny og spennende politikk i løpet årsmøtet. Vi har blant annet fått ny logo og bestemt tema for kampanjen vi skal ha i 2023. Vi gleder oss enormt mye til å dele det med dere.
Etter to år med pandemi og tre digitale årsmøter var det så godt å endelig kunne samles fysisk. Det åpnet også for sosiale arrangement og mye moro. Vi hadde blant annet pizzakveld, quiz, bokbad med Linn Stalsberg og festmiddag. Halve moroa med årsmøter er jo tross alt å bli bedre kjent med spirer fra hele landet og få nye venner!
En av de største begivenhetene på årsmøtet er valg av nye tillitsvalgte. Elise Åsnes ble på søndag valgt inn som ny leder for Spire, sammen med nestlederne Mari Jensen Aas og Lise Saga - gratulerer så mye! Og tusen takk til avtroppende arbeidsutvalg ved Julie Rødje, Cari Anna Korshavn King og Elise Åsnes for sin enorme innsats for Spire som organisasjon og for alle medlemmene i den.
«Jeg er utrolig takknemlig for tilliten, og for muligheten til å få jobbe mer i organisasjonen som tar verdens miljø- og ulikhetskrise på alvor. Etter to år med pandemi gleder jeg meg til å gyve løs på nye oppgaver og løfte Spire til nye høyder,» sier påtroppende Spireleder, Elise Åsnes.
«Jeg er utrolig takknemlig for tilliten, og for muligheten til å få jobbe mer i organisasjonen som tar verdens miljø- og ulikhetskrise på alvor. Etter to år med pandemi gleder jeg meg til å gyve løs på nye oppgaver og løfte Spire til nye høyder,» sier påtroppende Spireleder, Elise Åsnes.
Tusen takk til alle som deltok på årsmøtet 2022! Vi gleder oss allerede til neste gang.
Er du ikke medlem i Spire fra før av, men har lyst til å bli det? Meld deg inn her.
Er du ikke medlem i Spire fra før av, men har lyst til å bli det? Meld deg inn her.
